Er jeg rar?

[Antlers]

Nei, jeg er ikke redd for mongoloide mennesker.

De som jobber med å passe på dem har jo utdanning og erfaring. Jeg er ganske sikker på at de er mer enn skikket nok til å hanskes med dem.

Det er ikke alltid de har utdanning og erfaring, selv om jeg håper og tror at de må gjennom en slags "test" (muntlig eller skriftlig) for å se om de passer for jobben. Kjenner flere som var støttekontakt for mongoloide ved siden av studiene (18 - 20 år), og de hadde null erfaring, eller relevant utdannelse før de fikk jobben. Noen av disse mongoloide hadde litt problemer med intimgrenser og slikt, men det ble løst ved at kvinner fikk ansvar for jenter/kvinner, og menn fikk ansvar for gutter/menn. Om man jobber med spesielt vanskelige tilfeller (f.eks på institusjon) må man nok ha papirene i orden.

[Kløftfrid]

Eg kjenner ingen som har Downs syndrom og andre utviklingshemmingar. Men det inntrykket eg har fått av å sjå Tangerudbakken Borettslag er kun positivt! Eg tykkjer folka i serien er heilt utruleg herlege!

Me skulle alle vore så opne, glade og satt pris på kvardagen og kvarandre i den grada som dei gjer. Eg vert rett og slett glad når eg ser serien!

Når eg var yngre var eg litt redd for kva personar med slike "utfordringar" kunne seie og gjere, sidan eg rekna med dei ville oppføre seg på ein annan måte enn eg var "van" med. Dette var kun fordi det kunne oppstå flaue situasjonar som eg ikkje visste korleis eg skulle handtere.

Men sanninga er at dei er like harmlause som folk flest, og mykje søtare

[Gjest Eurodice]

Jeg må fortelle en koselig historie som hendte meg i butikken en dag. Der ser jeg rett som det er folk med PU i følge med pleiere/ansatte. - Jeg stod ved kassen og la opp varer på båndet, mens noen av disse ventet på sin tur. Da la jeg merke til at en ung mann så sånn på meg. Etter en liten stund tar han på armen min og sier: "Du er veldig pen", og smiler til meg. Jeg ble litt forfjamset og svarte noe sånt som at det var hyggelig sagt . Det mente jeg oppriktig.

[Kløftfrid]

Jeg må fortelle en koselig historie som hendte meg i butikken en dag. Der ser jeg rett som det er folk med PU i følge med pleiere/ansatte. - Jeg stod ved kassen og la opp varer på båndet, mens noen av disse ventet på sin tur. Da la jeg merke til at en ung mann så sånn på meg. Etter en liten stund tar han på armen min og sier: "Du er veldig pen", og smiler til meg. Jeg ble litt forfjamset og svarte noe sånt som at det var hyggelig sagt . Det mente jeg oppriktig.

Sånt opplevde eg også! Sto på langrennski og datt midt i ein bakke, mot meg kom ein som sa "Så pen du er!". Måtte smile, fordi eg var full av snø og temmeleg forfjamsa etter fallet

Veldig koseleg og søtt!

Endret 29. desember 2010 av Ms. Nasdaq

[Karmosin]

Ikke for å være vrang, men det er ikke bare kos og gøy og dans på roser for de som har Downs syndrom. De har ofte fysiske plager, men enda verre; de er disponert for angst og depresjon pga. fysiske forhold i nervesystemet OG fordi godt fungerende mennesker med DS utmerket godt vet at de er annerledes og kan plages med det. Aggresjon, vold og selvskading er ikke ukjente fenomener for de med denne diagnosen.

Jeg blir litt lei meg over den klassiske "mennesker med DS er solstråler og beriker livet for omgivelsene sine"-oppfatningen. Jeg har kjent mennesker med DS som hadde det forferdelig vondt, men som ikke ble tatt på alvor av lærere og jevnaldrende. "De er jo alltid så glade", liksom. Den generaliseringen er ikke noe som tjener DS.

[AnonymBruker]

Mongloid heter det ikke, det heter Down Syndrom. Det blir det samme som å si neger.

De fleste med DS klarer seg fint, men har ikke så mange hemninger og intimgrenser.

Jeg kjenner barn og voksne med DS, noen ligger bare litt etter jevnaldrene men noen har store skader og vil aldri fungere normalt.

Men å være redd dem er ikke noe vits. Og videreføre det til datteren din burde du ihvertfall ikke!

[Kløftfrid]

Ikke for å være vrang, men det er ikke bare kos og gøy og dans på roser for de som har Downs syndrom. De har ofte fysiske plager, men enda verre; de er disponert for angst og depresjon pga. fysiske forhold i nervesystemet OG fordi godt fungerende mennesker med DS utmerket godt vet at de er annerledes og kan plages med det. Aggresjon, vold og selvskading er ikke ukjente fenomener for de med denne diagnosen.

Jeg blir litt lei meg over den klassiske "mennesker med DS er solstråler og beriker livet for omgivelsene sine"-oppfatningen. Jeg har kjent mennesker med DS som hadde det forferdelig vondt, men som ikke ble tatt på alvor av lærere og jevnaldrende. "De er jo alltid så glade", liksom. Den generaliseringen er ikke noe som tjener DS.

Nei, generaliseringar er sjeldan bra. Synd dersom dei som slit vert kategorisert som noko anna, som igjen gjer at dei ikkje vert tekne alvorleg.

Trudde også at til dømes lærarar og helsepersonell visste at alle mennesker kan slite og at det må takast alvorleg?

Reknar med du veit kva du snakkar om, så eg må takke deg for at du tek det opp

[Kløftfrid]

Dette vart visst dobbelt

Endret 29. desember 2010 av Ms. Nasdaq

[Karmosin]

Nei, generaliseringar er sjeldan bra. Synd dersom dei som slit vert kategorisert som noko anna, som igjen gjer at dei ikkje vert tekne alvorleg.

Trudde også at til dømes lærarar og helsepersonell visste at alle mennesker kan slite og at det må takast alvorleg?

Reknar med du veit kva du snakkar om, så eg må takke deg for at du tek det opp

Dessverre hender det at lærere og andre som burde vite bedre ramler rett i de-er-jo-så-glade-fella. Jeg kjenner adrenalinet begynner å koke når jeg tenker på spesielt én episode jeg var vitne til, hvor ei jente med DS ble oversett en god stund, AV DE SOM VAR DER FOR Å TA SEG AV HENNE, fordi hun var veldig lei seg. Sånt er visst vanskelig å takle for enkelte.

At jeg er redd for dem betyr ikke at jeg ikke forsøker å ha forståelse for dem

Jeg prøvde som nevnt å være en del sammen med mennesker med PU en stund, for å forsøke å få bukt med barndomstraumene. Det funka jo IKKE, og jeg blir i grunnen reddere jo eldre jeg blir, men jeg håper og tror jeg har lært en del om å se dem som individer og om hvilke utfordringer de møter som mange er lite oppmerksomme på.

Så en av mine misjoner i livet er å tegne og fortelle om at personer med DS også kan ha det fælt og ikke bare er solstråler!

De fleste skjønner det nok godt, sånn egentlig.

[Karmosin]

Jeg synes forresten det er kjempedeilig å kunne si her at jeg er redd for dem uten at noen har blitt kjempesint på meg (ennå). Jeg har en følelse av at jeg får bukt med en liten bit av frykten når jeg får tømt meg ut om det.

Edit for teit skrivefeil

Endret 29. desember 2010 av Karmosin

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet i bolig med flere utviklingshemmede av forskjellig grad. Vi var også på mange samlinger sammen med andre biliger og kunne av og til være en veldig stor gruppe. Det som var felles på alle arrangementene var at det ALDRI var utagering eller store vansker. Det kunne bli konflikter, på lik linje som det kan bli på fester med voksne, men disse ble alltid ordnet opp i.

Grunnen til at det ikke var utagering slik i det offentlige rom var at de som var utagerende var godt dekket opp med personal rundt seg. I min bolig var det alltid slik at de som jobbet med dem som var utagerende alltid hadde god erfaring, og skulle en av disse bli med ut var man aldri bare en men alltid to sammen hvor minimum en av disse kjennte personen godt og hadde lang erfaring med den personen. Derfor kunne vi se om det bygget seg opp til en konlikt og vi tok alltid med oss personen ut eller håndterte det på en annen måte som vi visste var effektiv. Dersom vi visste personen hadde en dårlig dag tok vi heller ikke med personen ut, fordi det ville skape konflikter og uheldige situasjoner for den personen og dem rundt. De angrer som regel alltid i ettertid, og vi ønsker ikke å utsette dem for situasjoner som vi vet med stor sannsynlighet kan bli vanskelige.

Mange av de som jobber slike plasser er unge ja, men de plasseres ikke på de vanskelige og utagerende personene. Jeg var selv ganske ung da jeg jobbet i en slik bolig, men fikk god opplæring på den utfordrende personen, og hadde derfor mye kompetanse etter å ha jobbet der i et år. Jeg ble ofte satt til å være den som var ansvarlig, og det var aldri et problem. Den eneste gangen det ble utagering var hjemme i stua til denne personen fordi jeg visste når jeg ikke skulle ta med denne personen ut. Så selv om en del kan se unge ut, og se uerfarne ut kan det likevel hende at de er godt dyktige personer.

Jeg håper virkelig at du ikke lærer datteren din å bli like dømmende som deg. Du har kanskje uheldige episoder som har ledet til at du har en urealistisk frykt for mennesker med psykisk utviklingshemming, men det er viktig at du ikke gir din datter de samme negative erfaringene ved å vise hvor redd du selv er og vise at dette er noe å være redd for. Et barn plukker veldg lett opp på en mors frykt, og det vi lærer som barn er farlig vil hun fortsette å være redd for som voksne. Det du lærer din datter er fordommer mot en gruppe mennesker som ikke fortjener mer undertrykkelse.

[Havbris]

Ikke for å være vrang, men det er ikke bare kos og gøy og dans på roser for de som har Downs syndrom. De har ofte fysiske plager, men enda verre; de er disponert for angst og depresjon pga. fysiske forhold i nervesystemet OG fordi godt fungerende mennesker med DS utmerket godt vet at de er annerledes og kan plages med det. Aggresjon, vold og selvskading er ikke ukjente fenomener for de med denne diagnosen.

Jeg blir litt lei meg over den klassiske "mennesker med DS er solstråler og beriker livet for omgivelsene sine"-oppfatningen. Jeg har kjent mennesker med DS som hadde det forferdelig vondt, men som ikke ble tatt på alvor av lærere og jevnaldrende. "De er jo alltid så glade", liksom. Den generaliseringen er ikke noe som tjener DS.

Du har noen poenger - det er jo ikke tvil om at det fremdeles finnes masse myter om mennesker med ds - og det viktige her vel å anerkjenne at dette ikke er en homogen gruppe mennesker. Riktignok finnes en del fysiske fellestrekk - men forøvrig så er variasjonene store. Akkurat som variasjonene er store ellers i befolkningen. At mennesker med ds ut fra myter blir sett på som spesielt musikalske har vel mest med hva slags aktiviteter de tradisjonelt ble tilbudt tidligere, å gjøre.

Og selvfølgelig blir et menneske med ds både trist, lei seg og sinna - akkurat som vi andre også blir det.

[AnonymBruker]

er ikke redd dem men må innrømme jeg synes de er ekkle. Er ikke noe jeg er stolt over å føle så jeg har ikke delt mitt syn offentlig.

men når en med downs kommer for nærme,får jeg grøssninger.