En far med psykopatiske trekk?

[Gjest Kathrine]

Hei

Jeg er en jente på snart tjue, og bor hjemme hos mine foreldre (de er skilt, men meg og søskene mine er hos pappa i helgene. Jeg er eldst, og kan til tider tilbringe mer tid hos pappa av ulike årsaker, som arbeidsro i forbindelse med studier. Det er nå den siste tiden at jeg har lagt merke til noe unormalt oppførsel hos min far. Vi har gjennom min oppvekst hatt et ganske godt forhold, men særlig de to siste årene har det vel og merke forverret seg. Vi krangler ofte, og ender alltid opp med en uløst diskusjon/argument. Pappa er svært utålmodig, men på en abnormal måte. han kan nemlig gå fra å være totalt rolig, eller i et svært, nesten unaturlig godt humør, til og plutselig bryte ut i sinne. det kommer alltid så brått på, og ingen skulle trodd at en middagssamtale skulle ende i raseri. Jeg for min del er en person som står for sitt og må forsvare seg hvis det trengs, spesielt hvis jeg vet at jeg har rett i gjeldende sak. i løpet av en krangel kan han komme med de mest nedverdigende kommentarer, ting som virkelig kan sitte dypt lang tid etter. Ofte føler jeg også at han gjør eller sier ting fordi han vil såre med vilje, sadistisk rett og slett. Et eksempel er hvis vi under en middag snakker om noe, og det plutselig dukker opp et ord jeg ikke vet hva betyr. da kan han plutselig si "ja, for du vet vel hva det betyr"?, istdet for å bare forklare meg. I samtaler hvor vi diskuterer noe saklig skal han også alltid bruker de vanskeligste ord og formuleringer selv om han godt vet at jeg ikke skjønner alt han sier, ofte gjør han det når vi krangler for å dumme meg ut. Som regel gir jeg opp og går fordi jeg er så sliten og oppgitt. En ting er at han fungerer som en sadistisk tikkende bombe, en annen ting er at han også er helt rolig og tilbake til det gode humøret bare noen minutter etterpå. Ofte sitter han og ler med min bror over en samtale i stuen mens jeg er på rommet og griner av frustrasjon.

I tillegg til hans plutselige raseriutbrudd, må jeg også fortelle at han er en svært intellegent allvitende mann. Han er underdrivende godt klar over dette selv, og anser seg selv som langt over gjennomsnittet smart. Han har absolutt ingen tolaranse for folk som han mener er "dumme" eller usmarte. Både meg og mine søsken, for ikke å nevne mamma, har alltid hatt prestasjonsangst ovenfor han, en konstant frykt for å ikke leve opp til hans forventinger av oss. Da er det snakk om alt fra den minste ting, som å kjøpe feil vare når vi handler, eller en dårlig karakter på en prøve.

Pappa innrømmer aldri feil eller sier unnskyld. Har også sett flere tendenser til manglende empati i ulike sammenhenger. De gangene han har vært på nippet til å skjønne at han tar feil, kommer det alltid en og annen bortforklaring.

Det som gjør hele situasjonen enda vanskeligere for meg og mine søsken, er at ingenting av dette er synlig utenfor hjemmet, eller ute blant andre folk. Utenfor er han en arbeidsom og nesten fakeaktig snill. Han eier et firma med kun to andre fast ansatte, som ideelt sett skulle hatt over ti ansatte. Han jobber selv 12-15 timer hver dag, noe han har gjort siden mamma skilte seg fra ham. utenom jobben, er han også svært aktiv som FAU-leder på skolen til min lillebror, og har også nå over lengre periode vikariert som fotballtrener. Folk anser han som svært hjelpsom, snill, aktiv, alt som måtte derfinere det en kaller perfekt. han gjør så mye for alle andre, at gjenstående tid til familien (oss barna) er minimal. Rettere sagt innsatsen. Det er så mye mer jeg vil si, men vet ikke hvordan jeg skal få uttrykt meg slik at andre forstår.

jeg kan oppsummere med å si at han er en person som utgir seg for å være nesten perfekt, men for meg er han totalt gjennomskuelig. han er en løgnaktig, manipulerende, til tider sadistisk person som sjeldent viser medynk eller forståelse. Han innrømmer aldri feil, og mener at ALT han gjør, gjør han for en grunn. er faktisk hans nåværende konflikt med min søster som gjør at jeg følte behover for å få dette nedskrevet. han har et veldig distansert forhold til min søster. skal ikke gå inn i detaljer, men akkurat nå straffer han henne ved å pirke og gnage på alt hun gjør som straff for noe hun har gjort. han har fratatt henne pc, mobil og sminke. Og han tok også fra henne all neglelakken fordi han mener det skylder hennes dårlig hukommelse. hun fikk ikke lov til å gå å legge seg nå, fordi de skulle opp og gjøre hukommelsesøvelser. de har nå sittet der opp i snart to timer, og klokken er halv to!! grunnen til dette, er visstnok fordi hun ikke vil sieller husker hvem hun chattet med langt ut på natt, som forårsaket at hun sto opp så sent idag.

Dette ble litt rotete, men håper det er noen her inne som kan gi råd/tips på hva jeg kan gjøre og hvordan vi som tre søsken kan takle dette.

[¤ Lykke ¤]

http://www.klikk.no/helse/samliv/article410984.ece

Kanskje du klarer å finne det ut selv. Ingen her kjenner faren din bedre enn deg selv, så prøv å svar på den måten du kjenner din far!

[kvinnerkvinner]

Du bør lese boken Ut av psykopatens grep

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=2948920&rom=MP

Det kan hende du kan låne den på bibioteket også.

[Susieseys]

Hvis det er så galt som du beskriver vil det være nødvendig for deg å tilbringe minst mulig tid med din far ettersom det er ødeleggende for deg, og dine nærmeste.

Jeg regner med du har stille og rolig konfrontert din far om at hans uttalelser ofte sårer deg og dine. Hvis han bortsnakker dette eller angriper deg for dette, burde det være varselstegn. Hvis du ofte tenker på din far og hans oppførsel, det påvirker søvn og hverdag, burde du oppsøke psykolog eller annen hjelp for å håndtere følelsene som følger med.

Ingen, om de så er mor eller far, har rett til å behandle deg på den måten. Du er et menneske og fortjener respekt og vennlighet.

Endret 19. desember 2010 av Susieseys

[Gjest Raptuza]

Andre muligheter er å fortelle om situasjonen til helsesøster eller en lærer du stoler på. Tror nok de vil høre alarmbjellen ringe...

Ikke la din far ødelegge deg.

[Gjest laila]

snakk med en helsesøster på skolen og moren din. Ikke dra like mye på besøk til han som før.

[la Flaca]

Det første som slo meg var at han høres ut som en sliten mann, og det ser ut til å stemme når du sier at han jobber 12-15 timer hver dag. I tillegg oppdrar han søsteren din og bekymrer seg for henne. Det er ikke enkelt å ha tenåringsjenter! Særlig ikke nå som de kan sitte og chatte med fremmede på nettet hele natta, og man har mye mindre kontroll på dem enn før i tia. Så lenge du bor hjemme vil han også bry seg med deg og ditt liv i større grad enn hva som kanskje er sunt.

Det hadde kanskje hjulpet dere at du fikk din egen leilighet, så dere slipper å gå hverandre på nervene? Da har han bare søstern din å konsentrere seg om, og det kan hjelpe mye på presset.

Ut i fra det du har skrevet tror jeg ikke pappan din er psykopat. Vent til du blir mamma, så skal du se hvor "psykopatisk" du kan bli, særlig i krevende perioder av livet.

Edit; oppdaget at dere bare bor hos han på deltid. I såfall ville jeg gitt han litt mer "fri" så lenge han gir uttrykk for å trenge det. Unngå konfrontasjoner ei stund og la han hente seg inn.

Endret 19. desember 2010 av la Flaca

[AnonymBruker]

Hei

Jeg er en jente på snart tjue, og bor hjemme hos mine foreldre (de er skilt, men meg og søskene mine er hos pappa i helgene. Jeg er eldst, og kan til tider tilbringe mer tid hos pappa av ulike årsaker, som arbeidsro i forbindelse med studier. Det er nå den siste tiden at jeg har lagt merke til noe unormalt oppførsel hos min far. Vi har gjennom min oppvekst hatt et ganske godt forhold, men særlig de to siste årene har det vel og merke forverret seg. Vi krangler ofte, og ender alltid opp med en uløst diskusjon/argument. Pappa er svært utålmodig, men på en abnormal måte. han kan nemlig gå fra å være totalt rolig, eller i et svært, nesten unaturlig godt humør, til og plutselig bryte ut i sinne. det kommer alltid så brått på, og ingen skulle trodd at en middagssamtale skulle ende i raseri. Jeg for min del er en person som står for sitt og må forsvare seg hvis det trengs, spesielt hvis jeg vet at jeg har rett i gjeldende sak. i løpet av en krangel kan han komme med de mest nedverdigende kommentarer, ting som virkelig kan sitte dypt lang tid etter. Ofte føler jeg også at han gjør eller sier ting fordi han vil såre med vilje, sadistisk rett og slett. Et eksempel er hvis vi under en middag snakker om noe, og det plutselig dukker opp et ord jeg ikke vet hva betyr. da kan han plutselig si "ja, for du vet vel hva det betyr"?, istdet for å bare forklare meg. I samtaler hvor vi diskuterer noe saklig skal han også alltid bruker de vanskeligste ord og formuleringer selv om han godt vet at jeg ikke skjønner alt han sier, ofte gjør han det når vi krangler for å dumme meg ut. Som regel gir jeg opp og går fordi jeg er så sliten og oppgitt. En ting er at han fungerer som en sadistisk tikkende bombe, en annen ting er at han også er helt rolig og tilbake til det gode humøret bare noen minutter etterpå. Ofte sitter han og ler med min bror over en samtale i stuen mens jeg er på rommet og griner av frustrasjon.

I tillegg til hans plutselige raseriutbrudd, må jeg også fortelle at han er en svært intellegent allvitende mann. Han er underdrivende godt klar over dette selv, og anser seg selv som langt over gjennomsnittet smart. Han har absolutt ingen tolaranse for folk som han mener er "dumme" eller usmarte. Både meg og mine søsken, for ikke å nevne mamma, har alltid hatt prestasjonsangst ovenfor han, en konstant frykt for å ikke leve opp til hans forventinger av oss. Da er det snakk om alt fra den minste ting, som å kjøpe feil vare når vi handler, eller en dårlig karakter på en prøve.

Pappa innrømmer aldri feil eller sier unnskyld. Har også sett flere tendenser til manglende empati i ulike sammenhenger. De gangene han har vært på nippet til å skjønne at han tar feil, kommer det alltid en og annen bortforklaring.

Det som gjør hele situasjonen enda vanskeligere for meg og mine søsken, er at ingenting av dette er synlig utenfor hjemmet, eller ute blant andre folk. Utenfor er han en arbeidsom og nesten fakeaktig snill. Han eier et firma med kun to andre fast ansatte, som ideelt sett skulle hatt over ti ansatte. Han jobber selv 12-15 timer hver dag, noe han har gjort siden mamma skilte seg fra ham. utenom jobben, er han også svært aktiv som FAU-leder på skolen til min lillebror, og har også nå over lengre periode vikariert som fotballtrener. Folk anser han som svært hjelpsom, snill, aktiv, alt som måtte derfinere det en kaller perfekt. han gjør så mye for alle andre, at gjenstående tid til familien (oss barna) er minimal. Rettere sagt innsatsen. Det er så mye mer jeg vil si, men vet ikke hvordan jeg skal få uttrykt meg slik at andre forstår.

jeg kan oppsummere med å si at han er en person som utgir seg for å være nesten perfekt, men for meg er han totalt gjennomskuelig. han er en løgnaktig, manipulerende, til tider sadistisk person som sjeldent viser medynk eller forståelse. Han innrømmer aldri feil, og mener at ALT han gjør, gjør han for en grunn. er faktisk hans nåværende konflikt med min søster som gjør at jeg følte behover for å få dette nedskrevet. han har et veldig distansert forhold til min søster. skal ikke gå inn i detaljer, men akkurat nå straffer han henne ved å pirke og gnage på alt hun gjør som straff for noe hun har gjort. han har fratatt henne pc, mobil og sminke. Og han tok også fra henne all neglelakken fordi han mener det skylder hennes dårlig hukommelse. hun fikk ikke lov til å gå å legge seg nå, fordi de skulle opp og gjøre hukommelsesøvelser. de har nå sittet der opp i snart to timer, og klokken er halv to!! grunnen til dette, er visstnok fordi hun ikke vil sieller husker hvem hun chattet med langt ut på natt, som forårsaket at hun sto opp så sent idag.

Dette ble litt rotete, men håper det er noen her inne som kan gi råd/tips på hva jeg kan gjøre og hvordan vi som tre søsken kan takle dette.

.

[AnonymBruker]

Er dette en muslimsk familie? Hvis det ikke er det så er det sannsynligvis en psykopat ja.

[Gjest Gjest]

Hvis dette er noe du har oppdaget i det siste, så er han ikke psykopat. Da hadde i så fall du vært skrekkslagen hjernevasket fra ca to års alder og du hadde aldri stilt spørsmål ved oppførselen hans, kun din egen!

Høres mer ut som en mann i en livskrise for meg. Og det er vel ikke så usansynlig etter skillsmisse og 12-15 timers jobb hver dag.

Du er snart 20 år, på tide å begynne å passe på seg selv. Flytt på hybel. Å reformere din far er ikke din jobb, og for alt du vet er du en ekstra belastning han ikke trenger akkurat nå.

[Gjest Gjest]

Synes heller ikke dette høres helt psykopat-gate ut....

Faren din må være ekstremt overarbeidet, men det er hans problem, lite/ingenting du kan gjøre for å hjelpe. Han bør jo åpenbart ansette flere folk, kutte ned på egen arbeidsmengde, og få seg fritid sammen med familie og venner. du må leve ditt liv.