Å være fosterfamilie

[AnonymBruker]

Jeg har et sterkt ønske om å kunne være fosterhjem... Ikke enda, vi er nok litt unge (24), og er ikke mentalt modne for det enda. Men jeg ønsker å være det senere i livet. Jeg kjenner litt for mange unge som har vært ut og inn av ustabile fosterhjem. Jeg ønsker å kunne være en trygg havn for et ungt menneske som ikke har så mye annet godt og stabilt i livet...

Hvordan er det å være fosterfamilie? Kan man "velge" hva slags preferanser man har på hvem som skal bo hos en? (jeg vil helst ha jenter, gjerne i tenårene) Til dere som er eller har vært; er det givende eller mest slit? Er det vanskelig å bli fosterhjem? Hva skal til for å bli godkjent?

Takker for alle svar, jeg vil gjerne ha mest mulig info før jeg begynner å vurdere dette mer seriøst videre

-Anne

[AnonymBruker]

Man kan velge noen preferanser selv. Om man vil ha gutt eller jente, og alder. Men man kan likevel få spørsmål om å ta i mot barn utenfor sine preferanser. Man får alltid et valg om man vil ta imot dette barnet eller ikke.

Du sier du vil ha barn i tenårene? Dette er noe du må tenke nøye gjennom. Når en tenåring blir plassert i fosterhjem har det gjerne bodd på institusjon til nå, eller flyttet fra sted til sted. Husk at fosterbarn gjerne har tung bagasje med seg, og jo eldre de er, jo vanskeligere kan det være å takle, for begge parter. Du og partneren må være trygge på hverandre, og trygge på at dere vil handle likt, og takle ulike situasjoner likt.

Du spør om det er mest givende eller slit. Dette kommer veldig an på barnet. Jeg har opplevd begge deler, og er nå oppi en situasjon hvor det er veldig mye slit. Vi har dager som er helt forferdelige, men så kommer det fine dager igjen, som gjør at det andre blir glemt en stund. Jeg vil nok anbefale deg å vente en del år før du/dere setter i gang med dette. Få egne barn først, hvis dere ønsker/kan det. Men for all del, bli forsterforeldre! Så mange barn trenger dere!

[AnonymBruker]

Vårt første fosterbarn var en 13-åring, og kunne jeg valgt om igjen ville det ikke blitt sånn, nei. Jeg ville vært eldre, og jeg ville hatt eldre barn selv. Hos oss ble fosterbarnet eldst, og det ble (og er ofte) helt feil. Det ble tøffe tak, og vi slet for å skjerme de biologiske fra det verste.

Fosterbarnet vi har nå er yngst, og det fungerer mye, mye bedre. Selv om h*n var liten da h*n kom til oss har h*n en bagasje, og det preger tilværelsen.

Et viktig råd til dere når tiden er moden: Si ikke ja til å ta imot et barn uten å være s¨sikre som dere kan på at plasseringen skal bli varig. Spør og grav! Sørg for å få vite alt av barnets historie som er nødvendig for at dere skal kunne si ja til å påta dere oppgaven. Vær opptatt av barnets bagasje og hvordan denne vil kunne prege barnet og tilværelsen deres på sikt. Husk at dere skal være den trygge havnen for dette barnet så lenge det trenger dere.

[Envy]

*mine innlegg*

[AnonymBruker]

Jeg er ikke fosterforelder selv, men har fått fosterbror i familien. Han kom til oss da han var 6 år, og er nå 14 år gammel. Med årene ser jeg hvor mye dette sliter på foreldrene mine. Han har med seg en god del bagasje, og dette kommer fram mer og mer ettersom han blir eldre. Jeg vil nok anbefale at dere venter til etter at dere har fått barn. Jeg var ganske gammel (ca 20 år) da jeg fikk denne fosterbroren, og derfor er jeg mye til hjelp for foreldrene mine. Det er likevel tøft; uansett hvor gammel man er vil det likevel føles rart å få noen inn i familien som skal behandles som en del av familien på alle områder.

Vær sikker på hva dere vil, og at dere er klar for å ta på dere ansvaret. Dere får ikke bare et barn til, dere får mest trolig et barn med mye bagasje. Det krever mye av en!

[AnonymBruker]

Jeg ble sendt i fosterhjem når jeg var 15 og de prøvde ,men jeg var ganske ute av kontroll og jeg fikk erta dem opp mye.. Det var helt jævlig å bli slengt inn i en kompakt familie med barn , bodde 60 mil unna foreldrene og vennene mine.!

[Jordbæra]

Jeg har bodd som biologisk i fosterfamilie. Vi startet som ungdomshjem, men så fikk vi en gutt på to år. Jeg vil anbefale ung alder først.

[Gjest monah]

1) gå Pride kurs først, helt essensielt om du vil bli fosterforeldre

2) ha gjerne egne barn først, i mange tilfeller er det best at fostebarnet er yngst i familien

http://www.fosterhjemsforening.no/site/maler/x/?case_vis=artikkel&HmenyID=1&artikkelid=44

http://fosterhjem.no/

Ta for all del ingen overilt avgjørelse med å bli fosterforeldre . Mannen min og jeg har brukt 3 år fra vi begynte på Pride kurs til våre to fosterbarn kom i hus. I tillegg har vi to egne barn. Husk at deres hjem er fosterbarnas hjem, der skal de vokse opp og bli store.

Som fosterforeldre skal man ikke bare gi omsorg og tak over hodet , men også reparere og bearbeide vonde opplevelser barnet har hatt. Det kan være vold, rus, seksuelt misbruk osv.

Alle fosterbarn har med seg en bagasje i varierende grad. Lykke til , det er mange barn der ute som trenger et nytt hjem . Monah