Fryktelig lettrørt

[AnonymBruker]

Hei dere

ja, som dere ser, så er jeg veldig lettrørt, og spesielt nå i juletider. Jeg kan felle tårer over den minste ting, til og med når håndballjentene scorer mål.. Dette er til tider veldig slitsomt, da jeg har et barn i barnehage, og jeg tåler nesten ikke å høre om noe av det koselige de holder på med før jul. Tårene pipler frem, og folk må jo tro jeg er skikkelig i ubalanse. Jeg føler ikke at jeg er det, men jeg lever meg så inn i situasjoner at det blir litt plagsomt.

Så derfor, er det noen her som har tips til hvordan jeg kan "bekjempe" dette? Jeg har feks hørt om Gro H Brundtland som hadde en tegnestift (eller no sånt) nede i skoen, slik at hun kunne tråkke på den for å skifte fokus.. Det er kanskje litt drøyt, men jeg tenkte kanskje noen her kjenner til "problemet" og har funnet noen teknikker for å få tankene vekk fra det som utløser flommen, uten at man får med seg det som skjer. (jeg tenker feks, i et bryllup.. man har jo lyst til å få med seg talene, så man kan ikke la tankene fly helt avgårde..)

Det hadde vært artig å høre hva andre tenker om dette.

Om dette er postet helt feil, så beklager jeg..

[:-) anna]

Vet hva du mener. Mitt beste tips er vannfast mascara. ;-)

Helt seriøst er det beste du kan gjøre å le det bort. Å si "jeg er bare så forferdelig lettrørt", og le og smile viser jo folk at det ikke er snakk om hverken sorg eller ubalanse.

Her om dagen leste jeg et veldig rørende kapittel i en bok, mens jeg satt på toget. Plutselig kjente jeg at tårene stod i øynene. I slike tilfeller er det beste man kan gjøre å bare la de renne fritt, tror jeg. Og så tørke bort litt diskret etter hvert.

Hun som satt ved siden av meg trodde sikkert at jeg hadde fått et dødsbudskap eller noe.

[Kamikatze]

Bare vær deg selv, du. Det er det som gjør at du er du. Folk rundt deg lærer deg å kjenne, og fremmedes mening har ingen betydning i ditt liv.

Det er bedre å tømme tinningene for saltvann, enn å ha steintryne.

[kaprifolen]

Jeg er i utgangspunktet enig med de over her, jeg!

Men kan være fryktelig sentimental selv, og skjønner at det er ikke alltid det "passer seg". Jeg var f.eks med min svigermor i en begravelse, hvor jeg ikke kjente liket, ikke familien eller noen ting. Og så spiller de en av de vakreste ariene jeg vet om, som jeg igjen forbinder med en jeg var glad i sin begravelse. Følte det ble for dumt at jeg, den utenforstående, skulle sitte der og sippe...

Jeg begynte å telle mursteiner på veggen, puste dypt og nynne litt inni hodet mitt til det gikk over!

[Havbris]

TS - du er ikke alene om dette. jeg er også veldig lettrørt - og det blir verre og verre med årene. Har lært meg å leve med det og jeg ser at det er mange andre mennesker som også har det slik. Ser ikke noe nederlag i å la seg berøre.

[Tabris]

Jeg er også svært lettrørt, spesielt i juletider. Jeg gråter av julesanger, av Tre Nøtter til Askepott, av tenning av den lokale julegranen... Hvis det har vært i offentlig sammenheng, så teller jeg bordben, stolben, prikker i taket, lyspærer - hva som helst. Da holder jeg det sånn noenlunde i sjakk. Det er et det eneste rådet jeg vet om, ellers vet jeg ikke hvorfor jeg er slik. Vet egentlig om jeg har lyst å gjøre noe med det heller.