Biologisk mor anser barneskolen som sitt territorium...

[Pastill]

Hei alle!

Jeg er stemor/bonusmor til to barn på 6 og 8 år. Forholdet til barna er super og hjemme i vår lille "fusjonerte" eller sammenbragte familie så fungerer det meste ganske godt.

Problemene melder seg i forbindelse med kommunikasjon og relasjon til barnas biologiske mor, og det siste skuddet på stammen er en klar motvilje til at jeg på noe vis skal involveres i aktiviteter og annet i forbindelse med barnas skolegang.

Det som denne gang har gitt utslaget, er at mens barna er hos hos, så vil hun ikke at jeg skal hente dem på skolen. Selv bor hun like ved skolen, og hun mener at om min mann/barnas far ikke kan hente dem, så skal han avtale med henne om at de skal hentes av henne eller komme hjem til mor, slik at far senere kan hente dem der. Det vanlige er at far henter når barna er hos oss, det er bare hvis han er forhindret at jeg kommer på banen.

Barna har flere ganger bedt om at de gjerne vil hentes av meg på skolen, og de vil gjerne finne på ting sammen med meg etter skoletid. Er det sommerfester eller andre tilstelninger på skolen, så spør barna om jeg skal være med (jeg har hittil ikke har mulighet til å være med, men har veldig lyst når anledningen byr seg!). Barnemor har bedt om at jeg, inntil videre, også holder meg unna slike tilstelninger, for som hun sier: Hun er ikke klar til at jeg er med på sånt ennå.

Med hensyn til det praktiske ved henting, så ville det være deilig om barnefar og jeg kan avtale oss imellom hvordan vi får vårt liv til å gå opp når barna er hos oss, uten innblanding av biologisk mor. Barnefar vil også helst minimere omgang med mor (og dermed henting hos henne), fordi hun ikke klarer å holde seg "i skinnet" i omgang med han omkring barna: Hun lar dampen komme ut, og anklager han for dårlig attityde, for å være gjerrig (ref. min tidligere tråd "Biologisk mor vil ha mer penger"), for at han ikke bryr seg om barna, og så videre i samme stil, mens barna hører på.

Jeg kan godt forstå at mor ikke vil at jeg skal tilbringe tid sammen med hennes barn fremfor henne, når hun likevel bor så nærme skolen og det passer fint at barna bare løper hjem til henne istedet for å bli hentet av meg. Likevel synes jeg det er sårt å skuffe barna, og er livredd for at de på noen måte skal føle at jeg ikke har lyst til å hente dem eller ikke har lyst til å komme på skoletilstelninger. Jeg vil ikke at de på noen måte skal føle seg avvist av meg. Biologisk mor har sagt til meg direkte at hun helst ser at jeg holder meg unna skolen inntil videre, fordi hun synes det er hennes, for å bruke hennes eget ordvalg, "territorium". Videre sier hun at jeg selvfølgelig med tiden skal hente, men hun er heller ikke klar for dette ennå, på samme måte som med sommerfester og lignende. Jeg har besvart henne med at jeg mener dette er noe hun og barnefar skal diskutere og finne ut av sammen. Men jeg undrer meg grønn: Hva i alle dager skal til for at hun blir klar?

Min mann mener at jeg har, og skal ha, en sentral rolle i barnas liv og at min deltagelse i skolesammenheng er en naturlig del av dette, og ikke noe barnemor skal blande seg i så lenge ungene er hos oss. Dette er også noe jeg selv ønsker, selvsagt uten å frata mor hennes posisjon som mamma!

Hvordan i alle dager skal vi håndtere denne saken? Jeg har så lyst at hun skal få vite at barna selv ber om min deltagelse, men er samtidig redd for at det vil gjøre vondt værre.

Er det noen biologiske mødre som kan fortelle meg hva de tror det er som foregår? Føler biologisk mor seg truet av meg?

Dere som er medlemmer i sammenbragte familier: Har du opplevd noe lignende? Ble det bedre med tiden?

Takk for alle innspill!

Pastill

[Naxos70]

Jeg hadde ikke brydd meg så veldig mye om det. Om jeg får beskjed fra min samboer om å hente barna på skolen så gjør jeg det, jeg spør ikke hans eks om hva hun synes om det. Jeg synes hun høres veldig kontrollerende ut. Nå husker ikke jeg om du har skrevet her hvor lenge dere har vært sammen, men uansett så bør hun bare gi seg med dette. Hva vi og ungene gjør når de er hos oss skal ikke moren tenke på i det hele tatt!! (jeg er i samme situasjon)

[AnonymBruker]

Moren er ei ku! Dette skal du ikke finne deg i. Kan godt skjønne at hun som mor vil være den som stiller opp i skole sammenheng, men ungene liker jo deg. Det handler jo faktisk IKKE om henne, det handler om barna.

Om hun ikke er klar, spiller ingen rolle fordi det er barna det handler om.

[viren]

For det første: kutt ut uttrykket "biologisk mor" - hun er barnas mor, punktum.

Det er vanskelig å si hva årsaken er til at hun ikke ønsker at du skal hente, men som du selv sier er dette noe barnas far og mor må snakke om og finne ut av. I utgangspunktet har hun ingenting med om du eller barnas far henter ungene når de er hos dere, samtidig er det viktig å prøve og ha en god tone med henne, med tanke på samarbeid når det gjelder barna.

Jeg ville , i ditt tilfelle, be barnas far ta en prat med mor og spørre hva årsaken er til at hun ikke ønsker at du skal hente, og med mindre det er en sabla god grunn si at det må være opp til dere å avgjøre hvem som skal hente barna når de er hos dere. Han kan også si at ungene ønsker at du skal hente dem av og til, det er bedre at det kommer fra han enn fra deg. Hvis hun da kontakter deg igjen vedrørende henting så henviser du ganske enkelt til barnas far, og sier at det får hun ta opp med han.

[Gjest Sommertid]

Hvor lenge har dere vert sammen da? Kan godt forstå mor om dere ikke har vert sammen så veldig lenge.

[Gjest Gjest]

Sier som skravla, slutt å kalle mammaen for "biologisk mor". Det hadde fått meg til å ønsket deg til )#)/&#56/(= også, og definitivt ikke åpnet for dialog..

Forøvrig.. noen ganger liker man rett og slett ikke folk. Da er det ikke håp. Du kan velge å godta det, eller ha det gående resten av livet. Og du kan mase om barnas beste til du svimer, du blir ikke kvitt henne alikevel.

[Gjesten]

Jeg lurer litt på hvor lenge barnas foreldre har vært skilt, hvor lenge du har vært inni bildet, og om du er gift med barnas far?

Ikke at disse tingene er avgjørende, men de kan hjelpe oss med å forstå hvorfor moren oppfører seg som hun gjør. Jeg synes ikke nødvendigvis det er rimelig at du ikke skal få hente, det må faktisk være opp til dere hvordan dere ordner hverdagen deres når far har samvær, men jeg synes ikke det høres ut som moren har vært helt urimelig heller. Det kan hende jeg tolker innlegget ditt feil, men du sier mor har sagt at hun "ikke er klar for det ennå" og det må da være lov til å være ærlig om at hun synes dette er vanskelig. Det er derfor jeg lurer på hvor lenge det er siden bruddet mellom henne og barnas far, for er det relativt nytt, kan det hende hun sliter veldig med at du først "tar" mannen hennes og nå holder på å "ta" barna hennes. Muligens trenger hun bare litt tid til å samle tankene og forstå at hun ikke mister barna selv om de får et forhold til deg?

[Sophie-Ann]

Nå vet jeg ikke grunnen til at hun og din samboer gikk i fra hverandre, men for meg er det fullstendig uaktuelt at den nye damen til min eks hverken har eller henter barnet alene. Det kommer overhode ikke på tale what so ever. Kan ikke BF hente eller ha barnet av ulike grunner, skal jeg ha barnet, ferdig med den saken. Men det skal legges til at vårt barn kun er 2 år.

Når hun blir eldre, må jeg nok finne meg i at stemor henter/bringer og er med på tilstelninger, men da har tiden forhåpentligvis leget alle sår, og jeg kan se på henne uten å kaste opp. Det eneste jeg mener steforeldre ikke har noe med å gjøre, er konferanse timer på skolen, den er forbeholdt mor/far.

Men jeg syns du skal snakke med henne og barna. De virker store nok til at de kan uttale seg, så da syns jeg at deres mening skal telle. Håper det ordner seg for dere.

[Gjest jomfrua]

Barna og far og mors ansvar - det er det ikke noe tvil om.

Jeg synes denne moren gir åpning frem i tid. Det er bra for dere.

Så da tenker jeg; hun føler seg ikke klar. Hva du mener om hva som bør være nok tid er uvesentlig.

Så mitt råd er:

Forhold dere i ro. Gi det tid, kanskje mer tid enn det dere kan se på som nødvendig, det er tross alt ikke dere som har bedt om det eller har behov for det.

Ikke gå å tenk på at det skulle vært annerledes.....la det ligge, så slipper dere konflikter og press...det vil skade ungene. Så vis litt storhet og respekter den andre part. Bare det at hun har sagt hun trenger tid er bra!!

Når det er sagt så vil jeg sitere litt:

Min mann mener at jeg har, og skal ha, en sentral rolle i barnas liv og at min deltagelse i skolesammenheng er en naturlig del av dette, og ikke noe barnemor skal blande seg i så lenge ungene er hos oss.

Det er en sak din mann og hans x får bli enige om. Du burde melde deg ut av den diskusjonen - dette er en sak mellom dem. Forhold deg nøytral og stille - så vil ting løse seg med tiden. Ikke gå og tenk og bli frustrert det vil bare bygge opp en konflikt som vil ramme barna.

[Gjest gjest]

Nå vet jeg ikke grunnen til at hun og din samboer gikk i fra hverandre, men for meg er det fullstendig uaktuelt at den nye damen til min eks hverken har eller henter barnet alene. Det kommer overhode ikke på tale what so ever. Kan ikke BF hente eller ha barnet av ulike grunner, skal jeg ha barnet, ferdig med den saken. Men det skal legges til at vårt barn kun er 2 år.

Når hun blir eldre, må jeg nok finne meg i at stemor henter/bringer og er med på tilstelninger, men da har tiden forhåpentligvis leget alle sår, og jeg kan se på henne uten å kaste opp. Det eneste jeg mener steforeldre ikke har noe med å gjøre, er konferanse timer på skolen, den er forbeholdt mor/far.

Men jeg syns du skal snakke med henne og barna. De virker store nok til at de kan uttale seg, så da syns jeg at deres mening skal telle. Håper det ordner seg for dere.

Hadde han et forhold til henne mens dere var gift og forlot deg for henne siden du ikke kan se på henne uten å ville kaste opp? Bare lurer siden hun ikke får lov til å hente barnet.

[Pastill]

For det første: kutt ut uttrykket "biologisk mor" - hun er barnas mor, punktum.

Det er vanskelig å si hva årsaken er til at hun ikke ønsker at du skal hente, men som du selv sier er dette noe barnas far og mor må snakke om og finne ut av. I utgangspunktet har hun ingenting med om du eller barnas far henter ungene når de er hos dere, samtidig er det viktig å prøve og ha en god tone med henne, med tanke på samarbeid når det gjelder barna.

Jeg ville , i ditt tilfelle, be barnas far ta en prat med mor og spørre hva årsaken er til at hun ikke ønsker at du skal hente, og med mindre det er en sabla god grunn si at det må være opp til dere å avgjøre hvem som skal hente barna når de er hos dere. Han kan også si at ungene ønsker at du skal hente dem av og til, det er bedre at det kommer fra han enn fra deg. Hvis hun da kontakter deg igjen vedrørende henting så henviser du ganske enkelt til barnas far, og sier at det får hun ta opp med han.

Far har snakket med mor, og grunnene hun kommer opp med er de som er oppgitt ovenfor. Kanskje han får ta en prat med henne igjen.

Og du har helt rett i at det skal være avklart mellom foreldrene. Jeg vil ikke komme imellom!

Angående uttrykket biologisk mor

Det er ene og alene forbeholdt KG, og brukt rett og slett for at folk hurtig og enkelt skal kunne sette seg inn i hvem som er hvem.

Pastill

[Pastill]

Hvor lenge har dere vert sammen da? Kan godt forstå mor om dere ikke har vert sammen så veldig lenge.

Vi har vært sammen i et år.

Jeg forstår henne også godt! Det blir imidlertid veldig kunstig at akkurat jeg skal holdes utenfor i denne sammenheng - venner og øvrige familie må ellers veldig gjerne hente barna hvis far eller mor ikke kan...

Pastill

[Pastill]

Sier som skravla, slutt å kalle mammaen for "biologisk mor". Det hadde fått meg til å ønsket deg til )#)/&#56/(= også, og definitivt ikke åpnet for dialog..

Forøvrig.. noen ganger liker man rett og slett ikke folk. Da er det ikke håp. Du kan velge å godta det, eller ha det gående resten av livet. Og du kan mase om barnas beste til du svimer, du blir ikke kvitt henne alikevel.

Hei hei!

Biologisk mor blir ikke brukt i dagligtale, det er utelukkende brukt på skrift.

Og du har rett: Hun forsvinner jo ikke, men hun er der resten av livet. Jeg akter likevel ikke å innrette vårt liv etter hennes innfall og behov for å avgrense sitt territorium. Slik det er nå, dikterer hun hvordan vi i den sammenbragte skal ordne oss omkring barna, og det synes jeg ikke er ok. Det skal og må være et samarbeide, hvor begge parter kommer med innspill.

Pastill

[Gjest Willie]

Biologisk mor kan kun styre så mye av hverdagen deres med barna som dere lar henne, så jeg ser faktisk ikke problemet.

[AnonymBruker]

Jeg hadde forstått om hun ikke ville at hun skulle hente barna hvis du var en ny kjæreste som barna ikke kjente så mye til. Men Pastil BOR jo faktisk med denne mannen og barna tilbringer jo mye tid med henne når de er der. Hvorfor skal ikke hun kunne hente barna hvis far er litt sen? De skal jo hjem til henne likevel.

[Gjest Gjest]

Ett år er faktisk ikke veldig lenge, jeg kan godt forstå at mor mener det er for tidlig at stemor er med på diverse tilstelninger. Barn har medbestemmelsesrett - men ikke avgjørelsesmyndighet.

Ellers sier jomfrua mye fornuftig - dette er faktisk en sak mellom far og mor og de må bli enige.

[Pastill]

Jeg lurer litt på hvor lenge barnas foreldre har vært skilt, hvor lenge du har vært inni bildet, og om du er gift med barnas far?

Ikke at disse tingene er avgjørende, men de kan hjelpe oss med å forstå hvorfor moren oppfører seg som hun gjør. Jeg synes ikke nødvendigvis det er rimelig at du ikke skal få hente, det må faktisk være opp til dere hvordan dere ordner hverdagen deres når far har samvær, men jeg synes ikke det høres ut som moren har vært helt urimelig heller. Det kan hende jeg tolker innlegget ditt feil, men du sier mor har sagt at hun "ikke er klar for det ennå" og det må da være lov til å være ærlig om at hun synes dette er vanskelig. Det er derfor jeg lurer på hvor lenge det er siden bruddet mellom henne og barnas far, for er det relativt nytt, kan det hende hun sliter veldig med at du først "tar" mannen hennes og nå holder på å "ta" barna hennes. Muligens trenger hun bare litt tid til å samle tankene og forstå at hun ikke mister barna selv om de får et forhold til deg?

Hei!

De har bodd fra hverandre litt lenger enn et år. Jeg kom forholdsvis tidlig inn i hans liv etter bruddet, et brudd som kom som følge av hennes gjentatte utroskap et godt stykke tid før de gikk fra hverandre.

Ja, jeg setter også pris på hennes ærlighet. Jeg slipper å lure på hvor jeg har henne, hun sier tingene rett ut. Det er faktisk veldig ålreit å forholde seg til.

Liker din betraktning om at hun trenger tid til å forstå at hun ikke mister barna selv om de får et forhold til meg. Takk for den

Pastill

[AnonymBruker]

Høres ut som hun har begynt med biologisk krigføring?

[Pastill]

Nå vet jeg ikke grunnen til at hun og din samboer gikk i fra hverandre, men for meg er det fullstendig uaktuelt at den nye damen til min eks hverken har eller henter barnet alene. Det kommer overhode ikke på tale what so ever. Kan ikke BF hente eller ha barnet av ulike grunner, skal jeg ha barnet, ferdig med den saken. Men det skal legges til at vårt barn kun er 2 år.

Når hun blir eldre, må jeg nok finne meg i at stemor henter/bringer og er med på tilstelninger, men da har tiden forhåpentligvis leget alle sår, og jeg kan se på henne uten å kaste opp. Det eneste jeg mener steforeldre ikke har noe med å gjøre, er konferanse timer på skolen, den er forbeholdt mor/far.

Men jeg syns du skal snakke med henne og barna. De virker store nok til at de kan uttale seg, så da syns jeg at deres mening skal telle. Håper det ordner seg for dere.

Hei hei!

Grunnene til at de til slutt gikk fra hverandre er mange, men det som var siste dråpen, var hennes utroskap. Ikke det at hun dermed har all skyld for bruddet, sånn er det ikke. Men hun var den første til å be om skilsmisse og de brukte lang tid på å gå fra hverandre, så tilværelsen som fraskilt kom ikke overraskende på henne. Jeg har ikke kjent noen av dem så lenge dehar vært sammen, så jeg er på ingen måte innblandet i bruddet. Det kan høres ut som det motsatte har skjedd hos deg? Det må i så fall være fryktelig vanskelig å forholde seg til.

Det med konferansetimer på skolen er jeg enig med deg i. Nå er det likevel mange fraskilte som gjerne vil innlemme sine nye partnere i også sånne ting, især hvis begge parter har funnet nye partnere. Det er så ikke tilfellet her; hun er nå alene. Så jeg tror neppe det blir konferansetimer på meg med det første... Hvilket passer meg utmerket, jeg har intet behov for å innlemmes i dette, og det har heller ikke barna. Min mann er også avklaret med dette, så vi er fint samstemte.

Synes du jeg skal ta kommunikasjonen direkte med henne? Det synes jeg er minn manns/fars ansvar i det daglige. Jeg har imidlertid tidligere invitert til dialog med barnas mor; a la "la oss bli kjent og du kan fortelle meg om hvordan du vil tingene skal være omkring dine barn mens vi tar en kaffe". Jeg ville vært interessert i å vite hvem som hadde omgang med mine barn hvis jeg selv hadde vært mor. Dette har hun avslått. Mulig jeg skulle gjentatt invitasjonen nå når det har gått litt lenger tid...

Pastill

[AnonymBruker]

Vel, er du heldig vil dette "gå seg til". Det trodde vi, men nå har det gått ti år og situasjonen er akkurat likedan.

I barnas oppvekst ble det som du er redd for, mor sa hun ikke kom hvis jeg kom på f.eks skoleavslutninger osv. Av hensyn til barna holdt jeg meg unna, i den tro at det tross alt er viktigere at mor er der enn jeg. Men jeg måtte jo finne på en forklaring på hvorfor jeg ikke kom, da jeg hadde lite lyst til å si det var pga mor.

Så ja, barna har nok delvis følt seg avvist av meg i oppveksten, men selv i dag ser jeg ikke hvordan jeg kunne gjort det anderledes.

I dag, yngste jenta er konfirmant til våren, jeg har bodd sammen med henne de siste 8 årene og jeg skal ikke i konfirmasjonen. For da kommer ikke mor.

En ting er å delta på ting, der kan jeg være tilbøyelig til å mene at du kan holde deg i bakgrunnen en stund, til det har "gått seg til". Men å hente på skolen - nja, det tenker jeg du kan gjøre uten å ta hensyn til mor - faktisk:-)