Et sus som over furukrona kom

[Emile]

Hva Mmannen tenker når han finner ut av dette? Hm, skjønner ikke spørsmålet. Det er vel essensen i det hele her, jeg aner ikke hva han tenker.

Selv om han har kaos i livet sitt(hvem har ikke et snev av det forresten, i hvert fall et eller annet som ikke går på skinner), så virker vel hjernen hans sånn noenlunde for det. Hvis han mener at dette ikke funker for han, så hjelper det vel ikke om du allierer deg, eller hva jeg skal kalle det, med familiemedlemmer av ham. Noe sånt.

Men som du sier, du har jo opplevd at han har kommet tilbake før, og jeg forstår virkelig at han er verdt å kjempe for.

Og ellers, du må jo bare gjøre det må. At det er huset som blir "skadelidende" er jo bare en fordel da. Selv tyr jeg til mat, og kan rase opp fem-ti kilo i vanskelige tider. Det er ganske ugunstig, det.

[Tornerosa]

Nja, jeg mener jo ikke å alliere meg med familiemedlemmer for at de skal snakke ham til fornuft eller noe i den duren. Det handler vel mer om mitt behov for å forstå, om de skal ha oppfattet noe, om de mener noe, og de vet noe som jeg ikke vet som kan forklare ting. Gammelt grums, whatever. Men jo, jeg mener han kunne trengt en samtalepartner, enten en som står ham nær og som vil ham godt, eller en helt ekstern person. Han sliter med ting, noe annet er helt umulig, etter alt han har vært gjennom. Han skal være passe dum om han bare rister det av seg og går videre, det ville tydet på en veldig skral evne til refleksjon og tilstedeværelse.

Frustrerte fruer på pause, har sittet i to timer på skype for å få installasjonshjelp med den hersens skriveren. Takk!

Han svarer ikke på forslaget mitt. Han ga meg sju døgn som mulighet, og nå når jeg har foreslått, responderer han ikke.

[Tornerosa]

Så svarer han, men kan ikke lørdag kveld. Kanskje lørdag ettermiddag, men han må komme tilbake til det, han får kanskje hjelp til å legge golv. Og "håper du har det bra!"

Tror han virkelig det er en sjanse i havet for at jeg har det bra? Tror han virkelig det??

Nei, lørdag ettermiddag passer meg ikke. Og i hvertfall ikke "kanske" lørdag ettermiddag. Da heller fredag kveld, etter masse pes fredag formiddag og kjøring av unger til flyplass tidlig kveld. Tør ikke møte ham før fredag, fredag formiddag må jeg være fit for fight. Hvorfor kan han ikke lørdag?? Han skal pokker meg ha en god grunn, for dette skylder han meg! Han skylder meg å snakke med meg, ansikt til ansikt, alt annet er feigt, feigt, feigt!!

Kjenner at jeg ble litt sint, faktisk. Og det provoserer meg at han skriver "håper du har det bra". Ingenting annet, ingenting om noe som helst, bare det.

[Tornerosa]

[Tornerosa]

Onsdag.

Fortsatt ganske skuffet. Fortsatt klar over at selvfølgelig må han få ha andre plander lørdag.

Men for meg finnes det knapt noe som er viktigere enn dette nå, behovet for å få noen biter på plass (les mellom linjene; behovet for å fikse dette) er enormt, det var tanken på lørdag som holdt meg i gang. Jeg hadde plassert lørdagskvelden inn i tidsoppfatningen min. Livet mitt. Og så, lett og enkelt som ei fjær: Jeg kan ikke lørdag kveld. Hvorfor i helsike kan du ikke lørdag kveled?

Og jeg hadde et svar klart, et svar som inkluderte at nix, jeg har det fortsatt ikke noe bra. Men strippet alt, og det ble bare stående igjen et spørsmål om han da kan fredag kveld. Jeg er faktisk redd for at han skal skremmes vekk av at jeg skisserer meg selv som ikke bra. Ganske dårlig, faktisk. Det kan han få vite etter å ha forpliktet seg ift tidspunkt.

Dust.

Jeg skal visst jobbe i dag, hjemmefra. Jeg har sluttet å registrere innkommende arbeidsoppgaver, så nå er alt et komplett kaos.

[Ellevill]

For å være klinkende ærlig tror jeg han allerede har avsluttet dette helt. Og hvis jeg hadde vært deg tror jeg at jeg hadde forsøkt å fokusere på det, ikke på at kanskje, kanskje vil vi finne tilbake til hverandre igjen.

Litt sånn i fugleperspektiv: En voksen mann som takler ansvarsfull jobb, et sosialt liv og barn, men som ikke takler å ha en han elsker i livet sitt? Som enkelt og greit klarer å avslutte det, og fortsetter videre med sine ting? Som to ganger har såret deg fryktelig - og siste gang etter å ha involvert unger og hvermansen? Jeg synes kanskje ikke han er så vidunderlig. Jeg synes dette høres som en som har vanskelig for å takle enhver konflikt og i tillegg skal unnskyldes med å være så skadeskutt at han kan skalte og valte med andres følelser, ville være et tungt lass for deg å dra. Husk at nå har dere vært som nyforleskede, hverdagen har på ingen måte vært tilstede. Hva når den kom med et brak oppi dette?

Jeg skjønner du føler du fikk et snev av lykke som brutalt ble røsket vekk igjen. Jeg skjønner inderlig godt at du har det vondt. Men er du helt, helt sikker på at denne mannen er verdt alt dette?

[Ellevill]

Og om jeg kan få lov til å si en ting til som jeg mener betyr all verden i et forhold og for egen helse og helbred: (jeg snakker av erfaring (ikke fordi min erfaring behøver å bety noe for ditt livsløp, men jeg sier det likevel)):

Dere etablerte et forhold, det tok slutt, dere fant tilbake igjen til hverandre og det tok slutt igjen, og i løpet av hele denne perioden på opp- og nedturer har ikke du kunne fortalt ham hvordan dette påvirker deg. Jo, til en viss grad, men ikke helt åpent, nakent og ærlig. Fordi det kunne skremme ham vekk, han kunne tro du ville mer enn ham, han skulle enkelt kunne komme tilbake til deg hvis han ville (at han får vite hvor tungt du har det altså) osv.

For meg er dette grunnleggende naturstridig for et forhold, og jeg vil i alle fall selv aldri inn i noe slikt igjen, der man rett og slett ikke tør være seg selv på godt og vondt. Jeg mener ikke at alt skal øses ut i tide og utide, at alle følelser skal lempes oppi fanget på den andre til enhver tid. Men man skal føle seg såpass trygg at man kan tørre å fortelle om både sorger, gleder, håp og frykt!

[Kosemose]

Uff, alle disse tankene du sliter med, håper så veldig at du får en oppklaring. En ting er i allefall sikkert, han har det mye bedre enn deg. Du var så klar for å få til noe, mens han er vel på et helt annet sted i livet sitt. Selv om dere hadde det utrolig fint når dere var sammen så virker det som om han mentalt sett higer etter noe annet, etter å "finne seg sjæl" og etter å klare seg alene. Jeg kan skjønne det, jeg tror det kan virke uhyrlig klaustrofobisk å hoppe rett inn i et forpliktende, alvorlig forhold når man nettopp har brutt ut av et langvarig forhold som kanskje ikke var helt bra. Jeg tror det kan virke kvelende, og at det kan overskygge alt det gode. Så selv om alt du står for og alt du tilbyr er gode, fine, vakre ting for ham, så er det kanskje ikke det han søker akkurat nå.

Jeg ser for meg at han har tenkt at du er en drømmedame, det er bare det at han trenger ingen drømmedame nå, også har han latt seg rive med likevel fordi det har vært så fint, også har det blitt klaustrofobisk og kanskje til og med negativt, fordi han pluttselig befant seg i en situasjon der han var nødt til å ta hensyn til deg, tenke på deg, planlegge sammen med deg/med deg i tankene. Kanskje han ble irritert fordi han har følt seg "lurt" (mener ikke at du har lurt ham, men at han på en måte har lurt seg selv). Du har jo skrevet her at han har sagt at han ikke var klar for noe seriøst. Og du har vært enig i dette (?), men så merker han kanskje likevel at det er vanskelig å være en voksen mann med barn, i relasjon til en vakker kvinne med barn, uten at man får en følelse av at "jo, det ER seriøst". Og hvis han er en sånn mann som du beskriver, tenker jeg at han kanskje ikke er i stand til å ha sånne useriøse forhold, speiselt ikke med en kvinne han liker så godt. Og Tornerosa - slik jeg kjenner deg er du i allefall ikke bygd for useriøst/løs forbindelse med Drømmemannen din. Så fingeren i jorda: Man kan si til seg selv og hverandre til man blir blå i trynet at "dette er heeeelt useriøst" men som du selv sier, det var milevis fra å være useriøst. Og det vet både du og han. Og han ønsker virkelig ikke noe seriøst nå. Han har vært tydelig på det, og han har stått for det. Mens jeg ville, i din situasjon, tenkt at: Hvis han mener alle de fine tingene han sier til meg, og hvis han har det så bra sammen med meg som han gir uttrykk for, så må da dette kravet om at ting ikke skal bli seriøst bare fade ut" sånn ville jeg tenkt i dine sko. Men hvis frihetstrangen er så sterk som den tydeligvis er hos ham, så finnes det ikke noe mellomting. Ikke med deg i allefall. Kanskje med noen han ikke hadde likt så godt?

Dette er (nok ett) innspill, tanker jeg tenker, som muligens er helt på vidda... Men jeg poster det lell. Jeg tror at vi som følger deg og bryr oss om deg også tar innover oss det som har skjedd, og funderer på hvordan og hvorfor ting blir som de blir. Jeg ønsker deg alt godt Tonerosa, og håper at du får denne samtalen med ham snart, også håper jeg at den kan bringe deg et lite skritt videre mot bedre dager. Vi er mange som bryr oss veldig mye om deg, Tornerosa.

[Tornerosa]

Ja, jeg synes det. Jeg synes han er verdt alt dette, og mer til. Selv om lasset ville vært tungt innimellom.

Det kan godt hende at hans avgjørelse om å avslutte dette er endelig, men i såfall vet jeg at det ikke har vært en avgjørelse som han "enkelt og greit" har kommet fram til. Jeg vet at han har gått mange runder med seg selv. Og jeg tror marginene var små, jeg tror han like gjerne kunne ramla ned på den andre siden og bestemt seg for å fortsette dette.

Men jeg vet jo ikke. Dette er hva magefølelsen min sier meg, etter å ha stått oppi dette i sju måneder. Flere av hans nærmeste mener at det er stor sannsynlighet for at han kommer på banen igjen, og selv om jeg prøver å ta det med en klype salt, er det selvfølgelig det jeg vil høre, og det som også stemmer med min egen fatteevne.

[Kosemose]

Ser at Ellevill har postet to(!) innlegg mens jeg hakket ned det lange mitt over her. Og jeg må bare si at jeg er enig med Ellevill.

Jeg skjønner hvor forelsket man kan bli, og hvor langt man er villig til å strekke strikken for å beholde den man elsker, men samtidig - som Ellevill sier, et forhold der man ikke kan være ærlig om sine følelser, behov og ønsker er ikke noe godt forhold, og faren er vel stor for at denne skjevheten alltid vil være der når det starter sånn. Hans jobb, hans traumer, hans behov, hans fortid. Du har også dine behov, dine skjeletter i skapene, din fortid. Men alt dette ble feid av banen fordi han har hatt det værre. Men skal du unngjelde for at hans ex ikke var snill mot ham da? Skal han ha lov til å skalte og valte med deg fordi hans ex skaltet og valtet med ham? Nei, det blir veldig feil. Du er for god til å bli skaltet og valtet med!

[Tornerosa]

Og om jeg kan få lov til å si en ting til som jeg mener betyr all verden i et forhold og for egen helse og helbred: (jeg snakker av erfaring (ikke fordi min erfaring behøver å bety noe for ditt livsløp, men jeg sier det likevel)):

Dere etablerte et forhold, det tok slutt, dere fant tilbake igjen til hverandre og det tok slutt igjen, og i løpet av hele denne perioden på opp- og nedturer har ikke du kunne fortalt ham hvordan dette påvirker deg. Jo, til en viss grad, men ikke helt åpent, nakent og ærlig. Fordi det kunne skremme ham vekk, han kunne tro du ville mer enn ham, han skulle enkelt kunne komme tilbake til deg hvis han ville (at han får vite hvor tungt du har det altså) osv.

For meg er dette grunnleggende naturstridig for et forhold, og jeg vil i alle fall selv aldri inn i noe slikt igjen, der man rett og slett ikke tør være seg selv på godt og vondt. Jeg mener ikke at alt skal øses ut i tide og utide, at alle følelser skal lempes oppi fanget på den andre til enhver tid. Men man skal føle seg såpass trygg at man kan tørre å fortelle om både sorger, gleder, håp og frykt!

Ja, jeg ser jo det. Men det var akkurat dét, det føltes som i utide å informere ham om hvordan opp og ned og fram og tilbake påvirket meg. Det var en sårbar fase, for ham, for oss, og jeg ønsket at ting skulle være lett og "useriøst", i den forstand at det skulle være enkelt og uproblematisk, at vi skulle bruke den tiden vi hadde til rådighet til å bli bedre kjent, uten noen form for dramatikk. Litt mer pytt pytt, vi ser hva som skjer. Jeg følte at det var det rette å gjøre, og det tror jeg fortsatt at det var. Men klart, på sikt må det være annerledes, på sikt må man føle seg trygg og tørre å fortelle det aller, aller meste. Men der og da var ikke tiden for det.

Kosemose, jeg tror det er en bra og riktig oppsummering. Han ville, men kunne ikke, "enkelt" og greit. Og nå gjenstår å høre ham fortelle dette med egne ord.

Uansett. Jeg mener likefullt at han ikke har vært så smart. Med en posjon klokskap og kløkt hadde vi greid dette, vi hadde holdt en litt lavere profil og ikke kjørt ut så hardt. Vi hadde holdt relasjonen varm, uten at den hadde fått stor inngripen i livene våre. Vi hadde vennet oss til ting, gradvis. Og så, etter et år eller to...

[Tornerosa]

Ser at Ellevill har postet to(!) innlegg mens jeg hakket ned det lange mitt over her. Og jeg må bare si at jeg er enig med Ellevill.

Jeg skjønner hvor forelsket man kan bli, og hvor langt man er villig til å strekke strikken for å beholde den man elsker, men samtidig - som Ellevill sier, et forhold der man ikke kan være ærlig om sine følelser, behov og ønsker er ikke noe godt forhold, og faren er vel stor for at denne skjevheten alltid vil være der når det starter sånn. Hans jobb, hans traumer, hans behov, hans fortid. Du har også dine behov, dine skjeletter i skapene, din fortid. Men alt dette ble feid av banen fordi han har hatt det værre. Men skal du unngjelde for at hans ex ikke var snill mot ham da? Skal han ha lov til å skalte og valte med deg fordi hans ex skaltet og valtet med ham? Nei, det blir veldig feil. Du er for god til å bli skaltet og valtet med!

Jeg vet ikke. Jeg vet bare at han er det snilleste mennesket jeg noensinne har møtt.

Til tross for dette. Alt det andre veier opp ti tusen ganger.

[Ellevill]

Ser at Ellevill har postet to(!) innlegg mens jeg hakket ned det lange mitt over her.

Er så effektiv, serru! *host*

Men merkelig at vi skrev på likt og i de samme baner, jeg skriver jo knapt innlegg på KG lenger.

Skal han ha lov til å skalte og valte med deg fordi hans ex skaltet og valtet med ham? Nei, det blir veldig feil. Du er for god til å bli skaltet og valtet med!

Skaltet og valtet

Det uttrykket brukte jeg også i mitt innlegg, og tenkte: Er det et utrrykk som blir brukt lenger? Men nå skjønner jeg at jeg ikke er alene om å bruke det uttrykket....

For øvrig helt enig i det du skriver her.

Men Tornerosa, det er selvfølgelig som du sier, du har levd med dette i 7 måneder og kjenner både ham og situasjonen mye bedre enn noen av oss. Likevel synes jeg rett og slett ikke dette høres ut som et veldig sunt forhold, men det er jo bare "en kommentar fra sidelinja" og har sikkert i det fulle og hele liten reell verdi.

[Tornerosa]

Jeg ser for meg at han har tenkt at du er en drømmedame, det er bare det at han trenger ingen drømmedame nå, også har han latt seg rive med likevel fordi det har vært så fint, også har det blitt klaustrofobisk og kanskje til og med negativt, fordi han pluttselig befant seg i en situasjon der han var nødt til å ta hensyn til deg, tenke på deg, planlegge sammen med deg/med deg i tankene. Kanskje han ble irritert fordi han har følt seg "lurt" (mener ikke at du har lurt ham, men at han på en måte har lurt seg selv). Du har jo skrevet her at han har sagt at han ikke var klar for noe seriøst. Og du har vært enig i dette (?), men så merker han kanskje likevel at det er vanskelig å være en voksen mann med barn, i relasjon til en vakker kvinne med barn, uten at man får en følelse av at "jo, det ER seriøst". Og hvis han er en sånn mann som du beskriver, tenker jeg at han kanskje ikke er i stand til å ha sånne useriøse forhold, speiselt ikke med en kvinne han liker så godt. Og Tornerosa - slik jeg kjenner deg er du i allefall ikke bygd for useriøst/løs forbindelse med Drømmemannen din. Så fingeren i jorda: Man kan si til seg selv og hverandre til man blir blå i trynet at "dette er heeeelt useriøst" men som du selv sier, det var milevis fra å være useriøst. Og det vet både du og han. Og han ønsker virkelig ikke noe seriøst nå. Han har vært tydelig på det, og han har stått for det.

Men han har jo ikke stått for det. Alt han har stått for, har vitnet om at han gradvis har kastet "useriøsiteten" langt vekk. Alt sagt og gjort har tydet på at han har

Æsj. Jeg blir fullstendig tullete av å tenke. Jeg saumfarer tid og sted og sagt og gjort, og INGENTING tyder på at noe har vært uproblematisk for ham de siste tre månedene. Tvert imot. Jeg forstår og forstår ikke, i det ene øyblikket forstår jeg veldig godt, i det neste begriper jeg ingenting. Og det holder på å ødelegge hodet mitt fullstendig.

[Tornerosa]

Men Tornerosa, det er selvfølgelig som du sier, du har levd med dette i 7 måneder og kjenner både ham og situasjonen mye bedre enn noen av oss. Likevel synes jeg rett og slett ikke dette høres ut som et veldig sunt forhold, men det er jo bare "en kommentar fra sidelinja" og har sikkert i det fulle og hele liten reell verdi.

Joda, det har stor verdi! Jeg hadde ikke overlevd uten innspill...

Nei, ikke et sunt forhold i lengden, men jeg har vært så sikker på at det har vært startvansker. Fordi jeg har blitt så overbevist, gradvis har jeg blitt overbevist, han har virkelig vært veldig, veldig, VELDIG overbevisende. Og jeg er virkelig ikke lett å overbevise. Legg til at disse som kjenner ham godt, som også kjenner meg, sier det samme: Helt uaktuelt at han ikke har ment det som er sagt og gjort. Han har ment det med hele seg.

Likevel er det jo mulig at det har vært vanskelig for ham, og at han har skjult det godt. Ingen har krevd ham for 2-3-4-5 sms'er daglig, for å si det sånn. Og jeg har prøvd meg med noen spake bremser innimellom, men han har bare himlet med øynene av meg. Han har visst hva han har holdt på med.

SJu måneder, ja. Legg til de forutgående tjue årene, med kjennskap til, samt førstehånds info via omveier. Samt min skepsis og litt reserverte tilnærming i perioder (som kanskje ikke har vært "ekte" i den forstand at jeg har vært i tvil, men det er i hvertfall slik jeg har handlet overfor ham), og det at jeg ikke så lett lar meg overbevise.

Sum, konklusjon: Jeg er i blanco, jeg forstår ikke. Forstår, forstår ikke.

[Tornerosa]

Det kreves jaggu konsentrasjon for å konsentrere seg!

Prøver iherdig å fokusere på at dette er viktig, at jobboppgavene er viktige, men hvert eneste fiber i kroppen min latterliggjør den ideen. Trivielt og ubetydelig, føles det, fullstendig uten betydning. For meg, for mitt velvære, for min tilstand. Liv.

Men man må ha mat på bordet, så helt ubetydelig er det vel ikke.

Men jammen krever det anstrengelse å tenke på jobbting i stedet for det som føles stort og avgjørende, det som jeg er invadert av. Jeg har jobbet i nesten tre timer, og det føles som tre dager.

Trangen til vask, rydd og rens blir stadig større, greier ikke stå imot stort lenger. Og jeg fryser noe så inni granskauen.

[Kosemose]

Men han har jo ikke stått for det. Alt han har stått for, har vitnet om at han gradvis har kastet "useriøsiteten" langt vekk. Alt sagt og gjort har tydet på at han har

Æsj. Jeg blir fullstendig tullete av å tenke. Jeg saumfarer tid og sted og sagt og gjort, og INGENTING tyder på at noe har vært uproblematisk for ham de siste tre månedene. Tvert imot. Jeg forstår og forstår ikke, i det ene øyblikket forstår jeg veldig godt, i det neste begriper jeg ingenting. Og det holder på å ødelegge hodet mitt fullstendig.

Men det er akkurat det jeg mener; Han brøt vel første gangen fordi det ble for seriøst(?). Så startet dere på nytt fordi han ikke klarte motstå deg, han syns du er så fin og flott og det har han jo så rett i! Også var intensjonen hans (og din?) at dere skulle ha det på et lavt nivå, ikke rushe ting. Men det er vel akkurat det han ikke fikk til, det som blir feil for ham? Kanskje han ikke er i stand til å ha et "nedtonet" forhold til kvinnen i sitt liv, kanskje det for ham er nødt til å være alt eller ingenting, og i hans situasjon nå er "alt" ikke mulig, "alt" virker kvelende? Og at da er det bare ett alternativ igjen - ingenting. For han har vært tydelig på (?) at han ikke ønsket noe seriøst, samtidig som forholdet gikk mot superseriøst med ekspressfart. Men hvis han fortsatt har som bakteppe at han ikke fikser et seriøst forhold - da blir det jo ball for ham. Han har handlet mot sin egen overbevisning og vilje og når han fant ut det har han gjort grep. Kanskje. Sånn tolker jeg det som du beskriver i allefall.

Og det er noe fandens dritt, for du blir så utrolig skadelidende

[Tornerosa]

Men det er akkurat det jeg mener; Han brøt vel første gangen fordi det ble for seriøst(?). Så startet dere på nytt fordi han ikke klarte motstå deg, han syns du er så fin og flott og det har han jo så rett i! Også var intensjonen hans (og din?) at dere skulle ha det på et lavt nivå, ikke rushe ting. Men det er vel akkurat det han ikke fikk til, det som blir feil for ham? Kanskje han ikke er i stand til å ha et "nedtonet" forhold til kvinnen i sitt liv, kanskje det for ham er nødt til å være alt eller ingenting, og i hans situasjon nå er "alt" ikke mulig, "alt" virker kvelende? Og at da er det bare ett alternativ igjen - ingenting. For han har vært tydelig på (?) at han ikke ønsket noe seriøst, samtidig som forholdet gikk mot superseriøst med ekspressfart. Men hvis han fortsatt har som bakteppe at han ikke fikser et seriøst forhold - da blir det jo ball for ham. Han har handlet mot sin egen overbevisning og vilje og når han fant ut det har han gjort grep. Kanskje. Sånn tolker jeg det som du beskriver i allefall.

Amen. Akkurat sånn tror jeg det er. :cry:

[Kosemose]

Amen. Akkurat sånn tror jeg det er. :cry:

Du har ikke mulighet til å hoppe på en billig-billig Sydenbillett, pakke med deg et par tykke kiosk-bøker som kun krever bokstavavkodingsferidhet og lite annet, og en solhat og reise? Få varmen i kroppen og avstand til alt? Rømme litt vekk fra alt dette for en ukes tid?

[Kosemose]

Er så effektiv, serru! *host*

Men merkelig at vi skrev på likt og i de samme baner, jeg skriver jo knapt innlegg på KG lenger.

Skaltet og valtet

Det uttrykket brukte jeg også i mitt innlegg, og tenkte: Er det et utrrykk som blir brukt lenger? Men nå skjønner jeg at jeg ikke er alene om å bruke det uttrykket....

Herregud, driver vi med sånn gammelmannsspråk? Eller er det dialekten vår som er sånn? Sosiolekten kanskje? Eller er det du som har dårlig påvirkning på meg? Skalte og valte... hehe, men det er nå faktisk et dekkende uttrykk som jeg ikke engang tenkte over at jeg eller du brukte. Det er jo som å si "saken er biff" eller "saft suse"! Hm, tror vi trenger komme oss mer ut, Ellevill...