Et sus som over furukrona kom

[Gjest brutal_mann]

Denne skriveren... Du har ikke forsøkt å koble den til? Kjøpte du den jeg linket til?

[Tornerosa]

Ja, kjøpte den du linket til. Ikke prøvd å koble til, rakk ikke. Jeg leser ikke bruksanvisningen.

[Gjest brutal_mann]

*flire*

Skal ikke være nødvendig

Vi skal nok få blekk på papir i løpet av helgen.

[Tornerosa]

Høres bra ut, b_m. Kanskje vi kan ta det pr. telefon først. Og fikser jeg det ikke, så via fjernstyring. Men assa, så dum kan jeg vel ikke være...

[Gjest brutal_mann]

Prøv og se hva du får til, får du det ikke til så bør vi fjernstyre, for jeg har ingen eple-maskin til å holde kontrollen med

[Tornerosa]

Prøv og se hva du får til, får du det ikke til så bør vi fjernstyre, for jeg har ingen eple-maskin til å holde kontrollen med

Hæ? Mao det er ikke mulig å ta det pr. telefon?

[Gjest brutal_mann]

Via telefon har jeg null ide om hvordan ting ser ut. Jobber aldri med eple-maskiner Så jeg har ikke gui'et i hodet. Og fjernstyring er satt opp på sekunder Så i sum så bør nok telefon og fjernstyring kombineres

[Tornerosa]

Ok, høres bra ut! Da skal jeg åpne opp for deg. Men egentlig synes jeg jo at du skulle tatt turen hit, i ens ærend! Ingen RBK-kamper i nærmeste framtid, da? Du har lovet! :fornærmet:

Men uansett, kanskje kan vi bruke telefonen også, for jeg har saktens et par andre ting du kanskje kunne hjulpet meg med, blant annet at jeg tydeligvis mangler ett eller annet tillegg for å se visse videoer.

Liten storm i kasta. Minst. Oh, lei av vær.

Mmannen på telefonen i går, "kanskje jeg kunne kommet en tur på lørdag, lage pizza, se en film?" Ja, gjerne det. "Vi får se, da vet du". Sier han. Tar liksom forbehold. Og jeg tolker det dithen, nemlig som at han tar forbehold, han er usikker på om han har tid, ork, hva som helst. Men så tekster vi før leggetid, jeg sier at jeg håper at han får til å komme på lørdag, at jeg ville likt det, og han svarer at "selvfølgelig kommer jeg, tulledame!" Jeg tror vi er litt redd for å presse hverandre. Han sa også på telefonen, "klaget" over at det er bare han som ringer. På ingen måte anklagende, det ble spøkefullt sagt, men han sa det, "du viser jo null interesse, du, neida, heeelt lunken, liksom". Hvorpå jeg repliserte at klart det, jeg vil jo ikke plage ham, hvordan skal jeg tørre ringe når han ligger på sofaen min og raller at dette er siste gangen han kommer, for han vil være i fred! Og vi ler. Alt i en lett tone, ingen bebreidelser, men noe kommuniseres jo ved at det i det hele tatt nevnes. Så jeg kan vel bare ringe ham, da... For det er sant at det er først og fremst han som ringer, åtte av ti ganger.

Freddan, straks helg. Litt spesiell helg.

[Gjest Miss O'Hara]

Tror vi er ekstra redde når vi finner noen som godt voksne... en veldig sårbarhet i det, for det rommer liksom mer enn ens egne følelser, det rommer hele livet og alt man har med seg. Det er skummelt, det.

God helg

[Tornerosa]

Ja, det er skummelt. Det rommer alt, all bagasjen. Min, hans, barnas... Legg til ekser... Helt andre konsekvenser nå, selv om man på sett og vis vet litt mer hva man får nå, enn om man hadde møttes barnløse og tjue-ish...

Men jeg er optimist. Jeg har alltid vært tilpasningsdyktig, faktisk. Jeg leter riktignok med lupe etter det som kan bli vanskelig og utfordrende, leter etter det som står med usynlig skrift. Det er vanskelig å få øye på foreløpig, men om det er noe, så handler det om det med dypdykk ned i eventuelle uoverensstemmelser og ulikheter. Men samtidig bekymrer jeg meg ikke så veldig, for jeg vet at han har verktøyet som skal til, evnen. Empatien, ikke minst. Dog er spørsmålet hvor godt han kjenner seg selv, etter alle disse årene, i samspill med andre. Det har ikke vært så mye rom for ham og hans, alt har foregått på en annens premisser, han har stort sett bare utført.

Men han har god erfaring i å se og lese andre, det er noe han virkelig kan, men å inkludere seg selv i relasjonsutvikling, det har han kanskje mindre erfaring med... Eller, det har han vel egentlig ikke. Han framstår i hvertfall på ingen måte som klønete, tvert imot. Men han er muligens litt tynnslitt.

På lørdag spurte han meg om jeg anså meg selv for å være veldig bestemt, og etter at jeg hadde svart (at tja og tjo, men jeg håper og tror ikke jeg er firkanta og steil), sa han; "Du Tornerosa, du har hatt tid til å finne ut hva du liker og hvordan ting må være for deg for at du skal trives. Det har ikke jeg." Spørsmålet kom nok ikke fordi jeg har vært steil og bestemt. Vet ikke helt hva som utløste spørsmålet, husker ikke hva vi snakket om i forkant. Men han konkluderte med at jeg vet hva jeg mener om ting, men at jeg samtidig er fleksibel og åpen, en bra kombinasjon. Mente han. Mens jeg tenkte på alt som står med liten skrift, om meg... Skrift han enda ikke har funnet og lest. Og som tidligere sagt - jeg hopper ikke akkurat etter han derre finnen. Han er vant til litt av hvert, ergo enkel å imponere og glede.

Bla, bla. Nå er jeg i gang... Men han er jo så bra, kan ikke la være.

Har kjøpt bursdagsgave til ham nå. Dvs. jeg kjøpte egentlig i går. Men så kom jeg over noe annet i dag, så da ble det enda en, gitt...

Legebesøk - fantastiske legen min. Han er virkelig et sympatisk menneske, en flott fyr. Ikke en jeg ville snudd meg etter på gaten, om vi skal snakke denslags. Ganske anonym, vanlig. Men det er utrolig hva som skjer med et menneske når vedkommende er tilstede, lytter, forstår, viser omsorg... Profesjonelt, selvfølgelig, men man ser at det ligger for ham. Han er et sånt menneske. Smiler og ser nærmest lykkelig ut når jeg sier at jeg har det bra. Utstråling, hvor empati og interesse er de viktigste ingrediensene. Så enkelt kan det være. Selv den gråeste mus kan stråle. Haha, nå kan jeg ha sagt at legen min er en grå mus. Det er helt feil. Han er flott, og blir bare flottere og flottere. Fordi han smiler mer for hver gang jeg er der, fordi jeg er blidere for hver gang!

Nuvel, han er dyktig. Et vennepar har ham som fastlege (det var derfor jeg havnet hos ham), og de er veldig fornøyde. Og når man vet at de er utrolig kritiske, og at han jobber i helsevesenet selv... Dessverre har han permisjon/ferie i åtte uker nå fra mars. Ikke for det, jeg trenger ham nok ikke med det første. Tok faktisk opp dette med prevensjon. Trodde ikke jeg kom til å gjøre det, men jaggu. Og plutselig ble det greit, plutselig forsvant sperren. Han kan få putte den inn, spiralen. Men jeg tror faktisk jeg heller skal gå for denne østrogen-frie p-pillen, han tipset om den, Cerazette. Noen med erfaring, kanskje?

Yes. Jaja. Fra det ene til det andre.

Halv tre. Unger er hjemme om en halvtime. Minsta skal i bursdag. Jeg skal legge meg tidlig. Så hoven i trynet, regner med at det er pga. bihuletullet. Eller kanskje lite søvn. Må i hvertfall gjøre det beste ut av meg selv i morgen, så i natt blir det ni timers søvn!

[Tornerosa]

Er jeg klar til i morgen? Tja.

Er jeg klar for i morgen? Tja.

Det beste jeg kan gjøre, er vel å gå og legge meg. Har vært ufattelig trøtt i dag.

Tror Mmannen har glemt meg fullstendig. Helt sikker på at han har glemt meg fullstendig. Sendte ham en sms klokka 15 i dag, skrev at jeg dette nu hadde kjøpt bursdagsgave til ham, og at jeg også ville bruke den. Forventer ikke respons når han er på jobb, men hallo... Hm. Tulledame, jeg vet. Han skulle hjem til kolleger og kompiser og kanskje ut på byen, ville gjerne komme hit og sov,e sa han i går, men nei, ombestemte seg fordi han visste at jeg skal opp tidlig i morgen. Greit nok, egentlig best sånn. Det var for å ta hensyn til meg. Men hm. Han kunne sagt...hei. En liten sms-hei, synes jeg at jeg fortjener. Bursdagsgave og allting.

Hehe. Er man dust, så er man dust. Jeg, altså.

Vet ikke hva mer jeg kan gjøre nå, får bare stå opp gresselig tidlig i morgen og komme oss avgårde. Bør sitte i bilen klokka kvart på ni. Gleder meg og gruer meg.

[attegløyma]

(Wirkola var norsk altså... Født i Alta. Berre så det er sagt )

[Tornerosa]

(Wirkola var norsk altså... Født i Alta. Berre så det er sagt )

Oj, pokker!

Der ser man, sportsidioten! Dessuten er jeg jo aaaaaltfor ung til å huske Wirkola! :gjeiper:

Sms fra Mmannen i natt klokka 1.25: Breen Tok litt tid før jeg skjønte hva han hadde tenkt å skrive...

Spenningen i taket før avreise.

[Tornerosa]

Sliten. Men det var veldig ok, spennende. Kom akkurat hjem. Ny runde i morgen.

Vips, vusj, svusj, da var all tro på Mmannen borte. I hvertfall tynnslitt. HAN foreslo å komme hit i kveld, vi kunne lage pizza, sa han, sammen med 9-åringen. "Tulledame, det er klart jeg kommer". Men så ringte jeg for tyve min siden, fra bilen, før vi skulle på Rema for å handle til pizza og lørdagskveld, han satt i bilen, på vei hjemover etter lang slækk hangoverdag, skulle innom og handle materialer. Og hvilke planer etterhvert, da, spør jeg, etter å ha småpratet litt. Han tydelig litt hes, slapp og sliten. Nei, det måtte nok bli sofa på ham i kveld, ikke i særlig god form, uansett dårlig selskap. Litt kvalm og sånn. Så synd, sa jeg, jeg som hadde gledet meg på lørdagskveld sammen. Er nok best sånn, sa han, ikke spesielt god form.

Og så legger jeg til det han sa sovende på sofaen onsdag kveld, det at jeg reagerte fordi "du har jo gått under jorden før", ingen respons på sms om at bursdagsgave var innkjøpt, ikke et pip hele fredagskvelden, han pleier gjerne å være teksteglad når han er i festlig form. Ikke før halv to, og da med beskjeden "breen". Han hadde ikke engang merket at han sendte en slik uforståelig melding. Og ingenting i dag, før jeg ringte. Litt uvant.

Så nå er jeg nesten overbevist om at han har fått kalde føtter, noe har kommet inn som rusk i maskineriet. Hva nå, liksom. Han har barneuke nå, og til helga skal jeg reise bort. Vi treffes ikke før om ganske lenge. Om vi i det hele tatt treffes, da.

Faen. Skjønner han ingenting?

[Tornerosa]

Nå som alt var så bra, så perfekt, og helt typisk skal jeg begynne å tolke ting, undre meg.

Onsdag kveld, da han sa de greiene, og da jeg etterpå i sengen var lei meg og han lurte på hva det var. Snill, alt var helt rolig, ingen dramatikk. Men likevel. Så nå dykker jeg dypt, torsdag, fredag, i dag, har noe forandret seg? To meldinger med minimalt med respons i går. Hvem ringte torsdag kveld? Tror det var han. Når han avlyste et besøk som han gjorde nå i kveld, skjønner han ikke at jeg tenker ting, ting som får onsdagen som bakgrunnsteppe? Han kunne da sagt noe? Noe mer? Sendt en melding, hva som helst. Si at han veldig gjerne skulle vært her, men kanskje han vi kan møtes x-dagen i stedet?

Jeg blir helt råtten på innsiden når jeg blir så usikker. Helt veik i kroppen. Vil bare legge meg, sove, vil at (vente)tiden skal gå fort, vil at det fort skal bli Passende Tid for kontakt igjen. Vil at tvilen skal spyles bort, langt bort.

Jeg kan ikke ha noen repetisjon på november, umulig.

Men det skjer jo ikke. Eks er informert. Hans familie på middag med oss forrige helg. Hvordan venner og kolleger er involvert. Alt som sies og gjøres som tyder på noe helt, helt annet enn at novemberreprise er forestående.

Men likevel. Jeg kunne trengt ham nå.

[Tornerosa]

Sendte ham en melding litt før 22, en melding han definitivt burde gitt respons på. Men hører ingenting. Han kan ha sovnet allerede da, og han kan fortsatt sove. Men da har han sovet i minimum 11 timer, det tviler jeg på. Så det er noe, etter eller annet. Jeg hørte det forresten på stemmen hans i går ettermiddag, jeg har hørt den stemmen et par ganger før. Selv om det ikke var så påtagelig innimellom all bakrusen, jeg hørte det. Det distante, en slags skuffelse. Vet ikke.

Grubler meg selvfølgelig grønn på hva det kan være. Jeg burde kunne spørre, men jeg føler meg litt...brent. Novembers hendelser velter opp igjen, og jeg blir livredd for å trå feil. Eller bedre, livredd for at det skal sies eller gjøres noe som gir meg disse uutholdelige følelsene. Kan være nok å ta en telefon, og fortsatt merke det på stemmen hans, selv om det ikke blir sagt noe "galt". Eller sende avgårde nok en sms, som jeg ikke får svar på. Så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Forholde meg rolig? Ta initiativ? Sånne uklarheter og usikkerheter er det definitivt best å forholde seg til ansikt til ansikt, og nå blir det ikke muligheter før på ganske lenge. Egentlig to uker, hvis man ser bort fra muligheten for at jeg kan fikse barnevakt en kveld.

Kan det ha å gjøre med dette jeg er med på i helgen? Det er én faktor oppi det hele som jeg tenker spesielt på, men i alle dager, det kan da umulig ha gjort ham såret, skuffet, fått ham til å trekke seg tilbake?

Eller handler det om onsdagen, det han sa, min reaksjon?

Jeg skjønner virkelig ingenting.

Kanskje er det ingenting, heller. Kanskje er det bare min oversensibilitet. Men magefølelsen min pleier ikke å kødde med meg. Jo, jeg vet, jeg vet at han ikke holder meg for narr på noe som helst vis. Jeg vet at han er ærlig. Men at det er noe rusk han grubler på nå, er jeg også ganske sikker på. Skulle bare ønske at han pratet med meg, skulle ønske at han ikke bare trakk seg unna.

Forresten, dagens seanse er foreløpig utsatt pga. dårlig vær. Vi var begge helt klare, tidlig oppstandelse, dusjing og fiksing, og så kommer det beskjed om at vi avlyser, og avventer til 10 for å se om det blir mulig å gjennomføre noe av det.

Hva i alle dager skal vi ta oss til i dag? Absolutt ingen andre planer, dette skulle ta nesten hele dagen. Ingen planer, og med disse Mmannetankene i kroppen - hvordan i alle dager skal det gå??

[Kosemose]

Tornerosa, jeg har ikke rukket å lese gjennom det siste du har skrevet, står på farten og skal kjøre barn på aktivitet men du: Jeg har kjøpt og lest (les: slukt!) Sissel Grans "Hekta". Det var en utrolig spennende bok. Første del handler om et kjærlighetsforhold (autentisk). Soiste del er Sissels analyse. Jeg slukte boka på 1-2-3. Vet ikke om det er noe stor litteratur, men jeg fikk mange a-ha opplevelser og fikk bearbeidet en del "grums" i min egen fortid. Ting jeg egentlig er ferdig med men som har ligget og gnagd på underbevisstheten min lell, fordi jeg ikke har forstått meg selv eller andre i situasjonen.

Sier ikke at denne boka sier noe om ditt og Mmannens forhold, men det er en bok jeg egentlig anbefaler til alle. Spesielt til kvinner som muligens er litt lik meg selv - kvinner med litt for mye følelser og som får livet kastet fram og tilbake etter innfallene til den vi er forelska i, kvinner som ikke bare klarer å "legge alt bak seg og gå videre når han er så teit og ikke fortjener vår oppmerkosmhet" - hvis du skjønner.

:klemme: Håper dagen blir så god den kan, og at du finner en pause fra all grubling.

[Kosemose]

Bare en ting til som jeg har tenkt litt på: folk forandrer seg ikke over natten. De gjør normalt sett ikke det. handlingsmønsteret hans fra november er muligens det samme handlingsmønsteret som han har i februar. Det er muligens slik han takler tvil/usikkerhet/sårethet/slitenhet/tristhet over at barna hans har to hjem/tristhet over tidligere feile valg/noe som skurret i fht deg. Det er en utrolig passivagressiv handlingsmåte, men ut fra det lille du har fortalt er det kanskje ikke så rart at han har utviklet p-a reaksjonsmønster. Uansett, det kan hende det er noe du må leve med, selv om han lovet at det aldri mer skal skje når han er på topp og alt er rasjonelt og solskinn. Når han blir presset er det autopiloten som overtar, og hans autopilot er passivagressiv. Kanskje?

[Tornerosa]

Kanskje. Jeg håper virkelig at jeg finner det ut, hva disse greiene handler om. Jeg føler at vi kan snakke om omtrent alt, men når "alt" toucher borti visse nerver, blir det vanskelig. Tydeligvis. Og jeg forstår virkelig ikke hva som skjer nå, om noe i det hele tatt skjer... Han, empatiske mannen, som ikke vet hva godt han kan gjøre for meg, som er så oppmerksom, som er så omsorgsfull. Han må da begripe at han etterlater meg i uvisse og undring når han går under jorda på denne måten? Slutter han å bry seg når noe bli komplisert for ham selv? Og hva i helsike kan ha blitt komplisert nå??

Det spørs om det nok en gang blir jeg som må handle, som må på banen. Oppsøke ham. Men ikke i dag, i dag skal jeg ikke foreta meg noe som helst. For enten hører jeg fra ham i løpet av dagen, og ingenting har skjedd, alt har skjedd i mitt hode. Det er jo det beste. Men, hvis det blir midnatt og jeg fortsatt ikke har hørt fra ham, da har noe skjedd. Da finner jeg barnevakt for ungene i morgen kveld, og drar ut til ham. Kommer uanmeldt, etter at barnet hans er lagt.

Leser gjerne den boka, men er negativt innstilt til den, kjenner jeg. Jeg føler at den skal si til meg at skjerp deg, slutt og bry deg om at dette eneste, ene mennesket du vil ha i livet ditt lager krøll i følelseslivet ditt! Stålsett deg, han er ikke verdt det. Gå videre!

For han er det, nemlig. Verdt det. Det vet jeg. Jeg vil ikke videre, "videre" fører dessuten ingen steder. Jeg kan ikke tro annet enn at det som er problematisk er situasjonsbetinget. For det rimer ikke, det rimer ikke med den personen jeg etterhvert kjenner ganske godt.

Han bør ha stått opp nå. Og jeg bør fylle hodet og tiden med noe annet enn grublerier.

[Kosemose]

Aha, skjønner det med at du ikke vil "videre". Og det må da være et greit valg? Du har funnet den beste og vil kjempe for dere! Da gjør du jo det. Og kanskje det bare er tilfeldigheter som gjør at han har vært litt "av" i det aller siste, ting som ikke har noe med deg/dere å gjøre i det hele tatt. Det som er leit i så måte, er jo at du settes i høyeste alarmberedskap bare han svarer litt tregt på en sms, eller bare han er litt nøytral eller opptatt med andre ting. Og det er vel ikek uten grunn at du gjør det, du har da lært et og annet du og, og har fått dine erfaringer printet inn. For du tror jo virkelig det verste med en gang. Magefølelse kaller du det, og magefølelse og intusisjon er vel nettopp det - tidligere erfaringer satt i system.

Ang boka, så skjønner jeg hva du mener. Jeg tenkte mens jeg leste at "dette minner meg om hvordan det er å være forelska, og det akter jeg ikke slutte med!!" Jeg akter ikke slutte med å være forelska og dum, tolke og analysere, hoppe i forelskelsesrus når han sier "hopp" (og rulle rundt en gang i tillegg! Bare sånn for effektens skyld). Men boka lærte meg noe om hvordan alle disse mekanismene virker. Men ikke sikkert den er noe for alle, selv om den var fin for meg!