Når "passer" det egentlig?

[AnonymBruker]

Når passer det egentlig å få barn?

Dette har surret rundt i hodet mitt i det siste. Hvis det eneste argumentet man har igjen er at, det hadde vært koselig, men det passer bare ikke akkurat nå. Når passer det egentlig da? Hva tenker dere?

[Prøver84]

jeg tror at det aldri passer 100%

Men det viktigste er jo å ha en jobb, og en god plass å bo. og ett solid forhold

[wahaj]

Jeg tror ikke det er noe tidspunkt som passer perfekt.

Man må nok heller bare føle det på seg, når det passer for seg selv. Selv om det aldri kan passe, da det alltid er noe som kan forbedres.

[rubie]

Jeg er ikke enig i at det "aldri" passer. Det passer når begge ønsker seg et barn. Men det jo ikke alltid babyen kommer når det passer, det vet jo flere av oss så altfor godt.

Dessuten har man jo tross alt stort sett alltid 8 måneder å forberede seg på, så da kan jo de fleste iallefall "passe det til".

[LexSuperior]

Jeg er ikke enig i at det "aldri" passer. Det passer når begge ønsker seg et barn. Men det jo ikke alltid babyen kommer når det passer, det vet jo flere av oss så altfor godt.

Dessuten har man jo tross alt stort sett alltid 8 måneder å forberede seg på, så da kan jo de fleste iallefall "passe det til".

Er så enig!

Og særlig i den delen at man kan "passe det til"!

[Gjest AnneShirley]

Jeg er ikke enig i at det "aldri" passer. Det passer når begge ønsker seg et barn. Men det jo ikke alltid babyen kommer når det passer, det vet jo flere av oss så altfor godt.

Signerer!

Vi syntes begge det passet helt perfekt å få barn da vi begynte å prøve. Skjønner ikke helt hvorfor tanken om at det "aldri passer 100%" kommer fra.

Drøyt to år senere fikk vi klaff og da vi ble foreldre var vi mer enn klare for det på alle plan.

[Athene]

Jeg er også uenig i påstanden om at det aldri passr. Vi eier hus, hytte og to biler. Har vært i yrkeslivet noen år og er godt i gang med de karrierene vi ønsker, vi har vært sammen lenge og har et veldig stabilt forhold, og både venner og familie på begge sider ser stort frem mot at vi etterhvert får barn. Og vi føler også vi er i perfekt alder, ca 30 år. Så for oss passer det perfekt akkurat nå.

[AnonymBruker]

Jeg har vært så dum at jeg har hørt på mine foreldre- som har sagt at man må ha fast jobb, fint hus osv. Min mann har hatt en fin jobb i mange år men ikke jeg. Nå har vi lyst på barn men får det ikke til.

Takk, mamma

[Gjest Mahareth]

Selvfølgelig finnes det tider som er bedre enn andre. For oss passer det ikke å planlegge barn nå, ettersom vi bor i en iskald og trekkfull leilighet, ikke har bil, ikke har jobber som passer med barnehagetider og ikke har gjort oss ferdig med den utdannelsen vi har planer om.

Likevel ønsker jeg meg barn, og mannen min sier at "han er klar når jeg er klar", hva nå enn det egentlig betyr

Det skjer nok ikke før vi har gjort noe med leiligheten, fått oss en bil og ihvertfall lagt en gjennomførbar plan på utdannelse og jobbsituasjon.

Kan nok også legge til at jeg er under 25 fortsatt, så vi har ikke dårlig tid

[Gjesten]

Det passer når man er ferdig utdannet, i jobb, i et stabilt forhold (gjerne ekteskap), eier hus, gjerne bil, og har "rast fra seg" hvis man er typen som er fest- og reiseglad

[Zoë Castillo]

For meg passet det leeenge før det objektivt sett passer i det norske samfunnet. Jeg var 20 år, var/er i stabilt forhold, mannen hadde/har fast jobb, vi hadde/har egen leilighet med plass til å bli noen flere i. Det eneste hinderet var at jeg var bare kvartferdig med studier.

Nå, som barnet er blitt 2 1/2, er jeg fortsatt ikke ferdig utdanna. Men jeg rykker framover i poeng-sankinga så fort jeg kan, og vi håper også på å få nr 2 innen jeg er ferdig. For meg har det passet perfekt. Med kun èn inntekt siden vi ble sammen, har vi vært vant til å ha det trangt økonomisk. Det gjorde at jeg hadde mulighet til å være hjemme med barnet vårt til at hun var to år, uten å merke det for godt på lommeboka. Det er det ikke så mange yrkesaktive som har mulighet til! Barn nr 2 skal også få være hjemme de to første åra.

Og så, når jeg er ferdig med studiene, er barna store nok til at det faktisk går ann å være borte fra dem noen timer uten at deres verden går under.

Så det finnes ikke noe mal på når det passer. Det passer når du og det kommende barnets far føler at dere har det som skal til for å gi barnet en trygg, kjærlig, stabil, støttende og sunn oppvekst.

[Que]

Hvis man virkelig ser etter klarer man vel alltids å finne unnskyldning for at det ikke passer. For min del skjedde ting veldig fort. Jeg ble gravid som 18 åring, men var ferdig på vgs og hadde 80% stilling i klesbutikk, samboeren min hadde også fast fulltidsjobb. Vi hadde et stabilt forhold (vært sammen i 4 år og bodd sammen i 2), bikkjer og bil. Det eneste vi manglet var et eget sted å bo.

Nå eier vi hus, har en sønn på halvannet år og et fortsatt like stabilt forhold på det sjette året. Foreløpig har vi fortsatt de samme jobbene og vi tjener ikke så bra som vi kanskje kunne ha gjort om vi hadde utdannet oss FØRST, emn vi klarer oss og er fornøyde med det livet vi har. Jeg har planer om å sette meg på skolenbenken igjen om 1-2 år;D