Fikk akkurat et nytt slag i magen!

[AnonymBruker]

Herregud så vondt det gjør å høre om babyer som dukker opp over alt!

Kolleagen min går rundt med såå fin struttemage - snakker selvfølgelig ikke om annet i lunchen! eller ellers.

Venninna mi er gravid IGJEN på under 1 år!!

Hvor mange ganger skal en måtte gforholde seg til at alle andre venter barn etter barn mens en selv forblir barnløs i det som føles som en evighet!!!!

Jeg orker nesten ikke å si gratulerer og langt mindre møte gravide folk - da må en jo snakke om BARE graviditet og barn heeele tiden og late som alt er så fint og søtt selv om det egentlig føles helt jæææævlig.

Det er selvfølgelig forventet at alle synes det er så fantastisk og koselig...og for all del...det er det jo!!! men det finnes andre mennesker som synes det er vansleig. Når skal folk lære å ta litt hensyn!

(((((( håper jeg klarer å "holde meg unna" uten at det virker unaturlig for henne at vi ikke finner på så mye akkurat nå.

Er det noen som kjenner seg igjen??

Hva skal man gjøre?

[AnonymBruker]

gah, ja jeg skjønner hva du mener. De har lik rett til å ferdes med struttemagen sin som alle andre, men er de på død og liv nødt til å snakke om den hele tiden? De er da ikke universets sentrum heller.

På jobben kom det et damemenneske som hadde jobbet der tidligere og skulle skryte av ungen sin. Det var ikke bare et kort besøk, hun var der LENGE. Når det var tid for lunsj fulgte hun selvfølgelig etter, vippet ut puppene og ga seg til å amme ungen inne på lunsjrommet.

[AnonymBruker]

jeg kjenner meg igjen. Hadde det sånn i mange år. Toppen av kransekaka var da en lesbisk på jobben ble gravid 2 ganger på rad med donorsæd.

Jeg latet lenge som jeg synes det var ok.

Men plutselig var det ikke ok lenge, og jeg sa at jeg ikke kan glede meg over andre sine svangerskap.

Da innrømte venninnene mine at de har skjønt for lenge siden at jeg spiller skuespill og at jeg egentlig ikke er glad over at andre er gravide.

Det er bra at du tør skrive det her. Innrøm det foran andre også.

Velger å bli anonym her fordi jeg kan bli gjenkjent, men har veldig lyst til å hjelpe deg

[Gjest Spinell]

Unnskyld at jeg sier det, og nå får jeg sikkert mye pepper, men her var det mye selvmedlidenhet! Ja, det er trist at du sliter med å bli gravid, men det er da virkelig ikke venninnene og kollegene dine sin skyld?!

Det du må gjøre er å fortelle deg selv at det ikke hjelper det spøtt at du synes synd på deg selv og går rundt og er misunnelig. Du blir verken mer eller mindre gravid av det, og det eneste du oppnår er å støte venner vekk fra deg.

[AnonymBruker]

jeg kjenner meg igjen. Hadde det sånn i mange år. Toppen av kransekaka var da en lesbisk på jobben ble gravid 2 ganger på rad med donorsæd.

Jeg latet lenge som jeg synes det var ok.

Men plutselig var det ikke ok lenge, og jeg sa at jeg ikke kan glede meg over andre sine svangerskap.

Da innrømte venninnene mine at de har skjønt for lenge siden at jeg spiller skuespill og at jeg egentlig ikke er glad over at andre er gravide.

Det er bra at du tør skrive det her. Innrøm det foran andre også.

Velger å bli anonym her fordi jeg kan bli gjenkjent, men har veldig lyst til å hjelpe deg

Takk for tips - men jeg vet ikke om jeg har lyst til at noen skal vite dette fordi jeg er redd det skal gjøre enda vondere og "rart" mellom meg og de som venter barn. alle spørsmålene og unngåelsene...uff..

Håper at noe skjer for oss snart, for da kunne vi hatt permisjon sammen og tng kunne vært veldig hyggelig. nå er det bare fælt..har akkurat begynt å kunne ha et normalt forhold til henne igjen.

[AnonymBruker]

Unnskyld at jeg sier det, og nå får jeg sikkert mye pepper, men her var det mye selvmedlidenhet! Ja, det er trist at du sliter med å bli gravid, men det er da virkelig ikke venninnene og kollegene dine sin skyld?!

Det du må gjøre er å fortelle deg selv at det ikke hjelper det spøtt at du synes synd på deg selv og går rundt og er misunnelig. Du blir verken mer eller mindre gravid av det, og det eneste du oppnår er å støte venner vekk fra deg.

Du har helt rett-men det er dessverre ikke så enkelt som å bare "skru av" følelser.

Da hadde jo livet vært en dans på roser!!

[Gjest Alabama]

Det er ikke så lett å glede seg over at alle andre er blitt gravide, når man selv ønsker å blir gravid, men ikke får det til!

Ingen andres feil at man ikke blir gravid, men er heller ikke ens egen skyld. Det at man er misunnelig er helt normalt.

[Gjest Alabama]

Men kanskje en idé å fortelle venner at du sliter litt, så skjønner det at de ikke skal prate så mye om det!?

[Xtra_lilje]

Unnskyld at jeg sier det, og nå får jeg sikkert mye pepper, men her var det mye selvmedlidenhet! Ja, det er trist at du sliter med å bli gravid, men det er da virkelig ikke venninnene og kollegene dine sin skyld?!

Det du må gjøre er å fortelle deg selv at det ikke hjelper det spøtt at du synes synd på deg selv og går rundt og er misunnelig. Du blir verken mer eller mindre gravid av det, og det eneste du oppnår er å støte venner vekk fra deg.

Det må da være lov å blåse ut litt uten å skulle få dårlig samvittighet for å gi uttrykk for tanker man egentlig ikke har "lov" til å ha.

[Gjest Spinell]

Det må da være lov å blåse ut litt uten å skulle få dårlig samvittighet for å gi uttrykk for tanker man egentlig ikke har "lov" til å ha.

Og det er lov å svare på spørsmål TS stilte i hovedinnlegget, noe jeg gjorde.

[AnonymBruker]

Det er veldig vanskelig når "alle" blir gravide og en selv er ufrivillig barnløs, det er ingens feil, men vondt er det likevell.

Jeg hadde det på samme måte, jeg unngikk alle som var gravide eller nettopp hadde fått barn. Etterhvert ble jeg så lei meg at jeg sa rett ut at jeg ikke orket å høre på hvem som var gravide og hvem som hadde fått barn (ikke til de som var gravide da, men de som snakket om det). De ble sjokkerte og skjønte ikke helt, og jeg var nok krass, men det måtte ut.

Jeg vet så godt at det er vanskelig, men fortell dem hva du føler og si at du er jo glad på deres vegne, men at det hadde vært fint om dere snakket om noe annet også.

Og unngå så godt du klarer å vær sammen med gravide (på jobben) eller de som kommer å viser fram den nyfødte.

Snakk også med mannen din, kanskje har han de samme følelsene.

Stor klem!

[Gjest Blondie65]

Du har helt rett-men det er dessverre ikke så enkelt som å bare "skru av" følelser.

Da hadde jo livet vært en dans på roser!!

For noen år tilbake måtte jeg fjerne livmoren. Jeg ble nødt å ta en avgjørelse der og da: Jeg kan ikke la andres babylykke påvirke meg negativt for da kan jeg like godt legge meg ned og gi opp. Jeg har alltid ønsket meg barn, jeg kan aldri få det.

Hva har andres babylykke med deg å gjøre egentlig? Ingenting. Hva hjelper det deg å ha det vondt og være misunnelig? Ingenting.

Det eneste du oppnår er at du drukner deg selv i selvmedlidenhet og vonde følelser.

Eller snu dette motsatt: vil du virkelig at alle skal ta seg i vare for å snakke om sin lykke når de er rundt deg? Kommer du til å legge bånd på deg den dagen du selv er gravid i tilfelle det er noen rundt deg som ikke kan få barn eller strever med å få det?

Ca et år etter operasjonen ble en kollega veldig etterlengtet gravid. Men hun turde ikke fortelle meg det i tilfelle jeg skulle bli lei meg. Jeg sa at jeg syntes det var fint at hun tenkte på det, men at jeg ikke kan leve med at folk skal for alltid gå rundt på eggeskal rundt meg og at jeg syntes det var koselig å dele gleden med henne. Bør ikke dere som strever med dette gjøre det også?

[Capricorn]

Det går ikke innpå meg når venner og kollegaer får barn.

Det som kan provosere er når folk får den ene ungen etter den andre for så å drite litt i dem.

Da kjenner jeg hvor urettferdig det er å ikke kunne få barn når det finnes nok av "barneprodusenter" der ute som ikke fortjener å få dem.

[Pimp]

Blondie og capricorn +1

godt sagt

[Vilmenfårikketil]

til TS!! Har det akkurat slik du beskriver innimellom, men har gudskjelov blitt litt bedre nå når jeg vet at det er en grunn til at vi ikke får det til. Pluss at jeg prøver å tenke litt som det nevnes over her, at det endrer ingenting å være "negativ", det gjør det egentlig bare litt verre... men det er ikke så fordømt lett som det beskrives over her heller, jeg klarer ikke så styre det når jeg er på mitt verste, mest selvmedlidende jeg! selv om jeg etterhvert har klart å styre tankegangen noe.. Det MÅ være lov å få utløp for følelsene sine, tror det er dumt å gå med de inne i seg!

Blondie65: Hvordan har du klart å snu tankene dine...? Jeg tror nemlig ikke noe på at du aldri har følt det som TS... Tips mottas med takk! ser bla at du er født i 65 (?) og har nok muligens hatt noen flere år til å fordøye det hele?

Ellers synes jeg at det er vanskeligst å forholde seg til de som er blitt gravide og vet om at vi sliter... vennskapet blir veldig kunstig, og jeg merker at noen legger unaturlig mye bånd på seg om graviditeten. Og det motsatte, at de maser i vei som aldri før, og absolutt ikke tar hensyn, og det irriterer meg mer når de faktisk vet ståa, jeg tåler det bedre fra de som ikke vet.

[kaprifolen]

Jeg vet veldig, veldig godt hvordan du har det, og har full forståelse....

Jeg skrev en tråd for en tid tilbake om hvor forbanna og drittlei jeg ble av at Gud og Hvermann spør "når har dere tenkt å få barn, da?" og "er du gravid!?" Sistnevnte dukker opp ved alt fra trøtthet, ømme ledd, kvalme, irritabilitet, magevondt, røykeslutt, si nei takk til alkohol, tørr hud, ha lyst på en annen mat enn de forventer, eller tett nese for den saks skyld...

Det har vært det verste for meg. Men jeg kjenner også igjen følelsen av å slite med å glede seg fullt ut for andre. Og den dårlige samvittigheten som kommer på toppen av det.

Man blir nok ekstra hårsår, men man må faktisk bare forteller seg selv at det var sånn før du begynte å slite også, man la bare ikke like mye merke til det da... Å distansere seg litt for å venne seg til tanken er greit nok, men ikke la det gå ut over vennskapet deres. Da er det bedre å være ærlig. Selv er det ikke mer enn en knapp håndfull venner som vet at vi prøver, og jeg har null interesse av å dele det med andre heller (spesielt siden jeg er i en situasjon hvor det ikke bare er nære venner som tråkker meg på tærne uten å vite det, men ansatte, klienter, samarbeidspartnere, naboer, folk jeg handler av, vilt fremmede osv). Men i de tilfellene det har vært mine gode venner som har blitt en kilde til såre følelser, har jeg bare måttet "skjerpe meg" og tenke på at jeg er jo tross alt glad for at de ikke har det like vondt som oss....

Beklager at jeg ikke kunne gi deg en fasit som ville gjort hverdagene din lettere, men håper at du hjalp å vite at andre forstår hvordan du føler det... Og det er ikke verken galt eller egoistisk eller selvmedlidende. Det er vondt, sårt og trist, og fullt forståelig!

[Gjest Blondie65]

Blondie65: Hvordan har du klart å snu tankene dine...? Jeg tror nemlig ikke noe på at du aldri har følt det som TS... Tips mottas med takk! ser bla at du er født i 65 (?) og har nok muligens hatt noen flere år til å fordøye det hele?

Jeg tok en beslutning: jeg kan ikke tillate rotfeste av tanker om at det er urettferdig at ikke jeg kan få barn mens andre kan få det. Jeg er 45 år. Mesteparten av mine 45 år har jeg ønsket meg barn og trodd jeg kom til å få det. Jeg har ikke levd så lenge med vissheten om at det ikke blir.

Det hender selvsagt at jeg fremdeles synes dette er vondt eller vanskelig. Men dette har ALDRI vært trigget av at andre strutter med magen eller har en nyfødt baby. Fordi jeg ikke tillater slike tanker å slå rot!

[AnonymBruker]

Man må bare bestemme seg for at man ikke skal være bitter. Det er jo ikke slik at det er en viss porsjon unger som skal ut, og deres mulighet minsker hver gang andre får barn. Dere må bare fortelle dere selv at det at andre får barn ikke har en dritt med dere å gjøre, og legge det fra dere.

Og å klage over at andre ting gjør normale ting med babyen sin er bare smålig. Alle er forelska i babyen sin, og snakker om den hele tida, og det kommer dere også til å gjøre, den dagen det klaffer. Ikke kast stein i glasshus, eller tror dere virkelig at dere kommer til å bli annerledes? Og å reagere på at de ammer babyen? Skal de liksom la ungen sulte, for å tilfredsstille dere?

Skjerpings jenter, håper dere i det minste jobber med disse følelsene, fremfor å bare spy ut eder og galle.

[Gjest BabyBlue]

Nygravide damer er og forblir klodens mest egoistiske individer: men hei, de bærer tross alt på et fremtidig menneske. Det er stort, og blir et boost for egoet.

De fleste babler om babyer alle 9 månedene, så det er ikke så mye du kan gjøre bortsett fra å bite det i deg og tenke positivt =)

[kaprifolen]

Skjerpings jenter, håper dere i det minste jobber med disse følelsene, fremfor å bare spy ut eder og galle.

Jeg synes ikke noen her har spydd ut eder og galle. De har fortalt at de får vonde følelser, basert på at de sliter med å ønske seg noe stort, som andre får, og får en kanskje smålig, men naturlig reaksjon på dette.

Og hun som skrev om ammingen, mente vel ikke at det var ammingen i seg selv som var så ille, men at det ble vondt for den som skrev det...