Tenker dere på arvelighet?

[AnonymBruker]

Hei!

Til dere med sykdom i familien:

Jeg lurer på en ting.

Hvis du og kjæresten din bestemmer dere for å få barn/da du og kjæresten din bestemte dere for å få barn:

Tenker/tenkte dere på arvelighet da?

Tenker på sykdommer som angst, tvangslidelser, depresjoner, tourettes, kreft og så finnes det nok mange andre sykdommer.

(Vet ikke om alle jeg nevnte er arvelige, men vet at noen er det)

Er det noen her som har latt være å få barn pga at barnet kunne arvet noen fæle sykdommer?

Jeg vet ikke hvor vanlig slike sykdommer er i en gjennomsnittlig familie, men tenker på en familie som er hardt rammet av arvelige sykdommer da i all hovedsak.

Vi har vel alle våre tilfeller med kreft eller angst eller noe andre fæle greier.

Håper på noen meninger om dette.

[AnonymBruker]

I våre familier finnes

-diabetes

-hjerte- og karsykdommer

-psykiske lidelser som angst og depresjoner

-kreft

-alzheimers

-blodproppgenet

-en annen blodproppsykdom

og litt til.

Det meste her har de aller fleste i sine familier, og om vi bare skal få barn dersom det ikke er sykdommer i familiene blir det knapt født noen.

[AnonymBruker]

Det meste her har de aller fleste i sine familier, og om vi bare skal få barn dersom det ikke er sykdommer i familiene blir det knapt født noen.

Ja, tenker ikke 0 sykdommer, men ikke så mange at ungen vil få det forferdelig.

Tenkte i all hovedsak på angst og depresjoner da jeg har vært tett innpå det, og har sett hvordan det har ødelagt folk fullstendig.

Jeg vil ingen unge så vondt.

Men på den andre side, er det jo ikke 100% sikkert at en unge vil arve sykdommene.

Jeg føler det er ekstra egoistisk (det er vel ofte egoistisk å få unge i utgangspunktet?) å få barn hvis man vet at den med stor sannsynlighet vil arve fæle sykdommer og få store problemer.

I min familie har vi: Kreft og allergi.

Intet mer. Kanskje vi er ekstra friske.

[AnonymBruker]

Dersom det var alvorlige sykdommer med høy grad av arvelighet ville jeg personlig latt være å få barn pga det. Det eneste jeg og kjæresten har av kjent risiko sammen er en sykdom som er lett og diagnosere, dersom man ser etter den, og lett å behandle dersom den blir oppdaget tidlig, så dersom vi får barn ville jeg bedt legen om å være oppmerksom på den, men synes ikke det er grunn til å la være å få barn.

Når det gjelder angst skyldes vel mye av arveligheten miljø, og da kan man jo få barn dersom man har jobbet seg ut av det. De jeg kjenner som har ulike angst lidelser fokuserer på å bli friske før de evt får barn, og jeg kjenner ingen som har valgt bort barn pga det.

[AnonymBruker]

Ja, det hadde jo vært en mulighet å jobbe med å prøve og forebygge angst, men når angsten er der pga tvangslidelser, blir det straks mye vanskeligere.

De fleste av oss mennesker vil nok ha barn en gang, men man burde jo tenke litt på om barnet vil få det noe godt også.

(Det er ikke alltid at mye kjærlighet og god økonomi er nok når det er snakk om sykdom).

[AnonymBruker]

Jeg ville tenkt på det hvis det var en sykdom med høy arvbarhet eller en lidelse (eller flere) som samboern min og jeg led av og som derfor kunne komme til å gå utover barnet. Jeg synes det er hensynsløst å velge å få barn dersom man har en (kronisk) diagnose som gjør at man har alvorlig svekkede omsorgsevner, men når det gjelder sykdom forøvrig så får det nesten bli opp til de enkelte å vurdere - de som lever med en sykdom selv vet jo bedre enn meg om det er "verdt" å leve med den eller om de ikke vil utsette barn for samme sykdom.

I min familie er det ikke noen arvelige sykdommer, men har et par enkelttilfeller i nær familie av psykose og muligens personlighetsforstyrrelser. Dessuten døde moren til niesen min av en kreftform som KAN være arvelig og svært aggressiv, men som ingen i familien før henne har hatt... Det er jo ellers ikke slik at diabetes, kreft osv som "samlediagnoser" er spesielt arvelige, men enkelte typer og former er dessverre det. Livsstil og tilfeldigheter spiller også en viktig rolle, og livsstil kan man jo også si er nokså arvelig.

[Independent_]

Det ligger ingen sykdommer i min eller samboers familie heldigvis. Hadde det gjort det, hadde jeg nok valgt å ikke fått barn. Hvis det var veldig arvelige sykdommer som i høy grad hadde påvirket dette barnets liv, som f.eks. hjertesykdommer og den type alvorlige ting. AD/HD derimot hadde jeg ikke tenkt så mye på. Når det gjelder psykotiske lidelser ville jeg nok ikke ønsket å hatt et barn med en som hadde veldig alvorlige psykotiske lidelser selv, det er utrolig kjipt for et barn å bli født med det. Selv om barnet kanskje ikke utvikler sykdommen der og da, vil det komme med tiden. Psykiske lidelser er _svært_ arvelige.

[MissStiles]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

MissStiles, mod

[AnonymBruker]

Det var overhode ikke et tema da jeg fikk barn.

Nå har det kommet litt ulike ting. Unger er informerte samt at fastlegen faktisk tar hensyn til dette. Ingen alvorlige sykdommer, men man kan være arvelig disponert. Synes det er godt at unger er klar over dette.

Er det noen da som overhode ikke har arvelige sykdommer eller arvelig disponert for sykdommer i familien?

[Arkana]

Nei, det har vi knapt tenkt på. Mannen min har en god del kreft i familien sin, samt diabetes, han er selv helt frisk. I min familie har vi ingenting, skjønt jeg selv har likevel fått to kroniske sykdommer. Arveligheten når det gjelder dem er ikke spesielt høy, og jeg vil ikke leve livet mitt med å gå rundt og tenke på slike ting. Om barna mine skulle bli syke, enten det er en sykdom vi kjenner til allerede eller en annen, regner jeg med vi alle takler det fint og man kan leve et godt, langt og fullverdig liv selv med sykdom.

[AnonymBruker]

Jeg vet om en familie der begge foreldrene er lettere mentalt og fysisk tilbakestående. De har fire barn. Alle barna har handicap av forksjellig art, enten psykisk eller fysisk, og nok til at de må ha spesialtilbud på skole og barnehage alle sammen.. Foreldrene fungerer i hverdagen, men jobber ikke og går på støtte begge to (regner med at det er pga fysisk sykdom).

Må innrømme at jeg synes det er litt egoistisk av disse foreldrene å få så mange barn, når de en etter en viser seg å ha arvet enten ene eller begges sykdommer. Alle barna har store problemer (mentalt/fysisk). Jeg sier ikke at disse barna ikke skulle vært født (de er jo skjønne og greie), men at det kanskje kunne vært en liten tankevekker når begge foreldrene er så syke som de er...

[AnonymBruker]

Fysiske problemer som diabetes, astma / normale allergier eller tilogmed kreft (dersom det er en type som kan overvåkes, feks. brystkreft) ser jeg ikke på som noe hinder for å få barn. Dette er rent fysiske sykdommer, som mesteparten av livet ikke går utover livskvaliteten til den rammede.

Fysiske problemer som er så store at de kan medføre varig handicap ville jeg absolutt ikke overført; da snakker vi om type blindhet, døvhet, hjerneproblemer, lammelser. Jeg vet at mange mennesker lever godt selv med slike problemer, men jeg ser ikke noen god grunn til å med vitende vilje utsette et barn for det.

Psykisk er mer gråsoner, og (dessverre) ligger min eneste familiearv i denne kategorien; vi har et uvanlig høyt antall autister i familien. Og de sliter veldig med å passe inn i samfunnet, og har det til tider meget tungt psykisk. Det har også til tider vært veldig tungt for oss rundt dem, å se dem bli mobbet, gå alene alltid, gi opp skolen fordi de ikke fikk tilrettelagt undervisning, ha null kontakt med omverdnen utenom nærmeste familie, etc. De er veldig lukkede og kanskje er de faktisk stort sett fornøyd med livene sine - men jeg vet ikke om jeg ville tatt sjansen.

[Chiyo]

Jeg tenker på arvelighet, men tenker ikke på sykdommer akkurat.

Men nå som jeg har blitt gjort oppmerksom på det, så bekymrer jeg meg for at muligens kan mine fremtidige barn bli syke hvis jeg blir sammen med noen som har slike ting i genene sine.

[AnonymBruker]

Ja det gjør jeg. Ønsker at genene skal komme godt frem, og at de skal slippe mest mulig lidelser i form av skavanker og sykdommer.

Eksen hadde fedme, latskap, høyt blodtrykk, psykiske problemer (her snakker vi inn og ut fra tvangsinnleggelse) og poland syndrom i familien. Han selv var jo ganske god og rund selv og, latskap er vel arvelig til en grad. Spesielt en i familien var ustabil og jeg ville ikke hatt barnet mitt nært han. Så jeg gikk videre selv om ikke disse var det verste tingene som kan arves.

I min familie er det bare fare for stor nese og blodpropp.

[Invicta]

Ja, tenkte på det og hadde det med i betraktning før avgjørelsen ble tatt.

[Gjest Tigress]

Eg har faktisk tenkt det motsette - vi har lite sjukdom og godt vett i båe familiar, og burde jo eigentleg produsere, men så orkar vi ikkje å vere så altruistiske når vi trass alt er nøydd å leve med ein unge for å få det til. Så ja, eg har tenkt på arv, ja.