Jente på 8 vil ikke være hos pappaen

[Gjest Anonym]

Jeg har ei jente på 8 som noen ganger det siste året ikke vil til pappa (det har skjedd tidligere også, men da mer sporadisk). Dette har tatt seg litt opp i høst, og noen ganger når hun er der blir hun ifølge far helt hysterisk. Hun er frekk, nekter å gjøre ting og vil bare hjem til meg, gråter og hyler og stenger seg inne på rommet sitt.

Jeg og pappaen har en grei samværsavtale, etter tidligere konflikter rundt den. Hun er hos han ons-man annenhver uke. Jeg og pappa snakker ikke mye sammen, kun om det mest nødvendige. Men ting har likevel fungert ift samvær og informasjon. Bytting foregår via skolen. Vi bor bare noen hundre meter fra hverandre, så miljøet er det samme.

Hos meg har hun en eldre søster (på 18) og det er oss tre som bor sammen. Pappa har samboer, de har vel bodd sammen ca 2,5 år nå. Ny samboer har en sønn på 9, og er gravid med pappaen nå.

Jeg vet ikke hva som er årsaken til at ting skjærer seg så veldig noen ganger hos han, min datter sier ikke noe annet enn at pappa er sint og sur, og trekker fram "bagateller" som de er strenge med der og som gjør at min datter sier at de er "slemme". Samboeren har jeg forøvrig ikke snakket med, hun holder seg veldig i bakgrunnen og virker litt avvisende (sur) de gangene jeg møter henne.

Jeg har litt vanskelig for å tro at det er mitt forhold til far eller samboeren som gjør at hun ikke vil dit, og heller ikke at det utløser de veldige konfliktene som skjer når hun har vært der en dag eller flere. Jeg kan se at årsaken til at hun ikke vil dra er at det er vanskelig overgang, hun tenker på meg som "blir igjen" osv, men stort sett så har det jo gått greit. Bare mest i høst det har tatt seg opp.

Hvorfor det tar helt av med atferden hennes der, vet jeg desverre ikke.

Huff, dette ble langt. Men er fortvilet fordi jeg får så vondt av henne og jeg er redd det skal bli enda verre.

Noen gode råd og tips??

[Gjest jomfrua]

Jeg synes ikke det er vanskelig å se at dette kan oppleves som vanskelig for din datter. Det er to vidt forskjellige livssituasjoner hun skal forholde seg til. Din tilværelse som sikkert er en trygg og rolig tilværelse for henne. Og så den andre situasjonen med en 9-åring som bor der fast, med fars sambo som også er gravid, pappa som forholder seg til alle tre.......det er jo ett helt annet miljø og stor forskjell.

At det kan være vanskelig for en 8-åring er ikke vanskelig å se. En 8-åring kan nok reagere rart og kanskje ikke helt adekvat i forhold til situasjonen, men at det tar noen vinklinger som er vanskelig å tyde problemstillingen ut av.

Jeg tror ikke slike ting forsvinner av seg selv. Du må nok prate med pappaen og forklare for han at deres datter ikke vil dit. Kanskje kan du også forklare at hennes reaksjonsmønstre hos far er ikke reaksjonsmønstre som du ser hos deg.

Det som er kjempe viktig er å forklare hvordan barnet føler det, sier fra osv UTEN å anklage dem for at DE gjør noe galt.

[Gjest anonym igjen]

Ja, jeg ser at ting er helt annerledes hos han enn det er her. Og jeg vet at hun ikke er særlig begeistret for å bli storesøster. Hun er ei jente som er ganske følsom og som har sterk tilknytning til meg, og som nok også har litt "eiendomsfølelse" til pappaen når hun er der. Så sjalusi kan nok bli et problem når babyen kommer.

Skal be både far og samboer til samtale på familievernkontor (vanskelig å snakke utenom, da jeg bare blir beskyldt for å være bedrevitende uansett hvordan jeg ordlegger meg).

Men syns det er vanskelig når jenta ikke vil dra. Nå sist nektet hun å gå ut av bilen, så jeg måtte kjøre en runde og "godsnakke", og tilslutt virket det greit og overleveringen gikk bra. Men nå i går hadde hun blitt hysterisk hos han, og pappaen hadde kommet hjem til meg med henne (han rasende og ungen hylende og illsint)! Uten å ringe meg først. Jeg var jo ikke hjemme, bare min eldste datter. Så han måtte ta jenta med seg igjen med fysisk tvang.

Ringte henne i dag, og da var hun rolig og satt alene på rommet og så på film, og ville vente til hun kom hjem med å fortelle hva som hadde skjedd (jeg spurte forsiktig om alt var bra og da sa hun at det hadde skjedd noe i går).

Skal jeg la henne få bli hjemme hvis hun ikke vil neste gang? Skal hun få komme hjem når hun får "anfall" hos sin far (og hva med når han kommer på døra med henne??), eller hvis far ringer og ber meg hente henne??

Det må jo være veldig vondt for dem begge, er det bedre at jeg da tar over sånn at begge får en "time-out"?....

Sukk... *ringe familievernkontoret*

[Gjest jomfrua]

Det første du må gjøre er å ta en prat med faren. Idag.

Om det oppstår krisesituasjoner hos han så må han varsle deg. Han kan ikke bare komme til stengt dør med en hysterisk datter. Det gjør ikke noe godt for datteren din, det gjør ikke hans situasjon lettere og heller ikke din situasjon.

Du må ha en plan sammen med faren på hvordan dere skal løse dette sammen, slik at datteren deres finner en trygghet i at dere alle er der for henne i det vanskelige.

Det ligger MYE trygghet i å vite hva som skal skje og når.

Jeg har ingen tro på samvær under tvang, det skaper mer hysteri, vrangvilje og frustrasjoner. Dere tre må enes om hvordan dere skal gjøre det.

Ett forslag er å forhandle litt med din datter......du og far. At dere kanskje for en periode går ned noen dager i samvær for å møte deres datter og hennes ønsker. Tid er ett stort spekter i dette. Så er det viktig at pappa forbereder, planlegger hennes besøk og prioriterer henne.......slik at hun får en naturlig tilhørighet og ikke bare må tilpasse seg en "stor situasjon" (9-åring, gravid samboer, pappa).

Dette mener jeg du ikke kan vente med til familievernkontoret åpner. Jeg synes du skal ta en telefon til pappa og prate om hvordan dere skal gjøre dagen i dag og de neste dagene vellykket for deres datter. Er det at hun skal til deg - så gjør det. Men start heller med å planlegge, skape trygghet til neste samværperiode........og også familievernkontoret.

Dette problemet forsvinner ikke av seg selv. Dere må ta action NÅ.

[Gjest Gjest]

Er det mulig å redusere samværet litt? Feks fra fredag til mandag istedet for onsdag til mandag?

Jeg synes det er bra hun våger å ta ut frustrasjonen hos faren. Det tyder på at hun føler seg trygg der, selv om hun ikke trives der. Det hadde vært verre om hun følte seg utrygg og sparte opp frustrasjonen til hun kom hjem til deg og tok den ut der.

Forøvrig har du ifølge barneloven plikt til å motivere barnet til samvær.

Håper det ordner seg for dere og at dere får god hjelp på familievernkontoret. Det er nok ikke lett å være barn i en slik situasjon.

[Gjest anonym igjen]

Ja, hun har vel ikke akkurat følt seg prioritert der i høst, med far i ny jobb med tidvis lange dager, og oppussing av kjeller på fritiden...

Hun skal komme hjem på lørdag, og tror de neste par dagene vil gå greit, hun skal sove hos farmor i natt og nyttårsaften skulle de til et vennepar som har ei jente i samme alder som hun kjenner godt og er venninne med. Så sånn akutt prat med far haster ikke for disse dagene, men må nok være forberedt og ha en plan før neste samvær. Får ta en telefon til han i kveld for å ha litt på plass med "slagplan", og gå dypere inn på årsaker til det som skjer og hva man bør jobbe med på familievernkontoret.

Han har ikke kommet på døra med henne før, men ringt og bedt meg hente den *** ungen. Hvorpå jeg ikke har hentet fordi han og henne må lære seg og takle konfliktene sine selv (har jeg tenkt, men nå vet jeg ikke lenger).

Hun forberedes alltid på samvær og kan være helt grei og positiv på forhånd, og vet om ting som skal skje når hun er hos pappa (akebakke osv), men likevel så er det plutselig "vil ikke"...

Jeg har ellers alltid vært positiv og bygget opp under at hun skal til pappa, at han er glad i henne og at barn trenger å være sammen med begge foreldrene, og snakket om ting jeg vet de skal gjøre, og om tingene hun har der (leker etc), for at hun skal føle at jeg syns det er fint at hun er hos pappa. Jeg legger vekt på at jeg klarer meg fint og forteller om ting jeg skal gjøre mens hun er borte (besøke en venninne, møte på jobben...helt vanlige ting)-for å unngå evt at det er dårlig samvittighet overfor meg som gjør at hun ikke vil dra. Jeg har heller aldri sagt et negativt ord om pappa, heller tvert imot.

Godt å få ut litt tanker.

[Murder]

Jeg har litt erfaring med å være ungen som ikke vil til far. Og noe jeg synes er viktig er (stikk i strid med barneloven) å ta barnet på alvor når hun forteller deg at hun ikke trives hos far. I mitt tilfelle gjorde det bare vondt verre at mor kun snakket pent om far hjemme og lokket meg til å dra dit. For meg føltes det som om hun ikke tok problemet mitt på alvor og at mine følelser ikke telte. Samtidig har jeg også en far med mye problemer, og jeg vet ikke om min situasjon kan sammenlignes med deres da jeg virkelig ikke hadde godt av å være hos far.

For meg virker det som om samværslover går ut på å ta vare på foreldrene, ikke barna. Det er foreldrenes behov for å bli tilfredstilt som er viktigst, og barna blir glemt oppi det hele, for deres ve og vel er underordnet. Mange barn trenger stabilitet og ro i hverdagen, og det er rett og slett ikke bra for disse å måtte flytte så ofte som annenhver uke. (sier ikke at alle barn er sånn, men jeg var)

[Gjest BabyBlue]

Jeg synes du bør ta henne alvorlig og la henne bo hos deg om hun vil. Far savner henne nok, men hvis hun blir lei seg av å være hos han er det vel grunn nok til å la henne bo hos deg? Vet at det er i strid med normen, og at skilsmisse barn MÅ få være hos både mor og far av og til, men hvis hun ikke trives... hva er vitsen da?

[Gjest Gjest]

Min mor har alltid sagt at man skal ha respekt for barn og deres meninger, og det rådet bruker jeg selv overfor mine barn. Hør på ditt barn og vis det respekt! Det vil du få umåtelig mye for senere.

[Gjest Gjest]

Det er nok mange fortvilete mødre som helst ville tatt barnets ønsker om å slippe sanvær på alvor. Men det er ikke så enkelt. Hvis man tar seg tilrette for å hjelpe barnet kan det ende med at barnet må bo fast hos far. Det er så mye fordommer mot mødre som støtter sine barn, både i rettsvesenet og hjelpeapparatet. Hvis faren er god til å manipulere kan han snu alt til å handle om at moren bruker barnet for å ødelegge for han. Barn er ofte lojale eller redde og tør ikke alltid å si til sakkyndige at de ikke vil til far. Og hvis barnet sier det kan det snus til at det er moren som har snakket negativt om far, og derfor skremt barnet. Det kalles Parental alienation syndrome, og har blitt et populært begrep blant fedre som vil legge skylden på moren for at barnet ikke vil ha samvær. Det er altså ikke lett å hjelpe et barn i denne situasjonen hvis faren ikke går med på å finne en løsning som er best for barnet. Man må ihvertfall ikke bare la barnet slippe samvær uten å involvere f.eks familievernkontoret, og følge deres råd. Hvis moren ikke samarbeider kan det hende at faren får den daglige omsorgen. For å hjelpe barnet må man noen ganger først svikte barnet. Brutalt men sant.

[Carrot]

Hva med å la datteren få snakke med noen uten tilknytning til dere om situasjonen, en barnepsykolog for eksempel? Og så kan denne evt ta en prat med dere og jenta samtidig - en slik person vil være der for jenta i fall det er ting hun trenger støtte for å si til dere? Det er vanskleig med barn, spesielt sine egne - det er vanskelig å se om det er følelser som spiller en et puss eller ikke, å komme til roten i "problemet" liksom som en av de involverte.. Kanskje det er enklere for en som har dette som levebrød?

[Gjest Gjest]

I denne saken er det vel viktigst at barnevernet kobles inn for å vurdere farens omsorgsevne. Det er mye som tyder på at datteren lider under oppholdene hos faren, og dette blir da en barnevernssak. Barnevernet må samtidig vurdere om faren og hans nye samboer er gode nok foreldre for samboerens niåring, og om det er risiko for at det ufødte barnet ikke får optimale oppvekstkår.

Kanskje blir det nødvendig å fradømme faren samværsrett. Det er vel mye som tyder på at dette ville være det beste for datteren i dette tilfellet.

[Gjest anonym igjen]

Frøkna er nå hjemme igjen, og har det bra. Det er absolutt ingen tvil om omsorgsevnen til hverken far eller "stemor" her. Datteren min har mange positive opplevelser når hun er der, og pappa gjør så godt han kan. Han er litt temperamentsfull, uten at han gjør noe fysisk altså, men som jenta da sier: "han er så sur hele tiden, gretten og sint". Det er det eneste jeg får ut av henne som årsak til at hun ikke vil være der. Mulig han er stresset på jobben eller det er andre ting i hans liv som gjør at han er så utålmodig med henne. I tillegg opplever hun nok to verdener, for jeg tør påstå at jeg takler ting med jenta på en helt annen måte enn pappa (har pedagogisk utdanning og bruker nok mye av det jeg har lært via jobb, men samtidig veldig bevisst på at jeg er mamma og ikke kan styre disse mamma-følelsene helt også :o) ) Og som en sa tidligere her i denne tråden, to livssituasjoner som hun opplever kan nok være vanskelig å takle. Selv om det har fungert før, så kan det være reaksjoner som kommer nå.

Men vi må nok snakke på familiekontoret, jeg og pappa, og finne ut hvordan vi løser dette. Og vil også ta med datteren min på det etterhvert, om hun fortsetter med denne motviljen til å være der. Barnepsykolog har også vært i tankene, vi får se hvordan ting utvikler seg.

Jeg håper hun føler at jeg tar henne på alvor, for jeg har sagt jeg skal snakke med pappa og at vi skal på familiekontoret og snakke sammen og finne en løsning på dette. Jeg har ikke lovt henne hverken det ene eller det andre, bare at det vil ordne seg etterhvert. Så får jeg håpe at det er en fase og at pappa vil jobbe litt selv med situasjonen, sånn at ting blir greit igjen. Kanskje minsker vi litt på samværet akkurat nå, for evt å se om det hjelper, men det er ingen god løsning at hun skal bestemme hele samværet eller slutte helt å være der, syns jeg. For jeg vet jo at de har fine dager sammen også.

[Gjest eilima]

Jeg føler at jeg bare måtte skrive her.

Sliter med det samme problemet med min datter som blir 9 år denne mnd.

I skrivende stund sitter jeg å venter på tlf fra Familiekontoret.

Far hadde tidligere samvær annen hver helg fra fredag til mandag + en overnatting annenhver uke (1 natt). Jeg skulle få forhøyet bidraget litt siden det var litt lat, men da ville far kutte ned å samværet til kun fra fredag til søndag annenhver helg. Dette er da også noe vår datter trivdes med. Denne samværs avtalen har pågått i 1-2 år nå.

I sommer fikk far ny kjæreste og etter ca 2 mnd flyttet de sammen (litt vel tidlig etter mein mening, men valgte å ikke si noe). I desember i år har jeg hatt det VELDIG vanskelig med levering hvor hun nekter å reise til pappa. Første gangen slo hun seg veldig vrang her hjemme og bare gråt og gråt og hver gang jeg sa at vi skulle reise så begynte hun å hylgrine og var lettere hysterisk. Min far (som hun ikke har noe spesiell kontakt med) var på besøk her og han var sikker på at dette ikke ville gå. Pratet selvfølgelig med henne og spurte hva som er grunnen til at hun ikke vil til pappa. Hun klager over at datteren til fars samboer er frekk og ikke noe grei med henne. Bagateller for oss voksne slik som at hun ikke får røre lekene hennes og kjeder seg. Tok dette opp med far (uten at min datter visste dette for hun ble hysterisk og sa at IKKE FORTELL DETTE TIL PAPPA)for jeg trodde jo ikke dette med lekene stemte. Men fikk dessverre bekreftet at det var fakta. Hun får visst IKKE RØRE lekene til sin "stesøster" på 9 år. De er jo jevn gamle og burde kose seg og finne på masse sammen, men dengang ei. Fikk henne tilslutt til å reise, men måtte få bestemoren hennes(fars mor) til å ta henne med når de skulle ut slik at min datter kunne føle seg litt spesiell.Vi pratet mer senere hvor hun sier som følger: << Jeg syns det er dårlig gjort av pappa mamma for han tenker mer på "det andre barnet" enn meg >> Dette er forferdelig for meg som mor å høre. Prater også med moren til hans eldre sønn som da igjen er min datters bror. Hun tok kontakt med meg fordi han også hadde sagt at han føler seg oversett og at det andre barnet får all oppmerksomheten. Jeg trodde det bare var min datter som følte slik, men når jeg hørte dette så har vel min datter kanskje rett. Mor til sønnen hans tar dette op med han men får tilbake at det er våre barn som "krever" for mye. Vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre. Sist gang jeg skulle levere henne reiste jeg hjemmefra kl 12 på dagen og var ikke hjemme før 3 timer etterpå (kjøringen tar bare 15 min en vei). Da begynte hun litt hjemme og fortsatte i bilen og når vi kom frem til far sto vi å pratet litt. Hun skulle prate med meg alene i gangen før jeg reiste, men da begynte hun å gråte. Jeg bar henne inn og hun strittet i mot med alt hun hadde. Satt henne på fanget mitt og fortalte henne som så mange ganger før at du må jo være hos pappa også han også er glad i deg, men uten nytte. Hver gang far nærmer seg blir hun hysterisk og etter en stund må jeg ta tak i benene hennes for hun sparker og slår så fort far nærmer seg og hyler som besatt. Etter å holde på slik i ca 1 time så røver jeg på å reise meg. Da begynner hun å kle på seg mellom hikstene og så STIKKER HUN AV.....hjelp hvor skal dette ende!!!! Far får tak i henne og han fortsetter med å kjefte på henne. Noe jeg ikke syns er riktig når hun allerede ikke vil til han så gjør ikke det saken bedre mener nå jeg (men jeg har selvfølgelig ikke rett hele tiden). Prøver enda litt til og enda litt til....begeret mitt renner bokstaveligtalt over å må snu ryggen til min datter slik at hun ikke skal se at jeg står der å gråter av fortvilelse. Da kommer far mot oss og prøver å ta vår datter med seg inn igjen, men hun holder seg fast i meg og jeg holder på å falle fordi hun holder meg fast. Prater litt til og så plutselig stikker hun IGJEN. Da får jeg nok og sier til far og stemor at dette orker jeg ikke.....hun blir med meg hjem. Jeg prøver og prøver og være sterk, men det må være måte på hva en mor skal tåle. Håper ikke dette var feil av meg, men da orket jeg ikke å se og høre å dette lenger.

Dette ble et forferdelig langt innlegg, men måtte bare få ut alt sammen.

[Gjest anonym igjen]

Skjønner hvordan du har det og hva skal man gjøre når barna setter seg så kraftig imot? De begynner å bli litt for store til at man kan bære dem inn og deretter gå... og håpe det går over. Jeg hadde også tatt med min datter med hjem igjen hvis det ikke var mulig å "overtale" henne.

I ditt tilfelle virker det som om far ikke er så veldig interessert, bl a fordi det ikke virket som noe problem å ha mindre samvær. Og hvis hun da ikke får den oppmerksomheten fra pappa som hun trenger når hun først er der, så skjønner jeg godt at det blir masse vonde følelser og ulyst mot å være hos pappa. I mitt tilfelle er kanskje pappaen litt mer interessert, men likevel er det noe som nå har utløst at jenta ikke vil.

Jeg tenker at jeg må ta tak i det før det utvikler seg i feil retning, og finne ut hvordan vi kan løse det. Pappaen her har aldri vært spes interessert i mine meninger, så derfor familievernkontoret.

Høres ut som om du har gjort det riktige med å få samtale på familievernkontoret så raskt, sånn at dere kan finne ut av det snarest. Jeg ville også tenkt på å få til en samtale med både far og den nye samboeren, inne på familievernkontoret. Og legge vekt på at det er fordi dere må samarbeide for at jenta deres skal få det bedre. Hun har det helt sikkert ikke godt nå. Kommer også til å vurdere at datteren min skal være med på samtale etterhvert, hvis uviljen fortsetter.

Det tar jo noen ganger litt tid å få time da, så i mitt tilfelle (hvis jenta mi ikke vil og gjør stor motstand) så vil min forhandlingsteknikk være å prøve å korte ned på samværet, sånn før vi får time og finner ut hvordan vi skal løse dette. Er det noe som kunne fungere sånn på kort sikt for dere?

Og ikke er det lett for disse barna, å forholde seg til stesøsken, nye samboere og ulike livssituasjoner... spørsmålet er bare hvordan vi best kan hjelpe dem.

[Malum]

Å trekke fars omsorgsevne i tvil i denne saken er mer enn drøyt, synes jeg. Det er da ikke nødvendigvis "problematisk" hos far, men sett dere i dette barnets sted, da: hvis jeg hadde vært nødt til å bytte bosted annenhver uke hadde jeg jaggu vært frustrert og reagert med å utagere jeg også.

Håper dere finner ut av det, til barnets beste.

[Gjest Blondie65]

Jeg tror Bodillen er inne på noe vesentlig her: 50 / 50 ordning eller mye samvær - nært 50 % hos begge parter passer ikke for alle barn.

I barneloven står det også at barnet skal bli hørt fra det er 7 år. Dvs. at etterhvert som det vokser til skal man ta mer og mer hensyn til hva barnet sier. Jeg synes det er på høy tid at disse barna blir spurt av en uavhengig / profesjonell part hva som plager og de kan godt spørres direkte om det er flyttingen som er problemet.

Stakkars unger, og stakkars foreldre også - er ganske sikker på at både mødre og fedre gjør så godt de kan. Ikke lett dette.

Lykke til!

[Gjest anonym igjen]

Når ting går fra å fungere greit til å bli mer og mer motvilje mot å dra til far, så vil man vel gjerne finne ut hvorfor dette skjer og hva man kan gjøre for å løse det.

Jeg har ikke trukket noens omsorgsevne i tvil. Men det er ikke så mange fedre som ville godtatt en redusering i samvær med mindre det var gode grunner til det (tror jeg), så derfor spørsmål om interessen her. Spørsmål, ikke konkludering.

Nei, det behøver ikke i våre øyne være problematisk hos far. Men det kan hende barnet syns det, og da bør man finne ut av det. I disse situasjonene har jo fars livssituasjon endret seg i det siste, samtidig som motviljen hos jentene har kommet.

For min del er ikke løsningen null samvær og tvil om fars omsorgsevne, løsningen er å finne ut hva som plager jenta og hvordan man kan gjøre det bedre sånn at hun igjen vil til pappa.

[Malum]

Når ting går fra å fungere greit til å bli mer og mer motvilje mot å dra til far, så vil man vel gjerne finne ut hvorfor dette skjer og hva man kan gjøre for å løse det.

Jeg har ikke trukket noens omsorgsevne i tvil. Men det er ikke så mange fedre som ville godtatt en redusering i samvær med mindre det var gode grunner til det (tror jeg), så derfor spørsmål om interessen her. Spørsmål, ikke konkludering.

Nei, det behøver ikke i våre øyne være problematisk hos far. Men det kan hende barnet syns det, og da bør man finne ut av det. I disse situasjonene har jo fars livssituasjon endret seg i det siste, samtidig som motviljen hos jentene har kommet.

For min del er ikke løsningen null samvær og tvil om fars omsorgsevne, løsningen er å finne ut hva som plager jenta og hvordan man kan gjøre det bedre sånn at hun igjen vil til pappa.

Nei, det var ikke du som trakk fars omsorgsevne i tvil, det var en annen bruker. Som samtidig ville trekke inn barnevernet...

Jeg synes for øvrig det virker som om du har en fornuftig tilnærming til saken. Det er søren ikke lett å vite hva som er det beste, det er utrolig mange hensyn å ta, og man må trå så innmari varsomt. Jeg er veldig, veldig glad for at jeg ikke er i en sånn situasjon.

[Gjest anonym igjen]

Ps: mulig jeg ikke har lest godt nok, men ingen av disse jentene har vel 50/50? Iallefall ikke min, hun er hos pappa 30 % (nettopp fordi 50 ikke hadde fungert for henne). Og jente nr to hadde vel kun annenhver helg?

Men det kan såklart være vanskelig å bytte hus, livssituasjon og miljø likevel. Det skjønner jeg godt.