TENKER HØYT

[kar på 35]

Det er første juledag og jeg sitter og tenker på følgende:

Det er mange der ute i den store verden som er så heldige som har en å være sammen med og ikke minst dele juleferingen med. Som både gir på den ene og andre måten.

Og jeg har den næremste familen, men ingen kjærst å dele noe med.

For noen år siden så hadde jeg akkurat det. Jeg viste egentlig ikke hvor heldig jeg var den gangen kansje, men så ble det slik at det jeg kunne ikke være med på det lengre.

Det ble slik at hun bestemte og jeg hadde ikke noe jeg hadde sagt.

Vi hadde snakket om alt om hvordan fremtiden skulle bli og hvært flinke til å snakke om det, men så ble alt snudd på hodet. Det som var de fine planene og tankene om fremtiden oss ble bare med plutselig ikke noe.

Jeg må innrømme og si at jeg det ble et stort sjokk da det plutselig begynte det å komme både det ene og andre og mye som var av det motsatte av det som vi hadde blitt enige om.

Det var fult overlegg bare fra en kant. Mine tanker og meninger om det fine og ikke minst fremtiden var straks ikke mer enn null verdt. I tillegg så var både venner/kamerater, famile, eiendom og ikke minst jobben verdt noen ting. Det nyttet ikke å snakke med henne som jeg hadde vært så glad i eller brydde meg om. Og som jeg elsket høyest i denne verden.

Så jeg ga opp til slutt. For hun hadde hørt før, men nå nyttet ikke.

Det er nå jeg sitter og tenker to år etter at dette skjedde.

Var det jeg som tok en feil avgjørlse da?

Var jeg for ego og alt for selvopptatt?

Skulle jeg ha funnet meg i alt?

Skulle jeg ha snakket mer med henne selv om hun ikke lyttet på meg eller venninner som hun hadde som prøvde å snakke henne til fornuft.

Skulle jeg vendt det andre kinnet til og bare funnet meg i det som kom Selv om det var det motsatte vi hadde snakket om?

Som du sikkert forstår så er det mange spørsmål og tanker snurrer i hodet.

Sukk. Jeg er en ærlig og snill mann. Lytter til det folk har å fortelle om. Jeg backerup og tar i et tak der og når det trengs.

Men hva i helsikke skulle jeg med en kvinne som plutselig hadde snudd?

Det nå jeg sitter og tenker på er skulle jeg bare ha funnet meg i det og jattet med på alle ville tanker som kom? Jeg vet ikke...sukk.

Derfor så sitter jeg og tenker...

Er det meningen at jeg skal bli alene for resten av livet jeg har igjen?

Er det noe helt tatt noe mening med livet å være singel?

Skal en aldri igjen å få oppleve det å dele det som man kan vær to for å oppleve?

Skal man aldri få oppleve å få en som kan følge hele livet ut på godt og vondt helt til det siste hvilested?

Skal jeg aldri få oppleve å få barn og glede seg over at de er blitt en del av livet?

Hvorfor må det være slik at enkelte er så heldige og kan vrake og velge i mange men jeg som er singel og ikke minst alene skal ikke få noen?

Er jeg blitt en arogant selvopptatt drittsekk som bare tenker på meg selv?

Hva er meningen med livet?

Som sagt så er det mange tanker en sitter og tenker på en første juledag i 2010.

Den tanken å være to i julen blir bare et svan....ikke bare i julen, men ellers også.

Enda verre er det når man ikke har søsken eller gode venner heller som man kan dele alt dette med. For det virker slik at alle venner/kamerater har bare forsvunnet bort etter at de fikk "lykken" (mener da gifte og fått barn).

Nei, jeg vil ikke være alene for resten av livet...jeg vil bare ha noen å dele livet med....

Hva gjør jeg?

Hva skal jeg gjøre?

Når skal jeg gjøre?

Nå vil jeg høre hva du tenker og mener om dette jeg har skrevet.

Beklager at det ikke henger sammen, men jeg håper du som leser forstår hva jeg tenker. Og derfor så er det derfor jeg vil høre fra deg.

Nå går jeg å tar meg en kaffe og litt julesnop mens jeg tenker videre på dette med livet og hva som skal/kommer til å skje til neste år.

Takk for at du leste innlegget mitt og takk dersom du kommer til å svare på innlegget mitt også.

[Gjest Sobril]

Du skal ikke gjøre annet enn hva du selv vil. Kamerater forsvinner fordi de får barn, ja - men prototypen på "lykke" betyr ikke at dét er det riktige for deg. Vi er alle veldig forskjellige individer, men allikevel henger de samme forventningene over hele hurven (giftemål, barn, karriere, penger etc). Et lite paradoks.

Så vi slenger oss på bølger av iphone, ipad, chabby chic og what not (bare til sammenlikning). Ikke nødvendigvis fordi VI i utgangspunktet liker eller trenger, men fordi det er forventet at vi gjør som alle andre. At vi GJØR det betyr nødvendigvis ikke at det er riktig for oss (derfor tror jeg også det finnes så altfor mange ulykkelige mennesker).

Hva er DIN lykke? Hva hadde gjort DEG lykkelig?

Du sier du ikke vet, og du snakker om at du kanskje burde vendt det andre kinnet til og oppført deg som en kuet hund - for å få det SAMME som alle andre. Men ER det lykke?

Lykken blir til mens man går. Se rundt deg på hva du har NÅ. Neida, du har ingen kjæreste. Akkurat den biten er det lov å savne. Å være to er et behov hos de aller fleste, uansett hvor forskjellige vi er. Men hva annet har du? Finnes det ingenting du kan glede deg over?

Jeg har tider hvor jeg er bunnløs av sorg over ting jeg egentlig ikke kan forklare. Tider hvor jeg er patetisk og synes synd på meg selv. Men når jeg tar tak i meg selv og rister, åpner øynene og ser rundt meg - så er jeg i grunn uendelig takknemlig... Jeg har en ålreit jobb med flotte kolleger, jeg har en velfungerende hjerne som får ting gjort, jeg har noen få nære, gode venner, jeg har en fantastisk unge, jeg har tak over hodet, jeg har mat i kjøleskapet - stort sett det meste jeg trenger for å overleve.

Det er mye jeg sikkert KUNNE hatt, men jeg har sluttet å tenke på slike ting. Materielle ting er stort sett unødvendige onder som bare forsurer hjernen ved å fôre den med misunnelse, og jeg har ikke plass til misunnelse i mitt liv.

Det er mye du også KUNNE hatt ved å gjøre ting annerledes. Det gjelder for alle. Hvem sier at du aldri skal oppleve å få barn? Bare husk på å få barn fordi DU har lyst til å bli far, ikke fordi det ser så flott ut at kompisen er det.

Og kjærligheten kommer når man minst aner det. Men for Guds skyld - vær deg selv, og ikke opptre som en kuet hund for noen. Da er man mer lykkelig alene.

Endret 25. desember 2010 av Sobril

[kar på 35]

Tusen takk for gode tanker og ord som du kom med Sorbitol.

Jeg skal tenke litt mer på det du skrev også skal jeg svare deg.

Tar i mot flere svar på innlegget mitt. Vil høre hva andre tenker om dette temaet.

[AnonymBruker]

Du er ikke alene om disse tankene.

Vi er mange om de. Jeg tenker slik titt og ofte.

Nå har ikke jeg vært så lenge singel som deg, men jeg savner også en å dele livet med. Få barn med osv.

Jeg takler det greit med å si til meg selv at det ikke er langvarig. En liten periode i ett langt liv og at lykken også vil komme til meg.

Spesielt vnskelig er det når tankene dukker opp på høytider hvor man skulle vært to.

Men tenk også på hva du har. Hva gjør deg lykkelig i hverdagen og sett pris på det, de små tingene også

I min verden finnes det en for alle Også for deg og meg og alle andre single der ute

Jeg er alene men ikke ensom og når den rette dukker opp, vil jeg sette mer pris på han enn noengang

Jeg vet at han er heldig for jeg har mye å gi og gir meg ikke når hverdagen kommer og magien er borte

Det finnes nok en for deg også

[Steinar40]

Men hva i helsikke skulle jeg med en kvinne som plutselig hadde snudd?

Det nå jeg sitter og tenker på er skulle jeg bare ha funnet meg i det og jattet med på alle ville tanker som kom? Jeg vet ikke...sukk.

Hva mener du helt konkret med (hennes) "ville tanker"?

Er det kanskje sånn at hun vil noe helt annet med sitt liv enn det du vil med ditt?

Det er lettere å se med noen konkrete eksempler på hva det dreide seg om.

Jeg tror forøvrig at det faktisk er litt for mange menn som bare jatter med og finner seg i damas mer eller mindre teite oppførsel. Og det er ikke lurt i lengden.

Endret 26. desember 2010 av Steinar40

[Gjest Sobril]

Jeg tror forøvrig at det faktisk er litt for mange menn som bare jatter med og finner seg i damas mer eller mindre teite oppførsel. Og det er ikke lurt i lengden.

Ja, det er det. Veldig mange. Og noen kvinnfolk (som undertegnede)

[Steinar40]

Ja, det er det. Veldig mange. Og noen kvinnfolk (som undertegnede)

Skal jeg være helt ærlig, så tror jeg faktisk det er flere kvinner enn menn som bare finner seg i den andre partens oppførsel.

Men smart er det uansett IKKE av noe kjønn. Det er direkte dumt. Samme som å skyte seg selv i foten.

[Gjest Sobril]

Skal jeg være helt ærlig, så tror jeg faktisk det er flere kvinner enn menn som bare finner seg i den andre partens oppførsel.

Men smart er det uansett IKKE av noe kjønn. Det er direkte dumt. Samme som å skyte seg selv i foten.

Ja, det er ren idioti.

[AnonymBruker]

Du skirver veldig svevende om årsaken til bruddet, det er umulig å gi deg noen råd uten å få vite mer konkret hva som skjedde.

Kanskje du trenger å endre deg, kanskje det var hun som var håpløs, men det er umulig å si utifra det du har skrevet.

Uansett; Sikekrt er det at du må komme deg videre.