Mister snart bestefaren min..

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om jeg poster under riktig kategori nå, men jeg prøver. Jeg må nemlig få dette ut, trenger litt råd for å samle tankene på rett vei.

Bestefaren min er veldig gammel og rammet av kreft. Han har i det siste året blirr litt og litt dårligere, men for tre uker siden var han oppe og gikk, snakket vanlig, lo, og det virket i det hele tatt som at han fortsatt hadde det fint. For noen få dager siden fortalte faren min meg at det går nedover med han, men jeg hadde ikke ventet det jeg fikk se i går, da jeg dro på besøk. Han har blitt så tynn, så innsunket i hele kroppen og han greide bare såvidt å holde hodet oppe. Han klarer ikke å stå og gå lenger og når han snakket så var de få ordene han fikk frem ganske uforståelige og uten sammenheng med det jeg spurte om. Jeg hadde med oldebarnet hans, og det var kun derfor jeg klarte å holde meg. Litt etterpå var hjemmehjelpen der og snakket med han, og jeg måtte forlate rommet, jeg gikk inn på et eget rom og brøt sammen i gråt.. Men før vi dro sa jeg at jeg er veldig glad i han..

Jeg har alltid hatt et nært og godt forhold til han, han har ALLTID vært der for meg når jeg trengte noen og jeg har aldri klart å tenke på at han også blir eldre. Har liksom tenkt at det alltid skal være meg og bestefar Nå vet jeg at han ikke har lenge igjen, men jeg klarer ikke å forsone meg med det. Jeg taklet ikke å se han slik og vet heller ikke hva jeg skal si til han når jeg skal besøke han igjen i morgen. Jeg må passe på og være så mye sammen med han nå som mulig, men hvordan skal jeg greie det, når jeg ikke klarer å se han slik? Jeg er dessuten så redd for at han har det vondt..

Tankene mine er kun fokusert på dette om dagen og jeg klarer egentlig ikke å konsentrere meg om noenting. Jeg er så redd for å få den telefonen jeg helst ikke vil ha..

Jeg vil heller ikke snakke om akkurat dette med pappa og familien min, for jeg vil ikke spre dårlig stemning. Og jeg vil jo helst prøve å være positiv selv også, og heller nyte tiden vi har igjen med han. Men det er så vanskelig..

Uff, jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil hen med dette innlegget. Måtte bare få det ut.. Men er det noen som har noen råd å komme med, hadde jeg blitt veldig takknemlig...

[KatteLatte]

Jeg vet veldig godt hvordan du har det. Min bestemor fikk også kreft, og de siste dagene var ikke så gode. Det er veldig tungt å miste noen man er glad i. Det du må tenke på nå er at i den tilstanden bestefaren din er i nå, så har han det ikke noe godt. Det beste for han vil sannsynligvis være å få slippe så fort som mulig. Han bør slippe å pines med sykdom lenge. Derfor vil nok døden være en lettelse for ham, og også for dere på en måte. Og det skal dere ikke føle skyldfølelse for. Det er en lettelse når mennesker som har vært syke i lang tid dør. Det er fordi man går og venter, dag etter dag, time etter time, på den telefonen som sier at nå er det slutt. En byrde vil falle fra skuldrene dine, men en ny vil kanskje komme fordi man gjerne får dårlig samvittighet for å føle det sånn. Men det skal du ikke!

Du må fokusere på det positive. Du må tenke på alle de gode minnene dere har sammen, og det gode forholdet dere har hatt gjennom livet ditt. Du må tenke på at du er heldig (og også han) som har anledning tilå tilbringe hans siste dager sammen med ham. Det er ikke alle eldre som får oppleve dette.

Jeg skjønner at du gruer deg til å gå på besøk igjen, i frykt for hvilket syn som møter deg. Sannsynligvis vil du klare å "holde maska" når du først blir satt i situasjonen. Kanskje går det bedre neste gang enn det gjorde første gang, for nå vet du hva du kan vente deg. Skulle du bli lei deg og begynne å gråte, så gjør jo ikke det noe. Bestefaren din veit nok veldig godt hva som er i ferd med å skje, og at du viser følelser betyr jo bare at du er glad i ham og kommer til å savne han.

Jeg syntes tida fram til begravelsen var verst. Da den var unnagjort kunne sorgen bearbeides mer, og de gode minnene fikk ta plassen fra de vonde fra sykdomstiden.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til.

[:-) anna]

Det er vondt å miste noen. Og du kommer til å sørge lenge. Men prøv å huske at dette er slik livet er. Han er en gammel mann. Han har levd livet sitt fra fødsel til alderdom. Han har faktisk levd det livet de fleste drømmer om. Han har fått barn og barnebarn som åpenbart er veldig glade i ham. Og han har til og med fått bli oldefar.

Når du sørger så er det fordi han er dyrebar for deg. Fordi han betyr mye.

Det betyr at livet hans har hatt stor verdi. Når man sørger over noen så viser det jo nettopp det. At dette er et menneske som har spilt en rolle. Et menneske som har greid kunststykket å bruke livet sitt til å bli viktig for noen. Da har han ført noe godt i verden. Verden er blitt bedre på grunn av ham.

Prøv å være sterk og være der for ham nå. Det vil være vondt, men vil bety mye for deg senere. Han har vært der for deg. Nå er det din tur å være der for ham.

Det er vondt å miste mennesker, men det er livets gang.

Det er en tid for å fødes og en for å dø.

Prøv å være takknemlig for livet hans. For at han fikk så mye. Ikke la det som skjer nå være det du sitter igjen med etterpå. Det som kommer frem hver gang du tenker på ham. Han høres ut som et menneske som fortjener å huskes for livet sitt og den han var.

[MaH]

Veldig trist å høre om bestefaren din. Jeg vet akkurat hvordan du har det nå, for noen år siden mistet jeg også min bestefar. Han døde av hjernesvulst. Det var den verste perioden i livet mitt, det og se han bare bli sykere, tynnere og svakere. I disse dager holder jeg på å miste bestemoren min, og jeg føler meg helt tom. Det er så forferdelig vondt å se en av dine aller nærmeste lide og ha det vondt. Men jeg prøver trøster meg med alle de gode minnene jeg har hatt med de begge, og er veldig takknemlig for at jeg har hatt så to fine besteforeldre. Med dette ville jeg bare si at du ikke er alene, kjære deg. Sorgen er stor, men tenk tilbake på alle minnene du har med bestefaren din:) Jeg vil ikke si at tiden leger alle sår, men jeg lover deg at det blir bedre etterhvert. Stor klem til deg!!

[AnonymBruker]

Trist å høre om bestefaren din.

Man er aldri helt forberedt på å miste noen, selv om man har fulgt de gjennom lang tids sykdom eller at de rett og slett er gamle.

Jeg jobber i en boenhet med eldre mennesker. For de fleste av beboerne er dette siste stoppested, å vi har ofte samtaler med pårørende som ser hvilken vei det går med deres kjære, men uansett hvor gammel mor eller far er så er de aldri helt forberedt på døden. De skal igjennom en sorgreaksjon, noe som er helt naturlig.

Jeg tenker også på å forberede deg på at du kan oppleve at din bestefar forteller deg at han snart skal dø. Da har det ingen hensikt å si at "selvfølgelig skal du ikke det". Ofte vet eldre mennesker selv at de skal dø, de vet at dagen kommer å ofte er de slitne og forberedt på at de har gjort sitt på denne jord. Tenk på at bestefar har en gammel kropp, å kroppen og organene våre er ikke laget for å vare evig.

At du kan ha problemer med å skjønne hva han sier kan være at det er påbegynt terminalbehandlig med smerte og angstlindring. Dette betyr sterke medisiner som sløver ned personen å også virker inn på talen. For din bestefars del håper jeg at han når den tid kommer får den smerte/ angstlindringen han trenger, for ingen skal være nødt til å lide seg gjennom den terminale perioden. Det kan være tøft for de pårørende å se, men man må tenke på å gjøre det best mulig for personen det gjelder.

Ellers syns jeg du skal ta besøkene som de kommer. Du har lov til å være lei deg, men trenger nødvendigvis ikke sitte å gråte foran bestefar hvis det ikke faller seg naturlig at bestefar også gråter. Da kan dere gjøre det sammen.

Selv om du kanskje ikke tror på det nå så kan faktisk døden være en fin opplevelse. De som sovner rolig inn ser ofte veldig fredfulle ut. Jeg har også opplevd å se at den døde har et smil om munnen. I sånne situasjoner kan vi som jobber med de le og si at det er akkurat sånn vi husker XXX.

Har ikke så mye annet å si akkurat nå enn at du må bare ta hver dag og hvert besøk som de kommer. Reaksjonen vil komme, men man vet aldri når eller hvordan den kommer.

Ta vare på øyeblikkene med bestefar så har du noe å se tilbake til når den værste sorgen har gitt seg.

[Christiane_W]

Stor til deg!

Jeg har alltid hatt et nært forhold til bestemoren min og klarer ikke å se for meg den dagen hun er borte. Hun er nærmer seg 90 med stormskritt og jeg vet jo at hun ikke kommer til å leve evig, men jeg klarer liksom ikke å innstille meg på at hun faktisk kommer til å være borte om noen få år - det er bare så utrolig vondt å tenke på...

[Lightblue]

Leit å lese dette. Vet nøyaktig hvordan det er, gikk gjennom så og si akkurat det samme for et par år siden. Kunne like gjerne ha vært meg som skrev startinnlegget for å si det sånn.

Har ikke så veldig mye gode råd å komme med annet enn at angående det med at du lurer på hvordan du skal greie å besøke han masse når du ikke takler å se han slik, så har du alt å vinne på å bite det i deg, og tilbringe så mye tid som du kan med han den siste tiden. Det gjorde ikke jeg, og en ting er sikkert: det finnes ingenting jeg har angret mer på!

Ta vare på de gode øyeblikkene og minnene, og vær takknemlig for alle de gode stundene. Det vil hjelpe godt etterhvert

[Gjest gjest]

Du kan jo være der så ofte som mulig? Prate om gamle dager med han, filosofere med han og kjøpe god mat og drikke til han dersom han orker å ta til seg føde.Kanskje noe nytt han ikke har smakt før ,eller yndlingsretten hans? Selv om han ikke orker så mye er det kanskje ok å få noen teskjeer med smak av god yndlingsmat som vekker gode minner. Vise gamle videoer eller bilder av deg og han fra du var liten La han få slappe av med masse beroligende medisiner.Mas på pleierne dersom han ikke får det ,eller gi han et par valium selv.Spill gammel musikk som han hørte på i ungdommen.

La denne overgangen bli hyggelig.Skulle ønske jeg hadde gjort dett e for mine bestefedre,men jeg var ung tenåring og tenkte ikke så langt.

[AnonymBruker]

Hei igjen ts. Jeg skreiv tidligere et innlegg her, å det er jeg som jobber med eldre.

Når du skriver at du ikke vet hvordan du skal takle å se bestefar så syk og redusert så vil jeg svare at det vet man ikke før man er midt oppi situasjonen. Man reagerer så ulikt og reaksjonen kan være veldig ulik alt ettersom hvilken person det gjelder. Mange ting som spiller inn her.

Gjør det du føler for når du besøker bestefar, gjør det som faller seg naturlig for deg. Men jeg vil fraråde å overstimulere bestefar. Han er syk, gammel og sliten.

Selv om det kan være hyggelig å gjøre noe koselig for han som å gi han favorittmaten hans eller å gi han en ny smaksopplevelse vil jeg fraråde dette. En person som er døende har normalt ikke matlyst, å personen trenger ihvertfall ikke en ny smak å forholde seg til. Syke mennesker blir ofte fort både kvalm og uvel, så det siste de trenger da er masse ukjent mat og lukter.

Bare det å være tilstede holder i massevis.

Jeg går utifra at det er flere som vil være sammen med din bestefar nå den siste tiden, å hvis alle skal gjøre det hyggelig for han i form av å gi mat å ellers stimuli i form av bilder og musikk, så kan det bli veldig slitsomt for han. Se an situasjonen og gjør det som faller naturlig, men ikke overstimuler en syk gammel mann.