Et sus som over furukrona kom

[Molo]

Innom med en stor virtuell klem.

[Ellevill]

Håper du får en fin helg!

Tenker masse på deg!

[jolie]

[Tornerosa]

Tusen takk, dere.

Skulle ønske jeg greide å oppsummere helgen, oppsummere tankene, føler behov for det, men det er vanskelig. For det første har jeg jo vært på en annen kant av landet. Liksom. Ganske sært, ungene har vært 15 kilometre unna meg, mams og paps som barnevakter, og alle har trodd at jeg var bortreist. Føltes ikke helt greit, men jeg orker ikke alle spørsmålene. Skjøv bort slike tanker som "hva om det skjer (meg) noe, og jeg blir avslørt...?" Men jeg holdt meg da hel og frisk. Dessuten løste jeg det slik at jeg kunne plukke opp ungene på toget, og sparte paps for 14 mil bak rattet. Målet helliger middelet?

Men jeg var nok ikke akkurat noe kjempeselskap. For å si det pent. Og det plaget meg med tre unger tilstede. For all del, skjønne unger, elleve, tretten og femten, jeg kjenner dem godt, og det handlet selvfølgelig ikke om dem. Men jeg var ikke i modus for dem. Jeg hadde egentlig behov for å prate, men det var uaktuelt så lenge ungene var der. Og eldste la seg halv ett begge kvelder. Og tv'n stod på på full guffe hver kveld, jeg holdt på å tilte. I det hele tatt, desperat har vært overskriften, behovet for å unnslippe meg selv har hengt over meg i hele helga. Derfor bare var jeg der, som en klut, uengasjert og fraværende, deltok i samtaler med ja og nei og øh og hæ. De fikk sannsynligvis inntrykk av at jeg ikke ville snakke, derfor ble ikke Ting et tema før i natt klokka ett. Til tre. Det gjorde faktisk godt, selv om... Tja. Selv om. Problemet er at jeg får et slags håp, og jeg vet ikke om det er lurt. Hensiktsmessig. Kanskje det bare ødelegger for meg. Men de kjenner ham jo, de vet mange ting. Og refrenget tredelt - han ikke vet hva han holder på med, han har visse problemer og utfordringer som gjør at han ikke greier å stå i dette, og - at han uansett ikke får lov til å behandle meg sånn. Og det sier de andre, også, og de er hans nærmeste. Som er glade i ham, som også er glade i meg. 70-åringen, slektningen hans: "De er ikke verdt tårene våre, mennene".

Han har selvfølgelig svart meg, han svarte allerede fredag morgen. Det var godt å høre fra meg, han har vært bekymret. Han kan komme innom meg en dag mellom søndag og søndag, hvis jeg vil. Og så håper han at dagen min blir grei.

Jeg skal nok svare, snart. Det er bare det at jeg er vettskremt.

Har lest meldinger fra de siste par ukene, leter etter tegn og forklaringer, men finner ingenting. Alt blir bare mer mystisk. Spontan melding en formiddag: "Så glad i deg i dag, også!" Og søndagen, da jeg hadde vært der i tre døgn og barna hans det meste av tiden, én uke før han ringte og sa at han ikke kunne mer: "Det var så utrolig fint å ha deg her i helga! I sofa'n nå. Den er en nedtur uten deg!" Og en kveld hjemme hos ham, det kan ha vært 7-10 dager før Telefonen, rett før vi sovnet i skje, han foran og jeg bak (snorking i øret er ikke noe særlig). Alt er stille og godt og han sier, inderlig, som for å oppsummere alt; "Jeg er så glad i deg, Tornerosa!" Stadig og uoppfordret, på hans egne initiativ. Skjønner ikke. Stemmer ikke, rimer ikke.

Ungene har hatt en fabelaktig helg, forstår jeg. Fint, kjempefint. Jeg skal nok være fornøyd med valget om å dra til vennene mine, alternativet hadde nok ikke vært bedre - å sitte alene her. Så var jeg også på kino fredag kveld, før jeg dro til dem, så Black Swan. Likte filmen, den var bra (og NP er jo bare helt fabelaktig), filmen var intens og vakker og skremmende, men likevel, den traff ikke strengene mine helt. Jeg hadde kanskje behov for å se en film som traff strengene mine på en litt annen måte.

Ny uke, kroppen i opprør.

Hver dag denne uka, mandag - torsdag, har jeg timer, diverse timer. Til folk som er betalt for å fikse. I tillegg skal jeg på tirsdag ta en kaffe med venninnes storesøster, hun er en link. Hun er klok, hun skjønner mye. Og hun kan bidra. Igjen, ikke håpe, ikke tro. Dette bestemmer han selv. Men det ser ut for meg, og andre som kjenner ham kanskje enda bedre enn jeg, og i hvertfall fortiden hans og hvordan han "alltid" har vært, som om han ikke er helt i kontakt med seg selv for tiden. Han må bestemme selv, men jeg tror han kunne trengt noen innspill. Noen som kunne stukket hull på noen ballonger. Og hun kan gjøre det. Så jeg har store forventninger til det cafébesøket...

Og så blir det fredag, og da skal eldste og jeg gjøre siste innspurt med de greiene vi er med på. Og så kjører jeg dem til flyplassen, og så vips er de borte for seks dager. Og så kommer antagelig Mmannen, enten fredag eller lørdag tidlig kveld. Tenkte å foreslå én av de dagene, orker ikke i uka, er redd for at jeg ikke kommer til å fungere dagen derpå. Og søndag drar jeg til Oslo, uten at jeg helt vet hvorfor.

Endret 13. februar 2011 av Tornerosa

[Tornerosa]

Livet hans er kaotisk, og jeg forstår det. Men jeg vet at det som har handlet om meg, ikke har vært kaotisk. Det har vært på pluss-siden, det har vært lystbetont, positivt, energigivende, det har vært noe å se fram til og glede seg over. Sånn har det vært for meg, og sånn har det vært for ham. Det stiller jeg ikke engang spørsmålstegn ved. Jeg har merket det og han har sagt det, helt eksplisitt. Men kaos - ja. Det som ikke henger på greip, er at han nå skjærer bort fra livet sitt noe som har vært bra for ham, og blir stående igjen med kaos. Som et mantra gjentar han for seg selv at "dette takler jeg ikke". Jeg vet at for ham er verden litt vel svart /hvit. Det sier hans venner, det sier slektninger, det har han gitt uttrykk for selv. Han forventer perfekt. Han har gjort det som han tror og mener er riktig, når han har involvert den ene etter den andre, eksponert relasjonen vår for venner, kolleger, barn, familie. Fordi sånn "burde det være". Hadde vi vært femogtyve, uten barn og med langt mindre bagasje, enkelt, enklere. Som han sa for 2-3 uker siden; "hadde det ikke vært for at vi har barn, tror jeg vi hadde bodd sammen nå". Jeg tror at han ikke har vært i stand til å stikke fingeren i jorda og se situasjonen; han har to barn, jeg har to barn, vi har begge bak oss to ikke spesielt oppbyggelige ekteskap, hans langt verre enn mitt, han har ting å bearbeide og plassere. Det er greia. Det er de gitte omstendighetene, rammene. Det finnes ingen Perfekt Oppskrift, selv om han ser ut til å ha hatt den som mal. Han har ikke vært i stand til å ta våre betingelser som utgangspunkt, og legge opp løpet deretter. I samarbeid med meg. Han har derimot fikset alt selv, og med Perfekt Mal i hodet, mal som om ingen bagasje, mal som om uproblematiske omstendigheter.

På min side ble tallet mørkerødt, jeg føler at jeg har tapt enormt mye. Tallet er negativt, og det er mangesifret. Jeg har gått i minus så det smalt.

Derfor håper jeg at hans liv nå er og blir mindre kaotisk, at han går i pluss så det suser. At dette bruddet gir ham et plusstall langt høyere enn mitt minustall, slik at vi totalt sett har vunnet på dette. Mitt tap, hans gevinst = gevinst, tross alt, samlet.

Alt annet ville vært utrolig leit. Tap - tap ville vært alldeles for dumt.

[Tornerosa]

Jeg bare sitter og sitter her - hvor lenge er det mulig å utsette uken?

Det er fryktelig tomt og ensomt å komme hjem, ungene til tross. De er jo unger. Jeg trenger lufting av hode, det var ikke nok det jeg fikk i helgen. Men kresen på luftingen, innspill kan ikke komme fra hvor som helst. Da blir jeg bare mer desperat. Selvfølgelig, jeg vil jo ikke høre hva som helst... Jeg vil bare høre det som gir meg håp.

For det er klokkeklart, det er håpet som...

Vil bare at tiden skal spole fram til det er greit igjen.

For han så veldig verdt å kjempe for.

[Tornerosa]

Kjenner igjen den fasen jeg er på vei inn i nå. Kvitte-meg-med-det-overflødige-fasen. Som innebærer å gå hardt til verks ift. klær, bøker, musikk, kjøkkenutstyr, ting. Ting, ting. Ribbe meg selv og dagene mine for det overflødige, renselse. Fjerne daukjøttet, fjerne det ubetydelige, det som ikke utgjør noen forskjell, det som ikke er godt for noe. Akkurat nå er det veldig, veldig, veldig mye.

Kan bli interessant.

[Ellevill]

Jeg har ikke noe fornuftig å si, men vet du har det fryktelig. Har hatt mine perioder fastlåst i forsterstilling på gulvet der toget ikke bare var gått, men i tillegg kjørt over meg. Du har min fulle sympati. Så isteden for å si noe, sender jeg en .

[Gjest Miss O'Hara]

Du sier du leser meldingene fra de siste ukene og ikke får det til å rime at han sier gode ting. Men det er vel det som rimer.

Om å velge. Kaoset hans er ikke et alternativ å velge bort, ellers ville han gjort det. Noen ganger er det for mange baller i luften, og du kan ikke velge hvilke. Noen ganger er valget knusende.

Det er leit at det ble det for deg. Jeg tror også det er tap-tap, på én måte, men noen ganger vil man ikke velge å dra en annen inn i sitt eget kaos. Å bære ansvaret for at en annen får ens kaos er for mye, på toppen av det andre, det man ikke kan velge vekk. Man kan bare håndtere så og så mye.

Stakkars deg. Stakkars han.

[Tornerosa]

Men jeg har fått ta del i kaoset hans, jeg tror han må ha forstått og kjent at jeg tåler kaoset hans. Så det rimer heller ikke helt at han tenker at han skal skåne meg for kaos.

Og, selv om jeg selvfølgelig kan velge å akseptere at jeg ikke forstår, så kan jeg fortsatt ikke få det til å virke fornuftig at av alt man forholder seg til i livet av store ting, la oss si A, B, C, D, E og F, hvorav A, B, C, E og F er problematisk, kaotisk og utmattende - så velger man bort D? Hvordan kan man velge å skjære bort D, dersom D var det som ga energi, overskudd, behag og gode følelser? D, som dessuten ga gode ringvirkninger for A, B, C, E og F?

Hvordan var det mulig at han ikke så det?

Nei, jeg forstår det fortsatt ikke.

Har vært hos terapeuten, det var bra. Jeg var rolig i dag, nesten ingen snufsing. Var bare resignert og likegyldig, følte jeg. Og vi pratet en del om helt andre ting, og det slår meg, og også henne, det ser jeg, at vi har mye til felles. Hun fortalte mer om seg selv i dag, det bare ble sånn, brukte seg selv som referanse. Likte det.

Frysemaraton gjenstår i dag, kjøre unger hit og dit, ut og inn av bil, ishallen, det er noen få minus og det blåser noe voldsomt, sol. Blir alltid så forfrossen på mandagene. Iskald på føttene, hendene, umulig å holde varmen. Og jeg kler meg godt.

Men jobbe, det greier jeg ikke. Føler meg som en unnasluntrer. Veldig usikker på hva som er det riktige å gjøre, det riktige å prøve på.

[Tornerosa]

Jeg er i gang, ganske så hyperaktiv og manisk er jeg i gang.

[Sommersol]

:klem:

Vet ikke helt hva jeg skal si, men dette fortjener du ikke, uansett hva utfallet blir her...

[Tornerosa]

Hvis utfallet blir det eneste jeg kan leve med (som det føles nå), så tåler jeg dette og mye, mye mer...

[Tornerosa]

Føler meg komplett usynlig.

Har sprengfyrt i hele kveld, så nå er stua gloheit. Det kommer til å være varme på ovnen enda i morgen tidlig, har en stor klebersteinovn og den holder vanvittig bra på varmen. Alle skuffer og hyller på stua er endevendt, så også aviskurv og garnkurv. En del kvitte-seg-materiale, men dessverre ikke nok. Blir en ny runde i morgen, dette var bare første etappe. Kjøkkenet har vært skadelidende under stuens opprydding, der er alt plassert som jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av. Så i morgen blir det finish stue, action kjøkken.

Sovnet halv fire i natt, det var helt umulig å koble ut hodet. Tre timer søvn fungerer selvfølgelig ikke, så måtte legge til tre til etter at ungene hadde gått. Usikker på om jeg er trøtt, har ikke rukket å kjenne etter i all hyperaktiviteten. Men blir ikke noen reprise i morgen, da skal jeg holde meg våken, uansett hvor lite søvn det blir i natt.

Og klokka 12 cafébesøk. Veldig, veldig spent. Jeg regner med at hun har en del innspill og innsikter.

Svarer ham nå, foreslår at han kommer fredag eller lørdag, helst lørdag. Orker det ikke ukedagene, er redd jeg blir fullstendig satt ut av spill dagen derpå. All min lit til lørdagen, det er da han skal sitte i sofaen min og innse tabben.

[Tornerosa]

Ovnen er jaggu fortsatt varm, den.

Og jeg er trøtt, det ble 4.5 timer i natt. Har jobbet litt, faktisk. Men bare småplukk, bare enkelt, bare uproblematisk. Det blir bare mer og mer tydelig hvor avgjørende det er for meg med et arbeidsmiljø. Jeg leser. Flest psykiske problem og depresjoner blant ensomme ulver i arbeidslivet. Jeg skulle ønske at man hadde råd til åtte ansatte. Det hadde vært noe, det. Det hadde vært kremjobben.

Jeg burde oppdatere og freshe opp CV'en min, den ble skrevet for...tja, ti år siden. Minst.

Omsider fått skrevet skademelding på mobilen min, satser på at forsikringen dekker knust glass grunnet fall i kjøkkengolvet. En måned siden det skjedde nå.

Lurer på hvorfor staveprogrammet streker under ord som JEG, BURDE, OPPDATERE, FORSIKRINGEN. Irriterende.

Jo, og så må jeg få installert den skriveren.

Fantastisk bra setning den over, forresten. Du aner ikke.

[Tornerosa]

Tok meg tre kvarter å finne ut av dagslyslampa. Teste i natt. På tide nå, før dagslyset blir for meget av det gode.

En dusj nå, og så avgårde. Så veldig spent på hva hun har å si, hva hun mener.

[Tornerosa]

Jeg forstår ikke meg selv. Jeg forstår virkelig ikke meg selv. Jeg rimer ikke.

[Emile]

Jeg forstår ikke meg selv. Jeg forstår virkelig ikke meg selv. Jeg rimer ikke.

Hmm, hva mener du nå?

Hvordan gikk cafebesøket?

Og hva tror du Mmannen tenker om han finner ut av dette? Har kanskje ingen betydning i det store og det hele, men.

Ser ikke ut som du ble noe klokere i alle fall..

[Tornerosa]

Hva Mmannen tenker når han finner ut av dette? Hm, skjønner ikke spørsmålet. Det er vel essensen i det hele her, jeg aner ikke hva han tenker.

Cafébesøket førte ikke noe med seg, egentlig. Vi hadde én time, den første halvtimen snakket vi om andre ting. Hun forstår heller ikke. Hørte på meg, men hadde egentlig ikke noe å bidra med. Han har ikke helt kontroll, det er blitt for mye for ham, han har kjørt et for heftig løp, han har ment alt han har sagt og gjort. Bla, bla, bla.

Jeg forstår meg ikke selv, nei. Mer senere. Nå skal jeg krangle ferdig med ungene, som har slakta fiskemiddagen min med æsj og bæsj. Og så har jeg, mot min vilje, sagt ja til venninnebesøk. Og kaninklør skal klippes, det skal kjøres til aktivitet, det skal kjøpes tisselaken. Kaninene er i ferd med å herpe sofaen i kjelleren, trekket på putene må renses.

[Tornerosa]

Jeg er altfor rolig, dette er rett og slett mistenkelig. I utgangspunktet burde jeg ligge utstrakt på sofaen, nesten ute av stand til å røre meg, heve stemmen. Men nei, jeg er hyper, jeg er i gang, jeg kjører på og gjør og gjør. Og hos psykomotorikeren i dag fortalte jeg om ståa, sterk og klar. Ikke én tåre i øyekroken. Med ironi, glimt og mot.

Merkelig.

Men jeg har to teorier. For det første sitter det en overbevisning i kroppen - den kan være tuftet på tidligere erfaring, den kan handle om at dette var ment to be og dermed ikke kan forsvinne, eller den kan handle om at jeg ikke kan tillate meg, i ren selvebeskyttelse, å tro at that was it - for jeg tror at han kommer på banen igjen. En naiv, nesten barnslig, i hvertfall ungdommelig, tro på at bare han kommer innom dørstokken, bare vi får sett på hverandre, bare vi får pratet - så innser han at dette kan ikke ende sånn.

En veldig, veldig skummel overbevisning å ha.

Det andre handler om min hyperaktivitet, jeg er nærmest manisk, jeg fører en innbitt kamp mot ytre kaos. Har en idé om at bare alt faller på plass, bare siste kopp og siste truse er vasket, bare siste papir og defekte gjenstand er kastet, bare all gammel mat får havne i søpla, bare ungenes fargeblyanter blir sortert, bare gitarene blir stemt, bare akvariet får rent vann, koffertene får stå sirlig i boden i stedet for ligge i haug, sofatrekket blir renset og støvlettene får nytt glidelås. Bare alle gamle bøker som jeg aldri har lest eller kommer til å lese blir gitt bort, bare all musikk jeg aldri hører på fjernes, bare vinduer vaskes og de for små klærne blir lagt bort.

Når alt er på stell, når alt det ytre er perfekt - da må jo også alt annet bli perfekt.

Jeg tror jo ikke det. Men følelsen sitter i kroppen. Og det blir litt som med horoskop og overtro - for sikkerhets skyld. For det kan jo hende at med perfeksjon så ordner alt seg. Hvem vet. Jeg tror det, litt, fordi jeg må.

Endret 15. februar 2011 av Tornerosa