Han er dårlig til å kommunisere

[AnonymBruker]

Jeg føler at jeg er sammen med en 14-åring. Føler at han ikke aner hva å kommunisere er. F.eks: Jeg kan spørre om vi skal gå ut å spise med noen venner. Så svarer han "ja". Deretter spør jeg hvor han vil gå. "Vet ikke, samme for meg" sier han. Da diskuterer jeg med de andre vi skal spise med om hvor vi skal gå. Vi kommer frem til å at vi vil gå på X. Når jeg sier dette til kjæresten sier han "Ja greit det, men da kommer jeg ikke til å bestille noe fordi jeg liker ingenting der". Ok, sier jeg, da finner vi ett annet sted. Vi kommer med ett forslag til, men det var også uaktuelt. Deretter gir vi han noen forslag og menyer som han kan titte på og si hvilket sted han har lyst til å spise. Da setter han seg ned og begynner med noe helt annet, og svarer ikke når jeg prater med han. Så spør jeg om han kan se på menyene slik at vi kan bestille bord der han ønsker å gå, og da blir han sur og sier at han ville jo egentlig ikke gå ut å spise. "Hva vil du da?", "Ingenting!", "Jammen du sa at du ville være med ut å spise...?". Og så begynner han plutselig å rive i om at "Jammen, jeg vil ikke på X!". "Ingen som tvinger deg med på X heller, vi vil jo selvsagt gå ett sted alle kan spise". "Ja, og da blir jeg partypooper" fortsetter han med sur tone. Da blir jeg irritert fordi en voksen mann oppfører seg ikke slik. Men jeg klarer ikke å forklare han hvorfor måten han er på er frustrerende. Jeg kaller det barnslig, men kanskje det er jeg som overreagerer?

Dette var bare ett eksempel, det skjer både titt og ofte at jeg syns han oppfører seg og reagerer rett og slett barnslig, men jeg klarer ikke å forklare han hvorfor jeg føler det slik. Jeg føler at han ikke vet hvordan man kommuniserer skikkelig. Innimellom får jeg følelsen av at han tror han er perfekt fordi han gjør jo aldri noe galt. Om jeg blir irritert fordi han oppfører seg barnslig så er det aldri han. Slik er det med alt. Alle småtingene i løpet av dagen, og jeg er så lei. Hvorfor kan han ikke bare oppføre seg som en voksen person? Han er 27 år for søren, ikke 14. Han trenger ikke å svare meg som om jeg var moren hans. Jeg prøver så godt å aldri heve stemmen, aldri vise at jeg blir irritert, løse misforståelser på en OK måte og ikke lage drama ut av alt og ingenting.

Er alle menn slik? Kommunikasjon...

[AnonymBruker]

Det der er barnslig, rett og slett.

Jeg synes du skal prate med han. Finn en dag som passer for dere begge, så sier du hva du tenker, mener og føler. Da har dere satt av en tid til dette som passer dere begge og det er ingen unnskyldninger som godtas. (At han ikke orker å kommunisere).

Krev respekten du fortjener!

[AnonymBruker]

Det der er barnslig, rett og slett.

Jeg synes du skal prate med han. Finn en dag som passer for dere begge, så sier du hva du tenker, mener og føler. Da har dere satt av en tid til dette som passer dere begge og det er ingen unnskyldninger som godtas. (At han ikke orker å kommunisere).

Krev respekten du fortjener!

Jeg har prøvd, men da sier han bare at han "prøver jo å vise at jeg er glad i deg" etc. Det er jo ikke det det handler om en gang. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få formidlet hvordan jeg føler det på slik at han skal forstå. Føler at han blir veldig "stakkars meg" når jeg prøver å snakke med han om det. Jeg tenker at kvinner er fra mars, og menn fra venus, og at jeg må forklare det rett frem slik at han skal forstå, men vet ikke hva jeg skal si for å gjøre det enklest mulig.

[Gjest mann]

Hehe, han høres jo nesten bare veldig distre ut. Neste gang kan du jo si at han foreslår selv, altså tar initiativet når dere skal gå ut å spise. Skjer det ikke noe så kan du jo spise med vennene dine selv, man trenger ikke alltid være begge om det.

Ellers kan det jo være noe som plager han. Har han alltid vært sånn? Om han har forandret seg underveis så kan det jo være alt fra stress til en eller annen situasjon han er i.

Og nei, alle menn er ikke sånn. Jeg kan selv ikke fordra å spise ute med folk som bruker hele dagen på å bestemme seg for hvor man spiser. Man titter litt på ulike menyer, så bestemmer man seg. Samme ved bordet, man bruker ikke en time for å bestemme hvilken rett man skal ha. Det er ikke rakettforskning. Ja det var en digresjon :gjeiper:

[Gjest Gjest]

det beste er faktisk å snakke i klartekst. vi mennesker avkoder budskap forskjellig og jeg irriterer meg grønn over folk som snakker mellom linjene om det er noe de vil ha frem og deretter bare antar at jeg BURDE skjønt det de sa (selv om de egentlig aldri sa det).

når det er sagt virker kjæresten din veldig barnslig ja

[Jalp]

Er alle menn slik? Kommunikasjon...

Når jeg leser det du skriver, virker du som om du prater han i senk. Du snakker hele tiden om at du vil at han skal kommunisere, men det virker som om du har glemt at kommunikasjon ikke bare er snakking. Minst like viktig er det å lytte. Har du forsøkt det?

Med fare for å generalisere, så er det faktisk litt typisk kvinnedelen i et forhold når hun kommer og sier: "Vi må snakke sammen". Så setter hun seg ned og snakker og snakker, stiller spørsmål som hun selv svarer på og lar han sjelden komme til med sine svar. Hun glemmer totalt å lytte, og da mener jeg virkelig lytte. men også det å kunne tolke kroppsspråk.

Så spørsmålet til TS er: Hva med din måte å kommunisere på? Hvis du analyserer deg selv og tenker etter hvordan dette skjer mellom dere to, så vil du kanskje finne noen svar for egen del. Og det fine med det er at dine eventuelle svakheter i forhold til kommunikasjon er noe du kan gjøre noe med.

Så hvis realitetene er slik at du er flink til å prate, mens han er flink til å lytte....hvem er det som er best på kommunikasjon da, mener du? Kanskje dere har noe å hente begge to?

[AnonymBruker]

Når jeg leser det du skriver, virker du som om du prater han i senk. Du snakker hele tiden om at du vil at han skal kommunisere, men det virker som om du har glemt at kommunikasjon ikke bare er snakking. Minst like viktig er det å lytte. Har du forsøkt det?

Med fare for å generalisere, så er det faktisk litt typisk kvinnedelen i et forhold når hun kommer og sier: "Vi må snakke sammen". Så setter hun seg ned og snakker og snakker, stiller spørsmål som hun selv svarer på og lar han sjelden komme til med sine svar. Hun glemmer totalt å lytte, og da mener jeg virkelig lytte. men også det å kunne tolke kroppsspråk.

Så spørsmålet til TS er: Hva med din måte å kommunisere på? Hvis du analyserer deg selv og tenker etter hvordan dette skjer mellom dere to, så vil du kanskje finne noen svar for egen del. Og det fine med det er at dine eventuelle svakheter i forhold til kommunikasjon er noe du kan gjøre noe med.

Så hvis realitetene er slik at du er flink til å prate, mens han er flink til å lytte....hvem er det som er best på kommunikasjon da, mener du? Kanskje dere har noe å hente begge to?

Jeg er fult klar over at jeg alltids kan bli bedre til å kommunisere selv. Og jeg prøver så godt jeg kan. Jeg vet hva kommunikasjon er. Jeg prater ikke så mye som generaliseringen skal ha det til, jeg er en av de som prøver å holde meg til selve budskapet, og ikke mer enn det. Det hender at jeg ikke klarer å holde meg til sak f.eks dersom jeg er sint, men jeg prøver i det minste så godt jeg bare mulig kan. Problemet mitt er at han ikke forstår hva kommunikasjon er, bokstavelig talt. Det hjelper ikke uansett hvor enkel og få-orda jeg kan være, han forstår ikke at han må gi meg respons. Han sitter og tror at jeg tenker akkurat slik som han, at jeg er synsk og ser hva han mener. Iblant når jeg spør han om en helt enkel ting (kan du gå ut med søpla? Kan du rydde bort tallerkene fra bordet?) så svarer han ikke i det hele tatt. Om jeg spør en gang til så svarer han surt at "JAA, ikke mas så fryktelig, jeg tar det senere". Hvordan i all verden skal jeg kunne vite at han tar det senere om han ikke SIER det? Jeg føler ikke at jeg maser hull i hodet hans heller. Jeg spør en gang, får ikke svar. Spør en gang til fordi jeg tenker at han kanskje ikke hørte meg, men konklusjonen er altså at han hørte meg, men antok at jeg skjønte hva han tenkte (uten å si ett eneste ord.). En annen ting kan være at han spør meg om jeg vil spise lunsj med han, og jeg svarer ja. Når tiden nærmer seg sender jeg gjerne en melding og spør hvor han er slik at jeg kan finne han, men da svarer han ikke. Så, etter 30 minutters venting får jeg svar om at "han trodde jeg skjønte at han ikke kunne likevel".

Det er frustrerende å leve med noen som ikke gir meg noen respons på noen ting, og som heller ikke skjønner at han faktisk må gi respons iblant og at jeg ikke er synsk.

Jeg ser poenget ditt svært godt, og jeg har ved flere anledninger tenkt over situasjoner der kommunikasjonen skjærer seg. Og jeg jobber med min del, men jeg kan ikke jobbe med hans del. Den må han jobbe med selv. JEG kan ikke gjøre han bedre til å kommunisere, det må han faktisk gjøre selv. Jeg kan bli flinkere jeg på alle vis, men hans handlinger og måter å respondere på er ikke mitt ansvar. Og det er det han ikke skjønner. Han skjønner ikke hvorfor jeg reagerer på måten han responderer på iblant, og jeg føler ikke at jeg klarer å forklare det skikkelig heller.

[AnonymBruker]

Jeg må forresten bare nevne at en av grunnene til at jeg iblant "maser" om at vi må kommunisere bedre er fordi ting har skjært seg SKIKKELIG tidligere i forholdet nettopp fordi han ikke kan å kommunisere. Hva angår å lytte så er han blitt mye flinkere til det (det hendte to ganger for flere år siden at han nesten var utro nettopp fordi han ikke visste hva å lytte var), og han sier at han hører det jeg sier selv om han ikke gir respons. Det er det eneste fornuftige jeg har fått ut av han hva angår respons. Og når jeg mener "får ut av han" så mener jeg selvsagt ikke at jeg har mast og skjegla, men at det er det han har sagt de gangene jeg prøver å ta opp dette med kommunikasjon.

[Gjest Gjest]

synes ikke det virker som at han bryr seg så mye om deg. At du er mer glad i han enn han er i deg. at han er lei... hvorfor gidder du?

[kissmequick]

Jeg mener at noe går det da an å kreve også..

Jeg regner med at han ikke snakker slik til venner eller kolleger?

Gjør han ikke det så vet du at han kan, og neste gang han oppfører seg som en trøtt treåring så be han om å slutte å oppføre seg som ett barn, og begynne å behandle deg som en kjæreste, og ikke en mamma.

[AnonymBruker]

synes ikke det virker som at han bryr seg så mye om deg. At du er mer glad i han enn han er i deg. at han er lei... hvorfor gidder du?

Da jeg ble sammen med han var jeg fult klar over at jeg bega meg utpå med en noe egoistisk og bortskjemt mann, men han er glad i meg. Han er virkelig, virkelig glad i meg. Han gjør mye som skulle tilsi at han ikke er det, men jeg VET at han er glad i meg, og for meg er dette verdt det. Jeg vet at vi kan komme ut bedre når det gjelder kommunikasjon, det krever bare litt arbeid. Han vil gjerne jobbe med å gjøre ting bedre, men han forstår det bare bokstavelig talt ikke. Det er der jeg har problemer med å formulere meg slik at han skal forstå bedre.

[Gjest BettyBoop28]

Jeg er fult klar over at jeg alltids kan bli bedre til å kommunisere selv. Og jeg prøver så godt jeg kan. Jeg vet hva kommunikasjon er. Jeg prater ikke så mye som generaliseringen skal ha det til, jeg er en av de som prøver å holde meg til selve budskapet, og ikke mer enn det. Det hender at jeg ikke klarer å holde meg til sak f.eks dersom jeg er sint, men jeg prøver i det minste så godt jeg bare mulig kan. Problemet mitt er at han ikke forstår hva kommunikasjon er, bokstavelig talt. Det hjelper ikke uansett hvor enkel og få-orda jeg kan være, han forstår ikke at han må gi meg respons. Han sitter og tror at jeg tenker akkurat slik som han, at jeg er synsk og ser hva han mener. Iblant når jeg spør han om en helt enkel ting (kan du gå ut med søpla? Kan du rydde bort tallerkene fra bordet?) så svarer han ikke i det hele tatt. Om jeg spør en gang til så svarer han surt at "JAA, ikke mas så fryktelig, jeg tar det senere". Hvordan i all verden skal jeg kunne vite at han tar det senere om han ikke SIER det? Jeg føler ikke at jeg maser hull i hodet hans heller. Jeg spør en gang, får ikke svar. Spør en gang til fordi jeg tenker at han kanskje ikke hørte meg, men konklusjonen er altså at han hørte meg, men antok at jeg skjønte hva han tenkte (uten å si ett eneste ord.). En annen ting kan være at han spør meg om jeg vil spise lunsj med han, og jeg svarer ja. Når tiden nærmer seg sender jeg gjerne en melding og spør hvor han er slik at jeg kan finne han, men da svarer han ikke. Så, etter 30 minutters venting får jeg svar om at "han trodde jeg skjønte at han ikke kunne likevel".

Det er frustrerende å leve med noen som ikke gir meg noen respons på noen ting, og som heller ikke skjønner at han faktisk må gi respons iblant og at jeg ikke er synsk.

Jeg ser poenget ditt svært godt, og jeg har ved flere anledninger tenkt over situasjoner der kommunikasjonen skjærer seg. Og jeg jobber med min del, men jeg kan ikke jobbe med hans del. Den må han jobbe med selv. JEG kan ikke gjøre han bedre til å kommunisere, det må han faktisk gjøre selv. Jeg kan bli flinkere jeg på alle vis, men hans handlinger og måter å respondere på er ikke mitt ansvar. Og det er det han ikke skjønner. Han skjønner ikke hvorfor jeg reagerer på måten han responderer på iblant, og jeg føler ikke at jeg klarer å forklare det skikkelig heller.

Jeg tror du burde si til han akkurat slik som du skriver her..

[glamorous]

Jeg hadde blitt rasende om jeg aldri fikk respons på noenting, for å være helt ærlig skjønner jeg ikke hvordan du holder ut.

Ta det opp med han, og hvis han begynner å fikle med andre ting, tar du det han holder i hånden og knuser det inn i veggen, så skal du nok se at han hører etter.

[Gjest BettyBoop28]

Jeg hadde blitt rasende om jeg aldri fikk respons på noenting, for å være helt ærlig skjønner jeg ikke hvordan du holder ut.

Ta det opp med han, og hvis han begynner å fikle med andre ting, tar du det han holder i hånden og knuser det inn i veggen, så skal du nok se at han hører etter.

Etter min personlige erfaring så nytter det ikke å bli forbanna, for da risikerer man at han blir forbanna fordi du blir forbanna og kommer med teite kommentarer som: Herregud så sur du er da. Uten å se inn i seg selv og faktisk skjønne at han har gjort noe for å få deg sint.

[Gjest Eurodice]

Da jeg ble sammen med han var jeg fult klar over at jeg bega meg utpå med en noe egoistisk og bortskjemt mann, men han er glad i meg. Han er virkelig, virkelig glad i meg. Han gjør mye som skulle tilsi at han ikke er det, men jeg VET at han er glad i meg, og for meg er dette verdt det. Jeg vet at vi kan komme ut bedre når det gjelder kommunikasjon, det krever bare litt arbeid. Han vil gjerne jobbe med å gjøre ting bedre, men han forstår det bare bokstavelig talt ikke. Det er der jeg har problemer med å formulere meg slik at han skal forstå bedre.

Hvordan kan du si at du vet han er glad i deg? Hvordan viser han det? Slik du fremstiller ham her, viser han deg ingen oppmerksomhet og omtenksomhet, eller tegn på kjærlighet.

[FantasDick]

Min samboer var ganske lik tidligere. Han hørte hva jeg sa, tenkte et svar i hodet sitt uten å si noe til meg for så å syte over at jeg maser så fælt når jeg spør en gang til. Vi løste det ved at jeg gjentatte ganger forklarte rolig og tydelig at jeg ikke er noen tankeleser og at han MÅ svare når jeg snakker til han, hvis ikke spør jeg flere ganger og da oppfatter han det som mas, men det er hans egen feil. Er han opptatt og synes det er vanskelig å snakke med meg samtidig (kan ikke gjøre to ting på en gang) MÅ han si "vent litt, jeg er opptatt" istedet for å holde kjeft, så tar vi det når han ikke er opptatt lengre. Irriterer meg litt at jeg må vente i evigheter på svar på et enkelt spørsmål når han er opptatt, men det er bedre enn at han ikke svarer, så jeg har lovt han å ti stille og vente til han ikke er opptatt, om han klarer å si fra. Det tok noen år før dette satt, og vi sliter litt innimellom enda, men det er absolutt levbart!

[Gjest Gjest]

Dette hadde jeg også problemer med da jeg kom sammen med min samboer. Han trodde han svarte meg, men sa ikke alltid noe ut høyt. Det var mange misforståelser og jeg var sikker på at han var uinteressert i det jeg sa til ham - men han tenker "litt sakte" når det er "vanskelige" tema og det var der det stoppet i grunnen. Vi har nesten kommet gjennom dette ved at jeg er obs på problemet hans, han er flinkere til å si ting han tenker på.

[MissStiles]

Det der er barnslig, rett og slett.

Jeg synes du skal prate med han. Finn en dag som passer for dere begge, så sier du hva du tenker, mener og føler. Da har dere satt av en tid til dette som passer dere begge og det er ingen unnskyldninger som godtas. (At han ikke orker å kommunisere).

Krev respekten du fortjener!

Jeg hadde en sånn kamerat. Jeg ble gal. Til slutt måtte jeg bare si fra. Jeg sa bare at jeg ikke orket disse "ja, nei og jeg vet ikke" svarene hans. Etter det ble det bedre.

Du må nesten bare ta det opp med han på en ordentlig måte og si at du blir gal av det.

[AnonymBruker]

Hvordan kan du si at du vet han er glad i deg? Hvordan viser han det? Slik du fremstiller ham her, viser han deg ingen oppmerksomhet og omtenksomhet, eller tegn på kjærlighet.

Selv om han er dårlig til å kommunisere er han ikke uten kjærlighet. Hadde dette vært en mann som i tillegg til å ikke ha anlegg for kommunikasjon vet jeg ikke om jeg hadde orket å legge mer energi i det, men han her ER virkelig verdt det. Han har mange gode sider og kvaliteter som jeg setter stor pris på, og han gjør mange kjærlige ting hele tiden.

[AnonymBruker]

Til dere siste som har svart her: Takk Gud for at jeg ikke er alene! Jeg prøver så godt jeg kan å si ifra de gangene jeg føler han oppfører seg barnslig, og tenker at det blir bedre etterhvert. Men hva sier jeg dersom jeg spør eller sier noe, han ikke svarer, jeg spør hvorfor han ikke svarer, og jeg får tilbake "Nei, jeg har vel ingenting å si da!". Da blir jeg alltid litt satt ut. Om han ikke har noe å si så kan han jo ingenting for det, men jeg syns fremdeles det er så utrolig barnslig måte å oppføre seg på.

Han sa en gang at han er typen som bruker veldig lang tid på å tenke på ting. Tror som noen andre sa her oppi at han tenker "langsomt" og deretter får jeg ett langsomt svar. Men så er det igjen det med at jeg ikke er en tankeleser...