Livredd for å få barn

[Gjest Anonym]

Så lenge jeg kan huske har jeg aldri likt barn eller ønsket meg barn. Da jeg var 14-15 var vi mange i venneflokken som var enige om dette, men nå er det en del som har begynt å snu (selv om ingen nære venner har fått barn ennå). Jeg derimot merker at frykten for å få barn stadig hviler over meg som en unngåelig og bitter skjebne på linje med døden selv..

Foruten at ikke så mye som en liten prosentandel i meg synes at noen barn i noen aldre er det minste søte (kan nevne at jeg simpelthen elsker dyr, for øvrig), har jeg en helt ekstrem angst for graviditet og fødsler. Jeg har lest enormt mye om temaet, uten at det har gitt meg noe som helst mindre angst. Skulle jeg i det hele tatt vurdert å få barn hadde noe annet enn keisersnitt vært helt utenkelig, men selv det kan jo medføre mange komplikasjoner og smerter, og kroppen blir aldri den samme. Kan nevne at jeg er litt over gjennomsnittelig engstelig for å legge på meg.. Er også redd for selve morsrollen. Jeg har ikke lyst til å gi opp meg selv, bli selvoppofrende, leve for barna, miste meg selv og forholdet, leve i "tidsklemma" og alt det..

Alt i alt hadde ikke dette vært noe problem, hadde det ikke vært for at jeg har en helt vidunderlig fantastisk kjæreste, som alltid har visst at han vil ha barn en dag. Jeg gruer meg så uendelig til den dagen kommer der jeg kanskje må ta et valg mellom han og å få barn.. Så, kjære kloke kvinneguide-kvinner: Er det noen der ute som har hatt det som meg, og som har snudd? Som plutselig fikk lyst på barn da dere ble eldre? Er utrolig takknemlig for svar :-)

[AnonymBruker]

Så lenge jeg kan huske har jeg aldri likt barn eller ønsket meg barn. Da jeg var 14-15 var vi mange i venneflokken som var enige om dette, men nå er det en del som har begynt å snu (selv om ingen nære venner har fått barn ennå). Jeg derimot merker at frykten for å få barn stadig hviler over meg som en unngåelig og bitter skjebne på linje med døden selv..

Foruten at ikke så mye som en liten prosentandel i meg synes at noen barn i noen aldre er det minste søte (kan nevne at jeg simpelthen elsker dyr, for øvrig), har jeg en helt ekstrem angst for graviditet og fødsler. Jeg har lest enormt mye om temaet, uten at det har gitt meg noe som helst mindre angst. Skulle jeg i det hele tatt vurdert å få barn hadde noe annet enn keisersnitt vært helt utenkelig, men selv det kan jo medføre mange komplikasjoner og smerter, og kroppen blir aldri den samme. Kan nevne at jeg er litt over gjennomsnittelig engstelig for å legge på meg.. Er også redd for selve morsrollen. Jeg har ikke lyst til å gi opp meg selv, bli selvoppofrende, leve for barna, miste meg selv og forholdet, leve i "tidsklemma" og alt det..

Alt i alt hadde ikke dette vært noe problem, hadde det ikke vært for at jeg har en helt vidunderlig fantastisk kjæreste, som alltid har visst at han vil ha barn en dag. Jeg gruer meg så uendelig til den dagen kommer der jeg kanskje må ta et valg mellom han og å få barn.. Så, kjære kloke kvinneguide-kvinner: Er det noen der ute som har hatt det som meg, og som har snudd? Som plutselig fikk lyst på barn da dere ble eldre? Er utrolig takknemlig for svar :-)

JEg synes ikke du skal fokusere så mye på frykten, men det er helt naturlig å føle dette

Har du vurdert å snakke med noen som kan hjelpe deg med å overvinne frykten, en god venn, eller en rådgiver feks?

[AnonymBruker]

Jeg er på samme alder som deg TS, og jeg er også livredd for å få barn. Det er noe jeg tenker bare mer og mer på for tiden, og noe jeg faktisk har tatt opp i et annet forum nå i kveld!

Jeg har helt andre grunner enn deg til å være redd for å få barn, men frykten er der uansett. Jeg tror håper det er noe jeg kan komme over. Jeg vurderer faktisk å ta det opp med psykolog.

Samtidig tenker jeg at det ikke er noen stor krise om jeg faktisk ikke får barn. Selv om det er noe jeg tror jeg kan få lyst til en gang.

[miss_universum]

Hei!

Kan vel ikke si at jeg noengang har vært redd for å få barn.

Men jeg har hvertfall i mange år ikke hatt noen interesse i det hele tatt for noe som hadde med babyer å gjøre. Ikke var jeg så veldig begeistret for litt eldre barn heller. Og jeg var ganske bestemt på at det å føde var kjempeskummelt og ekkelt.

Men..så kom lysten krypende tilslutt likevel da =) Og nå har jeg verdens herligste lille gutt på snart 4mnd =). Er 28 år nå.

Så, ikke bekymre deg så mye du. Tiden kommer nok da du begynner å tenke litt annerledes =)

Og i mellomtiden kan det jo ikke skade å snakke med noen om dette, sånn at frykten ikke utvikler seg til noe helt irrasjonelt. For det er nemlig ikke så skummelt som man skulle tro =)

[AnonymBruker]

Jeg er 28, og har det på samme måte. Jeg har ikke lyst på barn i det hele, og det hjelper ikke at familie og venner maser dag ut og dag inn... Men hvem vet, kanskje det snur om noen år.

Ikke tenk så mye på det, kanskje du endrer menig etterhvert

[Tulling]

Så lenge du ikke har lyst på barn syns jeg ikke du trenger å stresse med dette med frykten. Hvis du vil ha barn, men er redd for prosessen er det noe annet.

Så lenge dette ikke plager deg i hverdagen syns jeg at du skal få lov å fortsette å ikke ville ha barn.

Slik jeg tolker inlegget ditt er det mer at du ikke VIL ha barn, enn at du nødvendigvis er redd. Å ikke ville noe betyr ikke at det er en "frykt" som på død og liv SKAL overvinnes. Jeg ser heller ikke hva som er så fantastisk med graviditet osv, men for all del. Det er jo fint for de som setter pris på det, selv om en som ikke vil ha barn ikke forstår det.

Mvh 25 åring som er så lite politisk korrekt at jeg tørr å si at jeg ikke liker barn, og tanken på å bli mor.

Men hvem vet, som du sier er det ingen som vil ha barn når man er 14. Men så skjer det på ett eller annet tidspunkt noe rart som gjør at folk ombestemmer seg. Ikke vet jeg hva dette er. Men noe er det. Man kan jo utvikle et annerledes syn på ting over tid.

Det siste du skal finne på så mye som å tenke tanken på er å få barn for å redde ett forhold. Han er sammen med deg, ikke livmoren din. Husk det. Og hvis jeg mot formodning skulle ta feil, så er det noe som er feil ett sted.

[AnonymBruker]

Jeg var som deg - syntes barn var litt vemmelige og ekle så langt tilbake jeg kunne huske. Var helt uaktuelt å tenke på meg selv som mamma. Jeg ble etterhvert tante og syntes jo tantebarna var søte, men det klødde overhodet ikke noe sted. I mitt forrige forhold snuste jeg litt på temaet frivillig barnløshet og var egentlig helt på den kanalen. Det var da jeg møtte min nåværende mann at jeg plutselig fikk en ny og ukjent følelse - "jeg vil at han skal bli far til mine barn". Da var jeg 23 år. Barn var forøvrig ikke noe tema før flere år senere, og vi ble foreldre da jeg var 30. Husker at min barndomsvenninne kommenterte "DU - som ikke liker unger engang!"

Som deg var jeg skrekkslagen ved tanken på å føde - jeg var helt sikker på at det måtte være helt umulig å overleve noe sånt.

Jeg var litt skeptisk til tanken på å bli mamma, men satset alt på ett kort - at man høyst sannsynlig elsker sine egne barn. Og det viste seg å være smart - jeg har vel blitt en av de mer tussete mødrene verden har sett . Jeg ble overveldet av hvor stort det var å være mamma, og synes det er svært meningsfullt å ha barn. Nå venter vi nr. 3.

Så ja, jeg kjenner meg igjen i dine beskrivelser, men har snudd totalt om. Det går an. Og du er fortsatt "bare" 25 år - du har noen år på deg før du trenger å bestemme deg helt.

[Leanne]

Jeg har aldri vært redd for å få barn, egentlig heller vært motsatt hos meg. Har følt meg klar nesten fra jeg selv var barn.. Fikk også barn tidlig selv, var 19.

Men jeg har en venninne som alltid har sagt at hun er livredd for å gå gravid, føde og ha ansvaret for et annet vesen (hennes ord). Hun har vært veldig glad i barn, vært barnevakt for mine siden de var ganske så små og trives med det. Nå for noen uker siden fortalte denne venninnen meg at hun og mannen prøver å bli gravide. Hun nevnte forsåvidt ingen ting om redsel for graviditet og fødsel - og jeg spurte ikke heller.. ville ikke trekke det opp liksom. Men det ser ut for at hun er kommet over frykten sin og ser frem til et liv med barn.

Om frykten forsvant gradvis, eller om hun plutselig var klar en dag kan jeg ikke svare på.

Ta en dag av gangen, slik jeg forstår det er dere ikke helt der at dere har tenkt å starte familien enda. Føler du frykten blir for stor er det jo mulig å søke hjelp og få noen å snakke med.

Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært redd for selve fødselen, men har aldri likt barn, jeg har bare synes de har vært slitsomme, ekle (gulping, bleieskift) etc. Men av en eller annen grunn ble jeg ekstremt verpesyk rett etter jeg hadde fyllt 25 (er snart 26 nå, og planlegger barn neste år). Så ta det som det kommer, du vet aldri hva hormonene gjør med deg

[Gjest Anonym-TS]

(TS her) Tusen takk for så mange fine, og forskjellige svar! Er interessant å se hvor ulike synsvinkler folk har på det her. Alt i alt tror jeg at jeg er litt beroliget. For det første har jeg, som flere av dere poengterer, god tid på meg ennå (min tante på 42 fødte nylig barn nr 3!). Jeg har med andre ord fortsatt mange år å bli verpesyk på. Om jeg om.. 10 år skulle få litt lyst på barn, men fortsatt har ekstrem fødselsangst (som jeg vil tro) får jeg vurdere om det kan hjelpe med noen form for terapi! Og om jeg om flere år fortsatt ikke har lyst på.. vel.. det er fortsatt problematisk i forhold til min kjære, men jeg får kanskje tenke den tid, den sorg..

Når jeg tenker meg om, tror jeg kanskje jeg har lyst på barn når jeg er sånn 55. Voksne barn, og gjerne snart barnebarn også. Skulle gjerne bare sluppet hele prosessen fra graviditet til barnet flytter ut ved 19-års alder

Fortsett gjerne å dele deres erfaringer, kjempeinteressant!

[Monica1968]

Men hvem vet, som du sier er det ingen som vil ha barn når man er 14.

Nu er det nesten 30 år siden jeg 14, men jeg kan ikke si at de aller fleste av venninnene mine på den tiden ønsket seg barn i fremtiden(at det ikke er noen som ønsker seg barn NU som fjortenåringer, er noe helt annet). Jeg var vel mer eller mindre den eneste som noen år senere kom frem til at jeg ikke ville ha barn; en oppfatning jeg står ved den dag i dag.

TS: Det kan slå begge veier: Du kan komme til å ønske deg barn i fremtiden, eller du kan la være å ønske deg barn noensinne. Uansett hva du velger, må du ta deg valget som er rett for DEG; det blir garantert feil dersom du skal ta en så viktig beslutning for å behage noen andre.

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat som deg TS. Jeg har aldri likt barn, ikke engang da jeg var liten selv. I tillegg har jeg store tvil om min evne til å være en god mor. Jeg har opplevd mye vondt, og jeg er redd det vil forplante seg videre. Jeg er også redd for å bli syk igjen i forbindelse med graviditet. Tanken på å gå gravid, føde, amme og ta varet på barnet skremmer vettet av meg. Har fram til nå nylig vært 100% klar på at jeg ikke ønsker meg barn. Og har vært konfortabel med den tanken. Nå har det derimot begynt å snike seg inn en uønsket tanke. Akkurat den noen nevnte over her. Jeg vil faktisk at sambo skal bli pappa til mitt barn. Og DET er mye mer skremmende enn å ikke ville ha barn. Jeg er fortsatt klar på at jeg absolutt ikke vil ha barn nå. Men kanskje... kanskje en gang? Om det fortsetter i den retningen jeg har begynt nå, kommer jeg til å få ett kjempeproblem. For jeg tviler på at jeg noengang kommer til å tørre å bli mamma.

[AnonymBruker]

Overengstelige kvinner burde ikke få barn. Vær redd du, og la andre med mer guts få unger. Sjansen for at du blir nervevrak som mor er også høy, og hvem unner vel barna sine å vokse opp med et nervevrak?

[AnonymBruker]

Når jeg tenker meg om, tror jeg kanskje jeg har lyst på barn når jeg er sånn 55. Voksne barn, og gjerne snart barnebarn også. Skulle gjerne bare sluppet hele prosessen fra graviditet til barnet flytter ut ved 19-års alder

Hvis du skulle ønske deg barn i en alder av 50, hva med og være fosterhjem?

[AnonymBruker]

Overengstelige kvinner burde ikke få barn. Vær redd du, og la andre med mer guts få unger. Sjansen for at du blir nervevrak som mor er også høy, og hvem unner vel barna sine å vokse opp med et nervevrak?

Voksent innlegg....