Et sus som over furukrona kom

[Kosemose]

Lignelser?

(jeg er alene store deler av tiden, jeg altså, ikke bare i dag. Det er mer normen enn avviket. Men den store forskjellen er at det ikke gjør meg noe. Jeg har hatt mine perioder der det gjorde meg noe, i aller høyeste grad, det var vondt. Og slitsomt og fortvilende. Så jeg nyter freden og roen, så lenge det varer, før jeg går på veggen av rastløshet og kjedsomhet igjen. Skulle gjerne ha skrevet dette i liten skrift, det er jo ikke min dagbok, men vet ikke hvordan jeg får det til lenger)

Jeg prøvde å skrive i liten skrift lenger opp her, men det ble bare enda større... Forøvrig godt å høre at flere har disse følelsene, man skal jo liksom trives i eget selskap og alt det der, men det er ikke like lett alltid... (og sorry for at jeg breier meg i dagboka di, Tornerosa... )

[Fresi]

Var det derfor du hadde så fancy skrift over her?

Greit nok å kunne trives i eget selskap, slitsomt hvs man aldri kan det, men hele tiden blir noe annet. Det tror jeg de færreste trives med. Selv har jeg valgt å se på det som en liten pause, bare. Jepp, selvbedrag må til.

Nok om det.

[Tornerosa]

Å, kom med ligning!

Og det er forskjell på å ta seg en kjedelig fredag og på å føle at man kjeder seg til langt inni margen, det siste gir en følelse av at livet går forbi, at man ikke henger med på sett og vis, og at man vil noe man kanskje ikke helt vet hva er. Så tenker jeg på de som bare "lever med" og som gjør det de skal og lever sine liv, mens jeg sitter her og kjenner på kjedsomheten min. Som om ikke jeg har nok av ting jeg kunne/burde/skulle gjort. Selv om jeg jo fornuftsmessig vet at alle andre ikke løper rundt og har det festlig til enhver tid. Og egentlig dreier det seg kanskje ikke om å kjede seg, men om å føle tomhet tror jeg.

Ja, skal komme med ligningen.

Hvis jeg har forstått den, da...

Langt inni margen, ja.

Tikk takk, tikk takk. Jeg vil stoppe tiden, jeg vil ikke la ukene, månedene og årene gå slik, jeg vil ikke om ti, femten, tyve år se tilbake og ønske meg å få igjen de "unge førti-åra", føle meg snytt for innhold. Jeg synes for pokker jeg har gjort mitt ytterste for å gi tilværelsen innhold. Jeg har ikke mer å gi meg selv. Og jeg er ingen magiker, jeg kan ikke begeistres over ting jeg faktisk ikke er begeistret over. Det er masse jeg er tilfreds med, til og med takknemlig for, men jeg savner begeistring. Kanskje jeg må begynne med fallskjermhopping. Eller rafting. Eller ta en tur i den verste attraksjonen i Tusenfryd.

Tomhet er nok et dekkende begrep, jeg føler også tomhet.

Lignelser?

(jeg er alene store deler av tiden, jeg altså, ikke bare i dag. Det er mer normen enn avviket. Men den store forskjellen er at det ikke gjør meg noe. Jeg har hatt mine perioder der det gjorde meg noe, i aller høyeste grad, det var vondt. Og slitsomt og fortvilende. Så jeg nyter freden og roen, så lenge det varer, før jeg går på veggen av rastløshet og kjedsomhet igjen. Skulle gjerne ha skrevet dette i liten skrift, det er jo ikke min dagbok, men vet ikke hvordan jeg får det til lenger)

Høh, du må gjerne skrive med store bokstaver for min del, Fresi!

Jeg har også perioder der det gjør meg mindre. Jeg mener, jeg har hatt det sånn i fire år nå. Alt blir en vane. Men disse periodene er mindre kose-meg-alene-perioder, de er mer jaja-sammafaen-sånn-er-det-nå-engang-perioder. Resignasjon, nesten. Eller som om de nervene som kjenner på alensomheten er midlertidig kuttet, jeg får ikke tak i følelsene, jeg vet at de er der et sted, det er bare så mye tåke og bomull oppå. Og det er utrolig hvor mye man kan skyve unna ved å koble ut hjernen og slå på tv'en. Men etter en tid velter kjedsomhet og alensomhet opp og over meg igjen, og jeg stiller meg igjen spørsmålet: Det må da være noe mer enn dette?

Joda, klart du vet! Etter hundrevis av dagboksider kan jeg fortelle deg hva du vil: Du vil ha en kjæreste!

Ok, da....

Jeg har bare store problemer med å innrømme det. Det skal liksom ikke være sånn. Man skal liksom være tøff og sterk og være seg selv nok, man skal ikke lengte og ønske, man skal føle at man har a, b og c, det er det jammen ikke mange som har, man skal være takknemlig og happy for unger og helse og tak over hodet og smør på brødet, over venner og blomster og bier og sommer og vinter og te og dufter. Joda, men...

Og det er pokker ta meg det jeg vil ha og! På en måte er jeg så lei menn og ex og tolking og signaler og menn som ikke vet hva de vil og menn som ikke er ærlige og meg selv som ikke vet hva jeg vil, osv i det uendelige, og på en måte tenker jeg at jeg skal aldri aldri mer rote meg bort i noe som minner om å lette på sløret, samtidig så er en sånn tanke bare til å le av, for jeg føler meg rett og slett tom innvendig når jeg ikke hører til noe sted. Og jeg misunner sterke damer som ikke trenger noen, jeg skulle så gjerne vært slik, men jeg føler meg bare liten og alene og usynlig som singel jeg. I perioder syns jeg det er fantastisk deilig, bestemme selv og kose seg i sitt eget selskap og alt det der, men i lengden er det jo bare trist og meningsløst.

Jeg er også vettskremt. Erfaringene er ikke spesielt oppløftende. De handler om 1) eksen og 2) Mmannen og 3) det faktum at alle som ser ut til å ville leke med meg, er menn jeg selv ikke vil leke med.

Der var det igjen. Pokker, jeg må kontakte Mmannen. Skrive ham. Intet å tape, annet enn ansikt. Det får stå til. Men jeg må skrive idet jeg reiser bort, hvis ikke blir jeg sittende og sjekke mail hvert tiende minutt...

Jeg føler meg egentlig som en Sterk Dame. Det er ikke det at jeg trenger Noen for å greie meg. Men jeg VIL ha Noen. Jeg er sikker på at rette Noen gjør alt som er bra enda mye bedre. Jeg er ikke i tvil.

Jeg prøvde å skrive i liten skrift lenger opp her, men det ble bare enda større... Forøvrig godt å høre at flere har disse følelsene, man skal jo liksom trives i eget selskap og alt det der, men det er ikke like lett alltid... (og sorry for at jeg breier meg i dagboka di, Tornerosa... )

Nei, jeg liker breiale folk!

Var det derfor du hadde så fancy skrift over her?

Greit nok å kunne trives i eget selskap, slitsomt hvs man aldri kan det, men hele tiden blir noe annet. Det tror jeg de færreste trives med. Selv har jeg valgt å se på det som en liten pause, bare. Jepp, selvbedrag må til.

Nok om det.

Selvbedrag, nemlig. I perioder lykkes jeg, men i perioder er jeg altfor smart. Alternativt for dum, for jeg greier rett og slett ikke å lure meg selv. Selvbedrag - en konsekvens av resignasjon. I mitt tilfelle, i hvertfall.

Ungene vel fremme, snakket med 10-åringen på skype. Dvs. hun snakket, jeg skrev, for hun kunne ikke høre meg. Hun falt oppå armen sin på tampen av skoledagen i dag, hadde så vondt, jeg vurderte en stund legevakten. Men vi endte opp med elastisk bandasje og fatle, samt en paracet, og hun mente det var bedre nå.

Og der kom det sms fra Ingeniøren. Jeg slang ut av meg mulighet for kino i morgen, han slang ut av seg Pirates of osv. Jeg sa absolutt aktuelt. Men nå kommer det altså melding - han har ikke barnevakt, og foreslår at jeg kommer til ham i stedet. Han har kinolyd i stua. Uææ. Jeg er så vanvittig feig. Jeg greier ikke å avvise, til tross for at jeg ikke har så veldig lyst...

[Gjest Miss O'Hara]

Vært innom alle disse tankene, i ti år nesten. Nå hender det jeg savner litt meg-tid

Uansett - livet har så mange faser. Om man som nittiåring sitter der og ramser opp, så ser man at alle perioder bare er perioder uansett. Man kan si 'jeg var gift i tolv år og fikk barn, og så var jeg alene i syv år, så var jeg samboer i tyve...' eller lignende, og man vil vite at man til enhver tid enten man hadde det slik eller sånn, alltid lurte på hvordan det var å være det andre.

Kanskje jeg aldri savnet en mann fordi jeg i grunnen aldri hadde det riktige. Nå har jeg noe som gir gjenklang langt inn i ryggmargen - i natt hadde jeg et mareritt, hvor han gikk fra meg. Jeg våknet av at jeg ikke pustet, og ikke hadde gjort det på en stund

Jeg, liksom. Selvstendige meg, happy uten en mann. Begynner å bli en halvdel. Derfor er det godt å tenke på at jeg i sin tid klarte å nyte banale ting, for de fikk meg forbi eller iallfall rundt den evige følelsen av at 'det må være mer, og Familier har det sikkert'. Nå tenker jeg noen ganger at 'det må være mer, mer enn dette etablerte, kanskje hvis jeg var singel...'

Livet som voksen blir aldri perfekt, det er bare illusjoner i tidlig barndom som er perfekt og bra, julenissen for eksempel. Jeg er nok litt sær, dog, for jeg har et lite crush på kjipe tider - for det er så digg å vinne over dem og det gjør man, på den ene eller andre måten.

Godt å høre at flere har en rolig fredag. Vi skal riktignok grille, men det er fordi Mr. Butler er forelsket i gassgrillen sin, blant annet fordi den sparer mengder med oppvask

Kos dere, med bok og sofa. Hvilken bok, forresten? Jeg trenger lettlest-tips verken Knausgård eller Uri er lettlest, jeg må ha pause når jeg ikke vil bruke hjernen

[Tornerosa]

Det var en gang en mann som var så ulykkelig. Han var virkelig dypt ulykkelig, og følte at han ikke lyktes med noe som helst. Han var også en religiøs mann, så en dag gikk han opp på en bakketopp og brølte mot himmelen: Gud, hvis du virkelig finnes og er allmektig, så gjør meg lykkelig!” Med ett ble himmelen helt mørk og det tordnet noe voldsomt i noen sekunder. Da tordenen stoppet, så mannen at det fra himmelen hadde kommet to igjenknyttede sekker foran ham, én til høyre og én til venstre. Og med ett hørte han Guds stemme: ”Hvis du åpner sekken til venstre og ser nøye på innholdet, vil du bli så inderlig lykkelig som du aldri har kunnet forestille deg. Men – dersom du åpner sekken til høyre, vil du bli dypt, dypt ulykkelig.”

Mannen tok én sekk i hver hånd, og gikk hjemover. Vel hjemme satte han seg ned og så på sekkene. Han var nysgjerrig på innholdet i dem begge, men bestemte seg for å gjøre som Gud sa. Han åpnet sekken til venstre, og ga seg til å stirre på innholdet. Og han ble så fascinert, så oppslukt, han studerte innholdet lenge, lenge, smilte bredere og bredere. Etter en lang stund reiste han seg. Han visste hva han skulle gjøre. I løpet av kort tid var livet hans forandret. Han fikk en god jobb, tjente masse penger og ble en rik mann. Han møtte en vakker kvinne og giftet seg med henne. De skaffet seg et vakkert hus, som ble deres hjem og hvor de også fikk tre barn sammen. Deres venner var hyppige gjester i huset. Nå følte mannen at han hadde oppnådd alt han ønsket seg, han var lykkelig og følte at han aldri kunne bli annet.

Årene gikk, og en dag kom han til å tenke på den andre sekken, sekken til høyre. Han hentet den fram, og satte seg ned og stirret på den. ”Hva galt kan skje om jeg åpner sekken?” sa mannen. ”Nå har jeg jo oppnådd alt jeg ønsket meg. Jeg kan umulig bli ulykkelig nå,.” Nysgjerrigheten tok overhånd, og han åpnet den andre sekken, trygg på at ingenting vondt kunne skje ham.

Men da han åpnet sekken, ble han sittende og stirre. Han ble blendet av det han så, fascinert og oppslukt, han ble sittende i timesvis og observere innholdet i sekken, greide ikke å løsrive seg. Da han etterpå skulle fortsette livet sitt, var ingenting som før. På kort tid mistet han jobben sin. Det skar seg med kona, hun tok med seg barna og flyttet fra ham. Vennene begynte å vende ham ryggen, og han ble alene, trist og ulykkelig.

Hva var det i sekkene?

[Gjest Miss O'Hara]

Hm, nå kom jeg på noe, om hvorfor det er så tomt i vår alder, spesielt hvis man ikke har selskap. Venner. Alle er i fasen hvor hjem og barn, enten man har partner eller ei, tar all tid og energi. Jeg husker kvelder og helger hvor man bare kunne hang out - gjøre absolutt ingenting. Det skjedde ikke en dritt spennende, men man var sammen med noen, timene gikk, etter innfallsmetoden, fylt med skitprat og vissheten om at man kunne gjort hva man ville - hvis man ville.

Den følelsen savner jeg. Tiden før barn, kanskje? Hvor vennskap var det man trengte at det var. Nå er alt så omstendelig, og man krever mer for å gidde.

Kanskje man skulle ha lavere terskel for å hang out og de folka man kan gjøre det med.

Jeg savner vennegjeng-greia, Friends-settingen, på et vis.

Ikke at jeg vil være ung gijen, men... Vite det jeg vet nå, men bare klare å riste av meg alvoret og forventningene?

Puh, breial ja - væsjego'...

[Tornerosa]

Livet som voksen blir aldri perfekt, det er bare illusjoner i tidlig barndom som er perfekt og bra, julenissen for eksempel.

Alle som har vært barn lengter tilbake til avslutningen på en perfekt sommerkveld

En sånn kveld da det eneste som var bedre enn å være naken

var å trekke på seg en nyvasket pysj mens man kjente hvor glatte tenner kan være

En sånn dag da gåsehuden la seg først når dyna ble brettet rundt bena av pappa som la fra seg Donald etter å ha lest absolutt alle sidene

En sånn kveld da de snilleste menneskene i verden ga deg godnattklem, og smilte som om du var den viktigste personen på jorden

Og så, så ble alt mykt og glatt og akkurat passe på alle måter

En sånn kveld som smiler til deg selv når du er stor og vet at det ikke er deg, men en annen lykkelig barndom du lukker soveromsdøren til

Ja, i retrospekt vil man nok se at alt er faser, den ene avløser den andre, eller glir over i den neste. Men når man står der, med begge bena langt nedi sumpen av en fase, uten å vite hvor lenge den vil vare...

Når jeg tenker meg om, er jeg faktisk ganske god på å lure meg selv. Jeg lurte meg selv i flere år, da jeg var gift. Stilte meg aldri spørsmålet "det må være noe mer", og i ettertid ser jeg jo at det langt fra var spesielt bra som det var. Men illusjonen var der, illusjonen om at utgangspunktet mitt var spikret, der var en kjæreste, der var barn, der var jobb. Det beste utgangspukt for å leve det livet jeg ønsket, et ikke A4-liv innenfor en A4-ramme.

Jeg føler at jeg har "alt" nå. Jeg har alt som trengs for å ville ha det aller siste. Kjæresten.

[Tornerosa]

Hm, nå kom jeg på noe, om hvorfor det er så tomt i vår alder, spesielt hvis man ikke har selskap. Venner. Alle er i fasen hvor hjem og barn, enten man har partner eller ei, tar all tid og energi. Jeg husker kvelder og helger hvor man bare kunne hang out - gjøre absolutt ingenting. Det skjedde ikke en dritt spennende, men man var sammen med noen, timene gikk, etter innfallsmetoden, fylt med skitprat og vissheten om at man kunne gjort hva man ville - hvis man ville.

Den følelsen savner jeg. Tiden før barn, kanskje? Hvor vennskap var det man trengte at det var. Nå er alt så omstendelig, og man krever mer for å gidde.

Kanskje man skulle ha lavere terskel for å hang out og de folka man kan gjøre det med.

Jeg savner vennegjeng-greia, Friends-settingen, på et vis.

Ikke at jeg vil være ung gijen, men... Vite det jeg vet nå, men bare klare å riste av meg alvoret og forventningene?

Puh, breial ja - væsjego'...

Liker breiale som har noe vettugt å si.

Nåtidens Friendsvariant er for meg å bare henge med andre, med familier. Dvs. vokse og barn. Ikke ha noe spesielt på plakaten, men bare være i samme rom/område, høre sammen på et vis. Næh...skal vi ha middag snart, kanskje? Hvem har lyst på hva? Slenger du over den avisen der? Flere som vil ha kaffe? Hvem stikker på butikken? Det er dagens variant. Gjøre ingenting sammen, aldri er jeg så lykkelig som når jeg gjør ingenting sammen med andre.

Endret 10. juni 2011 av Tornerosa

[Tornerosa]

Kos dere, med bok og sofa. Hvilken bok, forresten? Jeg trenger lettlest-tips verken Knausgård eller Uri er lettlest, jeg må ha pause når jeg ikke vil bruke hjernen

Populærmusikk fra Vittula, f.eks?

[Tornerosa]

Psykologen min er så god på ligninger.

Lignelser?

Øh...ja.

Lignelser.

Ligningen min er et heeeelt annet kapittel!

[Tornerosa]

Hva skal jeg ta meg til?

Skal jeg gå på by'n? Da blir det nok alene. Var det ikke slik at jeg lovet meg selv å aldri mer gå ut alene? Hadde det i det minste vært en kinofilm som var aktuell, slik at jeg bare kunne gått innom et sted etterpå, sjekket ståa, for så å busse hjem? Så ble det liksom ikke fullstendig bomtur? Men ingen aktuell film. Og om det hadde vært det, hadde jeg ikke rukket det. Har nå sittet i sofaen i 2-3 timer, null dusj.

[Tornerosa]

Åh, greier ikke bestemme meg.

Gå ut, ikke gå ut???

Greier heller ikke svare Ingeniøren. Jeg får skylde på Telenor...

[Klips]

Tror Telenor er oppe igjen nå?

[Tornerosa]

Tror Telenor er oppe igjen nå?

Pokker...

Men jeg utsetter litt å svare.

Har bestemt meg nå. Legemet skal i dusjen, og deretter på by'n. Alene.

[Klips]

Ja, det er litt surt det der med å ikke bare kunne henge. Nok en venninne av meg har blitt skilt det siste året, og jeg tenker på hennes kvelder, og hvor mange det er av disse kveldene

Heldigvis (?) ble hun skilt samtidig som en annen venninne, så de to kan i hvert fall henge.

Jeg også elsker å henge, men i min hverdag blir det mer sånn... "kan vi henge og gjøre ingenting onsdag mellom kvart over fem og halv syv, gjerne hjemme hos meg for jeg har ikke barnevakt?" "Nei, sorry, men jeg kan torsdag mellom tre og halv åtte?"

Blir vel bedre når disse barna ikke vil være sammen med oss mer.

I dag kom en pappa innom for å hente datteren sin og ble til litt for sent og to glass vin. DET er hyggelig

[Tornerosa]

Ja, det er litt surt det der med å ikke bare kunne henge. Nok en venninne av meg har blitt skilt det siste året, og jeg tenker på hennes kvelder, og hvor mange det er av disse kveldene

Heldigvis (?) ble hun skilt samtidig som en annen venninne, så de to kan i hvert fall henge.

Jeg også elsker å henge, men i min hverdag blir det mer sånn... "kan vi henge og gjøre ingenting onsdag mellom kvart over fem og halv syv, gjerne hjemme hos meg for jeg har ikke barnevakt?" "Nei, sorry, men jeg kan torsdag mellom tre og halv åtte?"

Blir vel bedre når disse barna ikke vil være sammen med oss mer.

I dag kom en pappa innom for å hente datteren sin og ble til litt for sent og to glass vin. DET er hyggelig

Ja, sånn er det jo for meg også. Egentlig enda verre; "kan vi henge sammen den andre torsdagen i neste måned, mellom kvart på og fem på halv? Men egentlig er det henging sammen med familier jeg liker best. Ha med mine egne, operere med TO verdener - voksenverdenen og barneverdenen, begge i kombinasjon. Overlapping, hver for seg, overlapping, hver for seg. For her i heimen eksisterer det jo bare én; barneverdenen. Hvor jeg er medlem. Ikke at det gjør henging noe enklere, for alle (inklusive oss) er jo så opptatte.

Busstider, må sjekke busstider...

[Tornerosa]

Ankom byen 23.05, 24.05 satt jeg på bussen på vei hjem igjen. Nuff said.

Aldri mer, ok? ALDRI MER.

Fant en slant blåmuggost og St. Dalfours Four Fruits i kjøleskapet, og Sætres havsaltede kjeks i skapet. Som jeg trøster meg med.

Prøver på nytt i morgen, men da med selskap. Avlyste med Ingeniøren, det dukket opp noe jeg har mer lyst til. Karsten Giftekniv, han er spennende, motiverende og forfriskende å være sammen med. Rart, da jeg møtte ham første gang, syntes jeg han virket arrogant og nesten litt usympatisk. Men nå er han bare morsom og grei.

Ikke trøtt, for jeg sov i fire timer i formiddag. Litt tv, litt utagerende flørting på Sukker. Det er hva jeg går for nå.

[Tornerosa]

Jeg har skrevet i mange år før jeg ble redaktør - stort sett brei underholdning for folk flest. Uendelig mange episoder av kommerse tv-dramaer, konsulentjobbing og et par stillinger som manusredaktør. De siste åra har det vært forlag, som nevnt - Xxxxx. Trives aldeles utmerket med kollegaer og med arbeidsforholdene - for så vidt. Men jeg har vært der en stund nå, og i vår har jeg hatt samtaler med sjefen om en lang permisjon for å få anledning til å holde på med noe eget. Det blir aldri det samme å redigere andres trykksverte - og for så vidt også blod, svette og tårer:)

Nå begynner vi å snakke!

Problemet er selvfølgelig bare det, at fyren bor i Oslo. Og har barn, og er ikke flyttbar. Som jeg. Så da??

Har heller ikke sett ham, da. Bare småpratet fram og tilbake de siste dagene. Men han har lovet bilde av seg selv i neste korrespondanse. Men igjen... Hva skal jeg med det. Det er uansett en ugjennomtrengelig blyport lengre framme.

[Tornerosa]

Hva var det i sekkene?

Ingen?

Ny dag, ny sommerdag. Vært våken en stund, men ikke veeeldig lenge. Vært våken mange ganger, da. Tror Rema stenger fire, må vel skaffe noe fangst for helga. Liker ikke stengte dager, ikke fordi jeg har behov for å handle hver dag, men det krever at man på forhånd tenker over om man har alt, planlegger. Glemmer man noe, er det kjørt. Liker ikke, stresser meg. Ja, jeg er rar.

Redaktøren. Han har sendt meg et par bilder. Tja. Vet ikke helt. Men uansett, uaktuell. Blir i Oslo, blir i Trondheim. Dødfødt.

Ut i kveld, nytt forsøk. Ny runde med dusj, speil, hva ha på. Tenker jeg kjører reprise på i går. Karsten Giftekniv er morsom, det blir sikkert morsomt.

[Kosemose]

Enig, stengte butikker er noe herk - tenk om jeg får et behov, tenk om jeg har glemt noe... Og ang det å dra på byen alene, så syns jeg du er tøff som i det hele tatt tenker tanken. Akkurat nå er jeg nok der at jeg heller sitter hjemme og jobber med regnskapet/vasker gulv/teller spikerhull i taket enn å gå på byen. Går gjerne på fest, på middag, på spillkveld, konserter, osv, men akkurat "på byen" - der stopper det for meg. Var en tur ute i vinter og lengtet hjem etter 1 time. Til tross for festlig oppvarming hos venninne, og godt selskap. Jeg får liksom nadaniks ut av det, og alle menn virker bare dumme "på byen". Men okke som, jeg beundrer deg som hopper i dusjen og drar på byen eller kino mutters alene, fordi du har lyst. Hva var det i de sekkene ja...?

Hvem var denne Giftekvinen igjen? Var det han gifte? Hvorfor driver han og ber deg ut? Jeg har sluttet stole på opptatte menn som "bare skal væe venner" i allefall, men på den andre siden, hva vet jeg om det ikke finnes en rosa hund på mars? (sitat min gamle ex.phil-lærer)