Et sus som over furukrona kom

[Tornerosa]

Jeg føler for å si at beklager at jeg ikke har svart deg. At nei, jeg har det ikke bra. Jeg er som i sjokk, dette hadde jeg ikke ventet. Jeg savner deg inderlig og synes det er naturstridig og uendelig vondt at vi ikke mer skal treffes. Jeg er og har hele tiden vært klar over at ting har vært kaotiske for deg, men de siste tre månedene har fått meg til å bli trygg på at vi begge hadde ting under kontroll og visste hva vi gjorde. Jeg hadde begynt å føle en samhørighet med deg, og kan ikke se at jeg hadde noen grunn til å forutse at dette kunne skje. Tvert imot.

Det er klart at jeg gjerne vil snakke med deg, men synes telefon er litt problematisk.

Det er hva jeg føler for å si.

Eller bare at

Nei, jeg har det ikke bra.

Jeg savner deg.

[pøbelsara]

Jeg likte begge alternativene. Men det siste egner seg kanskje best som SMS? Kort og konsist.

[Tornerosa]

Ja, Pøbelsara. Jeg tenkte egentlig å svare ham på mail. Eller kanskje begge deler, samtidig.

Utrolig hvor betydningsfull hver eneste lille handling blir, når situasjonen er sånn.

Ungene er bortrest 18. - 24. Tenker på muligheten for å dra til Oslo søn - tors, sms'et med venninne nettopp, men viser seg at hun sannsynligvis er bortreist. Kanskje reise likevel, vet ikke. Merker at hodet automatisk ser etter muligheter for å være sammen med ham, barnefri har jo betydd det tidligere. Og han har også barnefri den helga. Nå blir det jo ikke "sammen med ham" uansett, men det hadde vært en sjanse til å prate. Vet ikke. Har uansett lyst til å holde meg hjemme fredag - søndag, i tilfelle. Det hadde betydd mye å få snakket. Kanskje lurest å holde avstand. Vet ikke. Men uansett, føler vi har noe usnakket. Og vil at det skal skje ansikt til ansikt, uansett om det blir vondt og vanskelig. Kanskje reise søndag eller mandag. Vet ikke.

Kvart på tre. Sitter her i pysj, ullgenser og ullsokker. Eldste ringte og ville være med venninne hjem. Jeg sa i går kveld at de ikke måtte planlegge noe venninne-greier i dag, for denne ettermiddagen skulle vies til lekser og øving og dusjing. Så spør hun likevel. Og jeg svarer at ok.

Har noen handlet middag? Nei. Jøss.

[Tornerosa]

Og så den klassiske - alt som minner meg om ham. Overalt.

[Emile]

Tror du oppsummerer det her

Man er et produkt av det man har erfart, og jeg synes det blir ganske brutalt å lage et "heng ham"-hylekor av det. Stakkars mann. Hans historie er hans egen, og jeg håper han har venner som ser forbi det, og ikke bestemmer seg for å synes han er mangelfull av den grunn. Det kan jo ellers høres ut som om KG ikke er stedet for ham men det er jo godt alle her har vært fattet og smarte i sin omgang med andre mennesker, aldri såret noen og alltid opptrådt korrekt, selv i desperate situasjoner... heldige folk!Det er selvfølgelig ingen tvil om du har lov til å være skuffet, sint og trist

Han kunne gjort ditt, han kunne gjort datt. Men han gjorde ikke det, og det får et leit utfall for deg nå.

Håper du prioriterer psykologen. Det er verdt hver krone, å komme til rett person, en investering du aldri vil angre på. Det handler ikke bare om nå, det er hjelp for den du er resten av livet ditt, i alle roller. Da blir prisen per gang ganske lite

Det der var vel å overdrive litt seff driter vi på draget hele gjengen med jevne mellomrom, vi er da mennesker.

Selvfølgelig er han ikke et dårligere menneske enn resten av klodens befolkning, selv om han har såret Tornerosa hardt og brutalt. Kanskje han til og med er helt suveren, helt fantastisk og i en helt egen liga. Det er jo ikke sånn at jeg vil henge mannen, men ja, jeg er opprørt og sint på Tornerosas vegne. Jo, jeg hører alle forklaringene, og ja jeg skjønner at mannen sliter, har bagasje osv. Men likevel da mann!!

Men enig i at Tornerosa må velge hvordan hun vil forholde seg til dette, om hun evt ta sjansen igjen osv.

[Tornerosa]

Jeg har innsett det, gradvis:

Jeg tror ikke på det.

Jeg tror virkelig ikke på at det var det. Jeg er rolig på en bisarr måte, fordi det finnes et håp i meg. Nesten mer enn håp, en tro. Kanskje pga. tidligere erfaring. Kanskje pga. jeg vet at det har vært autentisk, det som har vært. Kanskje fordi jeg tror, håper, innbiller meg, at bare vi treffes, så...

Kanskje er det dumt, kanskje er det selvbedrag. Kanskje er det nødhjelp.

Jeg kan bare ikke tro at han virkelig, virkelig, virkelig mener det. :cry:

[punkyB]

Har vel ikke skrevet her - men har lest og 'fulgt' deg litt. Følte for å kommentere denen situasjonen.

Jeg synes du skal sende han mail med den første meldingen din som jeg synes forklarer hvordan du føler det veldig bra. Jeg synes det formidler veldig bra at det dere hadde var noe veldig bra - og er mildt sagt for jævlig hvis det skal ende nå. Han må få orden på tankene sine og skjønne at dere er 'meant to be'. Krysser fingrene for at det skjer - og du må hvertfall ikke gi deg uten kamp.

[Daisy Fraser]

Jeg er fast leser her inne, men jeg skriver sjelden. Men nå følte jeg for å si noen ord.

Det slår meg at du "unnskylder han" med at han har både jobb og studier og mye annet i livet sitt. Men du er da ikke jobb, eller noe som krever noe av han. Slik du beskriver forholdet deres har det hørtes ut som om dere gir hverandre mye energi, og jeg greier ikke helt å se hva som har blitt for mye for ham. Det høres ikke ut som om du krever for mye av ham på noen måte. Jeg synes ikke det virker som om du krever noe, men at du tar det du får og er takknemlig for det, så jeg greier ikke helt å se hva som ble for mye.

Det eneste jeg kan se som kan ha overveldet ham er at det virker som om du legger hele livslysten din og gleden din i hans hender. Når det er dere to er livet perfekt, men når det ikke er det så blir livet nesten ikke verdt å leve. Da fungerer du ikke i jobben din, og du fungerer ikke så bra som du vil som mamma heller høres det ut som. Jeg forstår kjempegodt at du har kjærlighetssorg akkurat nå. Det hadde alle hatt når det blir slutt så brått, og uten at man er enig i det. Men dersom han har skjønt at han har hatt rollen som "ridderen på den hvite hesten" så kan det ha blitt litt mye for ham. Akkurat det kan jeg godt skjønne at kan føles som et stort ansvar. Det er ikke sikkert han er klar over det. Men om han er det så kan jo det føre til at det blir for mye. Og på det du har skrevet synes jeg ikke akkurat at du har krevd så mye annet av han.

Lykke til Tornerosa. Jeg håper du finner igjen gleden din! Med eller uten Mmannen.

[Emile]

Jeg er fast leser her inne, men jeg skriver sjelden. Men nå følte jeg for å si noen ord.

Det slår meg at du "unnskylder han" med at han har både jobb og studier og mye annet i livet sitt. Men du er da ikke jobb, eller noe som krever noe av han. Slik du beskriver forholdet deres har det hørtes ut som om dere gir hverandre mye energi, og jeg greier ikke helt å se hva som har blitt for mye for ham. Det høres ikke ut som om du krever for mye av ham på noen måte. Jeg synes ikke det virker som om du krever noe, men at du tar det du får og er takknemlig for det, så jeg greier ikke helt å se hva som ble for mye.

Det eneste jeg kan se som kan ha overveldet ham er at det virker som om du legger hele livslysten din og gleden din i hans hender. Når det er dere to er livet perfekt, men når det ikke er det så blir livet nesten ikke verdt å leve. Da fungerer du ikke i jobben din, og du fungerer ikke så bra som du vil som mamma heller høres det ut som. Jeg forstår kjempegodt at du har kjærlighetssorg akkurat nå. Det hadde alle hatt når det blir slutt så brått, og uten at man er enig i det. Men dersom han har skjønt at han har hatt rollen som "ridderen på den hvite hesten" så kan det ha blitt litt mye for ham. Akkurat det kan jeg godt skjønne at kan føles som et stort ansvar. Det er ikke sikkert han er klar over det. Men om han er det så kan jo det føre til at det blir for mye. Og på det du har skrevet synes jeg ikke akkurat at du har krevd så mye annet av han.

Lykke til Tornerosa. Jeg håper du finner igjen gleden din! Med eller uten Mmannen.

Tenker det samme som deg. Greit nok at man har livet og hodet fullt opp, jeg skjønner det. Men hvis man møter en som er helt spesiell, så klarer man vel å finne rom for vedkommende? I det minste hyggelige ting, kjæresteting, så kan heller de vanskelige tingene vente? Nei, jeg vet ikke, jeg er jo ikke i hans sko. Jeg vet bare at det er vanskelig å møte noen man bonder sammen på alle plan, så jeg ville aldri kastet det bort. Trur eg.

Tenker også på den riddertanken..hva tror du, Tornerosa, tror du han har senset det? Ikke at det egentlig spiller noen rolle nå, det blir jo bare tankespinn.

[Tornerosa]

Setter pris på nye ansikter!

Har vel ikke skrevet her - men har lest og 'fulgt' deg litt. Følte for å kommentere denen situasjonen.

Jeg synes du skal sende han mail med den første meldingen din som jeg synes forklarer hvordan du føler det veldig bra. Jeg synes det formidler veldig bra at det dere hadde var noe veldig bra - og er mildt sagt for jævlig hvis det skal ende nå. Han må få orden på tankene sine og skjønne at dere er 'meant to be'. Krysser fingrene for at det skjer - og du må hvertfall ikke gi deg uten kamp.

Ja, jeg kommer nok til å gjøre det. Så sent i kveld at han ikke rekker å ringe... Jeg synes han skal få sjansen til å tenke litt til. Føle mer på ting. For det er akkurat hva håpet mitt er, og også trua; bare han får tenkt, bare han får sortert og ryddet (ikke bare som i "bare", for han vil nok trenge tid), så skjønner han at dette er en dum ting å gjøre.

Selvbedrag?

Jeg er fast leser her inne, men jeg skriver sjelden. Men nå følte jeg for å si noen ord.

Det slår meg at du "unnskylder han" med at han har både jobb og studier og mye annet i livet sitt. Men du er da ikke jobb, eller noe som krever noe av han. Slik du beskriver forholdet deres har det hørtes ut som om dere gir hverandre mye energi, og jeg greier ikke helt å se hva som har blitt for mye for ham. Det høres ikke ut som om du krever for mye av ham på noen måte. Jeg synes ikke det virker som om du krever noe, men at du tar det du får og er takknemlig for det, så jeg greier ikke helt å se hva som ble for mye.

Det eneste jeg kan se som kan ha overveldet ham er at det virker som om du legger hele livslysten din og gleden din i hans hender. Når det er dere to er livet perfekt, men når det ikke er det så blir livet nesten ikke verdt å leve. Da fungerer du ikke i jobben din, og du fungerer ikke så bra som du vil som mamma heller høres det ut som. Jeg forstår kjempegodt at du har kjærlighetssorg akkurat nå. Det hadde alle hatt når det blir slutt så brått, og uten at man er enig i det. Men dersom han har skjønt at han har hatt rollen som "ridderen på den hvite hesten" så kan det ha blitt litt mye for ham. Akkurat det kan jeg godt skjønne at kan føles som et stort ansvar. Det er ikke sikkert han er klar over det. Men om han er det så kan jo det føre til at det blir for mye. Og på det du har skrevet synes jeg ikke akkurat at du har krevd så mye annet av han.

Lykke til Tornerosa. Jeg håper du finner igjen gleden din! Med eller uten Mmannen.

Takk, Daisy.

Nei, jeg føler meg helt sikker på at jeg ikke har krevd for mye, krevd noe i det hele tatt, er helt sikker på at han ikke har følt på noe press eller krav fra meg. I såfall har det ligget i ham selv.

Jeg tror heller ikke, helt ærlig, at han skal ha fått inntrykk av at han har vært ridderen. At jeg har lagt livslyst og glede i hans hender. Nei, det er helt umulig. Han vet f.eks. lite om hvordan jeg reagerte på den perioden i november, han vet bare at jeg syntes det var kjipt og at jeg ikke ønsket å gi opp. Han vet at jeg er glad i ham, og det tåler han å høre. Og jeg vet at det er gjensidig.

Jeg skjønner jo at han ville kunne reagert negativt, dersom han følte at jeg var avhengig av ham, at han skulle redde meg fra alt ondt. Men det er ikke tilfellet, garantert. Jeg føler at det hele har vært veldig sunt. Vi har selvfølgelig begge latt den andre vite hva vi har følt for hverandre, helt naturlig, vil jeg si.

[Tornerosa]

Greit nok at man har livet og hodet fullt opp, jeg skjønner det. Men hvis man møter en som er helt spesiell, så klarer man vel å finne rom for vedkommende? I det minste hyggelige ting, kjæresteting, så kan heller de vanskelige tingene vente? Nei, jeg vet ikke, jeg er jo ikke i hans sko. Jeg vet bare at det er vanskelig å møte noen man bonder sammen på alle plan, så jeg ville aldri kastet det bort. Trur eg.

Ja, sånn tenker jeg, også. Og jeg tror kanskje det hadde vært mulig for meg, til tross for kaos ellers. Likevel, jeg er usikker på hvor enkelt det ville vært, dersom jeg hadde møtt en som virket riktig i løpet av det første året etter samlivsbruddet... Men jeg føler det slik, at dersom alt hadde klaffet, så hadde det vært ubetinget positivt, jeg hadde, som du sier, ikke villet kaste det bort.

Men så prøver jeg å holde flere tanker i hodet samtidig, og innser at det ikke nødvendigvis er mulig for alle, for ham. Prøver å la være å skjære alle over den samme kammen, over min kam... Han har da også en ganske spesiell bakgrunn (som noen av dere kjenner til, noen mer, noen mindre). Jeg er klar over at jeg ikke greier å sette meg helt inn i hva det kan ha gjort med ham.

Jeg må bare rett og slett prøve å akseptere, om jeg ikke greier å forstå det til det fulle, at sånn er det for ham. Han kan han følt at dette meget mulig er det rette, men at det ikke er mulig nå.

Men jeg vet jo ikke. Jeg spekulerer jo, også. Som sagt, jeg føler vi har noe usnakket. At han har det... Og jeg må bare håpe på at jeg får sjansen til å høre mer på ham.

Endret 10. februar 2011 av Tornerosa

[Emile]

Ser ut til at det koker ned til at dere møttes til feil tid, rett og slett. Jeg glemmer at han er nyskilt..selv om han har vært teknisk skilt lenge, hvis jeg husker rett.

[Gjest Miss O'Hara]

Blir matt av å lese her, og er forbannet glad for at min livspartner er av det kaliberet han er, ellers ville jeg vært forkastet som ubrukelig for lenge siden. Jeg er glad på alles vegne, alle som rettskaffent sitter der og har gjort alle de lure valgene, men på vegne av oss mindre smarte er jeg jammen glad det finnes andre varianter også.

Heier på Tornerosa, ubetinget.

Uansett, jeg er heldig som kjenner et utvalg mennesker med enda et par nyanser i skalaen sin, ellers ville ting sett ganske traurig ut... Kvinneperspektivet kan visst bli litt trangt, det og.

[pøbelsara]

Blir matt av å lese her, og er forbannet glad for at min livspartner er av det kaliberet han er, ellers ville jeg vært forkastet som ubrukelig for lenge siden. Jeg er glad på alles vegne, alle som rettskaffent sitter der og har gjort alle de lure valgene, men på vegne av oss mindre smarte er jeg jammen glad det finnes andre varianter også.

Heier på Tornerosa, ubetinget.

Uansett, jeg er heldig som kjenner et utvalg mennesker med enda et par nyanser i skalaen sin, ellers ville ting sett ganske traurig ut... Kvinneperspektivet kan visst bli litt trangt, det og.

Ærlig talt, dette synes jeg er både fordomsfullt og fordømmende. Synes du virkelig at det Tornerosa har blit utsatt for, er greit å utsette noen for? Det synes ikke jeg. Jeg synes man alltid kan prøve å forklare - man kan prøve å kommunisere og prøve å inkludere den man har et nært forhold til. Man kan da for svingende prøve å ha litt forståelse for at andre (les Tornerosa) også har følelser selv om man (mmannen) strever med sitt.

Jeg har aldri påberopt meg å bare gjøre lure valg i livet, men det er faktisk viktig for meg å behandle folk rundt meg på en OK måte - i håp om at de skal bruke samme prinsippet når de behandler meg. Det betyr ikke at jeg er unyansert.

Og du - å begynne å snakke om at kvinneperspektivet er trangt så fort noen ikke ser ting på samme måte som deg - det synes jeg rett og slett blir for dumt.

Og Tornerosa - jeg heier også på deg, hvis det er noe spørsmål om det. Jeg trodde ikke det var det før jeg leste dette innlegget - men jeg heier altså på deg, selv om jeg synes det var fælt det kjæresten gjorde. Men jeg synes altså ikke at du fortjente dette. Det skal for svingende ikke være så skummelt og farlig å gi hjertet sitt til noen.

Endret 10. februar 2011 av pøbelsara

[Tornerosa]

Er det noe jeg ikke er i tvil om, så er det at alle der som har skrevet her, heier på meg. Det merker jeg virkelig! Og jeg synes vel egentlig ikke at dere er veldig uenige, heller, men har kanskje litt ulike innfallsvinkler og fokus. Og det er helt greit! Jeg setter stor pris på og har god bruk for alle vinklinger, det hjelper meg til å finne "sannheten". Eller i hvertfall det som stemmer best.

Hadde egentlig en følelse av at jeg ikke kom til å bruke denne boken stort på veldig lenge, hadde ikke ork til å plukke i materien, men kom vel etterhvert til det at det ble umulig å la være. Hodet kunne fort kortsluttet ellers... Så - setter enormt stor pris på dere alle!

[Klips]

De sier mye klokt og gjennomtenkt disse damene, og meningers mot har de også. Har ikke noe å tilføye er jeg redd. Men si gjerne fra hvis du kommer til Oslo, da

Endret 10. februar 2011 av Klips

[Emile]

Blir matt av å lese her, og er forbannet glad for at min livspartner er av det kaliberet han er, ellers ville jeg vært forkastet som ubrukelig for lenge siden. Jeg er glad på alles vegne, alle som rettskaffent sitter der og har gjort alle de lure valgene, men på vegne av oss mindre smarte er jeg jammen glad det finnes andre varianter også.

Heier på Tornerosa, ubetinget.

Uansett, jeg er heldig som kjenner et utvalg mennesker med enda et par nyanser i skalaen sin, ellers ville ting sett ganske traurig ut... Kvinneperspektivet kan visst bli litt trangt, det og.

Det var da voldsomt..hvordan klarer du å snu dette til at vi(som mener mmannen har opptrådt hjerterått), sitter her på vår høye hest og bare har gjort gode valg her i livet? Miss da, kanke si sånn!!

Skal prøve å ikke bli fornærmet når du kommer med beskyldninger om manglende nyanser i skalaen. Det vet du i grunn svært lite om. Vi/jeg/noen kan være raus, nyanserte, lite dømmende osv, uten at du vet noe særlig om det. Det er slik jeg ønsker å bli møtt av andre, og jeg vil påstå at jeg er ganske flink selv også. Sånn, da ble det litt selvskryt på tampen også.

[Tornerosa]

I hvertfall. Det har vært veldig, veldig ødeleggende for meg å bli tatt langt, langt inn i varmen, for så å bli skjøvet bort. Jeg kan ikke annet enn tro at han er smertelig klar over det, og har dårlig samvittighet for det. Og ettersom jeg tror det, kan jeg ikke annet enn tro at han har lurt seg selv. Hadde han hatt en følelse at dette kom til å bli for problematisk, hadde han hatt anstendighet nok til å stoppe. Det vet jeg. Og når det er sagt - han har jo også prøvd å trekke seg unna en gang før. Det var jeg som hanket oss inn igjen. Kanskje hadde det skjedd uansett, kanskje hadde han helt av seg selv kommet på banen igjen. Jeg tror kanskje det. Men jeg var sterkt delaktig i at vi kom i gang igjen. Så sånn sett - jeg har jo sett signalene, jeg har jo ved flere anledninger skjønt at ting var kaotiske og problematiske for ham. Man kan jo si at jeg burde, jeg også. Men igjen - de siste 2-3 måneder...

Lammende, denne ensomhetsfølelsen. Hater den. Kontrasten er enorm.

[Tornerosa]

Kommer meg ikke i seng i kveld.

Fortsatt usikker på hva det blir til i morgen.

Jeg må huske å avbestille/endre flybillettene til jobbreisen. Tror ikke de kan avbestilles, men forhåpentligvis endres. Til når, vet jeg jammen ikke, men det blri nok eneste mulighet. Destinasjon kan vel ikke endres? Mellomlandinger begge veier, så to av de fire strekningene er nok ingen umulighet å få til en ny reise til. Men har i utgangpsunktet ingen planer parat. Tenkte på muligheten for å reise likevel, uforberedt. Men kjenner at jeg ikke takler å sitte i et rom med mange, og virke sånn nogenlunde oppegående. Jeg ser ut som en tragedie, og begynner å grine for et godt ord. Det kunne blitt noen interessante timer. Men føler meg ikke bra, det føles veldig ugreit å ikke være tilstede på møtene. Skjemmes litt, alle omstendigheter tatt i betraktning.

Kjøre unger til togstasjonen. Prøver å få lyst til å gå på kino, men har egentlig ikke lyst. Drar kanskje likevel, tvinge meg. La hodet beskjeftige seg med noe annet enn de utmattende tankene. Deretter... Dra hjem igjen? Sitte putt alene hele helga? Føler for det. Men bør ikke. Eller, føler egentlig ikke for det, heller. Vurderer derfor å ta toget de åtte milene, dra til venninne m/fam. Har ikke lyst til det, heller.

Eldste er knust fordi hun er invitert på pysjamasparty med overnatting i morgen, jeg føler meg ond. I utgangpsunktet er jeg jo bortreist på jobb, og hun og søsteren er hos besteforeldrene. Men nå... Jeg kan i teorien la henne gå, og så kunne de evt. reist på lørdag. Men mine foreldre er innstilte på å være barnevakt, jeg skal jo på jobb. De skal ikke tro annet. Ikke avgjørende argument, dog, det avgjørende er at jeg ikke orker. Stakkar liten. Prøvde å plastre ved å foreslå at hun får invitere venninner på det samme helga etter vinterferien.

Svarte ham omsider, på mail, nå nettopp.

Endret 11. februar 2011 av Tornerosa

[Emile]

Håper helgen din blir levelig.

Skjønner godt at du ikke gidder å omgås masse folk, og i tillegg andre sine unger.. Men det spiller kanskje ikke så stor rolle hva du gjør egentlig, du må jo "bare" stå i smerten og sorgen uansett. Hvis det da ikke har skjedd endringer siden sist.. Regner med at du sendte den lange varianten?

Tenker på deg.