Et sus som over furukrona kom

[Tornerosa]

:cry:

[Kosemose]

  Tornerosa skrev (På 24.2.2011 den 22.17):

Jeg synes ikke jeg er verre, dummere, vanskeligere eller mer håpløs enn de fleste andre. Men uansett, likevel, følelsen av å mislykkes med det meste sniker seg inn via alle bakveier.

Du er vakrere, mer ressurssterk og smartere enn "de fleste". Men du er også en følsom person som ikke tar lett på ting og som ikke "tar til takke med". Det er både en styrke og en svøpe, men det er nå engang slik du er. Du får ikke lov til å sette det i sammenheng med det å være misslykket!

Jobben; takler ikke, makter ikke, trives ikke.

Du takler, men du har en vedig spesiell jobbsituasjon som kanskje ikke er optimal når du sliter på det personlige plan. Du har lite med kolleger som kan gi deg et lite piff i hverdagen. Sånn er det. Til gjengjeld har jobben din mange andre goder som andre ikke har. Det blir et regnestykke som bare du kan løse. Men det å være lei jobben og drømme om noe annet, er tanker noen og enhver kan ha fra tid til annet. Det gjør ikke deg til noe misslykket eller snodig menneske.

Venner; helt avhengig av å bli kontaktet, har omtrent helt sluttet å ta initiativ og hvis andre gjør det, svarer jeg helst neitakk. Og må overtales. Vanner overhodet ikke mine vennerelasjoner.

Jo det gjør du! Vanligvis så gjør du det. Du inviterer til selskaper og middager og du legger planer. Bare ikke akkurat nå, nå som du er i krise og har kjærlighetssorg. Men det er ikke lenge siden du var veldig sosialt aktiv og full av initiativ og planer!!

Familie; ser søsken et par-tre ganger i året. Foreldre begynner å bli gamle, svart samvittighet overfor dem av ca. tusen årsaker. Burde, burde, burde.

Sånn er det mange som har det. Man hører om de familiene der båndene er tette, sterke og gode. Vi som av ulike grunner ikke har en slik søskenrelasjon misunner de som har det og kjenner et lite stikk når vi tenker på hvordan ting kunne vært. Men det er altså ingen selvfølge med gode søskenrelasjoner i voksen alder. Dessverre. Og det er ingen ting som tilsier at du er misslykket som person fordi om du ikke omgås dine søsken ukentlig. Foreldrene dine gjør som deg - de strekker seg langt for barna sine, og de har det som en livsoppgave å gjøre sitt beste for at du skal ha det bra. De vet at du elsker dem og at du setter pris på det de gjør for deg, selv om de ser at du har det vondt og at du strever, og derfor ikke er så blid og glad og full av gode ord som du kanskje burde vært ovenfor dem. De vet. De er foreldrene dine.

Barna, foreldrerollen; vond følelse av å ikke strekke til, en følelse som stadig forsterkes når jeg ser og observerer andre, andre familier. Kapasiteten de har, hvordan barna nyter godt av kapasiteten. Mulighetene. Det er så mye jeg skulle gitt barna mine, som jeg ikke makter. Fysisk, intellektuelt, sosialt. Føler jeg kommer til kort, føler jeg har nådd min maksimumskapasitet, og jeg ser at det ikke er bra nok. Jeg kjenner at det ikke er bra nok. Og jeg ser det på barna. De har så mye, mye mer å gå på, jeg greier ikke å bidra til å utnytte kapasiteten deres. Ikke så godt som jeg burde.

Du setter alltid barna dine først, og du er utrolig opptatt av at du skal gi de opplevelser, gode erfaringer og opplevelser og gode holdninger. Jeg tror du har en skyhøy list. Se rundt deg, folk er ikke så perfekte. Når du har det bra og når du er glad, da er du supermor. Når du er trist og lei er du også er supermor, om enn du ikke alltid klarer å skjule at du ikke har det godt med deg selv.

Og selvfølgelig; på denne høyden av livet har jeg enda ikke opplevd å leve i et godt samliv. Et virkelig godt samliv. Og jeg har ikke noen tro på at jeg vil komme dit, heller.

Jeg vet oppskriften, jeg vet det med å gjøre noe med det som kan gjøres noe med, jeg vet det om de små tingene, jeg vet å skille viktig fra uviktig, jeg vet alt. Det eneste jeg ikke vet, er hvordan kvitte meg med følelsen av å ikke takle noen av områdene godt nok. Og dessuten med følelsen av tristesse. Ugh.

[Tornerosa]

Jeg vet ikke, jeg...

Det er så mange rundt meg som lykkes noe så innmari. Og ikke si at "bak kulissene lurer krisene" og "statistisk sett kommer halvparten av dem til å skilles". De små tingene i hverdagen, alt de greier å putte inn. Alt som barna får utbytte av, fordi det er to voksne som kan samarbeide. Én av gangen, sammen. Jeg skal ikke komme med eksempler, men akkurat nå er jeg stappfull av dem, observasjonene. Og det stikker langt inni sjela når jeg navlebeskuer og ser hva jeg selv er i stand til. For det er ikke sant, at jeg er noen supermamma. Det er virkelig ikke sant. Jeg er utålmodig, jeg er sur, jeg stiller for høye krav, jeg sier nei, alltid nei, nei, nei. Jeg maser, jeg kjefter, jeg kritiserer. Jeg er altfor ofte irritert og vil helst være alene. Jeg har en ganske høy list, ja, men jeg når bare noen centimetre opp på den listen. Jeg er lut lei av meg selv, og føler noen ganger at jeg burde skåne ungene fra meg selv.

Jeg vil være blid, oppmerksom, lytte, være tilstede. Jeg vil lære dem ting, virkelig snakke med dem, samtale, diskutere, utfordre. Jeg vil ta dem med på ting, til steder, ikke bare jage avgårde på ukens aktiviteter. For det er ikke stort annet vi gjør. Ut i naturen, dra til steder - aldri.

Masete morgener, kranglete unger, stressende ettermiddager, kvelder hvor jeg ikke kan få dem fort nok i seng. Det er ikke greit.

Mulig jeg svartmaler (sannsynlig), men jeg er ikke fornøyd med hvordan ting er. Jeg er ikke fornøyd med den oppveksten jeg gir dem, jeg synes ikke det er bra nok, det er begrenset. Det skremmer livet av meg å føle meg så usikker på alt. Hvordan har de det, egentlig? Det er hjerterått å skulle være 100% alene om omsorg for barn.

Men at jeg gjør så godt jeg evner - ja. Det er bare ikke godt nok. Det kunne vært så mye, mye bedre.

Han svarte aldri på min kommentar om bil som uegnet arena. Hvor lenge må jeg nå vente før han gir lyd igjen, og foreslår en mulighet?

[Emile]

Du skal videre i livet vel!! Møte nye muligheter, selv om du ikke har trua på det nå.

Du minner meg mye om meg selv, som jeg var da sønnen var liten. Jeg var en mester i å fokusere på alt jeg IKKE hadde, som en stor og varm familie som var sammen, et nettverk av voksne og barn som kunne gjøre ting sammen osv. Det endte jo med at jeg bare ble ulykkelig og aldri fornøyd.

Etter at jeg flytta fra faren til barna bestemte jeg meg for å fokusere på det jeg hadde; to barn, tak over hodet, min lille, rare familie. Og jeg fikk det bedre. Kort og naivt fortalt. Det betyr jo ikke at jeg aldri ramler ned i grøfta, men synet mitt på livet ble så mye lettere å deale med, jeg la lista lavt, rett og slett, for jeg så jo at uansett hvor mye jeg prøvde så ble aldri ting perfekt. Nå mener jeg heller ikke at du streber etter det perfekte, men at du kan senke krava er jeg helt sikker på. Men jeg tipper at du er uenig.

Det er vondt å ha det som du har det nå - det er jo kjærlighetssorg vi snakker om! Det tar tid å komme videre, men å vente og håpe virker som bortkastet tid, og da står du i hvert fall på stedet hvil. Og det har du ikke godt av. (Ja, jeg skjønner at han er verdt all smerten, men så lenge han ikke vil være i et forhold med deg nå, så trenger du ikke påføre deg alt dette. For det er nå tross alt nuet vi må forholde oss til...)

[Emile]

Og der var det kommet et innlegg i mellomtida ja.

Skjønner frustrasjonen din over hverdagen. Har sagt det før - du må få inn noe som er lystbetont for DEG!! Hva det er spiller ingen rolle, bare det er noe. Noe for deg, noe som gir deg glede, for det virker som om det er det det skorter på. Glede og lyst. Kanskje det ikke gir full uttelling med en gang, men at det på sikt kan være med på å gi deg mer energi og overskudd til å takle hverdagen alene med barna.

Mener virkelig ikke å predikere(?), for jeg sliter jo innimellom selv. Ønsker deg virkelig alt godt!

[Tornerosa]

Jeg kan fokusere på fine, friske barn til jeg blir blå. Og på at jeg har kurant helse selv. Dette er likevel ikke bra nok! Jeg har muligens høy list, noe annet er umulig for meg, men i praksis forholder jeg meg ikke til den lista. Jeg kan ikke praktisere lavere list, virkelig ikke. Og lista mi er ikke høyere enn at den handler om å bidra til trygge, glade og oppegående unger.

Jeg er livredd for at barna ikke skal få den nødvendige ballasten til å bli trygge mennesker, til å ha tro på seg selv, ville noe, utrette noe de selv setter seg som mål. Jeg bidrar i høyeste grad til å gjøre dem til sosiale mennesker, det er hovedjobben min. Jeg håper de er og vil fortsette å være godt likt av andre, at de i årene som kommer vil ha mange venner. Jeg føler at det langt på vei er mitt ansvar at de har og opprettholder en interesse for verden rundt seg, at de nå og etterhvert fordyper seg i det de måtte være spesielt interesserte i og/eller ha anlegg for, at de tilegner seg kunnskap om livet og verden og seg selv, at de finner sin plass, leter og søker, men finner sin plass, at de fungerer. Er glade, ha glede som grunnmusikk. God søskenrelasjon, tillit til meg. Respekt for omverdenen, andre mennesker. Det er jeg som modellerer dem, disse uhyre viktige årene. Og tanken på at de aller viktigste antagelig allerede ligger bak oss...

Jeg blir iskald og varm om hverandre når jeg tenker på det vi måtte ha i vente. Enda er de små, enda under ti år. Men om 3-4 år... Da er mange løp kjørt. Tanken på å legge grunnlaget, gjør meg vettskremt.

Finne noe som er lystbetont, ja. For meg. Sove?

[Kosemose]

Men Tornerosa, jeg går ut i fra at du var/er kjempeforelska i Mmannen, at du var/er veldig glad i ham, at du så/ser for deg en framtid og et langt forhold med ham, og at du følte at du endelig hadde landet på alle mulige måter. Så slår han opp. Han dumper deg. Som lyn fra klar himmel. En av mine beste venninner hadde skikkelig kjærlighetssorg i over ett år, og det tok to år før hun var ferdig med ham. Ville det ikke vært rart hvis du bare ristet litt på hamsen og gikk videre uten å se deg tilbake etter å ha blitt dumpet av han du er forelska i, og han du hadde tro på? Det er klart du er deppa, lei og trist og at du ikke finner mening i noe akkurat nå. Sånn er det jo å ha kjærlighetssorg. Men det kommer til å bli bedre. Litt etter litt. I mellomtiden må du bare si til deg selv at det blir bedre. Også må du tvinge deg selv til å gjøre ting som er bra for deg, selv om du ikke har lyst, også må du akseptere at du er lei deg og la deg selv få lov til å sørge, men ikke hele tiden. Prøv å avgrens det litt, lag noen "pauser" hvor du tvinger deg til å fokusere på noe helt annet. Det blir bedre. jeg lover!

[Emile]

Du gjør jo alt for barna dine, si deg fornøyd med det. Og det som ikke fungerer, slik som gretne morgener for eksempel, må du kanskje bare leve med. Plusser og minuser osv. Hvis du da ikke klarer å endre noe ved deg selv som gjør løpet enklere å kjøre.

Alle får vel til tider angst ved tanken på fremtiden til barna sine, om det skal gå bra med dem eller ikke. Det er helt fryktelig når den tankerekka settes i gang, synes jeg. Alle ønsker det beste for barna sine, og alle gjør sitt beste utfra sine forutsetninger. Jeg ser helt klart at barna mine kunne hatt det bedre, når man tenker på det materielle, familie, reiser..jeg kan ikke gi dem alt av opplevelser og relasjoner. Men ståa er nå som den en gang er, de har meg, en mor som elsker dem, som støtter dem og er der for dem. Håper jeg. At de synes, når de en gang skal reflektere over barndommen sin.

Og kjærlighetssorg tar tid ja..

[Cumulus]

Du har mange kloke damer her i dagboken din, Tornerosa! Det høres veldig uutholdelig ut å gå sånn og vente på Samtalen. Kan du bare skjære igjennom tror du, ringe ham og si at nå klikker det snart for meg hvis ikke vi får snakket sammen på en ordentlig måte. Skaff barnevakt og bare GJØR det og bli ferdig. Det hadde hvertfall klikket for meg for lenge siden........

Angående disse vondtene dine i nakken. Jeg hadde noen runder hos naprapat i julen pga nakken. (det kostet for øvrig en tusenlapp).. Der fikk jeg mer eller mindre passet mitt påskrevet - hvis jeg ikke begynte å trene styrke i overkroppen kom jeg til å bli fast kunde der. Å bare behandle og behandle uten å forebygge er jo helt opplagt ikke så smart, verken økonomisk eller fysisk. Jeg fikk meg en skikkelig vekker faktisk, for jeg har et bilde av meg selv som "ung og sprek" som tydeligvis ikke stemmer med virkeligheten.

Håper du snart får livet ditt tilbake til normalen, Tornerosa, og da mener jeg en normal som du er fornøyd med. Med sure unger og tøffe tak innimellom, som for alle andre, men uten den hengemyren du befinner deg i nå. Med litt hverdagslykke. Ønsker deg alt godt!

[Tornerosa]

Jeg leser, jeg leser...

Har jobbet i nesten tre timer, hvilket medførte en solid hodepine. Har i hvertfall lyst til å skylle på det. Kvalm, også.

Melding fra barnas far om at de ikke kom med ferge, håper på neste, sier fra om de ikke skulle rekke flyet. Strålende. Jeg takler det ikke, takler ikke flere uregelmessigheter. Jeg vet ikke hva jeg skal ta meg til, om de ikke kommer hjem i dag. Alt er en eneste stor parentes. Som om jeg står ytterst på stupebrettet og verken tør eller får lov til å hoppe, blir bare stående på vippen. Ikke mulig å hoppe, ikke mulig å gå tilbake.

Og vet ikke om jeg tør kjøre til flyplassen, heller. Leser om såpeglatte veier, hører om folk som skulle kjøre strekningen i går ettermiddag og kveld, men måtte gi opp, stå i fire timer og vente på strøbil. PÅ MOTORVEIEN. Det er mye mildere nå, kan ikke annet enn tro at det er bare veier, men likevel. Søker på vegvesenet sine sider, men finner ikke noe. Ta tog? Da må jeg dra før jeg vet om de kommer med flyet. Reprise på i går, vente forgjeves på den nitriste flyplassen.

Takler ikke dette, jeg trenger noen.

Endret 25. februar 2011 av Tornerosa

[Tornerosa]

Strålende. "Ser ikke ut til at vi rekker det. Senere fly er sikkert fulle. Kjører til flyplassen og hører på alternativ."

[Tornerosa]

Fergen sitter fast i isen, de kommer ingen vei.

[Tornerosa]

Og jeg ser at det ikke går flere fly fra den pingleflyplassen i kveld. Selvfølgelig. Snakket med 9-åringen, hun var ikke særlig høy i hatten, var lei seg.

Hva nå?

Jeg vet, det er fort gjort å si "kose seg med alenekveld, gjøre hva som helst", og det er hva jeg ville gjort under andre omstendigheter. Men jeg har alenekvelder hver kveld, så godt som, det er ikke sånn at jeg ønsker meg enda en. Jeg har forlengst sluttet å kose meg med alenekveldene.

Jeg kunne dratt ned til byen, på kino. Benyttet anledningen, lenge til neste mulighet. Men jeg fryser, det er glatt ute, det koster penger og jeg har hodepine. Så egentlig orker jeg ikke.

Jeg kunne dratt ut til Mmannen.

Sånn ja, nok en melding, de har fått plass på fly fra Gardermoen i stedet, halv ni. Jeg blir nervevrak av dette. Ulikt meg. Så hva da, tog, bil?

[Tornerosa]

Toget går tjue minutter etter at flyet lander. Det kan jeg ikke ta sjansen på. To timer å vente på neste tog. Jeg må kjøre. Jeg hater det.

[Tornerosa]

Tror jeg blir fullstendig gal snart. Min mor bombarderer meg med meldinger og spør når kommer de, skal jeg kjøre, skal jeg ta tog, togene går sånn og slik, det er fryktelig glatt, masse ulykker på veiene i ettermiddag, dere rekker forhåpentligvis det siste toget... Om og om og om igjen det samme! Nå har jeg sendt henne melding og sagt at DA FÅR JEG DROPPE Å HENTE DEM, DA!

Aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg tør egentlig ikke kjøre. Tør heller ikke ta sjansen på toget. Føkk.

[Tornerosa]

Og ikke går det noe tog DIT som passer, heller. Jeg må i såfall ta et tog som går om tyve minutter, det rekker jeg ikke. Og da må jeg vente i nesten to timer på flyplassen.

Hater dette. Hater, hater, hater så mye at jeg skjelver.

[Tornerosa]

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_trondelag/1.7523252?index=false#image-gallery-content

Hvilke idioter er det som skriver "Det var kaos i hele Sør-Trøndelag"??? NÅR DA, for svarte??!?

"Hvorfor svarer du slik?", spør mamma.

Og hvorfor skriver jeg i det hele tatt tull og tøys her? Sutrer og klager og bærer meg som en annen fjortis?

FORDI JEG ER MØKK LEI AV ALT, ABSOLUTT ALT!!!!

[Fresi]

[Tornerosa]

Drosjesjåfører opplyser at det har tatt fire timer å kjøre mellom Trondheim og Værnes, en strekning som vanligvis ikke tar mer en 30 minutter.

Flott, da kommer jeg bare halvannen time for sent, om jeg starter nå.

[Kosemose]

Kjør forsiktig...