Hvordan forholde seg..

[AnonymBruker]

Dette er et veldig godt vennepar av oss, men av typen vi pleier å gå på bar, konserter, middager, fjellturer med - ikke ha dype personlige samtaler med.

De er begge i slutten av 30-årene og har vært samboere i tre år. I våres "tok de pause" et par uker der mannen flyttet hjem til foreldrene sine, fordi hun hadde bestemt at nå skulle hun ha barn, og enten var han med på det eller så ble det slutt (note: jeg kjenner kun historien fra hans side, hun har ikke villet snakke om det). Vel, en mann på snart 40 som flytter hjem til foreldrene fordi han ikke vil ha barn får, forståelig nok, ikke veldig mye sympati hjemmefra. Så etter et par uker var han tilbake igjen, og i vår/tidlig sommer startet de å prøve. Vi hadde mye moro med det de første ukene, fordi han så tydelig ikke var ivrig på det som skulle skje.

Nå har det så langt, etter 6-7 måneder, ikke skjedd noe som helst. Han har sluttet helt å snakke om temaet og henne ser vi knapt; stort sett tilbringer hun helgene på sofaen med en flaske rødvin, ifølge mannen hennes.

Dere som er prøvere; hva ville dere ønsket at vi gjorde i en slik situasjon?

[AnonymBruker]

Som prøver selv vet jeg hvor emosjonelt det kan være når tiden drøyer ut og det ikke blir noe resultat. For vår del har vi også sluttet å snakke om det til våre venner for det blir vanskeligere for hvert nederlag. Trøstende ord er vanskelig å finne i en slik sitausjon og kan bare virke mer frustrerende. Jeg har bevisst valgt å snakke med mine nærmeste i tunge stunder og har sagt til andre at jeg ikke øsnker å snakke om det for det er vanskelig. Hadde jeg vært deg ville jeg sagt at hvis dere ønsker å prate er jeg her bare si i fra også kan de velge selv om de har behov eller ikke. Når man sørger uansett hva det er så kan ord fort misforstås og tolkes galt. Vær åpen og spør om det er et tema eller ikke.....

[Vilmenfårikketil]

Kan dere ikke bare oppføre dere som vanlig mot dem? Forøvrig må jo han være litt "tett" som tilsynelatende lar seg presse til å bli far mot sin vilje... høres ut som et lite konstruktivt forhold. Hadde vel spurt dem om hvordan det går med dem, slik man gjør med "vanlige" mennesker og hvordan det går med barneplanene? For min del så er det verste med å være prøver og UFB den "store hvite elefanten i rommet" som ingen tør å snakke om. dere vet at de prøver, de vet at dere vet, spør høflig uten å mase!

[Vilmenfårikketil]

Som prøver selv vet jeg hvor emosjonelt det kan være når tiden drøyer ut og det ikke blir noe resultat. For vår del har vi også sluttet å snakke om det til våre venner for det blir vanskeligere for hvert nederlag. Trøstende ord er vanskelig å finne i en slik sitausjon og kan bare virke mer frustrerende. Jeg har bevisst valgt å snakke med mine nærmeste i tunge stunder og har sagt til andre at jeg ikke øsnker å snakke om det for det er vanskelig. Hadde jeg vært deg ville jeg sagt at hvis dere ønsker å prate er jeg her bare si i fra også kan de velge selv om de har behov eller ikke. Når man sørger uansett hva det er så kan ord fort misforstås og tolkes galt. Vær åpen og spør om det er et tema eller ikke.....

likte din variant også! men noe usikker på hvor tungt det er for ham, det virker ikke akkurat som om han vil bli far... og virket ikke som om TS kjente hun så godt, og da ville jeg nok ikke spurt henne så mye..?