Psykologi

[etvisningsnavn89]

Jeg har en liten stund nå vurdert å bli sykepleier, men redd jeg "safer" litt for mye, da noe av det jeg synes virker mest interessant i sykepleierutdanningen er psykologi. Det er lett å få jobb som sykepleier, det er greit betalt, og det er ALLTID behov for sykepleiere, overalt. Men, jeg er redd for å velge feil.

Jeg interesserer meg veldig for psykologi,og mennesker. Men psykologutdanning er en meget lang utdanning, i tillegg til at jeg uansett ikke har ikke verdens beste karakterer pga en tidligere depresjon. Noen som kan komme med noen saklige og objektive meninger? Redd at det skal være feil for meg å jobbe med psykologi, da jeg har vært deprimert selv. Men tror dette var en reaksjon av en særdeles vanskelig oppvekst, og tror også jeg har evnen til å legge alt dette bak meg, og fokusere på andre mennesker. Kanskje de fleste psykologer har opplevd livets vonde side selv?

Også redd for at jeg ikke er "smart" nok, selv om jeg vet jeg lett får gode karakterer i ting jeg går inn i, og interesserer meg for. Sett bort i fra matte, men dette har jeg heller aldri gitt en sjangs, og henger man først litt etter, er det vanskelig å komme seg inn i å få en god opplevelse av matte. Dette er jo egentlig irrasjonelt i forhold til emnet.

Er veldig usikker. Vil gjerne søke meg inn på høyskole neste år, men synes dette er et veldig viktig valg jeg ikke må velge overilt.

Lest en del om sosiolog, antropolog, sosionom, synes mange av disse yrkene og titlene går tilsynelatende inn i hverandre. Noen som vet noen forskjell?

Veldig glad for svar, om noen gjorde seg opp noen tanker etter å lese innlegget. Store som små, alt kan få meg til å vurdere det fra et annet syn uansett.

Mvh

[Independent_]

Heisann

Jeg kan sikkert prøve å svare deg litt. For det første så er det STOR forskjell på psykologi og sykepleier. Sykepleier er mer praktisk, mens psykologi også er praktisk på en helt annen måte. Psykologi er et veldig tenkefag. Det er jo en del av disse samfunns-retningene, på grunn av måten ting blir gjort på. Innad psykologien har du jo de ulike teoriene som Maslow og Freud, men du har også denne humanistiske delen som er satt sammen av litt av hvert. Det er ikke alltid et fasitsvar, og det er ikke èn måte å løse problemstillinger på heller. Det gjør at det stilles høye krav til selve personen (psykologen, psykologistudenten). Man bør ha gode kunnskaper om menneskets psyke og man bør ha en ekte interesse for hva som skjer inni mennesker. Man bør også være fornuftig, ha en god del sunn fornuft og kunne sette ord på følelser man har. I motsetning til matte, er psykologi et fag som baserer seg på mennesket. Det er veldig interessant.

Når det gjelder karakterersnitt og poenggrenser, så er det èn fremgangsmåte på psykologistudiene i Norge. ALLE som skal ta profesjonsstudiummet må ha fullført en årsenhet. Det er for å få en innføring før man begynner på selve studiet. Denne årsenheten er åpen, og alle kommer inn. Som har GENS selvfølgelig. Etter det er det veldig mye vanskeligere. Da blir karakterene og poengene fra denne årsenheten tatt i bruk for å vurdere hvem som blir tatt inn på selve studiet. Her ligger snittet svært høyt, da forespørselen alltid er høyere enn plassene de ulike universitetene har. Du kan studere psykologi profesjon i Bergen, Trondheim, Oslo og Tromsø. Hvis du ikke er interessert i å bli psykolog, men vil jobbe med psykologi som f.eks. lærer, så kan du ta bachlor. Her foregår studiet på samme måte som de andre studiene og poenggrensene er ikke så høye. Bachlorstudiet strekker seg over kortere tid også enn profesjon.

Når det gjelder yrkene sosiolog, antropolog og sosionom så har jeg ikke veldig mye kunnskaper om det. Men jeg vet at de skiller seg litt fra psykologi. De kan gjerne gå litt inn i hverandre fordi alle er typiske samfunnsrelaterte fagområder. Alle handler om å bli klok på mennesket, samfunnet rundt oss og den type ting. Du kan gå inn på utdanning.no å lese om de forskjellige yrkene om du er usikker. Mange av de som har fag som sosionom, sosiolog og sånt har litt psykologi i tillegg. Bare for å få litt mer kunnskap som kommer til nytte senere.

Du "safer" også hvis du blir psykolog, fordi det er mangel på veldig mange psykologer til å fylle stillinger rundt om i landet.

[Gjest _Hufsa_]

Independent over her sier jo mye, men ville bare legge til:

At du tidligere har vært deprimert er ikke nødvendigvis noe negativt. Som psykolog stiller dette deg i en særposisjon da du lettere kan relatere til depressive klienter. Personlig vil jeg heller ha en psykolog som har en viss kjennskap til psykiske problemer heller enn en som aldri har hatt slike problemer. Om ens liv alltid har vært "perfekt" har man ofte ikke ikke evne og nok forståelse til å kunne sette deg inn i andres situasjon uansett hvor mye man har lest seg til. Erfaring er en helt annen type kunnskap enn skolebøker noen gang kan drømme om å gi deg.

Når det er sagt, det er jo viktig med en viss balanse. At psykologen ikke er en kjempedeperimert person, men at hun/han har en viss kjennskap til det ser jeg bare på som positivt.

Ellers, hva med psykiatrisk sykepleier for eksempel?

[Gjest sirik]

Jeg har en liten stund nå vurdert å bli sykepleier, men redd jeg "safer" litt for mye, da noe av det jeg synes virker mest interessant i sykepleierutdanningen er psykologi. Det er lett å få jobb som sykepleier, det er greit betalt, og det er ALLTID behov for sykepleiere, overalt. Men, jeg er redd for å velge feil.

Jeg interesserer meg veldig for psykologi,og mennesker. Men psykologutdanning er en meget lang utdanning, i tillegg til at jeg uansett ikke har ikke verdens beste karakterer pga en tidligere depresjon. Noen som kan komme med noen saklige og objektive meninger? Redd at det skal være feil for meg å jobbe med psykologi, da jeg har vært deprimert selv. Men tror dette var en reaksjon av en særdeles vanskelig oppvekst, og tror også jeg har evnen til å legge alt dette bak meg, og fokusere på andre mennesker. Kanskje de fleste psykologer har opplevd livets vonde side selv?

Også redd for at jeg ikke er "smart" nok, selv om jeg vet jeg lett får gode karakterer i ting jeg går inn i, og interesserer meg for. Sett bort i fra matte, men dette har jeg heller aldri gitt en sjangs, og henger man først litt etter, er det vanskelig å komme seg inn i å få en god opplevelse av matte. Dette er jo egentlig irrasjonelt i forhold til emnet.

Er veldig usikker. Vil gjerne søke meg inn på høyskole neste år, men synes dette er et veldig viktig valg jeg ikke må velge overilt.

Lest en del om sosiolog, antropolog, sosionom, synes mange av disse yrkene og titlene går tilsynelatende inn i hverandre. Noen som vet noen forskjell?

Veldig glad for svar, om noen gjorde seg opp noen tanker etter å lese innlegget. Store som små, alt kan få meg til å vurdere det fra et annet syn uansett.

Mvh

Ja sykepleieryrke og psykologyrke er ganske forksjellig. Ikke gjør samme feilen som meg. Jeg har alltid vært svært nysgjerrig på mennesket og liker å studere menneskets utvikling, men hovedinteressen har egentlig ligget mer på det mentale og det psykologiske aspektet. Jeg feiltolket dette og begynte å studere medisin. Etter noen år med medisinfag (som jo i og for seg er spennende fag), begynte jeg å skjønne at interessen min først og fremst ikke handlet så mye om det rent fysiske (somatiske sykdommer), men det psysiske, i tillegg er legeyrket slik som sykepleieryrket et svært praktisk yrke. Det ble helt feil for meg. Jeg er også lite praktisk anlagt da, litt mer teoretiker kan man si. Skal man jobbe i slike praktiske yrker er det en fordel at man liker praktisk kliniske ting. Nå er det psykologi som teller...

[AnonymBruker]

Jeg studerer antropologi, her har du en link om hva det handler om Spennende fag der du lærer mye om mennesket og kulturer verden over. Hele verden er ditt interessefelt..

[Auri]

Her kommer erfaringer fra en pasient...

Jeg er pasient ved min lokale DPS sin gruppeavdeling. De ansatte der er fantastiske mennesker, med titler alt fra psykologspesialist, psykiater, klinisk sosionom, sykepleier m/ ekstrautdanning i bevegelsesterapi, sykepleier m/ekstrautdanning innenfor psykatri... Og inntrykket jeg har fått er at de aller fleste av dem har hatt erfaring med psykiske problemer tett på kroppen, endten de selv eller andre nære.

Min individualbehandler der er psykiatrisk sykepleier. Han jobbet oppe på døgnposten før han havnet på gruppeteamet, og skal snart videre til poliklinikken. Han er fantastisk, og jeg er trist for at jeg må miste ham. Jeg vet ikke hvor mange år han har jobbet innenfor psykiatrien, men han var fersk på gruppetemaet når jeg kom dit for et år siden.

Ikke vet jeg hvordan man utdanner seg til psykiatrisk sykepleier, men det er mulig. Og ifølge "min" behandler, et ekstremt givende yrke. Utfordrende, såklart, men det er det alltid å jobbe med mennesker.

[AnonymBruker]

Heisann

Jeg kan sikkert prøve å svare deg litt. For det første så er det STOR forskjell på psykologi og sykepleier. Sykepleier er mer praktisk, mens psykologi også er praktisk på en helt annen måte. Psykologi er et veldig tenkefag. Det er jo en del av disse samfunns-retningene, på grunn av måten ting blir gjort på. Innad psykologien har du jo de ulike teoriene som Maslow og Freud, men du har også denne humanistiske delen som er satt sammen av litt av hvert. Det er ikke alltid et fasitsvar, og det er ikke èn måte å løse problemstillinger på heller. Det gjør at det stilles høye krav til selve personen (psykologen, psykologistudenten). Man bør ha gode kunnskaper om menneskets psyke og man bør ha en ekte interesse for hva som skjer inni mennesker. Man bør også være fornuftig, ha en god del sunn fornuft og kunne sette ord på følelser man har. I motsetning til matte, er psykologi et fag som baserer seg på mennesket. Det er veldig interessant.

Når det gjelder karakterersnitt og poenggrenser, så er det èn fremgangsmåte på psykologistudiene i Norge. ALLE som skal ta profesjonsstudiummet må ha fullført en årsenhet. Det er for å få en innføring før man begynner på selve studiet. Denne årsenheten er åpen, og alle kommer inn. Som har GENS selvfølgelig. Etter det er det veldig mye vanskeligere. Da blir karakterene og poengene fra denne årsenheten tatt i bruk for å vurdere hvem som blir tatt inn på selve studiet. Her ligger snittet svært høyt, da forespørselen alltid er høyere enn plassene de ulike universitetene har. Du kan studere psykologi profesjon i Bergen, Trondheim, Oslo og Tromsø. Hvis du ikke er interessert i å bli psykolog, men vil jobbe med psykologi som f.eks. lærer, så kan du ta bachlor. Her foregår studiet på samme måte som de andre studiene og poenggrensene er ikke så høye. Bachlorstudiet strekker seg over kortere tid også enn profesjon.

Når det gjelder yrkene sosiolog, antropolog og sosionom så har jeg ikke veldig mye kunnskaper om det. Men jeg vet at de skiller seg litt fra psykologi. De kan gjerne gå litt inn i hverandre fordi alle er typiske samfunnsrelaterte fagområder. Alle handler om å bli klok på mennesket, samfunnet rundt oss og den type ting. Du kan gå inn på utdanning.no å lese om de forskjellige yrkene om du er usikker. Mange av de som har fag som sosionom, sosiolog og sånt har litt psykologi i tillegg. Bare for å få litt mer kunnskap som kommer til nytte senere.

Du "safer" også hvis du blir psykolog, fordi det er mangel på veldig mange psykologer til å fylle stillinger rundt om i landet.

Vil ikke si du hadde så mye kunnskap om psykologiutdanningen heller.

For det første: ALLE kommer ikke inn på årsenheten i Psykologi, på NTNU tror jeg det var 4.3 for å komme inn på årsstudiet i Psykologi og like høyt i Bergen og høyere i Oslo.

For det andre: Det er ikke èn fremgangmåte for å studere psykologi i Norge. Det er to. ALLE som studerer psykologi profesjon har ikke kommet videre grunnet A`er på årsstudiet, i Oslo kan man (med skyhøyt snitt) komme rett inn på profesjon, alle 6 årene, akkurat som f.eks medisin.

[Independent_]

Vil ikke si du hadde så mye kunnskap om psykologiutdanningen heller.

For det første: ALLE kommer ikke inn på årsenheten i Psykologi, på NTNU tror jeg det var 4.3 for å komme inn på årsstudiet i Psykologi og like høyt i Bergen og høyere i Oslo.

For det andre: Det er ikke èn fremgangmåte for å studere psykologi i Norge. Det er to. ALLE som studerer psykologi profesjon har ikke kommet videre grunnet A`er på årsstudiet, i Oslo kan man (med skyhøyt snitt) komme rett inn på profesjon, alle 6 årene, akkurat som f.eks medisin.

Takk for at du påpeker min skriveleif. Jeg skulle skrive at NOEN STEDER er det åpent studium (f.eks Tromsø) på årsenheten, mens andre steder er det lukket med poengsnitt (f.eks Oslo). Desverre litt sent for meg når jeg skrev dette.

Ja selvfølgelig kan du det, men det er jo nært sagt umulig. Og her tok jeg til betraktning at TS sier at hun ikke har så veldig gode karakterer, og da er det èn vei for henne å gå; årsenheten først. Det er alltid unntak, på alle studier.

Endret 8. desember 2010 av Independent_

[AnonymBruker]

Takk for at du påpeker min skriveleif. Jeg skulle skrive at NOEN STEDER er det åpent studium (f.eks Tromsø) på årsenheten, mens andre steder er det lukket med poengsnitt (f.eks Oslo). Desverre litt sent for meg når jeg skrev dette.

Ja selvfølgelig kan du det, men det er jo nært sagt umulig. Og her tok jeg til betraktning at TS sier at hun ikke har så veldig gode karakterer, og da er det èn vei for henne å gå; årsenheten først. Det er alltid unntak, på alle studier.

Jeg har aldri påpekt noen skrivefeil. Skrivefeil er hvis man skriver ord feil, som "eppple" istedet for "eple" eller "huuus" istedet for "hus". Det jeg rettet hos deg var feilinformasjon. Men klart, når man er trøtt så er det jo ekstremt lett å skrive "årsenheten er åpen, alle kommer inn" istedet for "noen steder er det åpent studium (f.eks Tromsø) på årsenheten, mens andre steder er det lukket med poengsnitt". Hvem har vel ikke gjort den feilen?

Og når det gjelder din andre bortforklaring skrev du: "Når det gjelder karakterersnitt og poenggrenser, så er det èn fremgangsmåte på psykologistudiene i Norge." Står vel ikke noe der om at det var for hennes del, hennes situasjon tatt i betraktning, du skriver jo om psykologistudiene i Norge?

Er det virkelig "alltid unntak, på alle studier"? Hva med å studere Medisin i Norge da? Eller Master i Juss? Hva er unntakene der?

[Gjest BabyBlue]

Jeg har selv vært deprimert, men vurderer allikevel å bli psykolog. Trenger ikke være noe negativt, men du må tenke på at det å være psykolog mest sannsynelig krever mye av deg siden du oftest jobber med personer som sliter psykisk.

Tror nok det at du har vært deprimert gjør at du har en større forståelse for det mørke som finnes i menneskesinnet?

Jeg har gjort mye reaserch, og det er en del å sette seg inn i... Mye frem og tilbake på de inntaksreglene.

... Kort sagt: Bare jobb godt på årsstudiet, for du slåss med mange folk for å komme inn

Spørsmål fra min side: Hvilke karakterer kreves for å komme inn på årsenheten i Tromsø? Og er det slik at hvis man er inne på profesjonsstudiet så er man inne alle årene?

[Independent_]

Jeg har aldri påpekt noen skrivefeil. Skrivefeil er hvis man skriver ord feil, som "eppple" istedet for "eple" eller "huuus" istedet for "hus". Det jeg rettet hos deg var feilinformasjon. Men klart, når man er trøtt så er det jo ekstremt lett å skrive "årsenheten er åpen, alle kommer inn" istedet for "noen steder er det åpent studium (f.eks Tromsø) på årsenheten, mens andre steder er det lukket med poengsnitt". Hvem har vel ikke gjort den feilen?

Og når det gjelder din andre bortforklaring skrev du: "Når det gjelder karakterersnitt og poenggrenser, så er det èn fremgangsmåte på psykologistudiene i Norge." Står vel ikke noe der om at det var for hennes del, hennes situasjon tatt i betraktning, du skriver jo om psykologistudiene i Norge?

Er det virkelig "alltid unntak, på alle studier"? Hva med å studere Medisin i Norge da? Eller Master i Juss? Hva er unntakene der?

Jeg skrev et veldig langt innlegg da jeg prøvde å besvare alle TS sine spørsmål, og jeg hadde så mange svar i hodet at ting gikk litt i surr. Det må da vel være lov

Det er alltid unntak ja. Du har forskjellige kvoteringer ved forskjellige studier f.eks, det er et unntak. På noen studier kan du komme inn uten å ha bestått eksamen ved VGS, hvis du kan ta eksamen mens du går første år på universitetet. Dette er typiske unntak og tilfeller som gjør at man går utenom den vanlige "modellen". Skjønner du hva jeg mener eller?

[Sofie_22]

Heisann

Jeg kan sikkert prøve å svare deg litt. For det første så er det STOR forskjell på psykologi og sykepleier. Sykepleier er mer praktisk, mens psykologi også er praktisk på en helt annen måte. Psykologi er et veldig tenkefag. Det er jo en del av disse samfunns-retningene, på grunn av måten ting blir gjort på. Innad psykologien har du jo de ulike teoriene som Maslow og Freud, men du har også denne humanistiske delen som er satt sammen av litt av hvert. Det er ikke alltid et fasitsvar, og det er ikke èn måte å løse problemstillinger på heller. Det gjør at det stilles høye krav til selve personen (psykologen, psykologistudenten). Man bør ha gode kunnskaper om menneskets psyke og man bør ha en ekte interesse for hva som skjer inni mennesker. Man bør også være fornuftig, ha en god del sunn fornuft og kunne sette ord på følelser man har. I motsetning til matte, er psykologi et fag som baserer seg på mennesket. Det er veldig interessant.

Når det gjelder karakterersnitt og poenggrenser, så er det èn fremgangsmåte på psykologistudiene i Norge. ALLE som skal ta profesjonsstudiummet må ha fullført en årsenhet. Det er for å få en innføring før man begynner på selve studiet. Denne årsenheten er åpen, og alle kommer inn. Som har GENS selvfølgelig. Etter det er det veldig mye vanskeligere. Da blir karakterene og poengene fra denne årsenheten tatt i bruk for å vurdere hvem som blir tatt inn på selve studiet. Her ligger snittet svært høyt, da forespørselen alltid er høyere enn plassene de ulike universitetene har. Du kan studere psykologi profesjon i Bergen, Trondheim, Oslo og Tromsø. Hvis du ikke er interessert i å bli psykolog, men vil jobbe med psykologi som f.eks. lærer, så kan du ta bachlor. Her foregår studiet på samme måte som de andre studiene og poenggrensene er ikke så høye. Bachlorstudiet strekker seg over kortere tid også enn profesjon.

Når det gjelder yrkene sosiolog, antropolog og sosionom så har jeg ikke veldig mye kunnskaper om det. Men jeg vet at de skiller seg litt fra psykologi. De kan gjerne gå litt inn i hverandre fordi alle er typiske samfunnsrelaterte fagområder. Alle handler om å bli klok på mennesket, samfunnet rundt oss og den type ting. Du kan gå inn på utdanning.no å lese om de forskjellige yrkene om du er usikker. Mange av de som har fag som sosionom, sosiolog og sånt har litt psykologi i tillegg. Bare for å få litt mer kunnskap som kommer til nytte senere.

Du "safer" også hvis du blir psykolog, fordi det er mangel på veldig mange psykologer til å fylle stillinger rundt om i landet.

alle kommer ikke inn på psykologi årsenhet, dette poenggrensene fra i år:

UIO 185752 Psykologi, årsenhet 56.2 451 50.7 245 56.2 1161 50.7 626

[Sofie_22]

sorry! Leste ikke gjennom hele tråden før jeg svarte, ser at flere har kommentert at ikke alle kommer inn på årseneheten.

[AnonymBruker]

Jeg skrev et veldig langt innlegg da jeg prøvde å besvare alle TS sine spørsmål, og jeg hadde så mange svar i hodet at ting gikk litt i surr. Det må da vel være lov

Det er alltid unntak ja. Du har forskjellige kvoteringer ved forskjellige studier f.eks, det er et unntak. På noen studier kan du komme inn uten å ha bestått eksamen ved VGS, hvis du kan ta eksamen mens du går første år på universitetet. Dette er typiske unntak og tilfeller som gjør at man går utenom den vanlige "modellen". Skjønner du hva jeg mener eller?

Men du skrev ingenting om at det gjaldt bare trådstarter eller at du tok hennes situasjon i betraktning, du skrev at det var "èn fremgangsmåte på psykologistudiene i Norge".

Greia er bare at du kan ikke sammenligne muligheten til å komme inn på det sammenhengende Oslo-profesjonsstudiet i psykologi med kvoteringer og "unntak". For psykologi profesjon i Oslo er en del av den vanlige modellen som er mulig for alle, bare man har gode nok karakterer. Noe helt annet enn f.eks samekvote som bare er for samer.

Men sånn helt konkret, hvordan kommer jeg inn på 6-årig medisinstudie? Hva er unntaket der? Rent teknisk, hva gjør man som vanlig etnisk norsk med 3 i snitt for å komme inn? Hva er unntakene?

[Auri]

Å herregud, gi dere! Den kveruleringen der er unødvendig.

[etvisningsnavn89]

Skjedde med kverulerende mennesker på slutten her? Jaja, så skrev vedkommende litt feil på akkurat det punktet, men snakk om å henge seg opp i feil her ja.

Hvertfall.

Tusen takk for svar. Så noen her nevnte spesialsykepleier innenfor psykologi. Det er nettopp det jeg i underbevisstheten har tenkt hele veien, men hvorfor ikke gå rett på psykologistudie istedet.

Interesserer meg meget for dette, det har jeg gjort siden jeg var liten. Men jeg tenker fortsatt, at dette er for smartinger. Undervurderer meg selv kanskje litt, eller bare uhyre fryktsom for å velge, bruke tid og ressurser på noe jeg etterhvert ikke vil klare. Redd for at det er et ekstremt vanskelig studie. Men det er ingenting annet jeg interesserer meg mer for, samtidig som at jeg vet jeg ikke er dum. Vet jeg er nokså smart, når man skal prøve å se rasjonelt på ting. Ikke en einstein, men jeg har alltid vært en tenker.

Jeg bryr meg om seriøse temaer. Jeg har ikke noe problem med å snakke med mennesker, men da mener jeg virkelig å snakke. Jeg trenger å snakke om temaer, og slik har jeg vært siden jeg var liten jente. Jeg er ikke like proff på å tørrprate som jeg kaller det, og jeg klarer ikke å prate om jeans med engasjement Føler på den måten jeg alltid har skilt meg ut fra alle andre jenter i klassen, selv om jeg nå i en mer voksen alder har skjønt at jeg ikke er den eneste som følte at jeg skilte meg ut på ungdomsskolen. Har skjønt at de fleste ungdommer føler at man skiller seg ut i denne perioden. Men det er en annen ting.

Vil jeg klare det. Kan jeg klare det. Vil jeg klare å legge jobben bak meg når jeg er hjemme, etter å ha pratet med dypt deprimerte mennesker som har skadet seg selv, med selvmordstanker. Føler jeg ikke heller kan overse denne tanken, og tenke "det årnær sæ", har et stort behov for å være så realistisk som mulig.

Årsstudiet skremmer meg også litt. I fag jeg interesserte meg for på videregående kunne jeg fint få en femmer etter å ha gjort hjemmeleksa for å si det sånn. Men en 6-er har jeg sjeldent fått. Klarer jeg å få toppkarakterer dette første året? Bare tanker...

[AnonymBruker]

Men du skrev ingenting om at det gjaldt bare trådstarter eller at du tok hennes situasjon i betraktning, du skrev at det var "èn fremgangsmåte på psykologistudiene i Norge".

Greia er bare at du kan ikke sammenligne muligheten til å komme inn på det sammenhengende Oslo-profesjonsstudiet i psykologi med kvoteringer og "unntak". For psykologi profesjon i Oslo er en del av den vanlige modellen som er mulig for alle, bare man har gode nok karakterer. Noe helt annet enn f.eks samekvote som bare er for samer.

Men sånn helt konkret, hvordan kommer jeg inn på 6-årig medisinstudie? Hva er unntaket der? Rent teknisk, hva gjør man som vanlig etnisk norsk med 3 i snitt for å komme inn? Hva er unntakene?

Herregud, for en jævla kverulant du er!

[Gjesten]

Som påpekt stemmer ikke det independent sa. I Oslo trenger du ikke årsstudium for å komme inn på profesjon, men det er veldig vanskelig å komme inn. Alle andre steder trenger du årsstudium først, og det er karakterene du vil få her som gjelder til videre opptak til profesjon. Årsstudiet er vanskelig å komme inn på, og når du kommer inn er det er tungt år med mye å lære. Du kan sikkert klare det om du vil, men det må jobbes hardt for å komme noen vei, og de færreste får A-ene de trenger med en gang. Svær mange tar året både to og tre ganger.

Men det sagt, er psykologi et svært spennende fag, og jeg ønsker deg lykke til med valg og søking!

[etvisningsnavn89]

Jeg studerer antropologi, her har du en link om hva det handler om Spennende fag der du lærer mye om mennesket og kulturer verden over. Hele verden er ditt interessefelt..

Jeg blir motivert bare av det lille innlegget ditt.

Hvorfor valgte du akkurat antropologi, og når jeg skriver antropologi, er dette ensbetydende med sosialantropologi? Hvilke jobber ser du for deg å få i framtiden? Kan du nevne eksempler på konkrete ting dere lærer om under studiet? Hvilken person trenger man å være for å studere dette. Med hvilken person man trenger å være, lurer jeg mer spesifikt på om man må være utadvendt og flink til å prate for seg? Før, og kanskje fortsatt litt, så sliter jeg litt med mindreverdighetskompleks. Interessen for faget har jeg, og kunnskap har jeg, og skriftlig har jeg et greit nok rikt ordforråd. Muntlig stotrer jeg ofte med ord, det finnes visse unntak av mennesker jeg ikke sliter noe vokabulart, men ovenfor de fleste føler jeg at jeg hvertfall ikke er en mester i å prate for meg selv. Kanskje dette blir bedre etterhvert og, det vet jeg ikke, men hvordan er et slikt studie i forhold til nettopp dette?

Mvh

[Gjesten]

Spørsmål fra min side: Hvilke karakterer kreves for å komme inn på årsenheten i Tromsø? Og er det slik at hvis man er inne på profesjonsstudiet så er man inne alle årene?

Det vil jo variere med søkermassen, men etter hva jeg har hørt, kan det gå med to B-er og resten A, selvfølgelig litt avhengig av hvor du har tatt årsstudiet. Jeg vet at det er forskjell på hvordan året er lagt opp i Oslo, Bergen og Trondheim. I Bergen sitter man igjen med tre karakterer siden exphil og exfac ikke gjelder (det gjeldene blir karakterene fra psyk100, psyk101 og psyk102). Her hørte jeg at det kunne gå med to B-er og en A, men jeg har ingen referanser, så jeg kan ikke garantere sannheten i dette.