Et sus som over furukrona kom

[Tornerosa]

Neivel. Han har tydeligvis ikke tenkt å komme med noe livstegn i dag.

[Fresi]

Uff. Det er fryktelig å gå sånn og vente.

[Tornerosa]

Ja, fatter ikke hvorfor han ikke kan gi lyd.

Blir jeg nødt til å sende sms og spørre??

Drømte forresten om ham i natt, det husket jeg for tre minutter siden. Aner ikke hva drømmen handlet om, husker overhodet ingenting, bare at alt var som før. Muligens var det et element av "jøss, har jeg innbilt meg alt? det virker jo som om ingenting har skjedd?", men alt forsvinner i bomull.

Om drøye to timer er jeg på vei ut døra, da må jeg ha forberedt resten av dagen, fram til 19.00. Mange ting kan gå galt.

Og hva som skjer etter 19, gjenstår jo å se.

[Ellevill]

Jeg synes virkelig at han burde gi deg skikkelig beskjed om tidspunkt. Om det for han er vanskelig å si noe sikkert, kan han jo heller gi beskjed om det, da.

"Beklager at jeg ikke klarer å være mer konkret, litt usikkerhet rundt denne kvelden, men jeg tror det skal gå bra. Du hører fra meg snart igjen." eller noe slikt. Det kan alle klare å skrive.

Jeg kan for øvrig mandag (tror jeg). Glemte å sjekke kalender hjemme.

Men ikke før på kvelden. Må grytidlig opp neste morgen til en dag jeg må være veldig "på", så det kan ikke bli fest og fart og veldig sent for min del.

[Tornerosa]

Jeg visste det. I morgen har han fått parkettleggingshjelp, i kveld skal han ha malehjelp. Han får det ikke til. Og så skriver han, selvfølgelig: "Hvordan har du det?"

Jo, det har jeg tenkt å fortelle ham.

[Ellevill]

Ja, det synes jeg definitivt du skal.

[Ellevill]

[Fresi]

  Ellevill skrev (På 18.2.2011 den 8.58):

Ja, det synes jeg definitivt du skal.

Det synes jeg også.

Dessuten synes jeg han kan male en annen dag.

[pøbelsara]

Male schmale!

[Klips]

Hei igjen. Når er du i Oslo denne runden? Jeg skal på jobbtur til Århus mandag og tirsdag, forøvrig, ellers hadde jeg mast meg til å bli med på 500 meter ski og kjekkaser.

[Tornerosa]

Søndag - torsdag, Klips. Mandag og onsdag kveld ser ut til å være booket, og så er det noe middagsgreier på gang i tidsrommet tirsdag ettermiddag/kveld - onsdag formiddag.

Men 500 meter ski hadde nok vært aaaaltfor ambisiøst for deg uansett!

Han svarer ikke, finner det ikke nødvendig å svare, finner det ikke verdt å svare. Han fikk vite at jeg ikke har det bra i det hele tatt, og at jeg har et stort behov for å snakke med ham. Tystnad.

Det med maling og parkett er nok helt reelt, han har ikke så mange anledninger, og når han i tillegg er avhengig av at det skal klaffe for hjelperne... Men likevel. I det minste kunne han svart, det hadde hjulpet litt. Jeg vet at han har lest meg.

Barna lander om et kvarter. Det var ikke noe gøy å sende dem avgårde. Jeg synes det er vondt, på egne vegne, at de nå skal leke familie med faren og den blodløse og hennes unger. Mens jeg skal sitte her og bare plages. Uansett hva jeg foretar meg, hva jeg gjør og hvem jeg er sammen med, henger dette over meg. Ikke bare henger over, men gjennomsyrer.

Men de kommer nok til å ha noen fine dager, og det er jo bra for dem.

Avslått mobiltelefon, tastet feil kode tre ganger. Jeg husker rett og slett ikke koden min lenger. Og PUK aner jeg ikke hvor jeg har. Så det kan jo bli spennende, uten telefon på ubestemt tid.

Drar ut til venninne. Hva ellers, liksom. Jo, jeg kommer på noe. Frenetisk opprydding på barnerom, kjeller og bod.

Jeg liker virkelig ikke meg selv for tiden. Fyller ikke meg selv overhodet.

[Tornerosa]

Se der, ja, fant arket med PUK-koden.

Og se der, ja, melding fra Mmannen som må ha kommet etter klokka 17.30 en gang. "Hei Tornerosa, vil du snakke på tlf?"

Hva svarer man... Nei, jeg vil ikke det. Jeg har i grunnen sagt at jeg synes telefon er problematisk. Det tilfredsstiller ikke behovet mitt, telefonprat har et stort potensiale til å gjøre ting enda verre. Jeg synes ikke dette er telefonmaterie. Det gjør jeg virkelig ikke. Så jeg kommer til å svare at nei takk, det ønsker jeg ikke. "Jeg håper du finner en anledning til å komme en tur ganske snart."

På telefonen ventet enda en sms, fra barndomsvennen jeg har jobbet sammen med i dag, på "prosjektet", det samme som for to helger siden. Han lurte faktisk på om jeg vil være med ut og spise middag i kveld. Det er ikke snakk om noen sånn middag, altså. Vi har kjent hverandre i 32 år, hatt mye med hverandre å gjøre i oppveksten og tenårene. Og i voksen alder lidd lignende skjebner, og har mye å prate om. Men jeg skal jo til venninne, så foreslo i morgen i stedet. Og sånn blir det. Skal ikke si at jeg gleder meg, "glede" ligger litt utenfor repertoaret for tiden, men ser i hvertfall fram til det.

Endret 18. februar 2011 av Tornerosa

[attegløyma]

  Tornerosa skrev (På 18.2.2011 den 18.20):

På telefonen ventet enda en sms, fra barndomsvennen jeg har jobbet sammen med i dag, på "prosjektet", det samme som for to helger siden. Han lurte faktisk på om jeg vil være med ut og spise middag i kveld. Det er ikke snakk om noen sånn middag, altså. Vi har kjent hverandre i 32 år, hatt mye med hverandre å gjøre i oppveksten og tenårene. Og i voksen alder lidd lignende skjebner, og har mye å prate om.

Eg sa jatakk til ein sånn invitasjon i fjor, og no bur vi saman... For med 32 år saman bak oss, så er det ingen som får meg til å kjenne meg så akseptert, trygg, som om eg ikkje kan gjere eller seie ting som får han til å gå. Trass alt, eg sa dei mest hårreisande ting medan vi var unge, og han flirte og himla med augene, men han var no der fortsatt. Vi veit ka vi vil ha, og vi veit ka den andre kan gje. To dagar etter at vi var ute saman sa eg til venninnene mine at eg var forelska, to veker etter det sa eg til mi døyande mormor at eg hadde møtt han eg ville gifte meg med.

Forresten, no er eg litt slem, men nokon sa dette til meg då eg var besatt av ein fyr som eg trudde var drøymefyren:

He's just not that into you!

Hadde han vore det hadde han nemleg funne tid og ork og alt det der. Er han interessert så gjer han alt han kan for ikkje å såre deg, for at du skal ha det bra, for at du skal vere lukkeleg. Han her er ikkje den rette, same kor mange gonger du seier det til deg sjølv. Rett og slett fordi han ikkje behandle deg bra. Og trass alle unnskyldningar du legg for han: kor lenge ville du halde ut med dette? Hans fram og tilbake, dine opp og nedturar? Om han skal gå annakvar mnd, og du skal sitte der og vente, og vente og vere sjukmeld og ha lite tolmod med eigne ungar og vente... Kor lenge trur du jobben din kan ha ein tilsett som er såpass mykje vekke i periodar? For så vidt eg har forstått så har du vore sjukmeld i fleire mnd i fjor, og så var du sjukmeld sist det vart slutt mellom dåkke? Om eg tar feil, så stryk i alle fall den setningen

Eg e hard med deg no, men du MÅ sjå utanfor denne bobla. Det finst ingenting som ein perfekt partner, det er ingen som er lagd for deg, spesielt. Jada, dåkke har vore i kvarandre sin omgangskrets i mange år, og de har mange som meinar de passar saman, men nett no tilfører han ikkje noko godt, og du må stenge han ute, bygge deg opp eit eige liv basert på dei du har rundt deg. Kvifor er dette med ein partner så viktig for deg? Eg var singel i 8 år no sist, og veit godt koss det kjennest i forhold til par, men så veit eg og at 52% av alle ekteskap i Norge ender med skilsmisse, endå fleire sambuarskap, og ikkje kom og fortell meg at alle som held saman er forbanna lukkelege!

[Fresi]

attergløyma skriver fint!

Og middag ute er alltid fint, synes jeg. Telefonprat er mindre fint.

Fra meg til deg (takket være en trønder som husker):

[Ellevill]

Helt enig med Attegløyma her. I alt sammen!

Håper helgen din blir så bra den kan bli til tross for din sorg.

[jolie]

Jeg er også enig med attegløyma her. Jeg har aldri skjønt hvorfor tosomheten er det eneste saliggjørende for deg, og jeg kan ikke skjønne at du - sterke, flotte du - velger å la deg såre gang på gang. Tror du ikke at du fortjener bedre? M er sikkert en fantastisk mann. Kanskje hadde dere to hatt en fantastisk framtid om dere møttes på et annet tidspunkt/ga det tid/han ikke hadde så mange issues osv. Men du må ta i betraktning her at han rett og slett har dumpa deg to ganger. På kort tid. Og han prioriterer husfiksing i stedet for å gi deg det du trenger - nok en gang. Han har dessuten på et tidspunkt bevisst valgt å holde deg utenfor kriteriene for forholdet deres. Han bestemte seg for å prøve igjen og inkludere det som inkluderes kan for å se om det var avgjørende for om han greide å ha et forhold til deg. Dette valgte han å holde for seg selv, ergo har du levd med helt andre forventninger de siste månedene mens han har kunnet forholde seg ganske nøktern til det hele. Fallhøyden hans var aldri særlig stor, og din kunne også vært mindre om han ga deg innsyn i reglene.

[Tornerosa]

Jeg leser hva dere skriver, og

1) jeg setter stor pris på det, altså at dere skriver

2) jeg er enig i mye av det

3) det er ting som jeg ikke kan være enig i, som ikke stemmer eller får mening ut fra mitt ståsted.

  attegløyma skrev (På 19.2.2011 den 1.52):

Eg sa jatakk til ein sånn invitasjon i fjor, og no bur vi saman... For med 32 år saman bak oss, så er det ingen som får meg til å kjenne meg så akseptert, trygg, som om eg ikkje kan gjere eller seie ting som får han til å gå. Trass alt, eg sa dei mest hårreisande ting medan vi var unge, og han flirte og himla med augene, men han var no der fortsatt. Vi veit ka vi vil ha, og vi veit ka den andre kan gje. To dagar etter at vi var ute saman sa eg til venninnene mine at eg var forelska, to veker etter det sa eg til mi døyande mormor at eg hadde møtt han eg ville gifte meg med.

Jeg har alltid synes at det er utrolig koselig med sånne historier, hvor man på en måte blir kjent på ny med folk man har kjent "alltid". Og selvfølgelig tror jeg på sånne historier, jeg ser jo at det skjer, og i teorien kunne det sikkert skjedd meg, også. Helt klart. Men i dette tilfellet... Dersom min barndomsvenn skulle prøvd å ta på meg, tror jeg at jeg ville blitt fysisk uvel. Jeg hadde visst det, om det hadde vært så mye som en ørliten spark mellom oss. Det er det ikke. Han ville helt klart fått meg til å føle meg trygg og akseptert, han er dessuten en flott mann og har veldig mange gode egenskaper og kvaliteter. Men nei. Nei, nei og nei. Dette er nok ikke et potensielt prosjekt. Dessverre, kan man jo si.

Forresten, no er eg litt slem, men nokon sa dette til meg då eg var besatt av ein fyr som eg trudde var drøymefyren:

He's just not that into you!

Hadde han vore det hadde han nemleg funne tid og ork og alt det der. Er han interessert så gjer han alt han kan for ikkje å såre deg, for at du skal ha det bra, for at du skal vere lukkeleg. Han her er ikkje den rette, same kor mange gonger du seier det til deg sjølv. Rett og slett fordi han ikkje behandle deg bra.

Selvfølgelig, det er ofte forklaringen. Men det er ikke alltid så enkelt som dét. Denne gangen er det ikke så enkelt som dét. Det er elementer i denne historien som ikke kan skrives om her, som handler om hans bakgrunn og utgangspunkt, og dermed blir ting litt annerledes. Jeg ser jo hvor patetisk det kan virke, å påstå at han virkelig har vært interessert, når han så trekker seg tilbake på denne måten. Ikke tro annet. Jeg ville helt klart himlet litt med øynene i det skjulte selv, om jeg fikk servert en slik historie.

Og trass alle unnskyldningar du legg for han: kor lenge ville du halde ut med dette? Hans fram og tilbake, dine opp og nedturar? Om han skal gå annakvar mnd, og du skal sitte der og vente, og vente og vere sjukmeld og ha lite tolmod med eigne ungar og vente...

Nei, jeg kan jo ikke holde ut med det. Det som kunne utgjort en forskjell, var om tiden fikk gå. Om han fikk orden i kaoset sitt, og det dermed ble mulig for ham å bygge noe sammen med noen. Jeg kunne ventet på det. Men klart, det ville krevd sitt å prøve igjen, jeg ville jo ikke glemt dette. Likevel, jeg er overbevist om at det ville vært verdt å vente på, at han er verdt å vente på. Ta bort disse omstendighetene som rår akkurat nå, ta bort hans bagasje og relativt ferske arr, og jeg vet at vi hadde greid det. Jeg er så sikker som det er mulig å være.

Kor lenge trur du jobben din kan ha ein tilsett som er såpass mykje vekke i periodar? For så vidt eg har forstått så har du vore sjukmeld i fleire mnd i fjor, og så var du sjukmeld sist det vart slutt mellom dåkke? Om eg tar feil, så stryk i alle fall den setningen

Hvis du tenker på de to ukene i november, så jobbet jeg uansett i bare 60% da, jeg ble ikke ytterligere sykmeldt, nei.

Men det du sier om jobb, er selvfølgelig et veldig vanskelig tema for meg. Jeg har veldig, veldig dårlig samvittighet overfor jobben, og tenker noen ganger at jeg burde si opp, så de slipper unna meg og kan ansette en person som yter 100% med et digert smil. Men jeg kan ikke bestemme meg for å fungere for jobbens skyld.

Eg e hard med deg no, men du MÅ sjå utanfor denne bobla. Det finst ingenting som ein perfekt partner, det er ingen som er lagd for deg, spesielt.

Det er jo bare en måte å si det på, at man er perfekt for hverandre. Jo, jeg tror det finnes de som er perfekte for hverandre, uten at man er perfekt av den grunn. Jeg er helt sikker på det. Men nei, ettersom jeg ikke tror på verken gud eller hvermansen, så tror jeg ikke at Noen har skapt Mmannen for min skyld. Men jeg tror vi har personligheter som harmonerer, jeg tror vi kan gjøre hverandre veldig godt og jeg tror at vi kunne levd et godt liv sammen.

Jada, dåkke har vore i kvarandre sin omgangskrets i mange år, og de har mange som meinar de passar saman, men nett no tilfører han ikkje noko godt, og du må stenge han ute, bygge deg opp eit eige liv basert på dei du har rundt deg. Kvifor er dette med ein partner så viktig for deg? Eg var singel i 8 år no sist, og veit godt koss det kjennest i forhold til par, men så veit eg og at 52% av alle ekteskap i Norge ender med skilsmisse, endå fleire sambuarskap, og ikkje kom og fortell meg at alle som held saman er forbanna lukkelege!

Vi har ikke vært i hverandres omgangskrets, på ingen måte. Jeg har møtte ham kanskje 7-8 ganger, alltid i "slektsselskap". For å si det sånn - jeg kjenner veldig godt en nær slektning av ham, og har derfor møtt ham og hans familie i slike sammenhenger.

Hvorfor dette med partner er så viktig for meg? Det har jeg vel prøvd å skrive om hundreogtrettini ganger her...

At 52% av ekteskap ender med skilsmisse, er for meg helt irrelevant i forhold til hva jeg ønsker for livet mitt. At mange som holder sammen er ulykkelige, er også helt irrelevant. Jeg ønsker meg selvfølgelig ikke et forhold som gjør meg miserabel og som ender i skilsmisse. Men jeg kan ikke tillate meg selv å

Nei, orker ikke. En annen gang.

  Fresi skrev (På 19.2.2011 den 3.40):

attergløyma skriver fint!

Og middag ute er alltid fint, synes jeg. Telefonprat er mindre fint.

Fra meg til deg (takket være en trønder som husker):

U2 er favorittbandet til Mmannen.

Telefonprat blir uaktuelt. Middag ute blir sikkert bra. Det blir sushi. Ikke favorittmaten min, men helt greit. Og han andre ønsket det, så...

Etterpå går vi ut en tur. Til et av de to aktuelle utestedene i denne byen.

Og - mens vi er inne på dét - jeg har funnet ut, via Mmanens kompis' nettaktivitet, at årsaken til at han ikke kunne komme i kveld, er at de to skal ut på byen. Gjett hvor de skal da, garantert. Til det samme stedet som barndomsvenn og jeg skal.

  Ellevill skrev (På 19.2.2011 den 11.20):

Helt enig med Attegløyma her. I alt sammen!

Håper helgen din blir så bra den kan bli til tross for din sorg.

Takk for det, Ellevill! Håper vi sees mandag!

  jolie skrev (På 19.2.2011 den 14.48):

Jeg er også enig med attegløyma her. Jeg har aldri skjønt hvorfor tosomheten er det eneste saliggjørende for deg, og jeg kan ikke skjønne at du - sterke, flotte du - velger å la deg såre gang på gang. Tror du ikke at du fortjener bedre?

"Det eneste saliggjørende" høres jo ikke så bra ut. Men jeg på min side, kan ikke skjønne hvorfor man ikke skulle ønske seg tosomhet. Jeg stiller meg helt uforstående når folk sier at de virkelig ikke ønsker seg en partner (at det passer dårlig akkurat nå, blir noe annet, jeg snakker om de som sier at de har det mye bedre alene og at det skal godt gjøres at de vil ønske å gå inn i noe forhold).

Jeg har en, meget muligens fordomsfull, overbevisning om at de som sier det, enten har altfor mange dårlige erfaringer og derfor har resignert, eller de har så mange dårlig erfaringer og opplevelser at de nærmest er ute av stand til etablere og vedlikeholde et forhold.

Jeg fortjener noe veldig bra, synes jeg. Og Mmannen er bra, mer enn bra nok. Jeg kan i beste fall gå med på at han har taklet dette dårlig. Men jeg ser og vet hvordan han er under normale omstendigheter.

Jeg får nesten lyst til å skrive her, om alt det som ligger bak og utgjør utgangspunktet hans. Så man kanskje forstår litt bedre. Men jeg kan ikke gjøre det.

Jeg velger jo ikke å la meg såre. Tvert imot, jeg valgte å ta en sjanse fordi jeg så at dette kunne være noe veldig, veldig bra.

M er sikkert en fantastisk mann. Kanskje hadde dere to hatt en fantastisk framtid om dere møttes på et annet tidspunkt/ga det tid/han ikke hadde så mange issues osv. Men du må ta i betraktning her at han rett og slett har dumpa deg to ganger. På kort tid. Og han prioriterer husfiksing i stedet for å gi deg det du trenger - nok en gang. Han har dessuten på et tidspunkt bevisst valgt å holde deg utenfor kriteriene for forholdet deres. Han bestemte seg for å prøve igjen og inkludere det som inkluderes kan for å se om det var avgjørende for om han greide å ha et forhold til deg. Dette valgte han å holde for seg selv, ergo har du levd med helt andre forventninger de siste månedene mens han har kunnet forholde seg ganske nøktern til det hele. Fallhøyden hans var aldri særlig stor, og din kunne også vært mindre om han ga deg innsyn i reglene.

Jeg tror ikke han har forholdt seg nøkternt til ting, og jeg tror heller ikke fallhøyden hans var lav. Men som sagt - han har håndtert dette dumt. Jeg tror han ser det, og jeg regner med at det er hva han kommer til å si når jeg får pratet med ham.

Det med husfiksing - igjen; når jeg vet omstendighetene rundt ting, så skjønner jeg at han har de tingene der høyt på prioriteringslisten. Hvis jeg tenker meg om, så skjønner jeg hvorfor, selv om jeg umiddelbart får lyst til å bli grinete og sutre over at han ikke prioriterer det som er så viktig for meg. Det er mange ting inne i bildet her, og det handler ikke om husfiksing isolert sett.

alle

Endret 19. februar 2011 av Tornerosa

[jolie]

Når jeg tenker meg om, så skjønner jeg mye, jeg også. Jeg ser ikke ting bare i svart hvitt - jeg er altfor god på å se nyansene imellom. Hilsen hun som har brukt seks måneder etter bruddet på å unnskylde en viss manns oppførsel for ditt og datt, men særlig ift barna. Jeg gjør det stadig, fordi jeg vet historien bak. Men min og din historie kan vel egentlig ikke sammenlignes.

Jeg tar gjerne et forhold. Gi meg gjerne en mann som duger. Jeg har ingen ønsker om å leve resten av livet alene, jeg heller. Men det som skjer, det skjer. Inntil da er jeg lykkelig uten mann. Jeg definerer meg ikke engang som singel - det klinger noe desperat i det ordet. For meg. Kanskje kommer jeg dit om et år. Eller tre.

[Ellevill]

Enig med deg, Jolie, og jeg definerer meg heller ikke som singel. Tror jeg. Tenker egentlig ikke veldig mye over det.

Men ellers jeg tenker litt som så: Snu hele greia på hodet. Hvis du var i mannens sko osv. Hadde du da gitt slipp på deg? Hadde du virkelig ikke funnet rom til det? Har dere virkelig den samme oppfatningen om det dere to delte?

Jeg mener ikke være slem. Det er mye jeg ikke vet og jeg har ikke truffet mannen engang. Men jeg tenker det kanskje er greit å lukke den boka og fortsette videre, selv om det gjør skrikende vondt.

[Ellevill]

Og glemte: Ja, håper vi ses til mandag.

Dog uten ski. Jeg er litt utafor når det gjelder hvor det er OK å møtes, kanskje du eller Kosemose vet?