Hater du noen?

[Gjest Purple Haze]

Nei, det er ingen jeg hater. For at jeg skal hate mennesker, må de bety såpass mye for meg at den sterke følelsen som hat faktisk er, skal komme frem i meg. De jeg misliker betyr så lite i livet mitt, at det blir aldri hat av det.

[AnonymBruker]

Nei, ikke i nærheten en gang... men kan nok kjenne hat i øyeblikk hvis jeg føler noen er veldig urettferdige e.l (skal innrømmes at jeg sikkert feiltolker folk også, og overdriver). Omgåes ikke folk jeg misliker så ofte, eller har nære relasjoner til dem, så det går bra.

[fruBeist]

Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet.

Det er nok et par personer jeg er likegyldig til.

[Gjest Carleigh-Ann]

Jepp. Hater ganske mange faktisk. Diverse gutter jeg gikk på ungdomsskolen med. Stemoren min (håper hun blir overkjørt av en buss) hater jeg intenst for alt det jævlige hun har gjort mot meg. Hater exen min for at han har ødelagt meg så mye at jeg må gå til psykolog.

[Gjest Katee]

Jeg hater én person av hele mitt hjerte og det kommer til å ødelegge meg om jeg ikke snart kan slippe tak...

[AnonymBruker]

Nei, jeg hater ingen. Men det er en person jeg hadde hatet om jeg måtte treffe henne jevnlig.

Min samboers ekskjæreste er rett og slett en anelse psykopat. De var sammen i alderen 15-18 år (to år, med mange avbrudd), hun var min samboers første seriøse forhold, og det skjedde i den perioden han var mest sårbar selv. Hun var utro så mange ganger at hun sikkert ikke har tall på det selv, manipulerte hele vennegjengen hans (lå med de fleste av vennene hans mens de var sammen), bestemte over ham, truet flere ganger med selvmord og lot ham ta ansvar for å holde henne i live.

Min samboer var veldig preget av dette da jeg traff ham, og har enda et par issues som nesten garantert skyldes henne. Vi har vært sammen i mange år og har reparert hverandre godt - men enda dukker det av og til opp mentale skader fra den tiden. Hver gang jeg ser de tegnene, flammer det opp et lite bluss av hat - min samboer er verdens snilleste gutt, og hun burde vært fengslet for å såre og skade ham slik hun gjorde.

Heldigvis var forholdet mellom dem fullstendig over, og hun var flyttet til en annen kant av landet, før jeg traff samboeren min. Hadde hun enda bodd i byen hadde jeg nok slitt med fristelsen til å gjøre henne noe alvorlig.

[zelvara]

Nei, det er ingen jeg hater. For at jeg skal hate mennesker, må de bety såpass mye for meg at den sterke følelsen som hat faktisk er, skal komme frem i meg. De jeg misliker betyr så lite i livet mitt, at det blir aldri hat av det.

Helt enig i denne.

[AnonymBruker]

Ja, jeg hater den tidlige legen jeg hadde. Han er en psykopat som har sluttet jobben for å forfølge meg. Han stjeler balle vennene mine, ved å sette ut usanne rykter. Han er rett og slett sinnsyk!!