Ting blir aldri som jeg vil at de skal...

[AnonymBruker]

Jeg er jente som dro til England for å studere fordi jeg trodde at det England er SÅÅÅÅÅ perfekt. Men jeg skjønner nå at det ikke er det. Til og med London er ikke gøy lenger. Selv om det finnes mange hyggelige mennesker i England, er de fleste jeg har møtt IKKE det. Jeg passer ikke bare inn med briter.

Jeg skjønner at jeg må tilbake etter jul og fullføre året mitt og tenke nøye gjennom om jeg vil fortsette her, men hva om jeg ikke vil det da?

Kan jeg forsette graden min i et annet land, eller må jeg begynne helt på nytt?

Og vil jeg i det hele tatt studere? Jeg vet ikke om det er det jeg vil. Jeg er 20 år. Nå må jeg virkelig begynne å finne ut hva jeg vil med livet.

Må man ha en universitets utdannelse?

[bttb]

Jeg er 20 år. Nå må jeg virkelig begynne å finne ut hva jeg vil med livet.

Må man ha en universitets utdannelse?

Nei man må ikke det. Men å gi opp på grunnlag av et "feilskjær" (som du uansett helt sikkert har lært MASSE av, om enn kanskje ikke det du trodde på forhånd at du skulle lære) blir for dumt synes jeg. Finner du noe annet du har mer lyst til, så går du for det.

Og du har god tid til å finne ut hva du "vil med livet" enda, de fleste bestemmer seg for hva de vil med livet de neste årene, så tar de resten av livet på sikt...

[AnonymBruker]

TS her. Jeg vet at jeg bør forsøke å gjøre ting bedre. Jeg har jo bare studert der i noen måneder og ting er annerledes. Dessuten er det en god sjanse at mine følelser forsterkes av å være hjemme til jul. Men jeg skal seriøst vurdere hva jeg vil videre og om jeg takler England. Folk bryr seg liksom ikke der borte og jeg er en ganske svak person. Det skal bare en dum kommentar eller stygt blikk for å ødelegge dagen min.

[Meridian]

Hva studerer du da?

Jeg tror du bare har vært uheldig ... for jeg kjenner flere som har studert på den store øya, og de har hatt det veldig bra...

Om du er overfølsom, og tar ting lett innover deg, og tar alt opp i den værste mening, så er det kanskje ikke så lett å være deg der borte?

Bruk julen til å tenke, og prøv å fullfør skoleåret. Om det er slik at du vantrives veldig, må du bare pakke og dra hjem.

Så er du jo bare 20 år, og har goood tid

Jeg er 29, og har endelig funnet ut hva jeg skal studere fra høsten av.

Endret 20. desember 2010 av meridian

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg reiste utenlands for å studere når jeg var 18 år, og tenkte jeg skulle dele litt tanker med deg her.

Jeg fikk også "panikk" når det nærmet seg jul det første semesteret. Helt i starten var alt nytt og spennende, alt var bare bra. Men etter et par mnd. begynte jeg å mistrives, og fokuserte da bare på det negative. Skolesystemet var uvant, og hvordan man skulle forholde seg til professorer/lærerer var helt annenledes enn i Norge. Følte meg helt "lost" på skolen. Jeg savnet også famile og venner hjemme. Savnet det å omgås nordmenn, mennesker med samme humor og "forståelse" av verden.

Jeg fikk nok rett og slett litt kultursjokk. Og jeg synes også det var hardt å skulle klare seg "helt alene" så langt vekke fra alt det kjente.

Men jeg fortsatte, og er veldig glad for det. Ting ble mye bedre når jeg bare "kom inn" i systemt og forsto hvordan ting fungerte i det nye landet. Jeg flyttet tilbake til Norge etter et par år, og da var plutselig Norge det ukjente landet hvor jeg ikke "fant min plass" (skal ikke være lett, gitt ) Nå er jeg igjen flyttet utenland og stoortrives! :D

Jeg sier ikke at det er dette som kommer til å skje for deg, men jeg vil råde deg til å tenke over hvorfor du mistrives. Har du funnet den virkelige grunnen? Og er det negative ved å bo i England så mye større enn det positive?

[Annikken]

Dette lærer du av! Og en av de viktigste lærdommene er å ikke gi opp. Det er lov å gi opp, men jeg tror du sitter igjen med mye om du fullfører semesteret. De færreste mennesker er 100% trygge på at de har gjort det riktige hele veien, det er vanlig å bli usikker på valget du tar. Det vil sikkert ta mange år før du virkelig _vet_ hva du vil. Jeg er litt som meridian der

Edit: Det hørtes veldig negativt ut at jeg sier "det tar mange år likevel så bare slapp av", men det jeg prøver å si er at "veien er målet", så uansett hva du foretar deg de neste årene så vil ALT være med på å gjøre at du finner ut hva du egentlig vil. Så ikke bekymre deg

Endret 21. desember 2010 av Annikken