Studerende, voksne barn, eller ikke-studerende

[AnonymBruker]

Eldstemann avslutter straks studiene sine. Under hele studiet har vi bidratt med noen kroner innimellom, enten litt til jul/påske, eller til flybillett hjem til sommeren. Hun har også fått litt penger jevnlig, i tillegg til at vi har sponset akutt behov for feks ny vaskemaskin. Det er vel de færreste studenter som har klart å opparbeide seg en "buffer" for slike økonomiske utgifter.

Vi håper jo hun snarest mulig vil få seg en jobb hvor hun kan håndtere egen økonomi, men hva har dere andre gjort i en mellomperiode, hvis studiet avsluttes til sommeren, og jobben ikke står ledig før i oktober? Hva med studielån? Husleie? Penger til livsopphold? Er det vanlig at foreldre bidrar etter at ungene er blitt voksne?

Må legge til at hun har hatt en liten butikkjobb under hele studiet, og også sommerjobb.

Forresten, hvor lenge gikk det fra du avsluttet studiet til du hadde jobb og inntekt?

[HopelessFear]

Jeg får ingen økonomisk støtte fra mine foreldre etter at jeg flyttet hjemmefra i sommer. Men, jeg har alltid vært flink til å spare før jeg flyttet for meg selv, så jeg hadde en veldig tykk back-up pengbok å stø meg på.

[AnonymBruker]

Jeg ble sponset med 500,- kr i mnd det første studieåret mitt. Har ca 1000 kr å leve for.

[Chiyo]

Fint med foreldre som hjelper litt. Jeg har vært veldig uansvarlig siden jeg flyttet for meg selv så pappa ga meg noe penger. Jeg spurte ikke etter dem, men han gav dem til meg fordi han visste at jeg slet økonomisk.

Jeg syns jeg har den beste pappaen i verden.

[AnonymBruker]

Eldste broren min jobbet ved siden av studiene, og klarte seg fint selv.

Andre broren min jobbet også ved siden av studiene.

Jeg jobbet ved siden av studiene.

Foreldrene våre hjalp oss alle sammen med store ugifter og viktige utgifter, så lærte vi mye av å jobbe selv og å spare selv.

Jeg er ikke ferdig å studere enda, men jeg jobber fortsatt ved siden av studiene, og hver ferie.

brødrene min fikk seg fort jobb etter studiene, og tjente bra og klarte seg selv.

Hvis du har mulighet, og det er fullstendig krise, så hjelper man.

Om man har foreldre som man vet ikke vil hjelpe, så pleie de barna å være flinke til å spare når de jobber.

[Rosalie]

Som student levde jeg på studielån, samt sommerjobbpenger. Så fikk jeg en husleie elns i jule- og bursdagsgaver. Samt at mamma tok meg med på nødvendighetsshopping når hun var på besøk.

Da jeg var ferdig studert, var det ingen jobber å få, så da måtte jeg på sosialen noen måneder frem til jeg fikk meg jobb. Og det var faktisk helt OK, og veldig lærerikt.

[Tulling]

jeg flyttet ut da jeg var 15, og foreldrene mine sponset meg med 1000kr måneden frem til jeg var 17. Jobbet deltid i tillegg til skole og klarte meg på det. Bodde for nært foreldrene mine til å få stipend. Så det var det hele. Det var noen tøffe år, men det gikk bra.

Ett voksent individ har ikke vondt av å finne ut hvordan man klarer seg her i verden på egen hånd. Litt hjelp gjør livet lettere.

Det er ikke vanlig at foreldre stepper inn og betaler absolutt alt i en periode. Det finnes ordninger for voksne som ikke er i jobb.

[AnonymBruker]

Foreldrene mine har hjulpet meg på samme måte som du har gjennom studietiden.

Fikk ikke jobb før langt utpå høsten, i mellomtiden hadde jeg en dårlig betalt ekstrahjelp-jobb hvor jeg jobbet ca 80% og klarte meg. Om hun skal søke i byen hun studerer i (samt har studert noe hvor man ikke akkurat blir headhuntet) så kan det være lurt å beholde butikkjobben eller gå tilbake til sommerjobben til hun får en jobb hun vil ha. Evt gjøre som meg og starte på en veldig fleksibel ekstrahjelp-jobb som man får på dagen og hvor man kan gå på dagen. Det var hardt og tungt, men verdt det når jeg endelig fikk drømmejobben. Hadde jeg gått rett ut og måtte fått jobb med en gang for å betale regningene så hadde jeg nok endt opp i noe "halvveis", som fort kan ende opp som hvilepute osv.

Hvis ikke så tror jeg nok alternativene mine hadde vært å enten flytte hjem en periode eller at foreldrene mine hadde lånt meg pengene til livsopphold med en veldig gunstig og løs nedbetalingsplan (de har nok av penger så det er ikke krise for dem når de får dem). Dagpenger hadde jeg ikke rett på, men kan jo være hun har det? Man må jo ha tjent over en visst beløp da, lurer på om den ikke tilfeldigvis kræsjer med den øvre grense man kan tjene som student..

Jeg vet at jeg hadde hatt mine kjære foreldre som støtte uansett om det ble krise, det er en veldig god trygghetsfølelse å ha Men det er siste utvei, tror de færreste synes det er spesielt kult å leve på dem!

[Gjest Silvermist]

Jeg har fått null økonomisk støtte gjennom studiene, hverken som gave eller lån.

Har alltid jobbet ved siden av studier, og liker å klare meg selv.

[Gjest Spinell]

I studietiden kom det vel etpar tusen kroner på konto per år, fordelt på 2-3 innskudd. Hvis foreldrene mine kom på besøk handlet de gjerne litt klær til meg og fylte kjøleskapet med god mat som jeg ikke tok meg råd til selv.

Jeg var ferdig med studiene i en periode da det ikke var så enkelt for folk med min bakgrunn å få seg jobb. Jeg flyttet faktisk hjem til foreldrene mine og bodde der noen måneder, tok på meg diverse underbetalte og kortvarige vikariater osv, mens jeg søkte jobber. Jeg setter stor pris på den støtten de gav meg i den perioden, og gjorde hva jeg kunne for ikke å "utnytte" dem. Derfor betalte jeg husleie (selv om den ikke var så stor) og gjorde absolutt mitt på husarbeidsfronten mens jeg bodde der.

[Gjest Iah]

Mens jeg studerte hjalp foreldrene mine meg med enkelte regninger. Som f.eks tannlege. Det hendte også at mamma tok meg med ut på shopping, og spanderte noen nødvendige klær. De sendte også gjerne med meg litt mat hjem, når jeg var hjemme på besøk.

Jeg fortsatte i deltidsjobben min etter at jeg var ferdig med bacheloren min, frem til jeg fikk meg en annen heltidsjobb, det var trangt men det gikk akkurat.

[Pingting]

Har ikke fått noe fast i støtte, men hjelp til større utgifter - som da jeg putselig trengte ny PC én uke før en hjemmeeksamen... I tillegg fikk jeg til mindre ting som bussbilletter hjem (koster en hundrelapp) og noe annet småtteri uten at jeg ba om det. Også har de tatt med litt mat og slikt når de har besøkt meg.

[Anglofil]

Mine foreldre er veldig snille og betaler deler av mobilregningen, samt linsene mine. Dette har mest med praktiske årsaker å gjøre, og heldigvis er det ikke store regningene det er snakk om. Det hender jeg får litt penger til bussreisen hvis jeg skal hjem til mine foreldre. Utover det får jeg ingen konkrete bidrag, og jeg har ikke hatt behov for det heller. Jeg jobber mye utenom studiene og klarer meg ganske bra. Får jeg barn selv som begynner å studere kommer jeg garantert til å bidra litt om det skulle være behov for det.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Jeg har ikke fått noe fast, men har heller ikke trengt det. De har imidlertid satt inn penger nå og da når de har hatt lyst, og jeg har fått en del pengegaver av dem og besteforeldrene mine. Det aller meste av det ble spart til lenge etter at jeg var ferdig med å studere (første gang ), da jeg alltid har klart meg på studielån + litt penger fra sesongarbeid.

Nå studerer jeg igjen, og får et fast beløp av dem - ikke fordi jeg trenger det nå heller, men de har gitt et større beløp til broren min (han ble alene med huslån, og foreldrene våre har arvet en "god sum"), så det er for å fordele likt mellom oss. Også gjør det jo at jeg kan tilbakebetale deler av studielånet fortere, eller har mer egenkapital til bolig, så det vil selvsagt gjøre ting lettere. Men jeg bruker ikke noe av disse pengene foreløpig (dvs, man skal vel bruke dem for at de ikke skal regnes som forskudd på arv, så sånn sett bruker jeg pengene, men sparer studielån og lønn).

Men altså - jeg ville aldri forventet å få penger, og synes man skal gjøre sitt beste for å unngå å være avhengig av hjelp også. Det er bedre å gå litt ned i standard på bolig enn å "måtte" få penger hjemmefra. På den annen side utgjør 500-1000 kr ekstra i måneden mye i et studentbudsjett. Hvis jeg hadde hatt barn selv, og god nok økonomi, ville jeg nok også gitt penger til studerende barn/barn i etableringsfasen, men jeg ville også vurdert det i forhold til om de faktisk prøvde å klare seg selv.

[SmallTalk]

Jeg fikk ikke noen direkte støtte. Fikk et lass med ved en vinter (mamma var redd for at jeg ikke skulle klare å ta opp telefonen og bestille ved av vedmannen selv), men det er det eneste.

[Lista]

Jeg får en fast sum på konto hver måned. Jobber i snitt 15 timer i uka utenom studiene også, så har det egentlig veldig godt

[ondebanan]

Jeg har fått et par togbilletter hjem (spurt om å få låne 200 kr for å kjøpe når det er billigst, også har pappa fnøset når jeg har bedt om kontonummer for å betale tilbake), og hjelp til å betale uforutsette utgifter jeg ikke har kunnet dekke selv med studielån og deltidsjobb, som en veldig brå tannlegetime (knuste en tann). Ellers foretrekker jeg å klare meg selv, og spiser heller havregrøt i en måned enn å spørre dem om penger.

Nå har jeg en deltidsjobb der jeg har mulighet til å jobbe en del ekstra utenom mine faste vakter, så den har jeg tenkt å beholde etter jeg er ferdig å studere, helt til jeg finner meg en relevant jobb der jeg klarer meg fint økonomisk. (kan ta sin tid, hehe. utdanner meg vel til ledighet...)

[AnonymBruker]

Jeg har ikke fått direkte økonomisk støtte, men har likevel fått mye hjelp av foreldrene mine. For eksempel har jeg av og til fått større jule- og bursdagsgaver når det har vært noe spesielt jeg trengte, jeg fikk bo hos mamma en periode da jeg var 18 uten å betale husleie (men da vi trengte ny bil betalte jeg halvparten av kjøpesummen, og vi delte likt på utgifter til bensin, og til mat), og jeg slapp å betale husleie da jeg bodde i ferieleiligheten deres en lengre periode. Oh, wait - det hender mamma betaler forsikringen på bilen min, den er nemlig registrert på henne, så av og til betaler hun regningen før jeg har fått sukk for meg og vil ikke ha penger for det. Jeg ville ha fått mer støtte om jeg hadde spurt, men foretrekker å klare meg mest mulig selv. Det aller beste de har gjort for meg (økonomisk sett) er å spare en betydelig sum på en konto jeg fikk styre selv fra jeg var 16 år gammel - og lære meg verdien av å spare selv, så den kontoen har bare fortsatt å vokse etter at jeg fikk fullmakt over den.

Jeg har ikke dårlig samvittighet for det jeg tar imot, for jeg har en langsiktig plan om at jeg skal utdanne meg til å tjene godt nok til at jeg kan hjelpe mine foreldre økonomisk når de begynner å dra på årene.

[AnonymBruker]

Fikk aldri noe, måtte klare meg selv, og det gikk helt fint.

[AnonymBruker]

Jeg har fått motvillig støtte av foreldrene mine siden jeg flyttet ut i en alder av 19. Selv etter at jeg var ferdig med første studiet og jobbet i 1 år fikk jeg penger av de. Da hadde jeg ganske mye til overs, men de ville hjelpe meg med å få en skikkelig EK om til senere når jeg skal kjøpe meg leilighet Nå er jeg student igjen og får penger på konto uten å spørre, og det har jeg satt utrolig pris på. Det har alltid vært betryggende for meg å vite at foreldrene mine stiller opp om jeg skulle slite økonomisk med et eller annet. Det var vel det jeg var bekymret mest på da jeg gikk fra å jobbe til å studere igjen, økonomien. Men de oppmuntret meg og sa at de hjelper jo til om jeg skulle slite, for de vet at det er et krevende studie jeg går på og jeg har dessverre ikke så mye tid til å jobbe ved siden av, kanskje to vakter i mnd.