Et sus som over furukrona kom

[Tornerosa]

Møkkamann. :cry:

[Fresi]

Å Tornerosa.

Kjør forsiktig da.

[Molo]

Jeg får så utrolig vondt i meg av å lese her, hvordan du har det

Håper sånn av hele mitt hjerte at du snart får det bedre

[Kosemose]

Håper dere kommer dere vel hjem!

[Tornerosa]

Av ti fly som landet i løpet av et par timer, var ungenes fly det eneste som var i rute. Det var helt på sin plass, synes jeg. Og det var ikke glatt overhodet, men bar, våt asfalt. Ankom flyplassen én time før de landet, og rakk å lese ut Knausgårds første. Nå skal jeg kjøpe den andre, jeg liker ham.

Så da kom de omsider, ungene, med fremmed lukt, nye klær, fletter i håret, flettet av en annen Tornerosa. Og de har fått det nest største soverommet, og har valgt teppe på golvet. Rosa, med paradis på. Og det nye kjøkkenet er nytt og moderne, kjempedyrt, med skuffer som går igjen av seg selv. Og toalettet, med lokk som lukker seg av seg selv. Fantastisk. Og den store hagen som blir så bra til sommeren.

Storfamilien deres, pappa og pappas dame, stesøstrene (som 9-åringen ynder å kalle dem), stesøstrenes besteforeldre, kusiner og i det hele tatt. Og de forteller at farfar skal flytte til landet, bo i Bergen i noen år. Og at farmor enten skal bo i New York i noen år til, eller hun skal flytte hjem igjen, eller hun skal flytte til Norge. Plutselig all denne familien, som var fullstendig fraværende før. Da var all familie et nødvendig onde det gjaldt å begrense til et minimum.

Han, som tidligere har hatet alt som handlet om familie og familiegreier, som helst skulle bodd alene i en hule på Finnmarksvidda, han og bøkene, langt unna alle de ekle, uintelligente og uinteressante menneskene.

Jeg, som savnet alt han hatet og, som et spinkelt håp i alt kaoset, håpet at bruddet ihvertfall skulle føre noe godt med seg: Muligheten til å få det jeg ikke kunne få sammen med ham.

Og hva skjer? Han etablerer alt han før ikke ville at livet skulle dreie seg om. Mot sin vilje, egentlig? Og jeg? Vel, kjent materiale. Det skulle vært jeg, ikke han.

Men fint for barna.

Mamma er ute med detaljhysteriet sitt igjen. Stakkar. Presser og maser; skal vi til byen i morgen? Bil eller tog? Det går tog da og da, retur da og da. Den første returen litt tidlig, med mindre vi da tar det første toget, men det er kanskje litt tidlig? Hun mener ikke noe vondt, selvfølgelig ikke. Det finnes ikke ett vondt fiber i den kroppen. Men jeg makter det ikke, jeg blir utilpass, irritabel, nesten uvel. Og svarer litt for skarpt, at vet du, hele livet mitt handler om å planlegge, dagen min er detaljplanlagt fra minutt til minutt (ok, en liten overdrivelse, men det er følelsen jeg har), jeg KAN bare ikke planlegge alt nå. Jeg har ikke tenkt på det, jeg har ikke bestemt noe, jeg ser det an i morgen. Og så sier hun, selvfølgelig, etter å tidligere ha sagt at det ikke er så om å gjøre for henne å være med (hun hadde sågar spurt om jeg hadde sett for meg at hun skulle bli med, etter at jeg hadde sagt at jeg ikke hadde tenkt på om vi skulle dra eller ikke), at hvis jeg ikke hadde lyst, så kunne jo hun ta med ungene... Jeg klikker innvendig. Bare tull av meg å ikke tåle dette, men det koker litt over for meg. Jeg orker ikke å forholde meg til alle spørsmålene; skal du, vil dere, har du tenkt på, når, hvor, hvordan, hvem, hva, hvorfor? La meg væreeee!!

Bare meg oppe nå. Pappa besøker søster langt unna. Søster med mann, tre barn og én bonussønn, i digert (billig) hus og diger hage, småbyidyll langt utafor allfarvei. Hytte. Bonussønns mormor og morfar som reservebesteforeldre og barnevakter. Med en terskel for estetikk, husarbeid og oppfatning av Det Gode Liv som jeg kan se laaaangt etter. Vi er så forskjellige som dag og natt.

Jeg skulle ønske hun bodde her hvor jeg bor.

Søndag, gruer til søndag. Stikker i eksamensnerven når jeg tenker på søndag. Søndags ettermiddager er den perioden i uka jeg liker aller, aller dårligst. Det er enda litt helg igjen, men jeg greier ikke å slappe av fordi jeg vet at det snart er mandag. Følelsen av å burde holde fast ved og være seg timene bevisst, utnytte de få som er igjen før man sovner og mandagen ikke kan stoppes, men ikke greie det. Uka er ulidelig lang, og munner ut i ei helg helt uten planer.

Jeg vet at jeg må være super mamma denne uka, denne uka også, men spesielt denne uka, uka etter ferie. Og jeg må yte på jobb. Og jeg må, må, må snakke med Mmannen. Hvor lenge skal jeg vente? Jeg sa i går ettermiddag at jeg ikke ønsket biltursamtale, han har ikke respondert. Men han vet at jeg etterspør samtale, og han vet at han har barnefri søndag - søndag. Og han vet at jeg vet det.

Og så vet jeg ikke hva det blir til med jobb. Med mindre jeg kontakter fastlegen, jobber jeg fullt fra neste uke av. Det føles uaktuelt, men jeg vet ikke om jeg har det som skal til for å innrømme det.

[Tornerosa]

Jeg ser ham, på FB. Han har ikke peiling, vet ikke at det er mulig å stå som avlogget på chaten. Men han skriver ingenting om når.

De andre gutta er på hyttetur, selv kan han bare skrive "Hils!" Han sitter der alene, like stucked som meg.

[Tornerosa]

En vakker dag skal jeg slette denne dagboka, og begynne med blanke ark og nye sus over furukrona.

[Kosemose]

Fortsatt ingen avtale? Nå må han komme med noe. Jeg syns samtalen bør skje hos deg så du er på hjemmebane, bedre for deg det. Når har han ledig helgekveld uten barn? Går det an å si at du håper han kan prioritere dette og at han kanskje skylder deg en samtale ansikt til ansikt etter disse månedene, at det er litt dårlig å dumpe via telefon uten å klare å få til en eneste samtale?! Jeg syns han burde prioritert det framfor oppussing jeg da. Umalte vegger går ikke sin vei, viktigere å rydde opp i det følelsesmessige kaoset han har forlatt deg i. Mennesker er viktigere enn rom...

[Tornerosa]

Nei, ingenting.

Han har barnefri fra søndag tidlig kveld, og til søndag tidlig kveld, med unntak av at han har den yngste noen timer onsdag og søndag. Mao fredag og lørdag kveld har han i teorien barnefri.

Hvis han ikke kommer med et forslag i løpet av noen få dager, får jeg spørre konkret igjen, "Har du mulighet til å komme xxxdag?" Jeg har lyst til å slenge på mer, si at han skylder meg, at telefondumping er fjortis, at han bør prioritere dette nå, fordi det ødelegger meg. Men er livredd for å skape glasskår, både fordi jeg er redd for at han rett og slett kan komme til å utsette og utsette helt til det ikke er noe igjen av noe som helst, men også fordi jeg er redd for at jeg og oss dermed skal vokse til noe negativt for ham. Jeg vet jo hvordan han har det med konflikt og enda flere utfordringer.

Mennesker er viktigere enn rom, men det handler også om barna hans, mennesker. Han har pr. nå et burdyr stående på kjøkkenet, f.eks. Det skal stå i det uferdige rommet. Han har møbler stablet langs veggene på stua, det er trangt, møblene skal opp på loftsrommet. Osv. Det er upraktisk som det er nå, ting blir enklere for ham, for barna, når rommet er i bruk. Og med hans tempo og timeplan må han benytte de anledningene som byr seg, når han får assistanse.

Men likevel. Hvis han også til helga har andre ting fore, blir jeg ganske, veldig, veldig skuffet. Og litt sint, kanskje.

Det får bli en bytur, da. Ungene og jeg.

[Kosemose]

Uff ja, skjønner at du ballanserer her, og at du er redd for å støte ham fra deg. Og det er sikkert gode grunner til at han har utsatt. Jeg mener likevel at å ordne opp med deg er noe han ikke kunne utsette, uansett. Men - kanskje det er lurt at denne praten kommer etter en liten stund, kanskje dere begge har fått tenkt gjennom ting, roet ned, kanskje det blir en bedre samtale nå enn det ville blitt umiddelbart etter?

God bytur!

[Tornerosa]

Det har jeg tenkt, også, at det er greit at det går litt tid. For min skyld, først og fremst. Han derimot, skulle gjerne fått forklart seg umiddelbart etterpå.

Byturen ble... Tja. Begynte med at 9-åringen rippet opp i en situasjon da de var hos faren, hvor søsteren hadde blitt sint inne på en butikk, skjelt ut faren og vært sur til ekspeditøren. Hvorpå minsta selvfølgelig reagerte, hylte ut noen gloser mot den eldste, og stakk av. Akkurat idet vi inntok martnasgatene, fulle av folk. Normalt ville jeg gått etter henne, i hvertfall overvåket henne, men nå bare gikk jeg. I motsatt retning. Dermed kom vi selvfølgelig fra hverandre. Uansvarlig av meg, jeg begynte å se for meg at tenk om! tenk om det skjedde noe med henne! At hun forsvant, ble kidnappet, påkjørt! Hvordan kunne jeg levd videre med meg selv da!? Men jeg lot hjernen forbli i svart, vi travet opp og ned noen gater, stoppet for å høre unger som sang fra en scene. Ti minutter gikk, og jeg begynte å innse at jeg måtte finne ungen. Vi gikk og gikk, lette gate opp og gate ned, så for meg at jeg måtte få henne oppropt over høyttaleranlegget. Men der, i sin røde, lett synlige jakke, stod hun. Omtrent der hun hadde stukket av. Ganske molefonken, men fortsatt sint. Tok henne i hånden og slapp ikke, selv om hun prøvde å frigjøre seg. Gikk over.

De hadde fått penger fra mormor, så det ble sukkerspinn og godis, samt de obligatoriske småtteriene på minsta; denne gangen et lykketroll og en lodden pyntekatt. Jeg kjøpte meg ullsokker med angora av en russisk dame. Det var en ganske "skikkelig" martna, minimalt med dill og dall, masse lokal brukskunst og mat. Hadde lyst til å kjøpe alskens spekepølser, røkt laks, honning, flatbrød, lefser, det var så mye godt. Men det er jo umulig, bare jeg som spiser denslags hjemme hos oss. Én voksen greier ikke konsumere det volumet de solgte.

Så noen kjente ansikter, ansikter fra et halvt liv siden. Noen gamle gubber og kjerringer, på min alder. Utrolig.

Hvorfor er det forresten slik, at så utrolig mange damer i dette området farger det korte håret sitt svart, og har i det røde eller lilla striper? De synes vel det er pent. Kult. Greit nok. Vanskeligere er det å forstå at folk på femogtredve ser ut som om de er nærmere seksti, både i klesveien og når det gjelder frisyre, kroppsfasong og holdning. Jeg så lillesøsteren til en som gikk i klassen under meg på barne- og ungdomsskolen. Jeg trodde først det var en virkelig gammel dame, jeg mener gammel, først da hun kom nærmere så jeg hvem det var. Hvor gammel kan hun være? Trettifem, trettiseks?

Hva er det som gjør at folk slutter å finne utseendet viktig overhodet? Er det slik at når mange kommer til en viss alder, så slutter det å bety noe? Andre ting betyr mer, fokus flytter seg? Jeg mener, det er ting jeg har sluttet å bry meg om selv. Forfengelighetsting. Å bli brun på sommeren, f.eks. Synes det er greit med et anstrøk av sommerbrun, frisk hud, men å virkelig jobbe for brunfarge - uinteressant. Det betyr ingenting. Det betyr heller ingenting å gå rundt uten sminke. Selv om jeg i utgangspunktet bruker litt daglig, så koster det meg ingenting å gå uten.

Men å virkelig se elendig ut? Ikke prøve å gjøre det beste ut av seg selv? La det skure på absolutt alle områder? Sier ikke at det er galt, sier ikke at de ikke kan være langt lykkeligere mennesker enn meg (sannsynligvis er de det ), men jeg forstår det ikke. Får en følelse av at de har skjønt noe som jeg ikke har skjønt, nesten som med religion.

På vei hjem kjøpte jeg spyleveske på bensinstasjonen, tom tank. Hittil har ingen greid å åpne panseret på bilen min på første forsøk, heller ikke jeg selv. Jeg prøvde, måtte gi opp. Ble så sint at jeg grein. Mamma mener jeg skal spørre naboen om hjelp, men det er UAKTUELT.

Endret 26. februar 2011 av Tornerosa

[Ellevill]

Huff , den sangen var jammen en god oppsummering.

[pøbelsara]

Fine sangen! For en tekst - man skulle tro den var skrevet på bestilling fra deg.

Endret 26. februar 2011 av pøbelsara

[Tornerosa]

Kom over den sangen ved en tilfeldighet. Ikke en melodi som sitter før man har hørt den mange ganger, tror jeg, men teksten var jo... Ja. Nesten så jeg får lyst til å være sjikkli fjortis og sende ham den.

Og denne

Og den som Kosemose postet

http://www.youtube.com/watch?v=W0Xh386wHag

Alle de tre skulle han gjerne fått slengt midt i fanget.

Men jeg ble vel ferdig som dramaqueen for minst tyve år siden, tror jeg.

[Tornerosa]

Jeg er et nervøst krystallglass med skallebank.

[Tornerosa]

Og alene i huset. Ungene har sovnet, altfor sent, og mamma har sovnet, altfor tidlig.

Finner ingen ro, tigerfølelsen er påtagende. Skulle helst vært hjemme hos meg selv. Ordnet og systematisert, kastet og fjernet, gjort alle ytre omstendigheter perfekte. Jeg skulle gjerne gjort drastiske og dramatiske forandringer i heimen, flyttet om på alle møbler. Men akkurat dét er lite hensiktsmessig, det er egentlig ikke mulig, tror jeg. Men jeg vet at jeg kommer til å fortsette, kaste, gi bort og fjerne, og jeg vet at jeg kommer til å fortsette anskaffelsen av alle tingene som

Som skal fikse alt.

Stakkars ting, stakkars bøker, filmer, musikk og ting, et stort ansvar å ha.

Endret 26. februar 2011 av Tornerosa

[Tornerosa]

Hodepine som kommer fra tinningene. Skylder på kiropraktorbesøket i går, han var hardhendt med musklene i tinningen. Vanvittig vondt når han masserer der, han gjør alltid det, men så går jeg da også og biter tennene sammen hele tiden, ikke rart det setter seg dritt i kjevemuskulaturen.

Har sett ham på FB i kveld, han har vært mye pålogget etter åtte, da la han vel begge ungene. Foretar seg ikke stort, men står pålogget chaten. Jeg er der i bare to sekunder, og forsvinner. Det er via FB-mail jeg regner med at han på et tidspunkt vil komme med forslag for besøk. Ett eller annet tidspunkt.

Første mulighet i morgen, faktisk.

Sliter med å oppfatte virkeligheten som virkelig. Jeg tror liksom ikke på den. Hadde jeg hatt en løve her, hadde jeg stukket hodet inn i gapet dens, jeg hadde uansett ikke trodd at løven var virkelig eller at handlingen min var virkelig. Like lite som jeg tror på at jeg sitter her, og at barna mine sover i etasjen over. Alt er liksom innpakket i bomull. Jeg tror kanskje jeg sover, faktisk.

[Tornerosa]

I stedet for den telefonen, kunne han sendt meg denne. Det hadde i grunnen vært bedre. Og ikke usannsynlig.

http://www.youtube.com/watch?v=IzW3oE4oX6M&feature=channel

[Tornerosa]

Pappa må vel være den eneste 70-åringen i verden som har strikket et enormt, tykt og varmt sjal til sin kone.

Jeg skal kjøpe meg billett til to konserter neste gang ungene skal til faren sin. Ikke fordi det er artister jeg kjenner og liker, har bare såvidt hørt om den ene, men fordi

Jeg vet ikke. Bare fordi. Da kan man gå ut alene, liksom. Alt annet blir bare hjerteskjærende.

Jeg tror jeg skal fylle fryseren med middager og bakst, jeg tror det gjør susen.

Tror også det gjør susen å strikke masse fint, til både meg selv og ungene.

Og så skal jeg begynne å ta bilder igjen, masse bilder. Fant et 2-dagers kurs jeg har lyst til å ta, som har fokus på komposisjon og lys, ikke alt mulig av dill dall teknisk, men selvfølgelig kræsjer det med annet.

Og fant loppemarked, med loppeavlevering på fredag. Gjett om det blir noen esker.

Og så vil jeg ikke legge meg.

[Kosemose]

vil heller ikke legge meg, men bør... er overtrøtt og da er det alltid så kjipt å gå i seng. Fine pappan din da!