Påvirker farsforhold mine senere forhold til men?

[Gjest anonym18.]

Mitt forhold til min far har ikke vert så veldig godt.

Da jeg var 7 skadet han seg i arbeid og måtte videreutdanne seg for å kunne få jobb. Derfor reiste han langt bort og jeg så han vel bare ett par ganger i året. Han sendte brev og ringte og slikt i begynnelsen, men etterhvert ble det mindre vanlig, og jeg satt ikke lengre og gledet meg og ventet på å høre fra han. Jeg sluttet å spørre etter han og det ble vanesak for meg at han ikke var der. Jeg vet ikke om jeg da vokste fra hele ideen om å ha en far,men det ble ikke samme reaksjon hos meg som hos min mor og mine søsken da han fortalte at han fikk jobb nærmere hjemmet. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke ble glad eller ikke brydde meg.. pga hans intet- tilstedeværelse og inntekt måtte min mor jobbe hardt for å holde på det livet vi hadde og jeg og søsknene mine måtte klare oss mye selv etter skolen og i helgene..

Men siden den gang har vi ikke hatt noe nært forhold. Jeg fant senere ut at han hadde hatt et forhold der han var og det ble klart for meg, som eneste barn hjemme ( søsknene flyttet ut) at å komme tilbake ikke virket som en avgjørelse han helt 100% ønsket å ta. Kranglingen varte oftere og jeg tror hans forhold til den andre kvinnen raknet, etter en samtale med en av hans venner som jeg overhørte, og at han etterpå omtrent gråt på skulderen min. Jeg var rundt 14 år.

De sluttet å ha noe forhold, min mor og han, og det virket som om ekteskapet nå er helt oppløst og de bare holder sammen for barnas skyld.. ikke vet jeg..

men jeg flyttet ut og fikk mitt eget liv. men jeg merker den dag i dag at jeg ikke klarer å stole på menn, jeg klarer ikke slippe dem inn, klarer ikke åpne meg. Klarer ikke være "seksuelt nær" de, som i å ta på hverandre, kysse, klemme osv, . Det er som om det er refleks, men jeg trekker meg unna og gjør meg utiljengelig..

Dette irriterer meg og er ikke noe jeg vil føle, men jeg gjør det like vel. jeg har sett mange menn som det kunne blitt noe utav forsvinne fordi jeg ikke lar dem komme nær meg følelsesmessig, jeg kalrer ikke slippe dem inpå meg. Jeg ville ikke klart å fortalt noen om noe vondt fra min barndom, fordi det blir for nært og for personlig. Hva som gjør at jeg skriver det her vet jeg ikke. kanskje fordi jeg ikke kan se dere, i dont know....

Hva skal jeg gjøre? Hvordan fikser jeg dette? for jeg er redd at dette gjør at jeg skyver bort folk som er glad i meg og at det ødelegger....

[Gjest anonym18]

* han kom tibake da jeg året jeg ble 15.

[Gjest Gjest]

du sier ikkje hvor gammel du er nå.men barn ser ofte ikkje kjærlighetsforholdet til sine foreldre.dei er liksom bare foreldre.tror ikkje dette var ett godt ekteskap,men du har da ingen ting med dine foreldres kjerlighetsliv..når din far ikkje stiller opp blir du skuffet,klart du blir.men kansje det var grunner som du ikkje vet som gjored at han ikkje ville heim til din mor foreksempel...så er det spørsmålet ditt.kjerlighet du får til ein mann er det du selv som må stå for.men vis du får barn tror eg at du vil vurdere fars foholdet ditt meir enn til ein kjæreste.men gir oftest det man selv fekk eller det man ønsket veldig å få men ikkje fekk..lykke til med kjerligheten.

[Gjest Okusan]

Alt som skjer en i livet setter jo spor.

Og det er en kjent ting at barn ofte kopierer sine foreldres adferd, eller tar sterk avstand fra den, eller på andre måter lar barndommen legge premisser for framtiden.

Vi er alle et produkt av vår fortid, på godt og vondt, med skrammer og sår. Ofte tar det tid å forsone seg med det. Men heldigvis har mennesker også en stor og fantastisk hjerne, som gjør at vi kan se mønstre, jobbe med endring, være bevisste, og rydde opp i gammelt skrap. Vi kan trøste oss selv når det trengs, og sparke oss selv i ræva når vi det trengs...

Det høres plausibelt ut at ditt forhold til din far kan virke inn på ditt forhold til menn. Kjenner mange damer (og menn!) som har en rem av huden og går i samme felle gang på gang. Det at du er obs på at det kan være sånn er første skritt på veien til å takle det bedre.

Jobb med å ha fokus på din lykke, og gjør det som må til. Jeg håper du lykkes, og får det lettere (hvis det er sånn at du er 18 år, synes jeg ikke det er så rart at forhold er litt vanskelig. Mange av oss trenger litt trening før akkurat de greiene der funker...), og at du slipper å bli en sånn bitter 40-åring som fremdeles legger skylden for sitt mislykkede liv på mamma og pappa. Første skritt på veien til å bli voksen er som kjent å tilgi sine foreldre for å ikke være perfekte (gjelder selvsagt ikke hvis de var direkte elendige foreldre, men på "vanlige" feil og tabber). Deretter- ta grep og få det bedre!

Yes you can!