Et sus som over furukrona kom

[Emile]

Kanskje. Kanskje ikke. Ja og nei. At jeg har behov for det - helt klart. Men usikker på hva det gjør med ham. Om det blir et pluss eller minus i boka, liksom.

So? Om det blir et minus, hva så? Skal du gå rundt med bare plusser lissom? Ikke rart han synes du er perfekt da.

Du tar hensyn til at han vil ha det lett og uproblematisk. Han kan sikkert imøtekomme deg også, på det som er viktig for deg, så lenge han vet hva du ønsker og ikke.

Krysser også fingrene for deg.

[Tornerosa]

Det var det. Han kan ikke mer. For tidlig. Han har prøvd, virkelig prøvd, men takler det ikke.

Når jeg endelig hadde begynt å føle meg trygg, knuses jeg.

[Kosemose]

ånei....

[Molo]

Neeeeeeeeeeeeeeeei........

[Cumulus]

Nei men i svarte hel&%#¤ da!!

[Ellevill]

Dette var veldig trist å høre, Tornerosa! Vet jammen ikke hva jeg skal si....

[Gjest Miss O'Hara]

Tror fortsatt det er verdt å kjempe for jeg da

Men at han ikke klarer den intensiteten dere har hatt nå, som han så gjerne ønsker, er tydelig. Han har viljen, men ikke evnen. Synd det ikke hjelper deg stort, akkurat nå :klem:

[Emile]

Huff, så trist

Han er garantert verdt å kjempe for, men det må jo gå begge veier. Huff, det hørtes brutalt ut, men.

Hvem vet, kanskje dere treffes igjen på et senere tidspunkt, når begge er mer på samme sted..

Tenker på deg.

[Klips]

ånei

[pøbelsara]

Stakkars deg, Tornerosa. Du må jo ha det helt fryktlig fælt nå.

[Gjest Miss O'Hara]

Kom innom og si noe da. Motta litt klemmer og sånt

[Pemille]

Tenker på deg.

[Cumulus]

Uff, jeg lurer så fælt på hvordan det går med deg!!!

[Kosemose]

Jeg tenker så mye på deg, vet hvor jævlig du har det, hvor vondt det gjør... Du vet hvor du finner oss hvis du trenger en virtuell klem! Og - du vet også hvor du finner mange av oss som følger deg her, hvis du trenger å komme bort en liten stund...

[Tornerosa]

Hei alle, og takk. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg orker foreløpig ikke skrive så mye, orker ikke analysere og fundere og undre. Jeg kommer likevel ingen vei, og så lenge dette er definitivt, kan det egentlig være det samme med alle forklaringer og teorier på hvorfor ting ble som de ble. Min eneste spire til noe som helst, er at han sa at ”kan hende vil jeg angre på dette” og ”kanskje er dette en tabbe”. Men han var klar i sin sak – han takler ikke dette. Han skal finne en ny måte å være far på, han har altfor mange utfordringer med jobben, han skal pusle seg selv på plass igjen. Han har ikke kapasitet til å på samme tid gå inn i et nytt forhold.

Jeg var riktig person til feil tid.

Han har prøvd, gjort alt han mente og følte var det riktige å gjøre til enhver tid, dvs. involvere barn, familie, venner, et ”riktig og naturlig” forløp, han har virkelig prøvd. Men altså kommet til konklusjonen at han ikke takler det, det blir feil for ham, han greier ikke å henge med på den måten han egentlig skulle ønsket og synes er riktig. Han har prøvd så til de grader, og tilsynelatende lyktes noe så veldig, at det ante meg ikke ett øyeblikk at dette skulle ende slik. Det kom som lyn fra klar himmel for meg. Han har utvilsomt virket veldig tilfreds, glad, avslappet, og så plutselig dette.

Jeg kan ikke unngå å føle meg som en del av et prosjekt. Men samtidig vet jeg med 100% sikkerhet at han har vært ærlig hele veien, at det aldri var meningen å gjør meg vondt, at han virkelig ønsket å få til dette.

Er mørbanket, kvalm og apatisk, vil bare sove. Sov i fem timer i formiddag, gruer meg til kommende natt. Ordet meningsløshet har fått en ny dimensjon. Tiden gjør vondt, minuttene og timene, de snegler seg av gårde. Jeg er ikke på vei noe sted, jeg bare svever rundt og eksisterer og tar meg sammen for å greie å vekke unger, lage mat til unger, få unger på aktiviteter, få unger i seng. Føler meg råtten på innsiden, helt kraftløs. Motløs.

Kvalm av bekymring ift. jobben, det er helt utelukkende å prestere noe som helst på den fronten. Akkurat nå som jeg endelig var på banen igjen, man begynte å forvente ting av meg, hver morgen når jeg logger på mail er det minst 7-8 meldinger med ”kan du følge opp”, ”tar du en titt på”, ”kan du snarest svare på”, ”kan du ta stilling til”. Det har vært litt stokker og steiner nå det siste halvåret, og deretter med min kollegas sykmelding, h*n er nok ganske snart tilbake. Og man ser fram til teamwork igjen, alt vi skal få utrettet, hvordan vi skal surfe av gårde. Viktig jobbhelg nå førstkommende, reise til annen kant av landet. Men jeg makter det ikke, jeg gjør virkelig ikke det. :cry: Og jeg vet ikke om jeg tør slippe bomben.

Senest fredag satt jeg hos fastlegen min og pludret, strålte, hadde det bedre enn jeg kan huske å ha hatt det på veldig, veldig lenge. Snakket om prevensjon, til og med. Nå ser jeg ikke annen råd enn å dra til ham igjen, jeg er fullstendig satt ut av spill. Føler meg fullstendig idiot, patetisk. Jeg løp til ham i november, også, da ting raknet. Men hva annet kan jeg gjøre? Jeg fungerer ikke, og ser ikke for meg å gjøre det i nærmeste framtid.

[Fresi]

Men Tornerosa!

Jeg har virkelig vondt av deg. At det skulle ende slik.

Gå til fastlegen din i morgen den dag. Ring og få akuttime.

[Tornerosa]

Ja, kommer til å gjøre det.

Har dessuten sendt en e-post, angående jobb. Føles helt pyton å måtte gjøre det.

Og han skriver mail til meg på Facebook, "Hei Tornerosa! Håper du har det bra. X"

Tror han virkelig at svaret på det er ja? :cry:

Jeg vet ikke hva jeg skal svare.

Hvordan kan det ramle deg inn å spørre meg om jeg har det bra!? Håper du at jeg skal svare at joda, det går ganske greit, slik at du slipper dårlig samvittighet? Du tror da virkelig ikke at jeg har det bra, etter å i flere måneder ha blitt stadig sikrere på at du og jeg, det er en fabelaktig idé, dette er meningen...?? Alt som har vært, alt som var akkurat nå, alt som skulle bli, alt vi hadde snakket om. Det var Endringen, du var den perfekte for meg, vi var perfekte, endelig følte jeg meg trygg på at dette var solid og ikke kunne ramle sammen, og så håper du at jeg har det bra??

Men helst burde jeg vel svare at joda, det går greit, jeg savner deg jo, men det går greit. Jeg skjønner valget ditt, jeg respekterer valget ditt. Men vit at jeg er her, at jeg er tålmodig, og at dersom du angrer, så er jeg her. Og dersom du om to måneder, om seks eller ti, skulle finne ut at nå, nå er du klar, at det ville vært fullstendig meningsløst å ikke skulle prøve dette, så er jeg her.

Vet ikke hva jeg skal svare.

[Kosemose]

Vet du ikke er enig, men han høres fryktelig ego ut. Jeg tror ikke jeg hadde giddet svare, som du sier, det er bare for at du skal forsikre om at det går bra så han skal slippe den gnagende følelsen av dårlig samvittighet. Og svarer du sannheten får han bekreftet at det var lurt å dumpe deg fordi det blir så mye "press og mas og styr" for ham.

Og du, det at han kan ta kontakt om en måned eller et år, hvis det skulle passe ham, det vet han. Skulle han føle for det så kaster han ut en føler. Det virker som om folk som dumper noen har få sperrer på den biten der. De har en tendens til å tro at døra er åpen til evig tid.

Jeg tror at det mest "taktiske" du kan gjør er å unngå kontakt. Ikke la ham vite hvor elendig du føler deg.

Og du, skjønner det med sykemelding og alt, men ikke glem at det kan være lurt å tvinge tankene over på andre ting iblant når man har det jævli'. Og om du har en venninne som kunne pisket deg med på f.eks spinning eller noe. Det er god terapi i å tråkke på en spinningsykkel, prater av erfaring og jeg hater spinning...

[Tornerosa]

Jeg tror han er så ego som han må være. Han må ta hensyn til seg selv, først og fremst. Jeg tror han har villet dette, men måtte til slutt erkjenne at det ble for mye for ham. Han greide ikke å gjøre alt så bra som han ville; barna, jobben, seg selv, meg. Og jeg tror han virkelig er lei seg for at det ble slik, og bekymret for hvordan jeg takler det.

Jeg tror heller ikke at han tenker at han om en tid bare skal kunne ta kontakt og så skal jeg stå der, klar for ham. Han ser dessuten ut til å være overbevist om at jeg kan få hvem som helst på kroken bare jeg blunker én gang, så han anser nok sjansen for at jeg går videre og finner noen andre for å være stor.

Men jeg vil jo være taktisk, for det latterlige håpet om at ting igjen skal gå over, er alt som betyr noe. Jeg kan enkelt se hvor idiotisk det kan virke fra utsiden, men her innenfra er det det eneste fornuftige. Det føles rett og slett naturstridig at vi ikke skal komme lenger.

Vi har fortsatt noe usnakket, det vet han, og jeg tror at vi kommer til å møtes for å prate. Det er umulig for meg å bare forsvinne, eller late som om ting går greit. Jeg tar ikke kontakt, men jeg gir respons. Jeg tror at dersom jeg forholder meg tyst, ikke svarer ham, så blir han virkelig bekymret. Jeg orker ikke spille spill nå, jeg må bare være ærlig.

Tankene mine kan nok ikke tvinges over på andre ting foreløpig, jeg føler meg dessuten fysisk uvel. Mandagskvelden hadde jeg 38.5 i feber, kom ingen steder fra. Er skjelven og kvalm, den urolige hjerterytmen min er verre enn noen gang, og ungenes krangling føles som pistolskudd.

Spinning står vel omtrent sist på listen over ting som er gjennomførbare nå...

[Emile]

Huff.

Sitter igjen som et stort spørsmålstegn her, jeg. Skjønner bare ikke hvordan han kunne gjøre dette en gang til!?? Hva var vitsen med å prøve liksom. Men sånn er det, mye man ikke skjønner her i verden.

Jeg ville nok heller ikke svart på den mailen. I alle fall ikke en burdemail..

Enig i at jobb og trening er godt for hodet, men det spørs vel hvor mye du får ut av å gå på jobb/jobbe hjemmefra. Ingen kollegaer eller miljø som kan få tankene vekk et øyeblikk.

Og trening...skal ikke gå inn på det igjen..bare hviske ordet medisin..

Håper du fikk sove i natt.