Er jeg rar?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det bare er meg som er helt rar jeg men like ved meg er det en slags bolig med mange utviklingshemmede.

disse er jo ute på tur hver dag og jeg møter dem ofte da jeg henter datteren min i barnehagen.

datteren min blir så klart redd men det er vel ikke rart når mamma er enda reddere?

En del av dem som passer på disse mongolide/utviklingshemmede ser så unge og uerfarne ut også.

Er det bare meg?? hvordan blir du når du møter på monogloide?

nå skal det sies at de kommer i en gruppe på kanskje 20 stykker da og at jeg så klart ikke blir redd hvis det kommer to av dem, og med dem som naboer i snart et år, så er jeg mer og mer vandt til dem.

[AnonymBruker]

Jeg må innrømme at jeg synes det er rart at du er redd. Du overfører jo i tillegg redselen til datteren din.

Har et vernet arbeidssted som nabo. Treffer disse ofte ute og på bussen. Er overhode ingenting skremmende med de. De er bare litt anderledes enn deg og meg.

[Havbris]

Jeg vet ikke om det bare er meg som er helt rar jeg men like ved meg er det en slags bolig med mange utviklingshemmede.

disse er jo ute på tur hver dag og jeg møter dem ofte da jeg henter datteren min i barnehagen.

datteren min blir så klart redd men det er vel ikke rart når mamma er enda reddere?

En del av dem som passer på disse mongolide/utviklingshemmede ser så unge og uerfarne ut også.

Er det bare meg?? hvordan blir du når du møter på monogloide?

nå skal det sies at de kommer i en gruppe på kanskje 20 stykker da og at jeg så klart ikke blir redd hvis det kommer to av dem, og med dem som naboer i snart et år, så er jeg mer og mer vandt til dem.

Jeg tror ikke du har så mye å være redd for - hva skulle kunne skje? Mennesker med Down syndrom er like forskjellige som vi andre er - men de har et kromosom mer enn deg og meg og har et særegent utseende. Det er synd hvis du lærer datteren din å bli redd mennesker som har en utviklingshemming.

[sophiaM]

skjønner ikke helt hva de gjør som du blir redd av?

De fleste er jo helt uskyldige, og kunne ikke gått inn for å skadet noen i det hele tatt.

Endret 28. desember 2010 av sophiaM

[AnonymBruker]

Søsteren min var også livredd mongoloide, hun grein og fikk helt panikk. Men så ble hun faktisk omsorgsarbeider til slutt, det gikk over når hun fikk møte dem og fikk se hvilke herlige sjeler de er

Jobber selv med det og har gjort det i mangen år, men opplever at folk er redde dem ja.

[AnonymBruker]

For det første er det ikke riktig å si mongoloide, det heter Down syndrom. Ellers er det vel flere utviklingshemminger blant de som bor der?

Jeg tror ikke du har noe å være redd for. Det finnes utviklingshemmede som er utagerende og kan være voldelige osv, men disse går jo ikke alene rundt, de har alltid tilstrekkelig personale med seg når de er ute. Minner meg litt om det forrige stedet jeg bodde hvor det lå en bedrift hvor disse jobbet, like ved en del barnehager. Bedriften og boligene til de utviklingshemmede fikk stadig "klager" fra folk som syntes enkelte av folka så farlige ut, og som ville at de skulle gå med følge. Da bør en kanskje tenke over at disse menneskene også har behov for litt frihet og mulighet for å føle mestring, og det å ta fra dem mer frihet enn nødvendig er et ganske stygt overgrep. Jeg er helt med på at ikke alle utviklingshemmede er søte, blide og koselige, men de er mennesker de også Så senk skuldrene og ikke overfør ubegrunnet frykt til barnet ditt.

[KaDust]

Synes mongolid er et slemt ord å bruke. Utviklingshemmet er mye snillere, synes jeg.

Nei, er ikke redd dem. Har jobbet både med autister, downssyndrom og utviklingshemmede å har ennå ikke møtt noen som det er vondt i. Er mye som skal til for å få en med downs til å gå berserk også.

Skjønner ikke hvordan du være redd folk som er hemmet på en eller annen måte, når du selv fungerer helt normalt.

Endret 28. desember 2010 av KaDust

[Antlers]

Jeg er ikke redd for dem, men er obs på at de kan ha manglende impulskontroll, noe som kan bli farlig om de har problemer med sinne og/eller at de er seksuelt utagerende. Flesteparten er greie å ha med å gjøre, men jeg har vært borti både de som slår vilt rundt seg og de som holder deg fast og skal kysse og klå (uten at de forstår at det er upassende). Ville uansett ikke bekymret meg for dette om det bare er slik at du går forbi dem på gaten.

[fruBeist]

Kanskje noe å tenke over:

Velkommen til Nederland

Jeg blir ofte spurt om å forklare hvordan det er å ha et handikappet barn, for å prøve å hjelpe de som ikke har delt denne unike opplevelsen til å forstå hvordan det er, slik at de kan forestille seg hvordan det føles.

Slik er det: Når du venter barn, er det som å planlegge en fantastisk ferietur - til Italia. Du kjøper en stabel med guidebøker og legger store planer. Colosseum, Michelangelos David, gondolene i Venezia, kanskje du lærer noen nyttige fraser på italiensk, alt er spennende.

Etter måneder med ivrig forventning kommer endelig dagen, du pakker kofferten og drar avsted. Flere timer senere lander flyet, flyvertinnen tar mikrofonen og sier: "velkommen til Nederland". "Nederland", sier du, "hva er det du sier ... Nederland? Jeg hadde bestilt tur til Italia! Jeg skulle vært i Italia nå, hele livet har jeg drømt om å få reise til Italia!!"

Men det er en endring i flyets rute, de har landet i Nederland, og der må du bli. Det viktige er at de ikke har tatt deg med til et forferdelig, skittent sted, fult av nød og sykdom. Det er bare et annet sted. Så du må ut å kjøpe nye guidebøker, og du må lære et helt nytt språk, og du vil bli nødt til å møte en hel mengde nye mennesker som du ellers aldri ville ha møtt.

Det er bare et annerledes sted, det er roligere enn i Italia, ikke så flott som Italia, men når du har vært der en stund og får pusten igjen, ser du deg rundt.. du begynner å legge merke til at Nederland har vindmøller, Nederland har tulipaner, Nederland har til og med Rembrandt.

Men alle du kjenner er travelt opptatt med å reise til og fra Italia ... de skryter av hvor fabelaktig fint de har hatt det der. Og for resten av livet kommer du til å si: "ja det var dit jeg også hadde tenkt meg, det var det jeg hadde planlagt." Smerten ved det vil aldri aldri helt bli borte, fordi tapet av en drøm er et veldig veldig tap.

MEN hvis du tilbringer livet med å sørge over at du ikke kom deg til Italia, vil du aldri føle deg fri til å nyte de helt spesielle og skjønne sidene ... ved Nederland..

[Havbris]

Kanskje noe å tenke over:

Velkommen til Nederland

Jeg blir ofte spurt om å forklare hvordan det er å ha et handikappet barn, for å prøve å hjelpe de som ikke har delt denne unike opplevelsen til å forstå hvordan det er, slik at de kan forestille seg hvordan det føles.

Slik er det: Når du venter barn, er det som å planlegge en fantastisk ferietur - til Italia. Du kjøper en stabel med guidebøker og legger store planer. Colosseum, Michelangelos David, gondolene i Venezia, kanskje du lærer noen nyttige fraser på italiensk, alt er spennende.

Etter måneder med ivrig forventning kommer endelig dagen, du pakker kofferten og drar avsted. Flere timer senere lander flyet, flyvertinnen tar mikrofonen og sier: "velkommen til Nederland". "Nederland", sier du, "hva er det du sier ... Nederland? Jeg hadde bestilt tur til Italia! Jeg skulle vært i Italia nå, hele livet har jeg drømt om å få reise til Italia!!"

Men det er en endring i flyets rute, de har landet i Nederland, og der må du bli. Det viktige er at de ikke har tatt deg med til et forferdelig, skittent sted, fult av nød og sykdom. Det er bare et annet sted. Så du må ut å kjøpe nye guidebøker, og du må lære et helt nytt språk, og du vil bli nødt til å møte en hel mengde nye mennesker som du ellers aldri ville ha møtt.

Det er bare et annerledes sted, det er roligere enn i Italia, ikke så flott som Italia, men når du har vært der en stund og får pusten igjen, ser du deg rundt.. du begynner å legge merke til at Nederland har vindmøller, Nederland har tulipaner, Nederland har til og med Rembrandt.

Men alle du kjenner er travelt opptatt med å reise til og fra Italia ... de skryter av hvor fabelaktig fint de har hatt det der. Og for resten av livet kommer du til å si: "ja det var dit jeg også hadde tenkt meg, det var det jeg hadde planlagt." Smerten ved det vil aldri aldri helt bli borte, fordi tapet av en drøm er et veldig veldig tap.

MEN hvis du tilbringer livet med å sørge over at du ikke kom deg til Italia, vil du aldri føle deg fri til å nyte de helt spesielle og skjønne sidene ... ved Nederland..

Denne har jeg lest mange ganger tidligere og jeg kjenner også foreldre som har fått barn med en utviklingshemming. Utfordringer så det holder - men det er viktig å vite at dette ikke er en homogen gruppe - og vi lever sikkert fremdeles med mange myter her. Hvis jeg var mor til et barn/ungdom som hadde en utiklingshemming som ikke viste seg på anne måte enn "annerledeshet" - så ville det såre meg om noen sa de blir engstelige av å møte h*n.

De som trenger skjerming og systematiske tiltak - de har som regel alltid personer rundt seg og vandrer ikke rundt alene.

[Harlekin]

fruBeist: Det var vakkert skrevet. Jeg har lest den en gang tidligere på nettsiden til en venninne som opplevde å få et handikappet barn. Jeg synes teksten gir mye rom til ettertanke (kanskje for deg også, TS?)

[Alvina]

Jeg er ikke redd mongoloide, og vet jeg skriver politisk ukorrekt når jeg bruker betegnelsen.

De er litt forskjellige, men de fleste er mer snille enn de du møter til vanlig på gata. Mange av dem er også morsomme og musikalske, men jeg vet at det kan være dobbeltdiagnoser også blant dem. De er like utsatte for psykoser og angst som resten av oss, og ingen grunn til å frykte dem spesielt. De har en bedre evne til å bry seg om og vise kjærlighet. Noen få kan få raserianfall, men jeg har ikke hatt det problemet. De går ikke løs på en vanlig fotgjenger, men heller hvis de er aggresive mot en som jobber der og en de kjenner. Det er min erfaring.

Når man blir kjent med en er de veldig opptatt av hvor flinke de er til å lage egen mat (sette på en kokeplate), sin musikksamling hvis de har noen, at de har et bilde på veggen. Tingen er å bry seg om det og leve i øyeblikket og klare å glede seg litt.

Må innrømme at jeg ikke visste hva jeg skulle si når jeg så babyen til et vennepar, en med downs trekk, men jeg sa ikke mer enn at hun er søt. Hun er kjempefin i dag, og er i lek med andre barn.

Jeg forstår ikke at noen kan være redde, men kanskje jeg har vært redd selv en gang for lenge siden så forstår at det er mulig.

[fruBeist]

Denne har jeg lest mange ganger tidligere og jeg kjenner også foreldre som har fått barn med en utviklingshemming. Utfordringer så det holder - men det er viktig å vite at dette ikke er en homogen gruppe - og vi lever sikkert fremdeles med mange myter her. Hvis jeg var mor til et barn/ungdom som hadde en utiklingshemming som ikke viste seg på anne måte enn "annerledeshet" - så ville det såre meg om noen sa de blir engstelige av å møte h*n.

De som trenger skjerming og systematiske tiltak - de har som regel alltid personer rundt seg og vandrer ikke rundt alene.

fruBeist: Det var vakkert skrevet. Jeg har lest den en gang tidligere på nettsiden til en venninne som opplevde å få et handikappet barn. Jeg synes teksten gir mye rom til ettertanke (kanskje for deg også, TS?)

Kom over den teksten via nettby en gang, i forbindelse med snakk om å få barn med handikap.Jeg begynte å gråte første gang jeg leste den.

Jeg føler meg egentlig priviligert siden mamma var støttekontakt for en herlig jente med Downs syndrom i noen år da jeg var liten. Å få lov til å bli kjent med et menneske som møter verden på en anne måte enn de fleste andre. Masse artige og gode minner!

Etterhvert har jeg lyst til å bli støttekontakt selv. Det var veldig givende for meg at mamma var det som barn, og tenker det blir minst like givende for meg nå i voksen alder.

TS, man frykter gjerne det man ikke kjenner eller forstår. Men utviklingshemmede er sjelden noe å frykte. Jeg synes ikke du er rar, men frykta di er nok veldig ubegrunna.

[Auri]

Jeg sliter med angst, og opplever sterk angst i nærheten av psykisk (og enkelte fysisk) utviklingshemmede. Jeg vet ikke hvorfor, og har ikke tatt det opp med psykologen min, fordi man skal være så åpen og tenke at de er fantastiske mennesker de også. Det er de helt sikker, men jeg får fortsatt angst. Det kan også være bare bilder eller på TV.

Der. Det er første gang jeg har "sagt det høyt".

[fruBeist]

Jeg sliter med angst, og opplever sterk angst i nærheten av psykisk (og enkelte fysisk) utviklingshemmede. Jeg vet ikke hvorfor, og har ikke tatt det opp med psykologen min, fordi man skal være så åpen og tenke at de er fantastiske mennesker de også. Det er de helt sikker, men jeg får fortsatt angst. Det kan også være bare bilder eller på TV.

Der. Det er første gang jeg har "sagt det høyt".

Du er i alle fall et steg i riktig retning, siden du har "sagt det høyt" her Siden du allerede går til psykolog (virker det som?) så hvorfor ikke ta det opp?

[Auri]

Fordi jeg skammer meg over det (angsten for tilbakestående, altså, ikke det å gå til psykolog), det er en slik ting man ikke "skal" gjøre/tenke/føle. Og det er ikke noe jeg tenker over til vanlig; er ikke så ofte jeg treffer på "slike".

[Karmosin]

Jeg er redd for mennesker med Downs syndrom.

Tror det er tredje gang eller så jeg har "sagt det høyt", etter at jeg torte å innrømme det for meg selv første gang, og jeg blir helt uvel av meg selv. Jeg skammer meg og føler at det gjør meg til et dårlig menneske.

Frykten har nok utspring i at jeg møtte mange (voksne) mennesker med DS da jeg var liten, og en del av dem hadde dårlig impulskontroll og var svært klengete. Jeg har noen issues med å bli tatt på også, som kanskje allerede var der eller som ble utløst av samværet med disse menneskene.

Det er ikke sånn at jeg har vært lite eksponert, jeg har til og med drevet aktivisering på fritida av ungdom med psykiske utviklingshemminger, og jeg har forsøkt alt jeg kan å være "et godt menneske" i denne sammenhengen. Jeg klarer bare ikke å mene det. Jeg blir kvalm, jeg kaldsvetter, jeg krysser gata for å unngå å komme nær personer med DS. Redselen min er jaggumeg på grensen til fobi.

Rasjonelt vet jeg at jeg ikke har noe å være redd for. Overfor barn gjør jeg alt jeg kan for å dekke over redselen. Dessverre virker det ikke som om jeg noensinne klarer å kvitte meg med den.

[AnonymBruker]

Er redd for mennesker med Downs syndrom selv. Takler de bare ikke. Andre funksjonshemninger går helt bra det, men akkurat downs takler jeg ikke. De kan være både voldelige og annet.

[AnonymBruker]

Er litt redd for dem selv. Liker ikke at de ikke har hemninger og kan finne på å klemme eller ta på meg.

[Ethereal]

Nei, jeg er ikke redd for mongoloide mennesker.

De som jobber med å passe på dem har jo utdanning og erfaring. Jeg er ganske sikker på at de er mer enn skikket nok til å hanskes med dem.