Fornektende foreldre og bror med aspergers

[Fisk 77]

Etter mange år med manipulerende, kontrollerende og undertrykkende foreldre har jeg endelig kommet fram til at jeg må bryte kontakten med dem. De har aldri vært interessert i hvem jeg er, mine interesser og mitt beste. De er av typen som mener at de har rett til å styre sine barns liv fullstendig, og aldri bry seg om at vi faktisk har fri vilje og vår egen personlighet. Jeg har levd i over tretti år med overbevisningen om at dersom jeg ikke gjorde som de ville, så ville de slutte å være glad i meg. Ingenting jeg gjorde var bra nok. Som en følge av dette har jeg slitt med spiseproblemer, lav selvfølelse og jeg ble så psykisk utmatted av konstant stress at jeg var syk i tre år, med såkalt utmattelsessydrom. Følelsesmessig har de aldri stilt opp, jeg har alltid måttet takle alt alene, som f eks mobbing på barneskolen.

De er ekstremt konfliktsky, og fasaden om den perfekte familien er viktigere enn å ta tak i vanskelige ting, som f eks da jeg bodde sammen med en mann som mishandlet meg. Her skal alt være perfekt.

Nå har jeg fått livet mitt på rett spor, og er altså klar til å bryte med dem, MEN...

Broren min har blitt dårlig. Etter at foreldrene mine hadde holdt hemmelig for meg hvor dårlig han egentlig var (han har bodd hos dem det meste av livet), fikk jeg satt i gang maskineriet som til sist fikk ham tvangsinnlagt etter et selvmordsforsøk. Han fikk diagnosen Aspergers, med paranoide tendenser. Jeg ble glad for diagnosen fordi jeg tenkte at nå kunne vi prøve å hjelpe ham igang med livet igjen. Men hverken han eller foreldrene mine vil innrømme at han trenger hjelp. Han spiser ikke medisinene sine, og har vært tvangsinnlagt 4 ganger siden april.

Jeg får bare vite det behandlerne er snille nok til å "lekke" til meg siden faren min er den eneste som står som pårørende. Foreldrene mine lyver om hvor frisk eller syk han er, og moren min ser på hans sykdom som en ypperlig mulighet til å prøve å dra meg inn i den lille forvridde sannhetsfornektende kjernefamilien igjen.

Rent praktisk får jeg ikke gjort noe annet enn å prøve å holde kontakten med broren min via Facebook og prøve å informere helsepersonellet om hvordan denne familien egentlig fungerer. Jeg har halvsøsken som jeg ikke har informert om situasjonen (faren min har så godt som brutt all kontakt med dem), og jeg lurer på om tiden har kommet for å gjøre det. Er det et kjempe overtramp av min brors privatliv? Hva skal jeg gjøre? Hjelp!

[Gjest Blondie65]

Overtrampet er det foreldrene dine som står for.

Du sier ingenting om hvor gammel broren din er. Kan du snakke med han sammen med helsepersonellet og be om å få bli oppført som pårørende?

Utover det ville jeg søkt hjelp og støtte der denne var å finne. Går du selv til psykolog, kanskje det kan være en god ide i alle fall slik at du får hjelp til å bearbeide dine vonde følelser.

[Gjest Gjest]

Uff, åpenbart ikke bare du og din bror som har det ondt oppi alt dette, foreldrene dine har nok mye rart i bagasjen siden de har mislyktes slik i foreldregjerningen. Tror ikke det kommer noe ut av hverken å bryte kontakt eller opprettholde kontakt med dem. Det viktige her er vel din bror. Med diagnosen Aspergers er han jo utsatt for sosial isolasjon, slik at han er vel i større grad enn deg avhengig av foreldrene deres. Samtidig som foreldrene deres kanskje gjør mer skade enn gavn for han. Støtter blondie i at du må hjelpe deg selv i første rekke, snakk med en psykolog.