Et sus som over furukrona kom

[Tornerosa]

Det kan hende.

Med mindre noe annet dukker opp, altså.

[Emile]

Det kan hende.

Med mindre noe annet dukker opp, altså.

Du sier vel i fra om at du ønsker en klar avtale?

Selvfølgelig kan du ikke sitte og vente på en fyr som kanskje kommer, eller ikke.. På en fredag eller lørdagskveld. Eller hvilken som helst dag egentlig.

[Tornerosa]

Nei, han har sagt at han skal komme tilbake til det, så da får jeg bare forholde meg til det. Jeg orker ikke mase, jeg vil ikke mase, jeg vil ikke at han skal føle at jeg er hissig på en forklaring. Da blir det enklere for ham å avlyse/utsette, vente til eventuelle bølger har lagt seg.

Jeg må jo bare tro at jeg får avklaring i løpet av morgendagen. Jeg vil ikke mase. Jeg skal uansett ikke ut og sprelle. Turen ut til venninne kan jeg egentlig ta på kort varsel.

Nå er jeg meget klar for å få ungene i seng, kan man si.

[Emile]

Nei, han har sagt at han skal komme tilbake til det, så da får jeg bare forholde meg til det. Jeg orker ikke mase, jeg vil ikke mase, jeg vil ikke at han skal føle at jeg er hissig på en forklaring. Da blir det enklere for ham å avlyse/utsette, vente til eventuelle bølger har lagt seg.

Jeg må jo bare tro at jeg får avklaring i løpet av morgendagen. Jeg vil ikke mase. Jeg skal uansett ikke ut og sprelle. Turen ut til venninne kan jeg egentlig ta på kort varsel.

Nå er jeg meget klar for å få ungene i seng, kan man si.

Jeg synes virkelig ikke at det er å mase.

Greit nok å vente til han kommer tilbake til det, men DA bør det være enten eller. Får håpe du får en avklaring i morgen

Her er det ingen unger som skal i seng, sendte de avgårde til faren i går. Ti hele dager for meg selv

[Tornerosa]

Neida, det ville ikke vært mas, men nå har han jo sagt at det kan være en mulighet, og at han kommer tilbake til meg om det. Ikke mer jeg kan gjøre, egentlig.

Det var egentlig fredag at vi skulle feire bursdagen hans. Kan jo hende at han har en halvveisavtale med de samme folka, ikke vet jeg. Hvis vi ikke får det til før søndag, blir neste mulighet om elleve dager. Dvs egentlig om 16, for jeg foretrekker helg... Ser for meg at...

Tja.

Endret 16. februar 2011 av Tornerosa

[Tornerosa]

Jeg tenker, at dersom jeg hadde vært ham, dersom det var JEG som i et halvt år hadde...ja, hadde vært ham, om jeg hadde gjort og sagt de samme tingene, forholdt meg til en mann på den måten som han har forholdt seg til meg, og så, ganske plutselig, i hvertfall ut ifra hans ståsted, hadde jeg ringt ham og sagt at beklager, jeg kan ikke gjøre dette likevel... Da tror jeg at jeg hadde hatt den svarteste samvittighet i verden. Jeg hadde følt meg ussel, tror jeg. Uansett hva som hadde vært årsaken til at det ble som det ble, uansett om jeg hadde en for meg og for mitt eget liv god grunn, uansett om det var uunngåelig, uansett hva som var årsaken til at telefonen ble tatt. Dersom han, den hypotetiske, hadde reagert slik på den telefonensamtalen som jeg gjorde forrige søndag, da ville det vært umulig å ikke føle meg veldig, veldig slem. Eller, om ikke slem, så i hvertfall hadde jeg følt meg elendig på vegne av den andre, ham. Jeg tror jeg hadde gjort alt som stod i min makt for å gjøre ting forståelig for ham, i den grad det var mulig for meg, jeg hadde kontaktet ham og pratet med ham og gjort mitt ytterste for at han skulle forstå, føle seg bedre. Virkelig. Jeg hadde i hvertfall ikke nøyet meg med å slenge fra meg et "håper du har det bra" i ny og ne.

[Tornerosa]

Jeg tror at noe av det verste er at følelsen av å være på lag med noen, følelse av samhørighet og det at noen vet alt (mye) om meg, alt fra hva jeg har spist til middag til samværsproblematikk til oppussingsplaner til hva som gjør meg frustrert til hvilke pålegg jeg liker, noe av det verste er at den følelsen er borte, og erstattet med en noe annet. Nå er han ikke på mitt lag lenger, nå er han utilgjengelig, avstengt, fjern. Huske ansikt, lukt, stemme, latter - alt smuldrer. Han var meg så kjent, nå er han fremmed.

Føles ikke bra i det hele tatt.

Stue og kjøkken begynner å bære preg av mitt behov for orden og pragmatikk. Det begynner faktisk å se litt psykt ut. Men ikke helt fornøyd med kjøkkenet enda, der mangler én kommodeskuff, kjøkkenskuffer og matskap. Og roteskapet, med alt tenkelig og utenkelig i. Gjrør ferdig kjøkkenet i morgen, samt soverommet mitt + klær. Det lille garderoberommet står lenger nede på prioriteringslisten, der er så mye samlet som jeg ikke har plass til andre steder. Bare å vente på vårens loppemarkeder.

[Cumulus]

Hei du!

Huff, hvorfor skulle nå dette skje, det var så herlig å lese hos deg og så KABOOOM. Det er så mange som skriver så kloke ord til deg, jeg har liksom ikke noe fornuftig å komme med... Men jeg tenker mye på deg, faktisk. Jeg går rundt og er INDIGNERT - for ikke å si FORBANNET på dine vegne. Ikke fordi jeg synes Mmannen er en dust, for det er han helt sikkert ikke. Men fordi det er så URETTFERDIG at du skal måtte oppleve dette. Har du ikke hatt NOK, LIKSOM???

[Tornerosa]

Ja, det var litt av en kabooom.

Sett fra månen er jeg vel uansett en av verdens heldigste, men jeg har ikke akkurat sett for meg noen måneferd i løpet av livet mitt...

Men kunne jeg fått lagt inn en søknad på et godt samliv, og kanskje fått innvilget før jeg er en skrukkete rosin, så hadde jeg takket. Ekteskapet mitt var aldri særlig oppbyggende, det var snarere en kamp. Nedtur på nedtur, og oppturene innimellom var ikke nok til at ikke hele greia ble dratt ned i søla. Var jeg noen gang lykkelig? I beste fall var det en illusjon.

Før ekteskapet var jeg ikke én gang i nærheten av å tro at jeg hadde funnet Den Rette ift livsdeling. Da jeg møtte min eksmann, var jeg 28 år. Jeg må jo ha trodd at han var den rette, men jeg kan egentlig ikke huske at jeg reflekterte så mye over det. F gjør blind og sånn.

Så ble jeg 37, og det hele havarerte endelig. Ikke engang med et brak, snarere med et sylskarpt knivhogg. Ingen samtale før, under eller etterpå.

Og nå har det gått straks fire år. Jeg har i perioder hatt mine lunsjdater, bedrevet utagerende lunsjdating med menn som bare har fått meg til å føle at jeg er verdens særeste. Ikke fordi de har gitt inntrykk av å mene det, langt i fra, men når jeg har kjent på at kjemi er fullstendig fraværende i 98% av tilfellene, så kan man jo begynne å lure. Med andre ord, på disse fire årene har jeg ikke så mye som touchet innom følelsen av at dette kan bli noe.

Så møtte jeg Mmannen og alt var annerledes enn alt annet. Jeg skal ikke si at det sa pang, det gjorde det ikke, men all min skepsis og reservasjon til tross - det ble bare helt, helt riktig. Fullstendig riktig, på alle plan.

Det smalt i april i fjor (det hadde vel strengt tatt vært større og mindre eksplosjoner i lang tid), og tre måneder etter begynte jeg så smått å se lyset. Mot slutten av sommeren var ting kurante, ikke happy schnappy, men jeg var rolig og hadde oversikten. Så møtte jeg Mmannen, og det ble gradvis enda mye bedre. Skummelt og bra, men stadig bedre og bedre. Etter hvert så bra at jeg begynte å virkelig tro, nesten være sikker på, at dette var meningen. Og det ble enda bedre. Selvfølgelig, for i tillegg til at jeg hadde møtt et menneske som jeg virkelig likte og som gjorde meg helt fantastisk, så begynte jeg å ane konturene av et annet liv på sikt, et liv i fellesskap med noen. For at det å være alene om alt - som ingen som ikke har prøvd det kan forstå til det fulle -, det at jeg var ufrivillig utnevnt som dikator i mitt liv, det begynte jeg å ane enden på, et stykke der framme. For til tross for noen få fordeler ved å bestemme alt selv, så har jeg hatet det, inderlig.

Nå har jeg selvfølgelig glemt hva som var poenget mitt. Egentlig var det kanskje ikke noe poeng. Kanskje ble bare alt født av en følelse av at jeg faktisk ALDRI har levd sammen med noen, og virkelig hatt det bra. Og at muligheten oppstod for første gang, for så å forsvinne igjen.

[Kosemose]

Han har nok dårlig samvittighet eller et eller annet ja, det må han ha, hvis ikke er han laget av sten. Kanskje han gruer seg til å se deg inn i øynene og forklare seg, det hadde jeg gjort...

Håper vi sees neste uke, jeg er litt til og fra med jobb og fri. Onsdag kveld er jeg opptatt, ellers er jeg ledig de andre kveldene (kan godt droppe den teoretiske skituren for min del altså!)

[Tornerosa]

Hehe, ja jeg MÅ heller ikke gå på ski, altså...

Er onsdag at jeg mest sannsynlig er opptatt, også.

Hos kiropratorken i dag, men han mente han ikke kunne gjøre stort for meg i dag. Jeg var visst for tense, eller noe. Så rart. Henta post og konvolutter på kontoret, kjøpte et par votter (tre par har forsvunnet på tre uker ) og dagligvarer. I kassakøen fikk jeg telefon fra 9-åringen, på skolen, hun var syk. Vondt i magen i går kveld, også. Og litt i morges. Jeg sa at hun måtte ringe om det ikke gikk over, og altså, her er hun. Jeg skulle egentlig sove... Minsta hos venninne i ettermiddag, hente sju. Kjøkken, soverom, gang. Bake også, tenkte jeg. Duft av bakst og vedovn på da gjøre susen?

Han har fortsatt ikke bekreftet/avkreftet i morgen. Lurer på hvorfor han tar forbehold, det må da være mulig å si ja eller nei nå? Jeg fatter ikke at han ikke greier å forstå hvor nødvendig dette er for meg.

[Tornerosa]

Han har nok dårlig samvittighet eller et eller annet ja, det må han ha, hvis ikke er han laget av sten. Kanskje han gruer seg til å se deg inn i øynene og forklare seg, det hadde jeg gjort...

Håper vi sees neste uke, jeg er litt til og fra med jobb og fri. Onsdag kveld er jeg opptatt, ellers er jeg ledig de andre kveldene (kan godt droppe den teoretiske skituren for min del altså!)

Kan mandag være aktuelt?

Ellevill?

[Kosemose]

Mandag! Tror E er opptatt på dagtid, men ettermiddag/kveld?!

[Tornerosa]

Ettermiddag/kveld er perfekt! Jeg kan også søndag kveld, om det skulle være bedre for Ellevill. Men lander rundt 17, og deretter innstallasjon av bagasje og reise...det ville ikke blitt grytidlig, akkurat.

Krysser fingre for mandag! Hadde vært utrolig bra å treffe dere igjen.

[Tornerosa]

Suset som kom over furukrona viste seg å være en kullsvart tordensky.

[pøbelsara]

Suset som kom over furukrona viste seg å være en kullsvart tordensky.

Dessuten synes jeg det du skrev igår om hvis du hadde vært ham, var fint. det oppsummerer både det som er ganske uforståelig for både deg og oss andre trofaste lesere. Jeg skjønner heller ikke slik. Virkelig ikke.

[Tornerosa]

Ja... Jeg kan ha sagt det før, men: Ting rimer ikke.

Jeg kjenner ham som en svært empatisk, forståelsesfull, omsorgsfull og ivaretagende person.

1) Hvordan var det mulig for ham å opptre så overbevisende, inderlig og sikkert over så lang tid, når han hele tiden må ha hatt enda en tanke i hodet; "dette er jeg virkelig ikke sikker på om jeg greier å gjennomføre/fullføre"? For han MÅ ha tenkt den tanken mange ganger, han KAN ikke ha kommet til denne beslutningen i løpet av to dager. Og iom denne sterke tvilen han må ha hatt, hvordan kunne han involvere meg så til de grader, i alt? Hvordan var det mulig for den snille, snille mannen å ikke beskytte meg mot dette, ved å involvere meg i tankene sine?

2) Og når alt ble som det ble, hvordan er det mulig at han, i løpet av en times telefonsamtale, hvor jeg ikke greier å si noe 40% av tiden og er mer enn tydelig merket av det som skjer, anser seg som mer eller mindre ferdig med saken, og nøyer seg med å tre ganger skrive "håper du har det bra, håper du får en fin dag"? Hvor ble det av den empatiske mannen som ikke visste hva godt han kunne gjøre for meg?

Verden henger ikke på greip.

Har jeg sagt det før?

[Tornerosa]

Hvis han ikke bekrefter/avkrefter angående i morgen før jeg legger meg i kveld, blir jeg skuffet.

[Fresi]

Hvis han ikke bekrefter/avkrefter angående i morgen før jeg legger meg i kveld, blir jeg skuffet.

Noe annet er vel litt ufint, er det ikke det?

Jeg kan jo spekulere og synse i det vide og det brede hva som foregår inni Mmannen, men det blir jo bare spekulasjoner. Uansett synes jeg fortsatt som deg - han burde ha involvert deg i sine tankeprosesser på et mye tidligere tidspunkt. Ja, han lot seg sikkert rive med og var sikkert full av tvil og syntes sikkert selv det var vondt og vanskelig, men sett fra utsiden/min side har han på en måte ført deg bak lyset (selv om han ikke har ment det slik eller planla det slik eller på noen som helst måte hadde onde intensjoner eller skulle ønske det var annerledes).

Og når han endte opp med å ende alt plutselig og brått så er det redelig å gi en forklaring og en avklaring så raskt som mulig. Selv om han synes det er både vanskelig og kjipt. Han vet jo godt at du ikke har det bra og at du trenger en prat. I det minste kan man da si at man synes det blir vanskelig å treffes eller noe.

Dette hadde jeg ment uansett hvem og hva og hvorfor. Jeg tviler ikke på dine beskrivelser av ham som en snill og empatisk person - men akkurat her er det en brist altså. Uten at jeg hyler "heng ham" for det.

Endret 17. februar 2011 av Fresi

[Tornerosa]

Ja, ufint. Men det jeg også tenker, er at det kan hende at "Det kan hende det går fint!" i hans hode var en ganske klar beskjed. Selv om han etterpå skriver "Tar kontakt."

Men uansett. Akkurat nå har jeg en følelse av at han ikke kommer i morgen, at det viser seg at bla, bla og bla, og derfor kan han ikke.

Jeg ser virkelig fram til å få mer kjøtt på benet. Jeg ser fram til at hodet skal slutte å oppføre seg som en løpsk tørketrommel.

Tok en runde i klesskapet mitt i dag, men det ble ikke så grundig som jeg egentlig hadde tenkt. Mye fordi det ikke finnes noe sted å legge vekk ting. Det blir bare å flytte på det. Kjøkkenskapene berget, de er intakte. Men det skal ikke bli lenge. Og soverommet mitt, rent sengetøy og vekk med hauger av klær. Og så har jeg bakt skillingsboller, og måtte hive en bærepose med gamle, frosne grønnsaker for å få plass til dem i fryseren. Nå tar jeg yttergangen. I morgen tidlig badet, for opplegget er utsatt i to timer, da har jeg litt mer tid enn først tenkt. Desto mindre tid senere på dagen, rekker med et nødsskrik å sende ungene avgårde. Og så spørs det, da. Om han kommer. I dag er det nøyaktig to uker siden jeg så ham sist.