Et sus som over furukrona kom

[Tornerosa]

Fikk time hos fastlegen klokka 12. Føler meg som en komplett idiot, som en sytepave, som en patetisk fjortis, som en veiking.

[Emile]

Leste ikke det siste innlegget ditt før jeg postet mitt..

Det er mange som har kjent på de følelsene der, Tornerosa. Du må gjøre det som føles best for deg, men du har rett, sett utenfra, for meg i alle fall, så er det trist å se at du skal gjøre deg så liten. Du ønsker ikke å spille noe spill, men vil være taktisk.. Jeg vet ikke, det høres bare så feil ut, men igjen, du vet best.

Uansett, du vet vel ikke selv enda hvordan du skal deale med dette..

[Gjest Miss O'Hara]

For det første, du har fått sjokk, et stort følelsesmessig sjokk, og det reagerer man fysisk på. Nå skal du rett og slett ta hensyn til det. Sov så mye du vil, prøv å spise noe sunt innimellom, og slutt for all del å føle deg dum. Brudd er en krise du har lov til å behandle, og ikke la noen fortelle deg noe annet. Alt du har hatt og vært den siste tiden har handlet om dere, og det skulle bare mangle du får en reaksjon på det. Tid for å gi seg selv slækk, tid for egenomsorg. Og sorg, for det er lov.

Når han spør om du har det bra, er svaret nei. Punktum.

Han spør selvfølgelig fordi han bryr seg, og det ærlige svaret er nei, du har det ikke bra. Det er ikke så mye mer å si om det?

Men jeg vil jo være taktisk, for det latterlige håpet om at ting igjen skal gå over, er alt som betyr noe. Jeg kan enkelt se hvor idiotisk det kan virke fra utsiden, men her innenfra er det det eneste fornuftige. Det føles rett og slett naturstridig at vi ikke skal komme lenger.

Vi har fortsatt noe usnakket, det vet han, og jeg tror at vi kommer til å møtes for å prate. Det er umulig for meg å bare forsvinne, eller late som om ting går greit. Jeg tar ikke kontakt, men jeg gir respons. Jeg tror at dersom jeg forholder meg tyst, ikke svarer ham, så blir han virkelig bekymret. Jeg orker ikke spille spill nå, jeg må bare være ærlig.

Du virker mer klar og nøktern nå enn sist dette skjedde, kanskje fordi du virkelig har fått sett hvor stort det er det han dessverre har å kjempe med, så det er mer forståelig? Jeg vet ikke. Jeg tror ikke taktikk har noe med saken å gjøre uansett, jeg tror dere har noe bra, og jeg tror ikke siste ord er sagt på noen måte heller. Men det store spørsmålet er vel nå, som det egentlig har vært hele tiden, fra det begynte, hvordan du og din tilværelse skal føles som et bra sted å være i mellomtiden.

Så er det selvfølgelig en slags sjanse for at dette var en smaksprøve på at det finnes et godt liv etter eksen, men at du ikke har møtt den riktige enda, han kommer senere - men uansett scenario her, du og din tilværelse må være levelig i mellomtiden, ikke sant? Du må ikke gå glipp av dine egne dager, ditt eget liv, ungenes liv, verken du eller de fortjener det.

Jeg snakker som vanlig i form av synsing, med de blindsonene jeg nødvendigvis har i saken, men jeg håper du klarer å slå av tanken på den jobben din, som i grunnen spiser deg enten du er i sykmelding eller ei, og kanskje åpner for at du er i en brytningsfase på flere områder? Kanskje det riktige er å gå litt i brudd med deg selv også, koble ut jbben og fokusere på å bli hel igjen? Det var vel et work in progress før du traff mannen, og har vel et stykke igjen i alle tilfeller - bli flink til å ha litt omsorg for deg selv? Ikke jage så fælt.

Finn hjelp denne gangen, på alvor, og ta deg tid. Jeg tror det gikk for hardt ut for fort, både forholdet og jobben, men det er alltid så enkelt å si fra avstand, og sannheten vet uansett bare du. Jeg tror slutten av 2011 vil se ganske annerledes ut, men før den tid må selvfølgelig noe skje Vær ærlig med fastlegen og ta i mot hjelp. Det er klart du vil få det godt igjen i livet ditt, det bare føles ikke slik akkurat nå.

:klem:

[Fresi]

Fikk time hos fastlegen klokka 12. Føler meg som en komplett idiot, som en sytepave, som en patetisk fjortis, som en veiking.

Kjære deg, vi er mange som har oppsøkt fastlegen i lignende krise, og noen av oss (meg i alle fall ) har gjort det opptil flere ganger. Det er ikke patetisk eller veikt eller sytete. Det er nødvendig. Man gjør det man må når man må.

[Tornerosa]

Leste ikke det siste innlegget ditt før jeg postet mitt..

Det er mange som har kjent på de følelsene der, Tornerosa. Du må gjøre det som føles best for deg, men du har rett, sett utenfra, for meg i alle fall, så er det trist å se at du skal gjøre deg så liten. Du ønsker ikke å spille noe spill, men vil være taktisk.. Jeg vet ikke, det høres bare så feil ut, men igjen, du vet best.

Uansett, du vet vel ikke selv enda hvordan du skal deale med dette..

Under de riktige omstendighetene, dvs dersom han var ferdig med å bearbeide det verste grumset, stresset og bagasjen fra sitt tidligere forhold, så vet jeg at vi hadde vært en genial løsning. Jeg er så godt som 100% sikker.

Jeg føler ikke at jeg gjør meg liten, på ingen måte. Men ja, jeg synes han har handlet umodent. Han burde på et langt tidligere tidspunkt involvert meg i prosessene sine, tatt meg med underveis og spilt med helt åpne kort, så hadde vi kanskje funnet ut av ting, sammen. Men han har ikke vært i stand til det. Han er for det første vant til å greie seg alene, han har taklet livet og alt det har bydd på ganske alene, han har sågar skjult for omverdenen hvordan det egentlig var fatt. I tillegg har han nok ikke "øvd" på å dele prosesser med sin partner.

Og til tross for alt, til tross for at han har behandlet meg ganske tvilsomt, han har latt meg komme helt, helt nær, for så å skyve meg unna, ikke bare én gang, men to ganger, til tross for det, hadde jeg vært parat til å fortsette. For jeg vet, jeg ser hvem han er.

Så jeg vet ikke, spill, taktikk. Nei, ikke spill, ingen løgner eller manipuleringer. Men velge hva man fokuserer på - ja. Dersom han skulle komme dit at han føler at det var en tabbe å kutte over alt, så skal ikke jeg ha ødelagt ting ved å handle irrasjonelt og voldsomt.

For det første, du har fått sjokk, et stort følelsesmessig sjokk, og det reagerer man fysisk på. Nå skal du rett og slett ta hensyn til det. Sov så mye du vil, prøv å spise noe sunt innimellom, og slutt for all del å føle deg dum. Brudd er en krise du har lov til å behandle, og ikke la noen fortelle deg noe annet. Alt du har hatt og vært den siste tiden har handlet om dere, og det skulle bare mangle du får en reaksjon på det. Tid for å gi seg selv slækk, tid for egenomsorg. Og sorg, for det er lov.

Når han spør om du har det bra, er svaret nei. Punktum.

Han spør selvfølgelig fordi han bryr seg, og det ærlige svaret er nei, du har det ikke bra. Det er ikke så mye mer å si om det?

Du virker mer klar og nøktern nå enn sist dette skjedde, kanskje fordi du virkelig har fått sett hvor stort det er det han dessverre har å kjempe med, så det er mer forståelig? Jeg vet ikke. Jeg tror ikke taktikk har noe med saken å gjøre uansett, jeg tror dere har noe bra, og jeg tror ikke siste ord er sagt på noen måte heller. Men det store spørsmålet er vel nå, som det egentlig har vært hele tiden, fra det begynte, hvordan du og din tilværelse skal føles som et bra sted å være i mellomtiden.

Så er det selvfølgelig en slags sjanse for at dette var en smaksprøve på at det finnes et godt liv etter eksen, men at du ikke har møtt den riktige enda, han kommer senere - men uansett scenario her, du og din tilværelse må være levelig i mellomtiden, ikke sant? Du må ikke gå glipp av dine egne dager, ditt eget liv, ungenes liv, verken du eller de fortjener det.

Jeg snakker som vanlig i form av synsing, med de blindsonene jeg nødvendigvis har i saken, men jeg håper du klarer å slå av tanken på den jobben din, som i grunnen spiser deg enten du er i sykmelding eller ei, og kanskje åpner for at du er i en brytningsfase på flere områder? Kanskje det riktige er å gå litt i brudd med deg selv også, koble ut jbben og fokusere på å bli hel igjen? Det var vel et work in progress før du traff mannen, og har vel et stykke igjen i alle tilfeller - bli flink til å ha litt omsorg for deg selv? Ikke jage så fælt.

Finn hjelp denne gangen, på alvor, og ta deg tid. Jeg tror det gikk for hardt ut for fort, både forholdet og jobben, men det er alltid så enkelt å si fra avstand, og sannheten vet uansett bare du. Jeg tror slutten av 2011 vil se ganske annerledes ut, men før den tid må selvfølgelig noe skje Vær ærlig med fastlegen og ta i mot hjelp. Det er klart du vil få det godt igjen i livet ditt, det bare føles ikke slik akkurat nå.

:klem:

Nei, akkurat nå føles det som om Løpet er kjørt. Jeg er fullstendig uttømt, det er ingen pust igjen. Sammenligner med november - på én måte er dette verre, han har i ganske klar tekst sagt at han kan ikke. Den gangen sa han ikke det, ikke på samme måte, han bare vek unna. Men på en annen måte enklere å forholde seg til nå, nettopp fordi det har vært mer prat inne i bildet.

"Enklere". Jeg forstår jo fortsatt ikke helt hva som har skjedd. Forstår ikke hvordan det er mulig å være så dønn ærlig i alt som blir gjort og sagt, over måneder, og så komme fram til at man likevel ikke takler det.

Kjære deg, vi er mange som har oppsøkt fastlegen i lignende krise, og noen av oss (meg i alle fall ) har gjort det opptil flere ganger. Det er ikke patetisk eller veikt eller sytete. Det er nødvendig. Man gjør det man må når man må.

Ja, jeg måtte. Det føltes bare så ugreit, det er tross alt bare fem dager siden jeg satt der og pludret og fortalte om hvor perfekt alt var, hvordan ting hadde falt på plass. Og så kommer jeg igjen, føler nærmest at jeg skuffer ham. Bare tull, jeg vet. Men likevel. Så satt jeg der, da, og grein en halvtime. Og ble sykmeldt denne uke, til og med søndag. Jeg er livredd for hvordan det vil se ut, dette var en viktig uke, dette er en viktig helg. Så backer jeg altså ut, og kommer (i teorien) seilende opp igjen på mandag. Har enda ikke sjekket mail, ikke sjekket svar på mailen min, men fikk en sms fra leder i ettermiddag. Om at det var leit, om at han har varslet om at jeg ikke kommer til helga, om at vi får snakkes etterhvert. Jeg burde ikke ha noe å frykte, han er verdens mest... Likevel. Føler at jeg skuffer, gang på gang.

Men vi var enige, legen og jeg, i at det er ikke noen ønskesituasjon å igjen bli sykmeldt. At det kanskje er det beste å prøve å holde hjulene i gang. Hadde jeg bare hatt kolleger, hadde jeg bare hatt et arbeidsmiljø, hadde jeg bare hatt noen som ventet på meg på morgenen. Å sitte alene på et kontor - . Å konsentrere seg her hjemme - . Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal greie det.

Skal tilbake til legen på onsdag.

Og han foreslo at jeg skulle ringe psykologen, hun jeg gikk til via prosjektet. Det kan være mulig å gå til henne utenom prosjektet. Og ettersom hun holder til vis a vis, gikk jeg innom, ville spørre resepsjonisten om det var slik at hun nå tok inn folk utenom prosjektet, i privatpraksisen, tenkte å be resepsjonisten om å be psykologen ringe meg. Så viste det seg at hun var ledig om en halvtimes tid, hadde en liten halvtime mellom to klienter, jeg ba da om å få komme innom for å spørre henne selv. Da jeg kom tilbake satt hun i telefonen, jeg tror faktisk hun avlyste samtalen hun egentlig skulle ha. I hvertfall fikk jeg sitte hos henne og grine i over en time. Og hun kan ta meg inn, men da privat. Hun har ikke avtale, så det betyr 800 kroner hver gang. Det har jeg jo ikke råd til, med mindre jeg går én gang i måneden. Det er for lite. Hun/legen kan henvise meg til andre, men jeg vet ikke. Vil helst gå til henne. Fikk i hvertfall en time på mandag, jeg skulle tenke på det til da.

Nå må jeg få ungene av banen, sengetid.

[Fresi]

Jeg er litt kort av meg i dag: Kan du låne penger av foreldrene dine?

Er det noen som helst måte du kan avgrense arbeidsoppgavne dine på slik at du kanskje kan være delvis sykemeldt en liten periode?

(og jeg skjønner følelsene dine ift legen, så fint at du gikk. Jeg har følt det samme selv, av og til at jeg har måtte lyve og si at det går bedre enn det gjør. Teit. )

Og ja, han burde ha involvert deg i sine prosesser.

[pøbelsara]

Jeg er enig med Fresi. Om alt. Jeg har skikkelig vondt av deg. Og så er jeg litt sint på Mmannen. Han er en voksen mann. Dette kunne han har gjort annerledes. Nuff said.

[Gjest Miss O'Hara]

Så bra at det er hjelp der.

Så bra at du ber om den.

Enig med jentene, for øvrig, but, you know.

[Emile]

Jeg føler ikke at jeg gjør meg liten, på ingen måte. Men ja, jeg synes han har handlet umodent. Han burde på et langt tidligere tidspunkt involvert meg i prosessene sine, tatt meg med underveis og spilt med helt åpne kort, så hadde vi kanskje funnet ut av ting, sammen. Men han har ikke vært i stand til det. Han er for det første vant til å greie seg alene, han har taklet livet og alt det har bydd på ganske alene, han har sågar skjult for omverdenen hvordan det egentlig var fatt. I tillegg har han nok ikke "øvd" på å dele prosesser med sin partner.

Og til tross for alt, til tross for at han har behandlet meg ganske tvilsomt, han har latt meg komme helt, helt nær, for så å skyve meg unna, ikke bare én gang, men to ganger, til tross for det, hadde jeg vært parat til å fortsette. For jeg vet, jeg ser hvem han er.

Så jeg vet ikke, spill, taktikk. Nei, ikke spill, ingen løgner eller manipuleringer. Men velge hva man fokuserer på - ja. Dersom han skulle komme dit at han føler at det var en tabbe å kutte over alt, så skal ikke jeg ha ødelagt ting ved å handle irrasjonelt og voldsomt.

Det å ha vært alene i livet er ingen unnskyldning, for det er det jammen mange mennesker som har vært. Det finnes faktisk folk som har det enda mer for jævlig, men som likevel klarer å formidle hva de føler og tenker på en fair måte. Dette er jo bare helt fjernt. TO ganger??!! Svarte assa.

Skjønner hva du mener med å ikke overreagere i tilfelle du ødelegger eventuelle ting i fremtiden. Samtidig..så har vel han ødelagt en god del nå?

Skal gi meg nå. Det er bare så vondt å tenke på at du går igjennom dette igjen. Jeg ser deg for meg, da du var her for noen helger siden. Aldri sett deg så glad og førnøyd før. Og så dette, da blir man litt sint på dine vegne altså.

[Tornerosa]

Jeg er litt kort av meg i dag: Kan du låne penger av foreldrene dine?

Er det noen som helst måte du kan avgrense arbeidsoppgavne dine på slik at du kanskje kan være delvis sykemeldt en liten periode?

(og jeg skjønner følelsene dine ift legen, så fint at du gikk. Jeg har følt det samme selv, av og til at jeg har måtte lyve og si at det går bedre enn det gjør. Teit. )

Og ja, han burde ha involvert deg i sine prosesser.

Kan sikkert låne. Men foreldrene mine involveres ikke elendighetene, så da måtte lånet hatt en annen overskrift. Uansett, jeg tenker at to ganger i måneden kan jeg få til. Jeg går pr. i dag til både psykomotoriker (200) og til kiropraktor (360), og har gått nesten én gang i uken. Har gått en del penger der. Dersom jeg avslutter hos begge, og heller legger pengene i psykologtimer, må det da gå. Jeg skulle gjerne gått annenhver dag, dog, ikke annenhver uke...

Jeg har bestemt meg, jeg skal prøve å gå til henne, håper at det er verdt pengene.

Ser for meg at én dag off i uka blir et alternativ. Akkurat nå føles det som om jeg aldri mer vil kunne gjøre et dagsverk, men det må jo gå over.

Jeg er enig med Fresi. Om alt. Jeg har skikkelig vondt av deg. Og så er jeg litt sint på Mmannen. Han er en voksen mann. Dette kunne han har gjort annerledes. Nuff said.

Jeg er også litt sint på ham. Litt. Eller i hvertfall litt skuffet. Synes han har gjort dette på en dum måte. Ja, intensjonene hans har vært de beste, han har virkelig ønsket å få til dette, og trodde kanskje også at han skulle få det til. Men likevel. Han har nok lurt seg selv mer enn han har lurt meg, men likevel.

Det å ha vært alene i livet er ingen unnskyldning, for det er det jammen mange mennesker som har vært. Det finnes faktisk folk som har det enda mer for jævlig, men som likevel klarer å formidle hva de føler og tenker på en fair måte. Dette er jo bare helt fjernt. TO ganger??!! Svarte assa.

Skjønner hva du mener med å ikke overreagere i tilfelle du ødelegger eventuelle ting i fremtiden. Samtidig..så har vel han ødelagt en god del nå?

Skal gi meg nå. Det er bare så vondt å tenke på at du går igjennom dette igjen. Jeg ser deg for meg, da du var her for noen helger siden. Aldri sett deg så glad og førnøyd før. Og så dette, da blir man litt sint på dine vegne altså.

Det er kanskje ingen unnskyldning, men det er ganske sikkert en forklaring. Og en ganske god en. Han mistet sin far om 13-åring, og med ham, sin mor. Dvs. moren var ikke-fungerende over ganske lang tid. Det var bare ham og det yngre søskenet, de var mer eller mindre overlatt til seg selv i mange år. De viktige tenårene. Han har ikke erfaring med å få til ting i samarbeid med andre, han har måttet banke seg gjennom selv.

Mulig jeg forstår ham ihjel. Men kanskje ville man forstått bedre hva jeg mener, om man kjente ham.

Han er virkelig en god mann. Jeg mener fortsatt det, selv om jeg sitter her og er nærmest sjokkskadet.

Det kom ikke bare én, men to venninne. Og så viste det seg at de var allierte! De har ingen selvstendig omgang utenom meg, men hadde altså gått bak min rygg og invadert mitt hjem. De hadde nok ikke fått komme, om de hadde ringt først... Men fint at de kom.

Hei Tornerosa! Hvordan har du det? X

Skriver han på sms, klokka halv elleve.

Jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal svare.

Ungenes planlagte opphold hos besteforeldre går som normalt, til tross for at det ikke blir noen reise på meg. To døgn med helg, kun barn og meg - uaktuelt nå. Slik er bedre for dem, bedre for meg. Venninne vil ha meg med til feriehuset, fredag - søndag. Usikker. Kunne kanskje gått for lørdag - søndag. Så mange barn der, så mange å holde masken for. Hadde de vært småttinger som la seg åtte-ni, men neida, de er store, legger seg samtidig med oss voksne. Bestemme meg i morgen.

Endret 9. februar 2011 av Tornerosa

[Gjest Miss O'Hara]

Det er kanskje ingen unnskyldning, men det er ganske sikkert en forklaring. Og en ganske god en. Han mistet sin far om 13-åring, og med ham, sin mor. Dvs. moren var ikke-fungerende over ganske lang tid. Det var bare ham og det yngre søskenet, de var mer eller mindre overlatt til seg selv i mange år. De viktige tenårene. Han har ikke erfaring med å få til ting i samarbeid med andre, han har måttet banke seg gjennom selv.

Mulig jeg forstår ham ihjel. Men kanskje ville man forstått bedre hva jeg mener, om man kjente ham.

Han er virkelig en god mann. Jeg mener fortsatt det, selv om jeg sitter her og er nærmest sjokkskadet.

Tror du oppsummerer det her

Man er et produkt av det man har erfart, og jeg synes det blir ganske brutalt å lage et "heng ham"-hylekor av det. Stakkars mann. Hans historie er hans egen, og jeg håper han har venner som ser forbi det, og ikke bestemmer seg for å synes han er mangelfull av den grunn. Det kan jo ellers høres ut som om KG ikke er stedet for ham men det er jo godt alle her har vært fattet og smarte i sin omgang med andre mennesker, aldri såret noen og alltid opptrådt korrekt, selv i desperate situasjoner... heldige folk!

Det er selvfølgelig ingen tvil om du har lov til å være skuffet, sint og trist

Han kunne gjort ditt, han kunne gjort datt. Men han gjorde ikke det, og det får et leit utfall for deg nå.

Håper du prioriterer psykologen. Det er verdt hver krone, å komme til rett person, en investering du aldri vil angre på. Det handler ikke bare om nå, det er hjelp for den du er resten av livet ditt, i alle roller. Da blir prisen per gang ganske lite

[pøbelsara]

Jeg forstår ikke hvem som evt. skal ha laget et heng-ham-hylekor? Jeg synes ikke han har oppført seg realt, mmannen, og det står jeg for - men jeg er ganske bestemt på at det er langt derfra og til en lynsjemobb. Når man dumper noen som har lagt hjertet sitt i hendene på en på den samme måten TO ganger med bare et par måneders mellomrom, sa synes jeg ikke akkurat det er lynsjemobbaktig å si at man blir litt opprørt over det.

Personlig synes jeg at vanskelige livsforhold nok kan egne seg godt til å forklare mange ting - men jeg mener at det aldri noengang skal brukes som en unnskyldning for å behandle folk dårlig. Aldri. Og uansett hvor traumatisert man er av fortiden sin, så har man alltid et valg. Alltid. Og jeg synes valgene mmannen gjorde i forhold til Tornerosa, var dårlige. Og jeg synes konsekvensene er ganske hjerteskjærende.

[Gjest Miss O'Hara]

Personlig synes jeg at vanskelige livsforhold nok kan egne seg godt til å forklare mange ting - men jeg mener at det aldri noengang skal brukes som en unnskyldning for å behandle folk dårlig. Aldri. Og uansett hvor traumatisert man er av fortiden sin, så har man alltid et valg. Alltid. Og jeg synes valgene mmannen gjorde i forhold til Tornerosa, var dårlige. Og jeg synes konsekvensene er ganske hjerteskjærende.

Da må vi definere når noe er en unnskyldning og en forklaring, og hvem skal bestemme det?

Og hvis man tar ukloke eller dårlige valg (uansett årsak) - er det å "oppføre seg dårlig" eller er det å ikke være i stand til annet, og hvem skal bestemme om det er greit?

Hvis han hadde påberopt seg fortiden som unnskyldning for alt han gjør, hadde det vært annerledes. Såvidt jeg har forstått er det ikke slik i det hele tatt - han er den han er, og han gjør som han "har vett til". Da blir det faktisk Tornerosas dømmekraft som skal bestemme neste steg - om hun skal stå som mottaker av det han utøver - eller velge å la være. Det er to med ansvar for å bli/forlate en relasjon...

At utfallet er hjerteskjærende er det da ingen som bestrider.

"Valg" og "fri vilje" er en interessant debatt, men da må den gjelde likt på begge sider. Hva velger du å la deg utsette for? Hva tolererer du fra en annen, enten det er "dårlig oppførsel" eller "kan ikke bedre"? Og gjør det en forskjell for deg om det er uforskyldt eller med overlegg? Antagelig.

At dette virker utenkelig for noen, vitner om at de har levd, i all hovedsak, trygge og gode liv, og det er veldig bra. Noen er så heldige, og det er bra.

Da er det bra at det finnes andre, også.

[pøbelsara]

Hvis den siste kommentaren var rette mot meg, så kan jeg love at deler av mitt liv ikke har vært hverken trygt, godt eller beskyttet. Det er nettopp derfor jeg føler så sterkt på at vi alle har et ansvar for hvordan vi velger å forholde oss til og handle overfor andre.

[Gjest Miss O'Hara]

Den var i grunnen ikke rettet i en spesiell retning, annet enn å være en konstatering at alt er relativt, også når det kommer til opplevelse av trygghet. Det er også stor forskjell på å ha vokst opp trygt, og deretter opplevd utrygghet som voksen - eller om man er født inn i utrygghet og forventes å håndtere verden bra, eller bedre enn man gjør. Utrygghet kommer dessuten i mange nyanser.

Jeg er helt enig i at vi har et ansvar for hvordan vi forholder oss til andre. Andre har også et eget ansvar for hvordan de forholder seg til oss...

Det finnes likevel ting vi ikke kan velge, eller velge å ha ansvar for. Ansvar er i det hele tatt et ord man bruker ofte og gjerne, når man er et menneske som har råd til å bruke det.

[Kosemose]

nå er ikke dette en rettsak, og mmannen leser vel ikke her. Jeg syns det er greit å seg ting fra tornerosas perspektiv siden jeg ikke kjenner eller bryr meg om mmannen. Han har sikkert gode grunner for å være som han er, men viktig for meg er hva dette gjør med Tornerosa. Jeg syns heller ikke man kan unnskylde dårlig oppførsel på denne måten. Han er sikkert en mann med gode egenskaper, men jeg ser en egoistisk mann som kun ser sine behov i et forhold. Uavhengig av årsak til dette. Å leve i et forhold der man ikke kan være ærlig om følelser, behov og tvil, i redsel for å bry den andre, er ikke sunt.

[Gjest Miss O'Hara]

Han er sikkert en mann med gode egenskaper, men jeg ser en egoistisk mann som kun ser sine behov i et forhold.

Det gjør strengt tatt Tornerosa også... Det er den eneste vinklingen vi strengt tatt kan ha i en relasjon, vite hva vi trenger selv, og "kreve" det, selv om man selvsagt skal se den andres behov også. Vi må være subjekter i forholdet. Risken du tar med å involvere deg, er nettopp dette, å kræsjlande. At han har hatt skylapper på i dette, er nok ganske sikkert.

Å leve i et forhold der man ikke kan være ærlig om følelser, behov og tvil, i redsel for å bry den andre, er ikke sunt.

Enig.

Samtidig finnes det perioder i livet man kanskje burde kanalisere egne greier helt andre steder enn inn i et forhold. Ekstern hjelp, for eksempel. Et annet menneske kan ikke bære dine greier alene. Det gjelder begge veier. Det er et litt usunt ideal vi har at alt skal bæres av parforholdet, etter min mening, og det tror jeg bruddstatistikkene sier noe om også.

Det er all grunn til medfølelse med Tornerosa. Selvfølgelig er det det.

[Tornerosa]

Så her har dere lekt mens jeg har sovet...

Setter veldig stor pris på alle innspillene, virkelig.

Jeg veksler mellom å være sint på ham, og å unnskylde ham. Og å ikke forstå noen ting som helst.

Alt på én gang, egentlig. Jeg er sint på ham for at han har satt meg i denne situasjonen, med disse følelsene av armageddon. Samtidig vet jeg at han ikke forutså det selv, at han virkelig prøvde og ønsket å få til dette. Han burde tatt det mer piano, han burde tatt meg med i prosessen og vanskelighetene, han burde hatt nok tiltro til meg til at han var i stand til å la meg bidra. Han har så gjerne villet, og den tilstanden han var i da vi møttes, kan nesten ikke undervurderes i denne situasjonen; den har nok bidratt til at han hadde altfor høyt gir.

Men når jeg kjenner hvordan jeg kjenner meg, blir jeg litt...sint.

Han er ikke ufølsom for hva han har påført meg, det vet jeg. Men det er klart, når han engang kom til denne konklusjonen, var han nødt til å forholde seg til det. Han må tross alt ta hensyn til seg selv, først og fremst. Det er han som vet hva han er i stand til. Dvs, han har vel ikke helt visst det fram til nå, men har nå kommet dit at han kjenner hva han får til og ikke. Og klart, han må prioritere å være den gode forelderen for sine barn. Han må prioritere å holde hodet over vannet ift. jobb, og nå studier samtidig. Det er ikke et "bare-bare"-studie, det er big stuff. Viktig i store sammenhenger. Og seg selv, med alle de sårene han garantert har, det er mye som skal lappes sammen. Å skulle ha en åpning i retning av meg og nytt forhold i tillegg - det blir for kaotisk for ham.

Ja, det var feil av ham å la meg komme så tett inntil, for så å skyve meg unna. Ikke bare én gang, men to. Det vet jeg at han selv ser. Men han trodde han kunne, det har handlet om evne, ikke vilje.

Jeg kjenner ham, jeg kjenner det milde, snille ved ham, det omtenksomme og de gode intensjonene han har med alt han foretar seg. Derfor kan jeg ikke bli virkelig sint, selv om jeg føler at det som er skjedd, det han har gjort, er ugreit. Det har med dette åpenbaret seg en "defekt" ved ham. Noe måtte det jo være...

Han sendte melding i morges, også. Han håper jeg har det greit. Jeg må gjerne ringe hvis jeg vil prate, han vet ikke om jeg vil prate med ham, derfor har han ikke ringt. Han har noen ting som er mine, lurer på om han skal gi dem til min venninne eller om jeg vil at han skal komme med dem. Og håper at dagen min blir bra. Med utropstegn bak.

Jeg greier fortsatt ikke å svare ham, er så engstelig for veien videre, hva x vil føre til, hva y vil føre til...

[pøbelsara]

[Gjest Miss O'Hara]

Du er klok, Tornerosa

Tror du det spiller noen rolle fra eller til for utfallet på lang sikt hva du gjør nå, og i så fall, hva føler du for å si da? Er det ikke egentlig helt ok at du ikke føler for å ha så mye kontakt med ham akkurat nå, kanskje heller når du har fått tatt det hele litt innover deg? Jeg håper du i alle fall tillater deg å føle hva du enn føler, for om det ikke har vært rom for dine følelser hittil så skal det i alle fall være det nå!