Jeg er asosial

[AnonymBruker]

Ja, jeg er altså ikke så veldig sosial av meg. Det er både frivillig og ufrivillig. Dvs at jeg trives veldig godt i midt eget selskap, og med samboer og barn så blir det ikke mye tid til venner. Jeg er en litt tilbakeholden person. Er ikke den som prater mest, særlig med folk jeg ikke kjenner. Og de jeg kjenner omgås jeg bare med på skole/jobb..

Har ingen venner med barn, så det sier seg selv at vi ikke akkurat har masse besøk av barn i dette huset. De som kommer er familie (ingen barn) eller kompisene til samboeren.

Det jeg er bekymra for er at barna mine skal falle utenfor fordi de ikke omgås med andre barn på fritiden. Eldste er bare 3 år så de kan ikke akkurat dra ut som de vil enda. De går jo i barnehagen så der leker de jo med andre barn, men aldri på fritiden altså..

Hva tror dere? Har det noe å si at vi ikke har besøk av andre barn?

[AnonymBruker]

Ja, jeg er altså ikke så veldig sosial av meg. Det er både frivillig og ufrivillig. Dvs at jeg trives veldig godt i midt eget selskap, og med samboer og barn så blir det ikke mye tid til venner. Jeg er en litt tilbakeholden person. Er ikke den som prater mest, særlig med folk jeg ikke kjenner. Og de jeg kjenner omgås jeg bare med på skole/jobb..

Har ingen venner med barn, så det sier seg selv at vi ikke akkurat har masse besøk av barn i dette huset. De som kommer er familie (ingen barn) eller kompisene til samboeren.

Det jeg er bekymra for er at barna mine skal falle utenfor fordi de ikke omgås med andre barn på fritiden. Eldste er bare 3 år så de kan ikke akkurat dra ut som de vil enda. De går jo i barnehagen så der leker de jo med andre barn, men aldri på fritiden altså..

Hva tror dere? Har det noe å si at vi ikke har besøk av andre barn?

Nei, kan ikke skjønne at det gjør noe. De er jo i barnehagen og når de blir større finner de venner i gata eller på skolen.

Noen er sosiale og andre ikke. Syns ikke det er noe galt i det.

[AnonymBruker]

Om du er helt asosial, og unngår alt som er sosialt, vil nok barna dine merke det etterhvert som de blir 4-5 år og eldre.

Jeg vokste selv opp med en mor som var veldig sjenert, og som unngikk alt sosialt. Jeg fikk nesten dårlig samvittighet fordi jeg likte å være sosial, mens moren min trakk seg unna.

Det er bra barna dine går i barnahage og blir kjent med andre. De har vel bursdag også, og da vil dere vel ordne til barnaselskap hvert år? Så blir barna dine invitert i barneselskap.

Det er iallfall viktig at du ikke hindrer barna dine i å være sosial, så om de vil besøke noen så burde du oppmuntre til det. Igjen så må du ikke tvinge barna dine om de ikke vil.

[Independent_]

Det er veldig vanlig at barn arver foreldres karaktertrekk. Samtidig som at noen barn ikke arver noen av foreldrenes karaktertrekk. Fra et psykologisk perspektiv så er det som skjer i barndommen, grunnlaget for den personligheten som utvikles senere i barnets liv. Da sier det seg selv at barndommen er svært viktig! Sosial omgang med andre barn og voksne er et av de grunnlagene som barnet skal kunne bygge på. Vi mennesker har sosiale behov som kommer mye mer til syne senere i livet, spesielt i ungdomstiden, og hvis et barn har hatt lite sosiale erfaringer i barndommen, så kan det skape trøbbel og problemer.

Når barnet er i moden skolealder (rundt 6 år) så skal barnet begynne å samarbeide med andre barn, lære seg sosiale evner på skolen og barnet blir sammenlignet med andre barn. Hvis det barnet ikke har de grunnleggende sosiale ferdighetene fra barndommen, vil barnet helt klart få problemer med å samarbeide.

Jeg har ikke barn og vet ikke hvor vanlig det er at barna leker med andre barn etter barnehage og skole. Men jeg tror at det er veldig viktig, spesielt hvis barnet ikke går i barnehagen/på skolen. Selv om at du som foreldre er asosial, betyr ikke det at barna dine blir det, men da må du sørge for at barna dine ikke møter samme sjebne veldig tidlig. Å det gjør du med å la barna leke med andre barn, være sosial, enten det er hjemme eller et annet sted. Barn som er sammen med andre barn, lærer også andre evner og ferdigheter, omsorgsevener f.eks.

[AnonymBruker]

Jeg tror i hvert fall det er viktig at du/dere lar barnet ha besøk hjemme, og dra på besøk, etter hvert som det blir naturlig (har forøvrig ei niese på samme alder, hun er stadig med venner fra barnehagen hjem en time eller to, uavhengig av om foreldrene er omgangsvenner eller ikke). Hvis barnet kjenner på at dere ikke ønsker å ha "styr" med barnebesøk, vil det kanskje slutte å be om å treffe noen. Dessuten er jo foreldrene rollemodeller - mine foreldre hadde nesten aldri besøk, og når de av og til arrangerte familieselskap o.l var det ganske anstrengt stemning mellom mamma og pappa. Dette har nok bidratt til at jeg selv er veldig usikker på å invitere folk på middager og slikt. Men hvis dere har det hyggelig når dere inviterer familie og venner oppfatter barnet det også, og det har betydning selv om det bare er voksne.

[Gjest imli]

Er då ingenting i vegen med å trivast i sitt eiga selskap. Det er ein god ting å lære barna, det og.

[AnonymBruker]

Det er ikke sånn at jeg kommer til å hindre barna mine i å treffe venner og være sosiale. Tvert imot, jeg kommer til å synes det er fint at de treffer venner, også når de har med venner hjem.

Men sånn som det er nå har vi/barna mine aldri blitt invitert med hjem til noen. Jeg kjenner ikke de andre foreldrene i barnehagen til barna mine, og jeg er for sjenert til å ta initiativ og invitere noen hjem til oss..

Hadde noen invitert meg eller barna så hadde jeg gledelig sagt ja. Men som sagt, dette har ikke skjedd.

Vi er ofte på besøk/har besøk, men dette er da stort sett familie i alderen 15-90 år, veldig sjelden barn.

[Antlers]

Om du er helt asosial, og unngår alt som er sosialt, vil nok barna dine merke det etterhvert som de blir 4-5 år og eldre.

Jeg vokste selv opp med en mor som var veldig sjenert, og som unngikk alt sosialt. Jeg fikk nesten dårlig samvittighet fordi jeg likte å være sosial, mens moren min trakk seg unna.

Det er bra barna dine går i barnahage og blir kjent med andre. De har vel bursdag også, og da vil dere vel ordne til barnaselskap hvert år? Så blir barna dine invitert i barneselskap.

Det er iallfall viktig at du ikke hindrer barna dine i å være sosial, så om de vil besøke noen så burde du oppmuntre til det. Igjen så må du ikke tvinge barna dine om de ikke vil.

Jeg kan signere denne, selv om det i mitt tilfelle var mor som var utadvendt og jeg som var innadvendt.

Jeg lekte med venner på fritiden, helst utendørs, men aller best trivdes jeg med å finne på ting helt alene, enten det var snakk om å lese bøker, dikte opp egne historier eller å tegne. Sjenert har jeg aldri vært, det handlet bare om hva jeg som oftest foretrakk - og det var helt klart alenetid. Barn bør lære seg å omgås andre, men man må se an personligheten til barnet også. Man tvinger ikke en som er innadvendt til å leke med andre barn flere timer av gangen, eller hver dag, og man krever ikke at et utadvendt barn bare skal holde seg for seg selv på rommet sitt hver dag. Innadvendt = alenetid gir økt trivsel og lader opp batteriene. Utadvendt = samvær med andre gir mer energi og glede.

Foreldre kan gjerne bestemme at barn av og til må delta i selskaper, eller ikke alltid får lov til å gå ut for å leke med andre, men det bør i størst mulig grad være opp til barnet om det på fritiden skal finne på ting på egenhånd eller være sammen med andre barn. Å tvinge vil i denne sammenhengen bare føre til et trist og stresset barn.

[Christina_]

Jeg kan signere denne, selv om det i mitt tilfelle var mor som var utadvendt og jeg som var innadvendt.

Jeg lekte med venner på fritiden, helst utendørs, men aller best trivdes jeg med å finne på ting helt alene, enten det var snakk om å lese bøker, dikte opp egne historier eller å tegne. Sjenert har jeg aldri vært, det handlet bare om hva jeg som oftest foretrakk - og det var helt klart alenetid. Barn bør lære seg å omgås andre, men man må se an personligheten til barnet også. Man tvinger ikke en som er innadvendt til å leke med andre barn flere timer av gangen, eller hver dag, og man krever ikke at et utadvendt barn bare skal holde seg for seg selv på rommet sitt hver dag. Innadvendt = alenetid gir økt trivsel og lader opp batteriene. Utadvendt = samvær med andre gir mer energi og glede.

Foreldre kan gjerne bestemme at barn av og til må delta i selskaper, eller ikke alltid får lov til å gå ut for å leke med andre, men det bør i størst mulig grad være opp til barnet om det på fritiden skal finne på ting på egenhånd eller være sammen med andre barn. Å tvinge vil i denne sammenhengen bare føre til et trist og stresset barn.

Jeg signerer deg, og gir deg en pluss!

Er selv innadvendt, og koser meg med det.

Endret 28. november 2010 av Christina_

[Gjest Gjest]

Litt utenfor temaet, men jeg må innrømme at jeg blir litt glad og lettet over at det er flere enn jeg som er innadvendt.

I dagens samfunn er det nesten forventet at vi skal ha 50 nære venner og 200 bekjente, fult opp i helgene og alt som skjer leggers ut på fb..... sån at alle vet hvor sosiale og populære vi er!

Jeg har en mann som studerer og jobber 2 av 4 helger, vi har også dårlig råd. Har ikke lyst. tid eller råd til å være på noe hver helg!

Det er viktig å trives med seg selv, jeg er overbevist om at mange ikke tørr og orker å være alene med seg selv, for da kjenner de hvordan de egentlig har det.