Å være den som bestanig står utenfor

[Gjest Johanna]

I dag har vi vert på juletrefest og som alltid er jeg den som blir stående alene

Har hørt mange ganger at alle kan ikke like alle, å da tenker jeg at hvorfor må jeg vere den alle ikke liker EKS. er jeg førstemann på plass, så kan jeg vere trygg på at når de andre kommer setter de seg ved ett annet bord enn det jeg allerde har satt meg ved. Ingen kommer til meg å tar kontakt, jeg er bestandig den som tar kontakt. Nå har jeg gitt mannen beskjed om at neste gang noe arrangeres på plassen her, får han dra alene. Jeg makter rett å slett ikke å føle på at jeg er den som alle liker MINST :cry: Begynner å tro at det er noe alvorlig feil med meg, for så lenge jeg kan huske har jeg vert sistevalget til alle andre(les.bra nok når de ikke har noen andre)

[Gjest Gjest]

Sånn er folk mot meg også. Jeg vet ikke hvorfor. Hvis jeg starter en samtale virker de ikke interessert i å prate med meg og bare går hvis de får øye på noen andre. Da ble jeg plutselig luft. Jeg er en hyggelig person og gjør aldri noe vondt, er frekk og slike ting. Har det akkurat likens som TS :/ Det er sårt. Jeg er heller ikke den personen folk setter seg sammen med sånn som du sa TS. Å jeg ser verken forferdelig stygg ut og lukter ikke.

[AnonymBruker]

Jeg opplever en viss grad av det dere sier, men jeg har ingen tro på / vet at det har ingenting med å ikke like en person. Hos meg er det at jeg er ikke "fun". Jeg er nok en mer seriøs person som liker en god samtale / diskusjon om temaer. Tilfeldig overflatisk pjatt er takler jeg ikke, og det er det som kreves i slike situasjoner. Er man ikke fun, blir man ansett som kjedelig i en sosial situasjon i større grupper der folk har andre valg enn å sitte med f.eks meg.

[Gjest youlookslashy]

kjenner meg veldig igjen, TS. Noen av oss er bare valgt ut til å være blitz'n (den som aldri får være med på noe morro, alt skjer når de ikke er der), og det er utrolig synd.

[Sunniva81]

I dag har vi vert på juletrefest og som alltid er jeg den som blir stående alene

Har hørt mange ganger at alle kan ikke like alle, å da tenker jeg at hvorfor må jeg vere den alle ikke liker EKS. er jeg førstemann på plass, så kan jeg vere trygg på at når de andre kommer setter de seg ved ett annet bord enn det jeg allerde har satt meg ved. Ingen kommer til meg å tar kontakt, jeg er bestandig den som tar kontakt. Nå har jeg gitt mannen beskjed om at neste gang noe arrangeres på plassen her, får han dra alene. Jeg makter rett å slett ikke å føle på at jeg er den som alle liker MINST :cry: Begynner å tro at det er noe alvorlig feil med meg, for så lenge jeg kan huske har jeg vert sistevalget til alle andre(les.bra nok når de ikke har noen andre)

Kjenner meg veldig igjen TS.Og jeg er alene,uten mann til og med.Dette er grunnen til at jeg som regel aldri deltar på f.eks foreldretreff på skolen Det er det pappan(og kona noen ganger) som tar seg av-heldigvis. Vet ikke helt jeg heller hva som gjør det,men det ligger vel i det at jeg er sjenert og har litt trøbbel med å ta kontakt med andre foreldre som jeg ikke kjenner.Pluss at de fleste er mye eldre enn meg og har samme omgangskrets, og er dermed mer venner med hverandre enn det jeg noen gang vil bli med dem. Dette fenomenet kommer også i andre sammenhenger som har med skolen og gjøre,f.eks sommer/vinter avslutninger.Føler jeg blir skikkelig uglesett av alle andre,og føler meg rett og slett ikke bra nok på et vis-om det ER sånn tviler jeg jo på,men skikkelig plagsomt er det hvertfall.

Var aldri sånn når barnet mitt gikk i barnehagen faktisk.Da deltok jeg på ALT,hele tiden. :klø:

[Hanselot]

I dag har vi vert på juletrefest og som alltid er jeg den som blir stående alene

Har hørt mange ganger at alle kan ikke like alle, å da tenker jeg at hvorfor må jeg vere den alle ikke liker EKS. er jeg førstemann på plass, så kan jeg vere trygg på at når de andre kommer setter de seg ved ett annet bord enn det jeg allerde har satt meg ved. Ingen kommer til meg å tar kontakt, jeg er bestandig den som tar kontakt. Nå har jeg gitt mannen beskjed om at neste gang noe arrangeres på plassen her, får han dra alene. Jeg makter rett å slett ikke å føle på at jeg er den som alle liker MINST :cry: Begynner å tro at det er noe alvorlig feil med meg, for så lenge jeg kan huske har jeg vert sistevalget til alle andre(les.bra nok når de ikke har noen andre)

Tror det er mange som har det slik.

Selv har jeg innsett at jeg har en til tider lite inkluderende personlighet og har vært slik siden jeg gikk ut høgskolen. Jeg syns manges beskrivelse her passer meg på en prikk. Jeg styrer helst unna samtaler og settinger som krever selvfølgelighetspjatt, noe som igjen gjør at jeg blir sett på som usosial både på jobb og på arrangementer. I en situasjon som din, feks på jobb, så er det ett fåtall som ville "valgt" å sette seg ved siden av meg. I starten var det sårt, men jeg har lært meg å sile ut disse situasjonene i stor grad og klarer å unngå det. Jeg tror folk som kjenner meg fra gammelt av ikke ville kjent igjen min beskrivelse herfra nettopp fordi de kjenner meg, og der har jeg ingen problemer med å være sosial.

En ting som slo meg oppi det hele er hvor mange jeg kjenner fra ett arrangement e.l. som jeg kjenner igjen både navn og ansikt på som ikke husker på meg om det så hadde stått om livet. Da innså jeg at det er rett og slett fordi jeg stikker meg for lite frem og gir ingen inntrykk av hvem jeg er, derfor tror jeg folk blir usikker på meg.

Dette er slik jeg er (lite nærtagende), og trives egentlig med det. Hva som er løsningen for deg er vanskelig å si. Jeg tror du uansett må slutte å tenke at folk liker deg minst, det skyldes heller at de ikke kjenner deg, så du er hverken likt eller mislikt. Folk er muligens bare usikker på deg.

[Gjest jomfrua]

Det er stor forskjell på å komme inn i ett rom hvor det er mange mennesker som er der av samme grunn som deg. Følge sin håpefulle, møte foreldre og bli kjent med foreldre.......

Eller å komme inn i ett rom hvor fokuset er: ingen vil bli kjent med meg. Om noen flytter seg så er det fordi jeg ikke er god nok osv.

Kommer du inn i ett rom som første avsnittet - så lyser det av deg, du er kontaktsøkende, hyggelig, åpen og imøtekommende.

Kommer du inn i ett rom som andre avsnittet - så vil du bli oppfattet som stille og mutt, lite imøtekommende fordi du lyser av usikkerhet.

Folk vil møte glade, utadvendte personer.......det er lett.

Å møte folk som lyser usikkerhet, ikke møter blikket ditt og lurer på om de er gode nok.........det er en komplikasjon de fleste velger bort.........ikke fordi de ønsker deg vondt eller ikke vil ha noe med deg å gjøre, men kun fordi de bare vil ha det lett og enkelt.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det TS skriver, men for meg har det vært sånn siden barneskolen. Tror jeg har havnet i en vond spiral der jeg forventer at folk ikke vil ta kontakt, og utstråler dette på en elle annen måte. Aner ikke hvordan jeg skal bryte denne spiralen!

[AnonymBruker]

jeg er sånn på et vis, men så har jeg fått hjelp til å slutte å være sånn.

Før kunne jeg virke avvisende på andre, og de unngikk meg. Jeg kunne sitte alene ved et bord, og kjenner gråten ta meg ...

Så søkte jeg hjelp, fordi jeg ikke orket å ha det sånn lenger.

Jeg innså at jeg kanskje kunne få folk til å føle seg uvelkommen, at jeg var med på det selv. Jeg klarte ikke innse det først, men etterhvert skjønte jeg mønsteret mitt.

Jeg prøvde å forandre mønsteret mitt, og så at når jeg var imøtekommende uten å virke rar og desperat, så tok andre godt imor meg.N

Når jeg satt for meg selv og sendte ut signal om: La meg være i fred, eller ... Ikke kom hit, ... eller, Du liker meg ikke uansett, eller ... Om du kommer hit å er hyggelig mot meg, vil blir avvisende mot deg, haha!

Så jeg måtte møte de på halvveien, og det ble bedre.

Jeg sliter fortsatt litt, og jeg liker ikke være midtpunktet, men jeg klarer å ta meg litt sammen noen ganger.