Moren min overkjører meg

[Gjest Vimsa]

Jeg er alene med et barn på seks år, så jeg er heldig som har en mor som stiller opp så mye som det hun gjør. Samtidig føler jeg ikke at hun respekterer meg som mor selv i det hele tatt, og at hun overkjører meg så mye at jeg nesten slutter å ha egne meninger angående barnet mitt. Jeg er snart tredve år, så jeg reagerer sterkt på at hun overkjører meg så totalt, og så ofte. Jeg og barnet kan være hjemme hos henne på besøk, og jeg kan si nei til noe barnet spør om. Da hender det titt og ofte at hun sier ting som "Joda, du får lov av meg!". Barnet hører jo nesten ikke på meg lenger.

Idag skjedde det noe som fikk begeret til å renne fullstendig over. Hun sendte meg melding mens jeg var på jobb, og spurte om det var greit at hun hentet barnet etter skolen. Dette er selvsagt bare hyggelig, og jeg sa at jeg kom og hentet barnet før den ukentlige fritidsaktiviteten h*n går på. Dette er en aktivitet barnet ikke har så stor interesse av, men som h*n likevel gjerne vil på pga det sosiale. Mange ganger har jeg hatt lyst til å slappe av hjemme etter en travel dag på jobb, men vi har alltid dratt, pga barnet anser det som en viktig del av uken. Idag hadde jeg derimot sterk hodepine, og orket ikke tanken på å sitte der en time, med 40 gaulende småtasser rundt meg, så jeg hadde planlagt en rolig filmkveld, eller pepperkakebakekveld.

Min mor ringte da jeg var på vei dit for å hente barnet for å spørre når jeg kom, og jeg svarte at jeg var på vei, men at det nok ikke ble fritidsaktivitet idag. Hun svarte surt, antydet at jeg var svært egoistisk, og la på. Da jeg kom dit var det ingen hjemme. Jeg ringte henne flere ganger, men hun svarte ikke. Rasende, frustret, og på gråten, dro jeg hjem igjen. Hun ringte litt senere, og spurte hvorfor jeg hadde ringt, og ble svært overrasket over at jeg var sint for at hun hadde levert barnet på fritidsaktivitet uten å høre med meg først.

Hadde hun sagt at hun kunne levere barnet, hun, så hadde det jo ikke vært noe problem. Jeg pleier alltid å være tilstede den timen det varer (de andre foreldrene også), men herlighet, det hadde jo gått greit. Det jeg reagerte sånn på, var jo at hun hadde dratt avsted med barnet når hun visste at jeg var på vei, og når jeg attpåtil hadde sagt at vi ikke skulle dit idag.

Nå har vi kranglet litt på sms, og hun forstår ikke problemet. Hun tror at det dreier seg om at det var så viktig for meg at barnet ikke deltok på aktiviteten, men det dreier seg jo ikke om det i det hele tatt. Det handler om at hun ikke eier respekt for mine avgjørelser som mor, og at hun nok en gang overkjører meg. Jeg når ikke frem, og hun skjønner ikke hvorfor jeg ble opprørt. Hun sier at jeg reagerer helt merkelig...

Gjør jeg det? Hva hadde dere andre tenkt i samme situasjon? Dette er kun ett eksempel av svært mange like. Begynner å lure på om jeg faktisk overreagerer, eller hva...

[AnonymBruker]

Du må ta tilbake rollen som mor til barnet ditt, og ta kontrollen.

[AnonymBruker]

SÅ må du prate med moren din og dere må ordne opp i dette. Det virker som om hun tror hun er moren, men du må si at hun er bestemoren, og du er moren. Og at hun ikke har rett til å bestemme over din datter, med mindre du ikke er der.

[Piper]

Du får kontrollen den dagen du tar den, og det vil si at du må sette foten ned når hun begynner. Gir hun barnet lov til noe etter du ahr sagt nei, ville jeg sagt at du ikke kommer på besøk igjen før hun kan respektere dine avgjørelser. Og at hun ikke får lov til å hente barnet, om noe slikt skulle skje igjen.

Eller så må du nesten lære barnet ditt at det er du som beste, uansett hva mormor sier. Kanskje lettere det, enn å lære henne å bryte mønsteret. Men jeg hadde blitt forbanna