Når sårbarheten blir så synlig

[AnonymBruker]

Jeg har møtt en utrolig herlig mann som jeg elsker mer enn noe annet! Jeg gleder meg utrolig mye til å kunne gifte meg med han, og starte et liv som mann og kone. Jeg gleder meg til å gi mitt ja, ta på meg min vakre kjole, gi ham en tale, ta bilder, og det meste annet som hører til et bryllup. Jeg har virkelig ingenting å klage på, ingenting som burde være et problem...

MEN, det er likevel én ting som plager meg. Jeg skammer meg over at jeg i det hele tatt gjør dette temaet til et problem. Jeg ser at det er egoistisk og umodent. Jeg ser også at det sikkert ikke er mange andre enn meg som bryr seg, men jeg har likevel problemer med å omstille meg, og har prøvd å jobbe med dette i et år siden min kjære fridde til meg.

Problemet mitt er at jeg bryr meg altfor mye om hvordan mitt ytre sier. Med ytre, mener jeg ikke det fysiske utseendet, men mitt omfang og utstråling. Jeg er oppvokst i en familie hvor det har vært veldig viktig å fremstå som bra, selv om ting ikke er bra. Opplært til å skjule det som er vondt og sårbart, og alt det som kan skade en god representering av min familie. Dette er noe jeg dessverre har adoptert til en norm. Han skal invitere nærmere 40 gjester til middag, hvor av ca. 30 er familie. I min familie er det bare 5, kanskje også bare 4 som kommer. Jeg inviterer også bare 3 venninner til middag. Har rett og slett ingen flere gode venninner. Har en del andre venner som jeg inviterer til kaffe, men ingen av de føler jeg er "nærme nok" eller "kjenner meg godt nok" til å kunne invitere de til middag.

Jeg vet det egentlig er et utrolig tåpelig problem, som egentlig ikke burde være noe problem. Men jeg føler virkelig at min stolthet blir "avslørt", og at det blir så synlig hvor svak jeg er. Ikke misforstå meg, jeg er veldig glad i familien min og vennene mine, og jeg er kjempeglad i familien og vennene hans, og glad for at de blir en del av min familie/jeg blir en del av deres familie når vi blir gift. Det er vel det at jeg er litt flau over at resten av familien ikke kommer og at jeg ikke har flere virkelige nære venner. Jeg har en tankegang som sier at dette er noe som får meg til å fremstå som "uviktig/ubetydelig" og "svak" fordi jeg ikke betyr nok for andre mennesker.

Jeg vil virkelig ikke tenke slik.. vil forandre meg, men det er lettere sagt enn gjort. Tips?

[Hanselot]

Jeg syns du skal være stolt over de du har og de som kommer jeg. Det fins de som har ingen. Dette er sikkert ingen hjelp for deg som føler deg slik. Det må da være mer slitsomt å late som alt er bra til stadighet fremfor å vise hvem du er og hva du står for. Skal du kunne være ett menneske må du ta inn over deg realitetene.

Kanskje en psykolog kan hjelpe deg å snu tankemønsteret?

[Barcelone]

Må dere ha så stort bryllup da? Kan dere ikke bare invitere dem som står dere nærmest hvis dette er et stort problem for deg?

Ellers så er jeg enig med Hanselot at du kanskje burde gå i terapi.

[Gjest Pet]

Det må jeg si var en lang og omstendelig måte å skrive at du synes det er dumt at han skal invitere 40 og du fem. Eller er det noe annet mellom linjene som jeg ikke får med meg her?

[AnonymBruker]

Må dere ha så stort bryllup da? Kan dere ikke bare invitere dem som står dere nærmest hvis dette er et stort problem for deg?

Ellers så er jeg enig med Hanselot at du kanskje burde gå i terapi.

Har vurdert å ha et lite bryllup, men dette er VÅRT bryllup, ikke bare mitt. Jeg må tenke litt på hva han ønsker og hannes familie også. Han kan ikke tenke seg å feire bryllup uten at hele hannes familie kommer, og tror familien hadde blitt veldig skuffet om de ikke hadde blitt invitert.

Kanskje terapi ikke er så dumt? Har en tankegang som er ganske usunn, og tar mye energi. Er slitsomt...

[AnonymBruker]

Det må jeg si var en lang og omstendelig måte å skrive at du synes det er dumt at han skal invitere 40 og du fem. Eller er det noe annet mellom linjene som jeg ikke får med meg her?

Hovedtingen er vel at jeg synes dette er dumt ja, men ligger en del imellom linjene som at jeg kanskje har litt dårlig selvtillit, ikke liker å være i sentrum, og at mine svakheter blir mer synlig med dette. Samidig har jeg aldri likt å bli satt i skyggen, at jeg på en måte også i eget bryllup kanskje bir litt usynelig? Off, jeg vet ikke... Blir litt motsigelser her. Vet ikke hva jeg vil..

[Hanselot]

Har vurdert å ha et lite bryllup, men dette er VÅRT bryllup, ikke bare mitt. Jeg må tenke litt på hva han ønsker og hannes familie også. Han kan ikke tenke seg å feire bryllup uten at hele hannes familie kommer, og tror familien hadde blitt veldig skuffet om de ikke hadde blitt invitert.

Kanskje terapi ikke er så dumt? Har en tankegang som er ganske usunn, og tar mye energi. Er slitsomt...

Min erfaring er at mannen ønsker det lite og med minst mulig stress, mens dama ønsker mest mulig oppstyr rundt ett bryllup... prøv å foreslå det om inv. ikke allerede er sendt ut.

[AnonymBruker]

jeg synes slett ikke dette var en overflatisk ting å tenke på.

alle mennesker har behov for bekreftelse, og stort sosialt netverk gir idag langt større status enn eksempelvis penger.

i tillegg så kan man jo føle at det er noe "galt" med en selv om man ikke har ett stort nettverk, og jeg tror de aller, aller fleste føler det slik.

er jo en grunn til at så mange føler seg ensomme.

har vært utallige tråder her inne om temaet.

men selvsagt, hvis dette er noe som plager deg generelt kan du sikekrt ha veldig godt av å snakke ut om det med noen, men du skal iallefall vite at det er veldig normalt.

[Barcelone]

Har vurdert å ha et lite bryllup, men dette er VÅRT bryllup, ikke bare mitt. Jeg må tenke litt på hva han ønsker og hannes familie også. Han kan ikke tenke seg å feire bryllup uten at hele hannes familie kommer, og tror familien hadde blitt veldig skuffet om de ikke hadde blitt invitert.

Kanskje terapi ikke er så dumt? Har en tankegang som er ganske usunn, og tar mye energi. Er slitsomt...

Nettopp det er DERES bryllup! Er ikke riktig at han skal be så mange hvis du er ukomfortabel med det. Høres jo ut som om han inviterer hele slekta på meg. Dere må inngå et kompromiss. Synes jo det høres litt merkelig ut at han inviterer 40 og du 5... Hva hans familie ønsker skal du overhode ikke tenke på. Er ikke de som skal gifte seg. Og hva hans ønsker angår så må dere sette dere ned og prate om det. Eventuelt så får dere utsette bryllupet til dere kommer til enighet.

Vi hadde også veldige diskusjoner hvor min man var veldig på at han VILLE ha med tanta si. Han har én tante, jeg har 20 og vi kunne ikke invitere hans ene og ikke mine 20. Etter mye frem og tilbake kom vi frem til et kompromiss vi begge kunne leve med. Ikke la han øverkjøre deg hvis du virkelig ikke vil ha noe stort bryllup.

[sommerbrud 2011]

Jeg forstår godt at det kan være vanskelig å finne en god middelvei når en har stor familie (i antall) og den andre ikke har det. Det er nå heldigvis slik at det ikke er antallet det kommer an på  For mange er det vanskeligere og mer stressende når en føler en må tilfredsstille en hel haug med mennesker som en egentlig ikke har et nært forhold til bare pga at de er familie. Du kan jo prøve å se på det faktum at du har en liten familie som noe positivt? Videre tror jeg at måten en forholder seg til sin familie og venner på som sier veldig mye mer om deg som person, enn hva antallet gjør.

Hva gjelder selve bryllupet, kan du jo forsøke å gjøre enkelte grep som ikke gjør det så tydelig hvem gjestene ”tilhører”. Jeg tenker på hvordan en fordeler gjestene under vielsen, hvordan en sitter til bords etc. Det kan være mange triks for å hindre at det blir så tydelige grupperinger.

Videre er det jo deg, og ikke familien din, som din kjære gifter seg med. Så jeg ville bare forsøkt å tenke på at alle som er tilstede vil ønske deg og din kjære alt godt, og om noen skulle tenke det minste over en eventuell ”skjevfordeling” av gjestene, så får det være deres sak og ikke noe du bør bry deg om.

[Kosemose]

Jeg skjønner godt at du tenker litt over dette jeg. Det er jo opplest og vedtatt at vi lever i en tid der stor sosial omgangskrets er status. Jeg er imidlertid litt usikker på om det virkelig er sant, om folk virkelig stusser over hvor mange/få venner andre har? Uansett - kjæresten din har stor familie, du har liten. Det er i allefall ingen ting å skamme seg over. Det kan du vel si til hvem som helst med hevet hode: "Familien min er veldig liten". Når det gjelder venner, så sier du at han inviterer ca 10 mens du inviterer 3. Jeg syns tre nære venninner er et fint antall jeg.

Du har liten familie, men det er det ingenting skamfult over, i tillegg har du tre nære venninner. Du har ingenting å skamme deg over! Det er ingen ting rart ved det. Jeg tror ikke det er noen som vil reagere og tenke at dette er unormalt!

[lilleGrethe]

Mannen min har ikke så god kontakt med sin familie på farssiden, og familien på morssiden bor i Serbia, og kunne ikke komme. Ingen reagerte på at han bare hadde foreldrene og søsteren med familien hennes, mens jeg hadde de fleste tanter og onkler, pluss en del søskenbarn. Nå hadde han riktignok flere venner invitert enn jeg hadde, så det veide opp litt. Men ingen ga uttrykk for at dette var rart.

Jeg synes dere skal snakke sammen bare dere to i forhold til hvem dere inviterer. Når han inviterer 40, er det fordi han ønsker at disse skal være med? Hvis det er viktig for ham at de kommer alle sammen, synes jeg du skal respektere det. Tenk heller på hva de som kommer fra din side betyr for deg, og tenk mindre på hva folk vil tro om deg og din evne til å pleie venne- og familieforhold. Det tror jeg nemlig ikke folk tenker så mye på!

Lykke til med egne tanker og videre planlegging av bryllupet! Husk at det er du og din kommende mann som er viktigst den dagen - gjør det dere føler er riktig.

[AnonymBruker]

For det første, det må være vondt å slite med slike tanker som du gjør. Kan forstå at det føles vanskelig, og sårt

Ville bare si, at vårt bryllup var det litt motsatt", min mann har liten familie, og få nære venner, mens jeg har stor familie, som står meg nær, samt en sammensveset og stor venninnegjeng. Med andre ord, var det er flertall av "mine" i bryllupet. Det var ingen som syntes at dette var rart, og som du selv sier, så er jo hans familie din, og omvendt! Jeg og min kjære snakket om dette når vi satt med gjestelista, at "jeg" kom til å invitere flere enn "ham", jeg var redd dette kom til å føles litt sårt for ham - men som ham selv sa, så er alle "mine" også hans -- og vi hadde et flot bryllup Lykke til!

[tåke]

kan leve meg fullstendig inn i situasjonen din, ts, for de tankene du tenker er typisk for meg. det er utrolig slitsomt å gå rundt med slike tanker hele tiden og man føler seg noen ganger litt fanget i det som kalles offerrollen.

men av erfaring så vet jeg en ting: hvis man selv synes at dette er sårt, så vil andre også synes dette med deg. egentlig ganske rart hvordan det fungerer sånn.

for å se det fra utsiden kan du jo tenke at du er i et bryllup, og den ene ikke hadde så mange gjester som den andre. du ville sikkert ikke engang tenkt mye over det, før personen selv så i gulvet og sa at "nei, har ikke så mange som skulle komme...". de fleste har mer enn nok med seg selv, til å legge merke til sånne ting :-)

lykke til

[Gjest gjest- silje]

Ja jeg også tenkte litt slik,, Men rullet det inn i talen om hvor mye jeg satt pris på å få bli del i en større familie, og at jeg fikk i pose og sekk, ikke bare en herlig mann, men også en stor og fantastisk familie med på kjøpet

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange gode svar. Har mange usunne tanker rundt dette temaet, er sårt og slitsomt. Men har bestemt meg for å gå inn i 2011 med hevet hode, stolt over de jeg har, og glede meg til bryllupet med Mannen min! Håper virkelig jeg klarer å snu tankegangen, hvis ikke blir det psykologhjelp neste