Tar det lang tid å krympe magesekken?

[AnonymBruker]

Jeg har et problem, og det er at det gjerne skal veldig store mengder mat til før jeg blir mett.

Eller, det vil si - mat som tar mye "plass" i magesekken. Jeg spiser nesten alltid mer enn andre, og når de klager over at de er stappmette, så er ikke jeg det. Ikke engang mett, bare litt mindre sulten. Dette er spseielt plagsomt når jeg er på resturant og andre plasser hvor man får en gitt mengde mat.

Jeg prøver å kompensere med å drikke masse før og under måltidet, men det er grenser for hvor mye man kan presse ned av veske også. Og det jeg kanskje tror er at dette faktsik har vært med på å utvide den enda mer..

Nå har jeg lest at det går an å minske magesekken slik at man blir mett av mindre mengder. Men da må jeg jo sikkert gå en stund og være sulten, før sekken i magen krymper.. Dette er vel noe jeg bare må leve med.

Noen som har erfaringer med dette og vet hvordan det funker?

Blir man forresten mye raskere sulten igjen, siden man ender opp med å spise mindre mat?

[Zzyzx]

Jeg hadde det samme problemet. Nå kan jeg dessverre ikke påstå at dette er hjelpsomt for deg, men min måte å kutte matinntaket gikk mer på å være bevisst på andre vaner.

Jeg spiste foran TV-en. Det resulterte i at jeg ikke fokuserte på maten, jeg bare spiste til jeg fysisk ikke klarte mer. Metthetsfølelsen kom aldri, jeg spiste meg ofte til krøpling og avsluttet det hele med ostepop. Nå inntas alle måltider ved spisebord, uten annen underholdning enn prat med samboeren. Å kutte forbindelsen mellom TV og mat betyr også at jeg ikke lenger er sugen på snacks når jeg ser film eller noe annet.

Jeg innså også at det ikke var farlig å være sulten. Jeg dør ikke om jeg er sulten i noen få timer. Det er jeg jo fremdeles, ganske ofte, men heller det enn å spise store mengder mat hver gang sulten gnager bare litt. Man lærer seg å leve med det, og det blir mindre plagsomt etter hvert. Jeg drikker ofte en kopp te med et par teskjeer sukker i, og det stiller behovet litt.

Jeg blir ikke oftere eller mer sulten selv om jeg spiser mindre. Jeg blir sulten etter en viss tid uansett hvor mye jeg har spist, så jeg stoler ikke helt på sultfølelsen. Hos meg er den ingen sikker indikasjon på om jeg trenger mat eller ikke.

Jeg tror det var noe som bare klikka på plass i hodet mitt en dag for ca et halvt år siden. Jeg har ikke jobbet veldig aktivt med å spise mindre, men jeg har samtidig kuttet ekstremt ned på take-away og ferdigmat. Det meste jeg spiser er tilberedt på kjøkkenet hjemme, men det viktigste er at jeg spiser det jeg har lyst på, jeg har ingen diett gående.

Fordelene med dette er jo at jeg kan spise middag hos andre folk uten å skjems og uten å føle at jeg fremdeles er sulten når jeg har forsynt meg med det dobbelte av det andre har. Det ble også litt selvforsterkende, jeg skjønte på ett eller annet nivå at dette var mye mer behagelig, for jeg slipper skammen som følger med. Psykisk, med andre ord. Men det funker. Jeg mistet 18 kilo på seks måneder.

[AnonymBruker]

Det er fint å vite at andre har erfaringer med det, og at det faktisk funker!

Så I'm on it! Jeg prøver å spise litt mindre til hvert måltid, og merker allerede litt framskritt. Det jeg har funnet ut er at nå har jeg ikke like mye LYST til å spise mye, fordi jeg vet at det bare utvider magesekken.

Det som er et stort pluss med å minske magesekken er at man ikke trenger å tenke like mye på HVA man spiser, fordi man rett og slett kan tillate seg mer kaloriholdig mat når man spiser mindre mengder

[HopelessFear]

Jeg har veldig liten magesekk, pga. fasting i ung alder. Skulle være tynn og fin og slank. Joda, vel og bra, men jeg har ikke sjans til å få spist opp maten på resturant eller når kjæresten brygger i stand mat.

Syns det er like ille det. Men forstår hvorfor du ønsker å spise mindre. Du kunne jo for eksempel kutte ut vannet før maten og heller drikke under? Om du har mulighet til det, miks sammen maten i en blander. Det holder en mettere om det er i purre form.

[Gjest Kevlarsjäl]

Slik TS holder på, tror jeg det vil være gunstig å snakke med en kostholdsekspert eller en lege, fordi jeg har mine tvil om at "å bare spise litt mindre" kan hjelpe.

Jeg tror faktisk at det kan føre til spiseforstyrrelser, fordi man blir sykelig opphengt i hvor mye man spiser til en hver tid.

Hvis du synes det er vanskelig å finne rett innstans å kontakte, TS, finnes det sikkert private kostholdseksperter som du kan sende en mail til.

Eventuelt så kan du høre om fastlegen har noen å henvise til.

Jeg tror ikke slike kostholdsproblemer som du har, er noe man bare skal kimse av og prøve å fikse ved råd man får av fremmede fra internett.

(Jeg ser forsåvidt ingenting galt i metoden zzyzx brukte, men det er ikke sikkert det vil hjelpe for deg)

[Zzyzx]

Det er også derfor jeg sier at dette kanskje ikke hjelper TS, fordi det var en delvis ubevisst greie for min del. Jeg gikk ikke inn for å spise mindre på samme måte som TS vil gjøre.

En ting er iallfall helt sikkert, og det er at det går veldig ut over psyken, det å aldri kunne virkelig slappe av og kose seg med maten når man er hos andre eller på restaurant.

[AnonymBruker]

Så dere tror ikke det er lurt av meg å gå inn for et sånnt prosjekt?

Jeg vil jo ikke at det skal gå utover psyken, så da er det kanskje best å være føre var:s

Det siste jeg vil er jo å bli sykelig opptatt av mat.

Men for meg er det et problem at det skal så mye til for at jeg blir mett.. Det gjør jo også at jeg blir veldig opphengt i mat fordi jeg er "redd" for å ikke bli mett, og fordi jeg hater at andre sier ting som "åh, jeg er såå mett", mens jeg fortsatt kjenner en liten gnagende sult til tross for å ha spist like mye eller mer.. Og jeg tenkte dette kunne være en måte å få bukt på dét problemet.

Men jeg vil jo ikke pådra meg andre problemer! Og jeg kjenner litt på den at jeg fokuserer en del på mengdene under selve måltidet...

Så da er jo spørsmålet om jeg bare skal fortsette som før, eller om jeg skal prøve å få til en endring. Virker jo nesten som om dette blir en tap-tap-situasjon

[Tabris]

Jeg synes det blir litt overdramatisk å si at man ikke kan redusere mengden mat man spiser til hvert måltid uten å måtte gå til legen først og frykte spiseforstyrrelser. Greit at man kan ha det i bakhodet, men det får da være grenser for sykeliggjøring.

TS: Jeg mener du fint kan redusere porsjonene selv. Bare ta det gradvis, du trenger ikke sulte deg heller.

[Zzyzx]

Jeg ville definitivt forsøkt. Men ikke ved å tvinge deg til å spise mindre, heller ved å spise saktere og kjenne skikkelig etter på om du egentlig er sulten eller ikke, når du har spist en normal mengde mat. Om du har andre ting rundt deg når du spiser, som tar oppmerksomheten bort fra selve spisingen, så fjern dette fra situasjonen.

Jeg kan f.eks. ikke telle kalorier, jeg blir småsprø allerede ved første måltid. Jeg kunne heller ikke satt meg ned med en gitt menge mat og si at etter dette er jeg mett. Funker ikke helt sånn. Men jeg tror også det er viktig at vi ikke sykeliggjør alle utfordringer ved mat, det er ikke sånn at man automatisk får problemer fordi man gjør en sånn eller slik endring. Spiseforstyrrelser er alt for vanlige, men jeg tror ikke at det å normalisere en ikke normal situasjon nødvendigvis fører til en spiseforstyrrelse.

[AnonymBruker]

Jeg hadde det samme problemet. Nå kan jeg dessverre ikke påstå at dette er hjelpsomt for deg, men min måte å kutte matinntaket gikk mer på å være bevisst på andre vaner.

Jeg spiste foran TV-en. Det resulterte i at jeg ikke fokuserte på maten, jeg bare spiste til jeg fysisk ikke klarte mer. Metthetsfølelsen kom aldri, jeg spiste meg ofte til krøpling og avsluttet det hele med ostepop. Nå inntas alle måltider ved spisebord, uten annen underholdning enn prat med samboeren. Å kutte forbindelsen mellom TV og mat betyr også at jeg ikke lenger er sugen på snacks når jeg ser film eller noe annet.

Jeg innså også at det ikke var farlig å være sulten. Jeg dør ikke om jeg er sulten i noen få timer. Det er jeg jo fremdeles, ganske ofte, men heller det enn å spise store mengder mat hver gang sulten gnager bare litt. Man lærer seg å leve med det, og det blir mindre plagsomt etter hvert. Jeg drikker ofte en kopp te med et par teskjeer sukker i, og det stiller behovet litt.

Jeg blir ikke oftere eller mer sulten selv om jeg spiser mindre. Jeg blir sulten etter en viss tid uansett hvor mye jeg har spist, så jeg stoler ikke helt på sultfølelsen. Hos meg er den ingen sikker indikasjon på om jeg trenger mat eller ikke.

Jeg tror det var noe som bare klikka på plass i hodet mitt en dag for ca et halvt år siden. Jeg har ikke jobbet veldig aktivt med å spise mindre, men jeg har samtidig kuttet ekstremt ned på take-away og ferdigmat. Det meste jeg spiser er tilberedt på kjøkkenet hjemme, men det viktigste er at jeg spiser det jeg har lyst på, jeg har ingen diett gående.

Fordelene med dette er jo at jeg kan spise middag hos andre folk uten å skjems og uten å føle at jeg fremdeles er sulten når jeg har forsynt meg med det dobbelte av det andre har. Det ble også litt selvforsterkende, jeg skjønte på ett eller annet nivå at dette var mye mer behagelig, for jeg slipper skammen som følger med. Psykisk, med andre ord. Men det funker. Jeg mistet 18 kilo på seks måneder.

Må si meg enig her... Det har hjulpet å innse at "ok, jeg rekker ikke å spise en skive før jeg drar... det er ikke krise, trenger ikke rane en 7-11 for pølser på veien for det.." Før var det litt sånn Oi, 3 timers buss tur ja, da må jeg spise skikkelig, tenkt så kjedelig å sitte på bussen å være sulten da.. Så da dro jeg ut å spiste lunsj med en venn før buss turen, og spise to posjoner!! Ble kjempemett. Men kunne jo ikke være sulten på bussen Ikke rart magen ble litt... romslig? Nå tenker jeg rett og slett ikke så mye over mat lenger. Jeg spiser når jeg er sulten.. LITT, så venter jeg, og kjenner jeg blir mett, go-mett, ikke ubehagelig *magen sprekker* mett. Er jeg ikke så sulten når det er lunsj på jobben, så tvinger jeg ikke i meg mat. Drikker litt vann og tar kanskje en gulrot, så får en heller spise når man kommer hjem da..

Var også litt "press" når man stelte i stand skikkelig god middag, eller om ex'en lagde noe godt på en lørdag, da måtte man jo spise skikkelig, når det var noe så godt. Den holdningen har jeg helt kastet bort. Jeg spiser det sakte, smaker skikkelig på maten og koser meg, spiser jeg ikke opp alt så er det helt OK.

Syntes jeg merker forskjell fra når jeg spiser veldig sakte og virkelig tygger og smaker på maten, enn når jeg spiser fort, jeg blir mett og slutter og spise, når jeg spiser fort skjønner jeg først en god stund etter jeg er ferdig at jeg spisete alt for mye.

Vet ikke om dette var noe hjelp men... har hjulpet meg. Lykke til

[JumboJenny]

jeg ser ikke problemet ved å gjøre dette uten å gå til lege? Jo mer man har dyttet innpå, jo mer er magesekken utvidet og klar for å ta imot mengder.

Etter 1-2 uker kan man allerede merke at man blir mett etter mindre mat, og til slutt trenger man bare 1 porsjon. Det er jo normalt? Fra å gå fra 7 pizzastykker til 3, fra 300 gram kjøtt til 150 gram, osv er endringer som de fleste må gjøre hvis man f.eks ønsker å passer på kostholdet.

Ikke noe man trenger å dra til lege for!

[AnonymBruker]

Det jeg lurer på TS, er at du ikke nevner noe om vekt. Så da er spørsmålet mitt, hva er problemet?

Jeg kjenner meg nemlig veldig igjen i det du sier, om å trenge veldig mye mat for å bli mett. Som regel spiser jeg mer enn samboeren min. Og av og til får jeg samme følelsen som deg, redsel for å ikke bli mett, når veninner tror at en kjøttdeigpakke er nok kjøtt om 4 mennesker skal ha taco (like mye som jeg beregner for 2). Og ja, av og til er det litt pinelig å være så "glupsk." Men jeg må bare finne meg i at jeg trenger mer mat enn mine småspiste veninner. Og selv om det bare er meg som kan finne på å ha 8 brødskiver i nistepakka, så er jeg absolutt ikke noe større.

Så jeg lurer på, er det virkelig et problem, eller er det bare at de du sammenlikner deg med trenger mindre mat enn deg?

[Kahlan Amnell]

Har du prøvd å legge om kostholdet?

Jeg spiste som en helt før, og var nesten alltid sulten, men etter at jeg kuttet ned på karbohydrater holder jeg meg mett mye lenger. Opptil 5 timer nå mot 1-2 timer før.

Mer fett og protein var det som skulle til for meg.

[AnonymBruker]

TS her. Takk for så mange svar!

Jeg synes også det var litt merkelig å måtte gå til lege bare fordi man ønsker å venne kroppen til normale mengder mat.. Jeg tenker jo på dette som en slags "livsstilsendring", og prøver jo ikke å venne kroppen til å bli mett på en hasselnøtt, liksom.

Jeg har en helt grei vekt(innenfor normalsjiktet), men den går sakte men sikkert oppover.. Derfor ønsker jeg bare å stoppe dette. Jeg prøver ikke å gå på noen slankekur - jeg har ikke noe problem med kroppen min sånn som den er nå, men jeg vil bare stoppe vektoppgangen

[AnonymBruker]

Ta pepper ei uke i strekk

[AnonymBruker]

Må si meg enig her... Det har hjulpet å innse at "ok, jeg rekker ikke å spise en skive før jeg drar... det er ikke krise, trenger ikke rane en 7-11 for pølser på veien for det.." Før var det litt sånn Oi, 3 timers buss tur ja, da må jeg spise skikkelig, tenkt så kjedelig å sitte på bussen å være sulten da.. Så da dro jeg ut å spiste lunsj med en venn før buss turen, og spise to posjoner!! Ble kjempemett. Men kunne jo ikke være sulten på bussen Ikke rart magen ble litt... romslig? Nå tenker jeg rett og slett ikke så mye over mat lenger. Jeg spiser når jeg er sulten.. LITT, så venter jeg, og kjenner jeg blir mett, go-mett, ikke ubehagelig *magen sprekker* mett. Er jeg ikke så sulten når det er lunsj på jobben, så tvinger jeg ikke i meg mat. Drikker litt vann og tar kanskje en gulrot, så får en heller spise når man kommer hjem da..

Var også litt "press" når man stelte i stand skikkelig god middag, eller om ex'en lagde noe godt på en lørdag, da måtte man jo spise skikkelig, når det var noe så godt. Den holdningen har jeg helt kastet bort. Jeg spiser det sakte, smaker skikkelig på maten og koser meg, spiser jeg ikke opp alt så er det helt OK.

Syntes jeg merker forskjell fra når jeg spiser veldig sakte og virkelig tygger og smaker på maten, enn når jeg spiser fort, jeg blir mett og slutter og spise, når jeg spiser fort skjønner jeg først en god stund etter jeg er ferdig at jeg spisete alt for mye.

Vet ikke om dette var noe hjelp men... har hjulpet meg. Lykke til

TS igjen

Det var mye klokt i det du sa her! Jeg har på en måte en frykt for å gå sulten og når jeg tenker over det så kan det ha vært en grunn til at magesekken min har utvidet seg sånn. Jeg spiser meg mer enn mett nok fordi "det er lenge til neste måltid, og jeg må ha noe å gå på". Eller jeg spiser selv om jeg ikke er sulten fordi "det er nå de andre spiser, og hvis ikke må jeg vente helt til middag, og da kommer jeg garantert til å bli kjempesulten". Og jeg har en veldig innebygd norm om at jeg må spise opp maten min, og gjerne ta en porsjon til fordi de andre gjør det.

Så det bunner nok i en slags redsel for sult, men det har jo kanskje ført til at jeg bare har blitt enda mer sulten ved at jeg har spist mer enn jeg trenger og dermed utvidet magesekken..?

Høres dette logisk ut?

Men er det virkelig ikke sånn at dersom man spiser mer til et måltif så holder man seg mett lenger?? (dette burde jeg sikkert ha visst svaret på selv, men når jeg tenker meg om så er jeg jammen ikke sikker)

[Zzyzx]

Nei, tror egentlig ikke det, men jeg snakker bare for meg selv her. Av og til er jeg mett lenger og av og til er jeg ikke det. Men jeg har ikke helt hatt samme tankene rundt det som du har. Det er ikke helt lett å finne ut av for din egen del akkurat nå, for hvis du kutter porsjonene så kommer du sikkert til å føle deg sulten selv rett etter måltidet, noe du jo allerede gjør.

Mitt tips er at du ikke må være redd for å være sulten, for av det du skriver virker det som det er det som er det største problemet. Det er ikke farlig å være sulten, men det er ubehagelig. Jeg spiser ikke frokost, det har jeg aldri gjort, og da er jeg selvsagt sulten når første måltid for dagen står for tur. Men det er en følelse man venner seg til, faktisk. Det er ikke noe jeg må unngå for enhver pris.

Nå skal jeg snart ut på en togtur som tar seks timer, og min plan er å spise en baguett før, eller i begynnelsen av turen. Da er det seks timer til jeg får mat igjen, men jeg vet at det ikke er noe problem. Hadde jeg spist et svært måltid før jeg reiste ville jeg likevel blitt sulten, iallfall etter den erfaringen jeg har med dette her. Stort eller lite måltid, samme sultfølelse. Så da er det fornuftig å velge et lite måltid og ikke det store.

En annen ting er at jeg også hadde en greie om at jeg måtte spise opp alt på tallerkenen. Det klarte jeg også å bli kvitt. Ikke slik at det må ligge igjen noe, men hvis jeg er mett så er jeg mett. Da er det lite poeng i å tvinge i seg det siste bare fordi noe i hodet mitt forteller meg at jeg må.

[Tabris]

Et annet tips er å spise hver tredje time. Da blir det selvsagt mindre måltider, siden man spiser 4-5 ganger i løpet av en dag, men da trenger du ikke være "redd" for å bli sulten siden det er så kort tid til nesten måltid uansett.

[AnonymBruker]

Jeg begynte å spise av mindre tallerken. Funka det! Tar alltid til meg mat 2 ganger, og dette gjør jeg ubevisst selv om tallerkenen er mindre enn før.

[Zzyzx]

Et annet tips er å spise hver tredje time. Da blir det selvsagt mindre måltider, siden man spiser 4-5 ganger i løpet av en dag, men da trenger du ikke være "redd" for å bli sulten siden det er så kort tid til nesten måltid uansett.

Ah, men det er ikke så selvsagt at det blir mindre mat til hvert måltid. Ikke når man allerede har problemer med at man spiser for mye. Jeg forsøkte det der, men hadde så store problemer med å kontrollere mengden at jeg la på meg i rekordfart...

For all del, det funker sikkert for noen, men jeg kan ikke spise så ofte uten å gå langt over kaloribehovet.