Mamma har fått dødsdom..

[Poppsilopp]

Off, vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan du har det. Vet at ingenting jeg kan si kan gjøre det lettere, men vil bare at du skal vite at selv om jeg ikke kjenner deg så kommer jeg til å tenke på deg. Håper virkelig dere kan ha det fint den siste tiden. Og at du og dine holder om hverandre i den vanskelige tiden etterpå! Det var litt godt å lese at du har kjærste, håper han tar godt vare på deg, for man trenger også noen i den tiden som tar vare på deg uten at du trenger å gjøre så mye igjen.

Dette gir en liten oppvekker nå i julestria, vi burde alle tenke mindre på det materielle og alt som skal gjøres og mer på å være der for de vi er glad i.

En varm klem til deg

Håper dere får en fin jul, tross alt. Det fortjener dere

Endret 7. desember 2010 av Poppsilopp

["Maia"]

Veldig trist å lese dette, fikk vondt i hjertet og føler med deg!

Jeg mistet moren min for 2 år siden nå til jul, jeg var da 15 år. Hun ble født med en hjertefeil og ble operert for siste gang i 2006. Det var en stor operasjon og hun trodde ikke hun ville overleve, men det gjorde hun. Men på begynnelsen av 2009 sa det stopp. Jeg stengte meg inne og ville ikke snakke med noen om det. Jeg og mamma sto veldig nært og hun var den jeg fortalte alt til. Det var vanskelig å gå videre uten henne, og det gikk nok ikke opp for meg før etter mange måneder.

Jeg skjønner godt hvordan du har det, og vil bare si at det er lurt å snakke med noen om det. Jeg synes selv det hjelper å snakke med venninnene mine om det, de lytter og jeg forteller hva som har forandret seg og hva jeg savner.

Hvorfor skal livet være så urettferdig, er et spørsmål jeg har spurt meg selv om flere ganger.. Jeg håper du kommer deg gjennom dette, og husk at livet går videre. Det kommer nok til å bli annerledes men du vil lære deg å leve med det. Ta vare på minnene du har. Sender mange varme klemmer til deg og din familie!

[Almond Kreitler]

Ønsker deg og din mor all den styrke som er å finne til å gjennomleve dette.

Vil bare gi deg noen få tanker om dette :

En elsket mor dør aldri, det er det bare kroppens skjørhet som gjør

Gjennom kjærtegn og mot, hviler hun i sin egen verden bortenfor horisonten

Hun finner tilbake i sine barns hjerter

Et elsket liv forstummer aldri, det er bare selve stemmen som er borte

Gjennom sjelens ekko og erindring, lever hun i sann glede over å være husket

Kraften i kjærlighet overvinner døden og separasjon

----------

Lev aldri i "tapet av mor", men "hva mor er og var". Har selv mistet pappa i 1994, og tok alt han var over til "alt hva han er". Han betyr jo mye for meg fremdeles selvfølgelig, for han var og er fremdeles min far. Han mister aldri den statusen selv om han ikke er her akkurat nå, han lever jo i mitt hjerte.

[Gjest Kevlarsjäl]

Vil bare nevne at alle mammaer og pappaer dør en gang, det kan faktisk være en trøst å tenke på i blandt Og ingen mennesker har lik død, noen sovner stille inn som nittiåring - og alle de kjente har forlengst dødd og de har følt seg ensomme lenge, andre dør i smerter, i ulykker, av kreft osv. Og alle former for død har sine fordeler og ulemper. Du har sjangsen til å si farvel til mamman din, hvis hun døde i en ulykke ville du ikke hatt den muligheten.

Det er faktisk ikke urettferdig å dø, det er helt normalt. Hvorfor må døden være trist?

Mamman min ble diagnosert med en dødelig nervesykdom da jeg bare var fem år, og hun har vært kjempesyk helt siden da. Nå er jeg tjue år, og vet at mamma kommer til å dø snart. Og selvfølgelig har jeg grått masse og følt at livet er urettferdig. Har følt det akkurat som deg.

Men det hjalp meg veldig da jeg forstod at døden er lik for alle, og at det ikke er farlig

Uansett hvor mye du sutrer kommer det ikke til å hjelpe noenting. Mamman din skal dø, og du skal leve videre, jeg håper du klarer å se at det ikke er noe skummelt med det Det er slik verden er bygget opp.

[Gjest sue84]

Tusen takk for svar alle sammen. det ble litt mye og svare hver enkelt akkurat nå, men det var godt og lese svarene, og er veldig lei meg for dere som opplever eller har opplevd det samme..

Igår måtte mamma på isolat. hun er blitt veldig dårlig av cellegifta, så idag bestemte hun seg for og ikke ta mere.

så nå kommer det til og gå fort

tror det gikk opp for meg igårkveld, holdt på og sovne og skvatt pluttselig til for jeg såg for meg livet uten mamma rett før jeg sovna. og når jeg endelig sovna, våknet jeg gråtende for jeg drømte at mamma døde. har grått konstant siden, får ikke til og slutte.. kjenner ut som hjertet faktisk er knust, det verker på en måte jeg aldri før har opplevt..

det verste er at mamma ligger på isolat nå, helt alene. hun kan ikke få besøk heller. og der ligger hun og har det kjempevont. det gjør meg så forferdelig vont og vite at hun er der nå

[Teriyaki]

Vil gi deg en stor klem! Kan ikke forestille meg din smerte..

[Gjest Kevlarsjäl]

Men du kan vel ringe moren din på isolatet? Tror de har regler på at den som er i isolat skal ha mulighet til å kommunisere med omverdnen, selv om vedkommende ikke har lov til å få besøk inn i isolatet.

Situasjonen som har utviklet seg høres utrolig vond ut!

[Piper]

En stor klem til degog dine, kreft er noe forbanna dritt, som tar mange liv. Håper hun slipper å lide for mye

[Gjest sue84]

har skrevet meldinger med henne, men hun er utrolig sliten. skrev melding tidligere idag og spurte om hun hadde det vont. da fikk jeg til svar : Litt, gla i deg, klem.

hun orker ikke skrive meldinger engang. så jeg vil ikke ringe henne når hun er så sliten. hun får kansje komme ut imorgen, så jeg håper hun ringer da. hun reiser hjem til seg selv etterpå fordi hun vi være alene litt før jul, får ikke sett henne før lillejulaften nå. er så redd for hva jeg vil se. jeg aner ikke hvor fort man forrandrer seg når man er dødssyk

Endret 23. mars 2011 av sue84

[Gjest Eithne]

Uff jeg får så inderlig vondt av deg og skal innrømme at jeg følger denne tråden tett Håper dere kan få en fin siste tid med moren din. Det med tekstmeldinger husker jeg godt selv. Moren min glemte ut også hvordan man brukte mobilen den siste tiden og var så fortvila. Var medisinene som gjorde det.

Døden kan dessverre komme så alt for fort og brutalt, men dere kommer dere gjennom det på en eller annen måte. Sorgen vil alltid være der, men husk alle de gode minnene og det at du snakker om å skrive det ned synes jeg er en utrolig god ide.

[Gjest sue84]

Uff jeg får så inderlig vondt av deg og skal innrømme at jeg følger denne tråden tett Håper dere kan få en fin siste tid med moren din. Det med tekstmeldinger husker jeg godt selv. Moren min glemte ut også hvordan man brukte mobilen den siste tiden og var så fortvila. Var medisinene som gjorde det.

Døden kan dessverre komme så alt for fort og brutalt, men dere kommer dere gjennom det på en eller annen måte. Sorgen vil alltid være der, men husk alle de gode minnene og det at du snakker om å skrive det ned synes jeg er en utrolig god ide.

Ja akkurat nå er hun veldig dårlig. men håper hun blir litt bedre ijen før hun blir skikkelig dårlig.

hun har humøret oppe enda, hadde egentlig slutta røyke, men nå driter hun i det sier hun. nå skal jeg røyke, drikke og drive h.. heheheh.. måjo bare le av henne.. skjønner ikke at hun kan ta det så bra, men tror hun bare later som for våres del..

man glemmer vell aldri nei, men jeg hater tanken på og bare ha minnene. kan ikke se for meg og noen gang få det bedre,

[barnesangen]

Sender deg en god i hverdagen. JEg vet ikke hvem du er, men har vært pårørende til kreftsyk så jeg vet litt om hvor tøft det kan være. Isolat kan virke skremmende, men det blir brukt for pasientens beste.

Håper du tilbringer så mye tid du kan med din kjære mamma. Det er lov å vise henne at du er lei deg, hun vet jo selv hvilken vei det går.

Gi henne en klem fra meg også.

[Beatee]

Skjønner akkurat hvordan du har det. Pappan min døde av kreft for 1 år siden, og det er en ufattelig tung og trist følelse. Håper det går bra med deg og dine, vær sterke!

Sender en stoooor klem til deg

[Sequax]

Dette var fryktelig trist å lese... til deg og dine!

[Gjest Purple Haze]

Vet hvordan du har det, mistet moren min i kreft for 15 år siden, hun var såvidt fylt 61 år. Det var en grusom tid, og en går helt ved siden av seg selv. Midt oppe i det hele, lå jeg i separasjon med mannen min, og hadde to små barn som elsket sin mormor, å ta vare på.

Vi visste også at det ikke var håp, og det eneste vi kunne gjøre, var å bruke mest mulig tid sammen med henne. Fikk pratet ut om alt mellom himmel og jord, og følte at ingenting var uoppgjort mellom oss.

Kjenner også godt igjen det med at den syke bruker galgenhumor og klarer å holde andre oppe. Tror det er en mekanisme i mennesket, som gjør at en evner å bruke humor, selv i de tyngste stunder!

Endret 16. desember 2010 av Purple Haze

[Gjest sue84]

Skjønner akkurat hvordan du har det. Pappan min døde av kreft for 1 år siden, og det er en ufattelig tung og trist følelse. Håper det går bra med deg og dine, vær sterke!

Sender en stoooor klem til deg

uff... ja, det er helt forferdelig. sender en good klem tilbake håper du har det "bra"

[Gjest sue84]

Sender deg en god i hverdagen. JEg vet ikke hvem du er, men har vært pårørende til kreftsyk så jeg vet litt om hvor tøft det kan være. Isolat kan virke skremmende, men det blir brukt for pasientens beste.

Håper du tilbringer så mye tid du kan med din kjære mamma. Det er lov å vise henne at du er lei deg, hun vet jo selv hvilken vei det går.

Gi henne en klem fra meg også.

Tusen takk. og en klem til deg og som har gått igjennom det

hun har komt hjem fra isolat nå, var på det i 2008 også, da var jeg og besøkte henne, va ikke noe godt syn og se henne slik. men vet at jeg har verre syn i vente nå

skal tilbringe så mye tid som mulig med henne nå, vil ha vær eneste dag sammen med henne, men det går desverre ikke..

[Gjest sue84]

Vet hvordan du har det, mistet moren min i kreft for 15 år siden, hun var såvidt fylt 61 år. Det var en grusom tid, og en går helt ved siden av seg selv. Midt oppe i det hele, lå jeg i separasjon med mannen min, og hadde to små barn som elsket sin mormor, å ta vare på.

Vi visste også at det ikke var håp, og det eneste vi kunne gjøre, var å bruke mest mulig tid sammen med henne. Fikk pratet ut om alt mellom himmel og jord, og følte at ingenting var uoppgjort mellom oss.

Kjenner også godt igjen det med at den syke bruker galgenhumor og klarer å holde andre oppe. Tror det er en mekanisme i mennesket, som gjør at en evner å bruke humor, selv i de tyngste stunder!

Uff da, det hørtest ikke bra ut. og gå igjennom et tungt brudd på samme tid som man mister sin mor er ikke noe man vil unne noen nei. håper du "kom deg igjennom det" med gode venner, og at din eks fremdeles stilte opp selv om dere ble separert.

Ja hun bruker humor hele tiden, prata med henne på tlf igår, nå har hun barbert seg ijen, og hun sa til meg at det grudde hun seg veldig til. når jeg spurte hvordan det føltest og gjøre det denne gangen så sa hun at nå er jo det ikke sommer når jeg barberer meg så jeg er veldig bleik på hue nå, og skal sove med nisselue på inatt for det var litt kalt, så bare lo hun... men tror nok det er som du sier ja, tror egentlig hun tar det verre enn det fremstår som hun gjør

[Gjest sue84]

Vet hvordan du har det, mistet moren min i kreft for 15 år siden, hun var såvidt fylt 61 år. Det var en grusom tid, og en går helt ved siden av seg selv. Midt oppe i det hele, lå jeg i separasjon med mannen min, og hadde to små barn som elsket sin mormor, å ta vare på.

Vi visste også at det ikke var håp, og det eneste vi kunne gjøre, var å bruke mest mulig tid sammen med henne. Fikk pratet ut om alt mellom himmel og jord, og følte at ingenting var uoppgjort mellom oss.

Kjenner også godt igjen det med at den syke bruker galgenhumor og klarer å holde andre oppe. Tror det er en mekanisme i mennesket, som gjør at en evner å bruke humor, selv i de tyngste stunder!

Uff da, det hørtest ikke bra ut. og gå igjennom et tungt brudd på samme tid som man mister sin mor er ikke noe man vil unne noen nei. håper du "kom deg igjennom det" med gode venner, og at din eks fremdeles stilte opp selv om dere ble separert.

Ja hun bruker humor hele tiden, prata med henne på tlf igår, nå har hun barbert seg ijen, og hun sa til meg at det grudde hun seg veldig til. når jeg spurte hvordan det føltest og gjøre det denne gangen så sa hun at nå er jo det ikke sommer når jeg barberer meg så jeg er veldig bleik på hue nå, og skal sove med nisselue på inatt for det var litt kalt, så bare lo hun... men tror nok det er som du sier ja, tror egentlig hun tar det verre enn det fremstår som hun gjør

[tro]

Jeg skjønner godt at du har det vanskelig! desverre finnes det ingen skole for disse tingene, de bare skjer og er en del av livet. du kan trøste deg med at din mor vil få det bra når tiden er inne. det er verst for de etterlatte i slike situasjoner. jeg selv har fått strupekreft i en alder 23 år og hadde panikk i en måned for egen medlidenhets skyld. nå er jeg bare deprimert for at jeg aldri skal få oppleve å se datteren min vokse opp og hvordan det skal gå med familien min.

nå i dag har jeg innfunnet meg med realitetene. det har nok også din mor gjort.

det du kan tenke på er at du selv skal dø en dag. det høres kanskje litt fælt ut men slik tenkte jeg når min eneste omsorgsperson døde, min bestefar. for min egen skyld når sorgen ble for stor at jeg skal selv dø en gang og skal dermed ikke leve for alltid med sorgen og savnet.