Et sus som over furukrona kom

[Kosemose]

Hvordan gikk det i går? Så du ham ute?

Jeg har da alltids et par forslag til steder ja! :-) Har vi spikret mandag kveld? :-)

[Tornerosa]

Når jeg tenker meg om, så skjønner jeg mye, jeg også. Jeg ser ikke ting bare i svart hvitt - jeg er altfor god på å se nyansene imellom. Hilsen hun som har brukt seks måneder etter bruddet på å unnskylde en viss manns oppførsel for ditt og datt, men særlig ift barna. Jeg gjør det stadig, fordi jeg vet historien bak. Men min og din historie kan vel egentlig ikke sammenlignes.

Jeg tar gjerne et forhold. Gi meg gjerne en mann som duger. Jeg har ingen ønsker om å leve resten av livet alene, jeg heller. Men det som skjer, det skjer. Inntil da er jeg lykkelig uten mann. Jeg definerer meg ikke engang som singel - det klinger noe desperat i det ordet. For meg. Kanskje kommer jeg dit om et år. Eller tre.

Nemlig, og jeg fant altså denne mannen som duger, som virkelig duger. På denne høyden av livet, med barn og med relasjonsbagasje,så vet jeg at det ikke er enkelt. Det er uhyre vanskelig, faktis. Det går muligens mange tog, men det er jammen ikke mange av dem jeg føler for å hoppe på. Det er så vanvittig mye som skal klaffe. Jeg har mimimal tro på at jeg skal finne nåla i høystakken én gang til, derfor er det katastrofalt at dette skal forsvinne. Når det er hva jeg ønsker meg mest av alt.

Så jeg greier ikke å falle til ro med "det som skjer, det skjer". Jeg har jo ikke noe valg, men likevel, det er en umulig filosofi for meg å ha, for jeg tror virkelig ikke det skjer. Jeg har ikke noe problem med ordet singel, det har ingen ladet klang for meg.

Enig med deg, Jolie, og jeg definerer meg heller ikke som singel. Tror jeg. Tenker egentlig ikke veldig mye over det.

Men ellers jeg tenker litt som så: Snu hele greia på hodet. Hvis du var i mannens sko osv. Hadde du da gitt slipp på deg? Hadde du virkelig ikke funnet rom til det? Har dere virkelig den samme oppfatningen om det dere to delte?

Jeg mener ikke være slem. Det er mye jeg ikke vet og jeg har ikke truffet mannen engang. Men jeg tenker det kanskje er greit å lukke den boka og fortsette videre, selv om det gjør skrikende vondt.

Om jeg hadde gitt slipp på meg? Umulig å si, tror jeg. Jeg synes det er veldig vanskelig å plassere meg selv i hans sko, virkelig forstå hva som er mulig og ikke mulig for ham, og hvorfor. Hans erfaringer er så spesielle, det er ikke mange som har dem, heldigvis. Det er vanskelig å forestille seg hva noe slikt gjør med en, hva som skal til for å igjen bli hel, heles, og hvor lang tid det tar. Og altså hva man er i stand til og ikke i stand til før den tid.

Men i går kveld, sammen med barndomsvenn, snakket vi litt om denslags. Til alt overmål har barndomsvenn en lignende historie som Mmannen, det er ganske utrolig. Barndomsvenn forstår ham på en del punkter, han sammenlignet med seg selv. F.eks. sa han at han bevisst ikke oppsøkte en venninne fra tidligere tider, som er singel, han vil ikke treffe noen han liker veldig godt nå. Han tror ikke han er klar for det.

Jeg er helt sikker på at vi hadde den samme oppfatningen om ting, ja. Han hadde ikke handlet som han gjorde, om han ikke var seriøs og mente dette, han ønsket virkelig å få dette til. Han hadde ikke involvert barn, venner, kolleger, familie og eks hvis ikke. Men vi hadde jo ulike utgangspunkt og muligheter.

Hvordan gikk det i går? Så du ham ute?

Jeg har da alltids et par forslag til steder ja! :-) Har vi spikret mandag kveld? :-)

I går spiste vi sushi. Sushi er oppskrytt. Men det var greit nok, og vi hadde det veldig hyggelig. Etterpå gikk vil bort til utestedet, og stilte oss i kø. Rett foran meg stod kompisen til Mmannen... Han hilste og smilte og presenterte dama han pratet med, litt fordi vi het det samme, tror jeg. Ga meg en klem og spurte hvordan jeg hadde det. Jeg tror jeg sa "ikke så bra, men det går nå likevel". Litt sånn småprat hit og dit i køen, jeg speidet etter Mmannen, men så ham ikke. Litt lenger framme stod en fyr jeg mener jeg dro kjensel på som nok en kompis av ham. Etter en stund spurte jeg; "Skulle ikke du ut med Mmannen i kveld?" Jo, han skulle det, var det på et vis, men han måtte legge ham igjen underveis. Det hadde nok vært det beste, det hadde definitivt ikke sett ut som om det var en lur idé å ta med seg Mmannen, min navnesøster gliste og bekreftet, det var nok greiest at han ble igjen, ja. Jeg regner med at de hadde vært hjemme hos kompisen først, og så hadde nok Mmannen slokna. Kompisen sa videre at han hadde kontroll på ham, han passet på ham, han hadde intensjoner om å våkne opp sammen med ham i morgen, så...

Javel. Det var altså årsaken til at han ikke kunne komme hit, han skulle drikke seg full hos kompisen og sovne på sofaen.

Mens vi spiste sushi, sendte jeg svar på meldingen fra dagen før, om at nei, ikke telefon, foretrekker ansikt til ansikt. Trenger å forstå hva som var og ikke var, og hva som har skjedd. Ikke noe respons foreløpig.

Mandag, ja. Det er i morgen, det! Jeg er med på alt. Bare foreslå tid & sted.

[Tornerosa]

Kameraten har vel fortalt Mmannen at han traff meg ute. Sammen med en mann. Nå tror vel Mmannen at jeg allerede har gått videre, laaaangt videre.

[Kosemose]

Tullejente! Mannen vet at han fikk sms fra deg mens du var på "date". Han kjenner deg og han vet at du blir å bruke lang tid på å plastre sammen det stakkars ødelagte hjertet ditt.

Jeg tror mannen er feig og gruer til samtalen. Han er en snill mann som hater å se at andre lider, og det vet han nok at han må "face" når han treffer deg. Samt forklare en del ting som ikke henger helt på greip, kanskje ikke for ham selv engang... Virker ellers som han er fan av strutsemetoden. Så også nå..

[Tornerosa]

Ja, andre har brukt lignende karakteristikker... Struts. Han bare håper det går over, mens han ligger lavt i terrenget.

Ser ikke bort fra at han gruer, nei. Og jeg vet at det siste han vil, er at jeg skal ha det ille. Han tror jeg er verdens snilleste menneske. Han pleide å nærmest få tårer i øynene når han ble "slått av" hvor snill jeg var. Sånn kan det bli.

Men han svarer i hvertfall ikke på meldingen fra i går. Når det nærmer seg neste helg, hvis jeg enda ikke har hørt fra ham da, skal jeg be ham komme. Når som helst, mellom søndag og søndag.

Barndomsvenn skulle også til Oslo i dag. Flyr fem minutter før meg. Og han skal kjøre egen bil til flyplassen, passer perfekt. Kommer innom meg om femten min. Kanskje går vi på kino i kveld, også.

Må jeg få presisere: Det har aldri vært, er ikke og kommer aldri til å bli noe greier mellom oss to. Bare så det er klinkende klart.

Stikker nå, vi ringes/meldes angående i morgen kveld?

Hej då!

[Kosemose]

God tur! Vi ringes/meldes ja :-)

[Kosemose]

Var veldig fint å se deg, Tornerosa. Selv om det ble litt sent og kort, men sånn er det når all logistikk skal pusles sammen. Du er en så vakker og "lysende" person, og jeg fikk lyst til å putte i deg masse mat, samt rope "hallo!?!?!" til Mmannen. Også håper jeg du snart finner ut av alt.

[Ellevill]

Signerer Kosemose!

[Tornerosa]

Åh...dere er da så søte...

Var veldig hyggelig å treffe dere! Synes ikke selv jeg er noe til selskap, men. Er begrenset hvor engasjert jeg greier å bli i det som befinner seg utenfor egen navle, liksom... Håper jeg får flere sjanser, lover å sprudle litt mer ved en annen anledning...

Hjemme igjen. Landet halv tre, og ventet på verdens mest spennende flyplass til klokka halv seks, da skulle ungene komme. Men den gang ei, det viste seg at det var FREDAG de skulle reise. Torsdag hadde innprentet seg i hodet mitt, av én eller annen grunn. Så all ventingen forgjeves. Så irritert på meg selv og alle at jeg grein. Gikk ut til bussen, som akkurat gikk rett foran nesen på meg. Måtte ta den bak, som selvfølgelig skulle fylles opp først. Det tok sin tid. Så sliten og sur at jeg grein. Taxiholdeplassen min er nedlagt pga. Veiarbeid med stor V, så ble med nesten inn til byen og hoppet av ved en annen taxiholdeplass. Etter tyve minutter var det fortsatt ikke kommet noen taxi. Jeg var så sint at jeg grein. Ringte 07373, taxiselskapet som strengt tatt burde kjørt meg gratis resten av året, tatt i betraktningen alt jeg har gjort for dem, hallo? er ikke denne holdeplassen betjent? Joda, hun skulle sende en bil, jeg skulle bare ta den første som kom. Jotakk. Det kom kjapt en taxi, han lurte på om det var jeg som hadde bestilt, jeg påpekte at NEI, jeg hadde ikke bestilt, jeg hadde bare ringt for å spørre om det ikke var meningen at det skulle slenge innom en bil i ny og ne. Men fyren tok hentetakst likevel. Så sint at jeg hulket i baksetet.

Og nå fryser jeg i sofaen. Kanindyrene har rasert hele huset sitt, det har sprutet bæsj over halve stuegolvet, fetter har trampet inn med møkkete sko da han ga dem mat i forigårs. Greit, det.

Trist å komme hjem, egentlig. Det var trist å være borte, også. I det hele tatt. Har prøvd å overbevise meg selv om at det var ok med litt klimaskifte, men sannheten er at jeg stort sett ønsket meg bort. Ikke hjem, men vekk. Fra meg selv, antagelig. Helt klart noen lyspunkter; kino og mat med barndomsvenn søndag kveld, ut og spise med Kosemose og Ellevill mandag. Ellers har jeg stort sett trasket rundt og kjøpt meg lykke. Ikke handlet noe dyrt, men kjøpt alt fra vaser, tallerkner og bøker på bruktbutikk, stearinlys, te, en genser, filmer, musikk. Ingenting jeg trengte, absolutt ingenting jeg trengte, noe av det.

"Bare jeg får plassert den filmen i hylla, ordner alt seg".

Det verste av alt er at jeg faktisk tror på det, der og da tror jeg på det.

Patetisk.

Og jobbmøte på mandag. Det kostet meg... Objektivt sett var det et helt kurant møte, selvfølgelig var det dét, men det var uansett ikke behagelig. Min kullsvarte samvittighet sørget for det. Jeg har ikke åpnet e-post denne uka, i morgen må jeg jobbe full dag og vel så det. Det bare må gå.

Han skrev det med håndtverkerhjelp, at han ikke fikk det til fredag, og, som vanlig, "hvordan har du det?" Har det ikke bra i det hele tatt, trenger å snakke med deg. Så svarer han søndag; barna har kommet, vil du ta en tur en kveld, da?

I helsike. Altså handler alt om hva jeg vil, hva jeg har behov for. "Vil du at jeg skal komme en tur?" "Vil du snakke i telefonen, da?" "Vil du komme hit en tur, da?"

Hva trenger du? For det er det samme for meg, jeg er uansett finito. Har ikke behov for å si noe mer, høre noe mer, vite noe mer, spørre, forklare, ingenting. Men hvis du må, så...

Jeg har svart. Jeg kommer meg ikke fra, jeg har nemlig barna hele tiden, husker?

Men du får det kanskje til etter søndag, i løpet av barnefri uke? Er redd for at jeg etterpå blir sittende med en følelse av å forstå enda mindre, og at jeg skal brenne inne med ting jeg har behov for å si. Håper du kan komme en gang du ikke er helt utslitt og heller ikke har det så veldig travelt?

Kan du tilkjenne meg det, tror du? Hæ? Fortjener jeg det, at du tilgodeser meg med nok oppmerksomhet til at jeg kan gå videre etter dette, om enn med gipset rygg og nakkekrage??

[Tornerosa]

Apropos nakkekrage - nakken låste seg igjen på tirsdag. Stas. På nøyaktig samme sted som sist, men på høyre side. Altså mellom 2. og 3. ryggvirvel. Ikke som sist, helt klart ikke som sist, men det er tydeligvis noen svake punkter akkurat der, som stadig skal krangle. Flyttet fram kiropraktortimen i neste uke, det blir i morgen i stedet. Midt i arbeidstiden.

Kanskje jeg skal pakke ut ervervelsene, og se om lykken inntar meg.

[Tornerosa]

Nitrist, dette. Til og med kaninene har det hyggeligere enn meg, der de sitter side om side og knasker tørt høy.

Jeg gjorde det, åpnet e-post. Trettini innkomne, hvorav i hvertfall halvparten er saker jeg må forholde meg til. Kjente hjerteklappen og angsten stige i takt med antall meldinger lest.

[Tornerosa]

Herregud, smiiiil da, menneske!

[Tornerosa]

Helt utrolig, han presterer å spørre "skulle ikke du til X igjen, vi kan kjøre sammen og prate om du vil". I bilen!! En én times biltur klokka åtte om morgenen! Han er utrolig! Men enkel løsning, sikkert, så slipper han å se på meg. Jeg begynner å miste troen på at jeg kommer til å få pratet med ham igjen, noensinne.

[Fresi]

Skriv at du gjerne vil at han skal komme til deg en kveld i neste uke.

[Emile]

Oioioi, for en rævva dag med all den bortkasta ventinga og alt det peset med å komme seg hjem.

Og han fyren...skjønner godt at du ikke har tro på at det blir en samtale. Blir så dumt hele greia, synes jeg. Du venter og venter, han utsetter og utsetter. Men bare ta det i bila da? Så blir du ferdig med hele skiten, og kan komme deg videre. Ser uansett ikke ut som om han tar deg særlig på alvor, for da ville han vel ha kommet for lenge siden.

[Tornerosa]

Nei, bil er helt uaktuelt. Ikke får man sett hverandre, og han må konsentrere seg om kjøringen. Fullstendig uaktuelt, da kan det heller være det samme. Han har forresten ikke utsatt, han har aldri sagt at han skal komme, og så utsatt. Han har sitt på det tørre i så måte. Han har hatt sju muligheter til å komme, dvs. sju kvelder uten barn. Fem av dem ville ikke jeg at han skulle komme. Jeg foreslo fredag eller lørdag, men lørdag hadde han allerede en avtale. Fredag fikk han hjelp til å male, jeg skjønner veldig godt behovet hans for å ta i bruk det rommet, etter å ha bodd der i tre måneder. Han har foreslått telefonsamtale, han har foreslått at jeg skal komme dit, og han har foreslått at jeg kan sitte på med ham på mandag, alt som (midlertidige) løsninger på at det har vært vanskelig å få til å treffes. Så jeg synes ikke det blir riktig å anklage han for å utsette og ikke ta meg på alvor, egentlig.

Og ferdig med ham blir jeg nok ikke uansett, er jeg redd.

Jeg har svart, jeg sa at jeg ikke synes en biltur er en ok arena. Bare det. Han har ikke svart på det foreløpig, men ser at han er pålogget.

[Emile]

Ja, det var jo et kjent Tornerosasvar. Jeg er litt lat, vettu, og skrev venter og utsetter som en lettvint variant, for du har ventet, har du ikke?

Og ferdig med han, det må du nå bli en dag, selv om det ikke føles sånn nå. Ikke kaste perler for svin eller no' sånt(nei, jeg mener IKKE at han er et svin).

Synes du skal gi deg selv tillatelse til å sørge over ham nå, og så komme deg videre. Dette fører jo ingenting godt med seg. Hvis han plutselig finner ut noe annet, så stiller jo saken seg annerledes.

[Tornerosa]

Jeg venter ja, venter og venter på en anledning. Men det er ikke så mange av dem.

Og absolutt alt jeg måtte ha av tvil, kommer ham til gode. Inntil det motsatte er bevist, forstår jeg, tilgir jeg. Jeg kjenner ham godt nok til at det pr. nå er umulig å være sint på ham. Jeg er bare uendelig skuffet, forvirret og trist.

Jeg skal ikke noe sted, jeg skal i hvertfall ikke videre. Hvor er det?

[Tornerosa]

Jeg synes ikke jeg er verre, dummere, vanskeligere eller mer håpløs enn de fleste andre. Men uansett, likevel, følelsen av å mislykkes med det meste sniker seg inn via alle bakveier.

Jobben; takler ikke, makter ikke, trives ikke.

Venner; helt avhengig av å bli kontaktet, har omtrent helt sluttet å ta initiativ og hvis andre gjør det, svarer jeg helst neitakk. Og må overtales. Vanner overhodet ikke mine vennerelasjoner.

Familie; ser søsken et par-tre ganger i året. Foreldre begynner å bli gamle, svart samvittighet overfor dem av ca. tusen årsaker. Burde, burde, burde.

Barna, foreldrerollen; vond følelse av å ikke strekke til, en følelse som stadig forsterkes når jeg ser og observerer andre, andre familier. Kapasiteten de har, hvordan barna nyter godt av kapasiteten. Mulighetene. Det er så mye jeg skulle gitt barna mine, som jeg ikke makter. Fysisk, intellektuelt, sosialt. Føler jeg kommer til kort, føler jeg har nådd min maksimumskapasitet, og jeg ser at det ikke er bra nok. Jeg kjenner at det ikke er bra nok. Og jeg ser det på barna. De har så mye, mye mer å gå på, jeg greier ikke å bidra til å utnytte kapasiteten deres. Ikke så godt som jeg burde.

Og selvfølgelig; på denne høyden av livet har jeg enda ikke opplevd å leve i et godt samliv. Et virkelig godt samliv. Og jeg har ikke noen tro på at jeg vil komme dit, heller.

Jeg vet oppskriften, jeg vet det med å gjøre noe med det som kan gjøres noe med, jeg vet det om de små tingene, jeg vet å skille viktig fra uviktig, jeg vet alt. Det eneste jeg ikke vet, er hvordan kvitte meg med følelsen av å ikke takle noen av områdene godt nok. Og dessuten med følelsen av tristesse. Ugh.

[Kosemose]

Jeg syns du var fint selskap jeg, alt tatt i betraktning. Syns du er sterk, alt tatt i betraktning. Og for hva det er verdt - han er taperen i dette. Selv om du sikkert ikke er enig i det akkurat nå...

Denne har på en eller annen litt selvdestruktiv måte trøstet meg litt i vanskelige stunder:

http://www.youtube.com/watch?v=W0Xh386wHag