Gå til innhold

Ønsker å dø


Gjest anonym

Anbefalte innlegg

Gjest Jenta82

Hvor skal jeg begynne? Det er så mye som går rundt i hodet mitt nå. Har hatt ønsker om å ta mitt eget liv før, og har det nå igjen. Det har nå vart i 3 dager.

Jeg fyller snart 21 år, bor alene med min mor på 42, går siste året på gymnaset og jobber noen ganger i måneden. Med skolen går det dårlig. Jeg startet skolen i høst med store forventniger til meg selv. Å ikke ha fravær, og å få toppkarakterer. Har et sterkt ønske om å bli psykiater. Nå anser jeg meg heller som pasient. Har masse fravær på skolen (allerede 15 dager) - og alt er skulk. I stedefor sitter jeg dag ut og dag inn på pc`en ellers så sover jeg. Min mor kommer hjem en gang i uken, og blir i 2 dager. Hun jobber i et vikarbyrå, så hun bor på hybel noen mil herfra.

Jeg sårer henne stadig vekk. Hun tror alt går bra, at jeg får meg på skolen og at jeg har det godt med meg selv. Da jeg fortalte henne at jeg hadde 4 dager fravær på skolen, ble hun så skuffet over meg at hun var på gråten. Jeg har sluttet skolen før grunnet fravær, og jeg vet hun aldri kunne ha klart å høre at datteren ennå en gang feiler. Hun sier at hun er den eneste i familien som fremdeles har troen på at jeg skal klare å få meg en utdannelse. Jeg kan ikke svikte henne nok en gang, selv om jeg nesten vet med meg selv at løpet er kjørt.

Livet mitt har vært som en berg og dalbane siden jeg var 14 år og flyttet fra Finnmark til Bergen. Jeg skulle starte et bedre liv, hvor ingen mobbet meg, og hvor jeg ble likt av folk. Det ble til at jeg prøvde for mye, og ble ensom. Utviklet samtidig spiseforstyrrelser, og ble ca.2 år etter innlagt på sykehus med anoreksi. Kom også på BUP grunnet selvmordstanker. Ble raskt skrevet ut da de mente jeg ikke hadde noe der å gjøre siden jeg ikke spiste. Utviklet så bulimi etter å ha spist en porsjon iskrem- etter mas fra familien.Kan nevne at det kun er meg og min mor i Bergen. Resten bor i Arendal. Fikk dyp depresjon- og hadde den verste tiden i livet mitt (ja, faktisk verre enn nå....men den tiden fikk jeg glimrende karakterer på skolen). Min mor permiterte seg fra jobb i et halvt år for å ta vare på meg. For en jobb hun fikk da! Startet på antidepressiva, og ble kvitt bulimien. Har hatt perioder med anoreksi/bulimi- og har det fremdeles.

Gikk på a.d. til jeg ble 18 år. Det gikk fint, helt til jeg, sommeren i fjor, fikk panikkangst. Det var så hyppige anfall at jeg ikke kunne leve med de, og begynte å ta seroxat (antidepressive- også mot forskjellige angsttyper). Disse hjelper- tar de fremdeles. Har igrunn blitt likegyldig av tablettene.

Ble gravid med en jeg gikk i klassen med (som ikke var kjæresten min), og tok kirurgisk abort i 2 måned, i april i år. Det ble komplikasjoner, fordi legen (-e) ikke gjorde som de burde (de brukte ikke ultralydsapparat). Deb tredje gangen jeg ble operert brukte de det, og jeg fikk meg ut av kvinneklinikken etter å ha vært der i 1 1/2 uke tilsammen. Jeg vet nå at sjansene mine for å kunne bli gravid igjen er minimale. Tok p-sprøyten og fikk angst av den. Lot den gå ut av kroppen (tar 3 måneder), og vekten viste 15 kilo mer enn hva den var før graviditeten og sprøyten.

Er nå en overvektig, ubrukelig, en løgner og sviker. Hadde det ikke vært for at min mor hadde gått under, så hadde jeg ikke skrevet dette, men forhåpentligvis dø.

Hater meg selv. Hater at jeg ikke klarer å la vær å svikte min mor. Hun ønsker seg jo kun en "normal" datter, noe jeg ikke kan gi henne. Sist jeg sviktet henne var ikke lenge siden. Faktisk sist lørdag morgen, da jeg kom sjanglende inn i leiligheten etter å ha vært på legevakten. Jeg hadde en promille på 2,5, og politiet hadde kjørt meg dit. Hva jeg kan huske var at jeg ble satt inn på et av "pleierommene". Etter å ha ventet en stund fant jeg ut at det var ingen vits i å leve. Tok noen plastikkhansker jeg fant, og strammet til rundt halsen. Armene mine (eller kanskje psyken) var ikke sterk nok, så jeg ga opp. Jeg gikk ut fra legevakten og la meg på togskinnene på togstasjonen. Der tror jeg at jeg må ha sovnet. Våknet til, fremdeles i live, og gikk tilbake til legevakten. En lege tok da (endelig (?)) imot meg, og jeg sa jeg trengte hjelp. Jeg hadde ikke behov for å legge meg, som de ønsket, men å snakke ut. Jeg var endelig klar for å snakke ut. Men de hadde ikke tid. Gudene vet hva jeg kunne sagt. Sliter med 2 ting jeg ikke kan fortelle noen. Men siden jeg kan være anonym her, så forteller jeg. Det handler om en mann min tante var sammen med for 20 år tilbake, og min mor var sammen med i 3 måneder- i vår. I sommer innledet jeg et forhold til ham (han er like gammel som min mor, og en hyggelig og dannet person. Men å ha hatt et forhold til så mange i samme familie er spesielt nok). Jeg visste jeg måtte velge mellom ham og min mor etter en stund, så jeg valgte min mor. Gjorde det slutt etter kun 2 måneder. Er redd min mor, eller andre i familien får vite dette en gang. Han er bestevennen til onkelen min, og venn av resten av familien òg. Samme sommeren hadde jeg et one-night-stand med onkelen min (min mors bror). Vi var begge villige. Jeg føler meg ekstrem ekkel. Han er t.o.m gift. Forstår ikke hva som foregikk i hodet mitt der og da. Eneste jeg VET var at vi begge var veldig fulle.

Hvis jeg selv kunne bestemme, uten å svikte min mor, hadde jeg enten tatt meg en skikkelig fest med alkohol og piller, eller tatt mitt eget liv. Hva med å ta en skikkelig fest og avslutte med en overdose heroin- så har jeg prøvd det òg :o) Tanken er så utrolig fristende. Men så var det min mor.....

Egentlig så vet jeg ikke hva grunnen er til at jeg skriver dette, og sender det til deg/dere. På en måte er det godt å få alt ned, men alikevel er ønsket om å dø like stort. Tror ett år på voksen psykiatrisk hadde vært tingen for meg. Det er forresten faktisk også et ønske. Lage et skikkelig h******!

Takk for at du tok deg tid til å lese.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest sunshine-t

huff.... vet ikke hva jeg skal si jeg.. men jeg håper virkelig du får plass.. jeg har vært gjennom veldig mye jeg også, har likevel lært av selvmord ikke en tingen.

jeg mener du trenger å prate ut med noen om dette, bli sterkere og si det til din mor. men det er det jeg mener. du har en lang vei foran deg, men det har du vel allerede merket kanskje..

uansett jeg håper du klarer deg.....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette var en sterk historie Jenta82. En sterk historie fra en sterk jente som fremdels kjemper og holder seg fast.

Vi har et punkt i våre regler som forbyr selvmordstråder fordi det er så følsomt. Du forteller så mye annet om livet ditt her så jeg ønsker ikke å slette tråden din. Men jeg må stenge den dessverre.

Jeg ber deg innstendig ta kontakt med Mental Helse. Selve ordet Mental Helse i setningen ovenfor er en link som du kan trykke på. Telefonnummeret finner du øverst på siden. Her kan du få hjelp av folk som vet hva de snakker om og som behandler deg og din sak med forståelse. Du behøver ikke engang å oppgi ditt eget navn når du ringer og de er åpne også om natten.

Jeg ønsker deg alt det beste.

Litago / Moderator

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
×
×
  • Opprett ny...