Til meg selv.

[ArMada]

Nå har jeg det vondt.

Det gjør vondt. Fysisk.

Igjennom kroppen, i musklene, i hjertet.

Fysisk sliten i hjertet, føles det som.

Selv om det sikkert bare er psykisk.

Jeg sliter med smerter, og det kan hende det er derfor jeg blir så nedtrykt.

I går klarte jeg nesten ikke å stå opp for å gå på jobben.

Følte meg helt elendig. Helt forferdelig.

Ekkelt å innrømme det, men når det gjør så vondt - i en mix av psyke og fysikk - så entrer utrolig skumle tanker.

Vonde tanker.

Tanker om at det er for vondt.

Til å orke mere.

Jeg sier ikke her at jeg har lyst til å ta livet mitt, for det har jeg ikke.

Det kommer jeg ALDRI til å gjøre.

Men følelsen er så dyp, og så tung, at følelsen er der.

Følelsen av å "slippe" - men samtidig så er den så usannsynlig at det er helt uaktuelt.

Blir vondt å tenke på at det ikke ser ut som om det er noen utvei.

Har grått en del i det siste.

Grått meg i søvn.

Og enda vet jeg ikke helt hvorfor.

Jeg skjønner ikke helt hvor det kommer fra - det har ikke skjedd noe så ille den siste tiden.

Likevel....

Frustrerende å ikke vite.

Jeg er sliten.

Jeg lengter.

Jeg savner.

Hva?

Jeg kunne ønske noen kunne legge hånden over øynene mine, stoppe smerten, og holde meg der - til jeg kunne åpne dem igjen, og føle meg fri.

[Gjest sunshine-t]

:trøste:

[ArMada]

Takk for klapp på hodet, sunshine.

[Kid-a]

Kjære deg.... jeg kjenner meg så igjen. Trist at du har det sånn, for det er helt forferdelig. Håper det går bedre, og at du kommer deg fremover. Alt går bra til slutt, jenta.

Klem