Dersom h*n ikke kan få barn

[ArMada]

Inspirert av tråden Hvorfor får man barn egentlig?

Hvor viktig er det å få barn for dere?

Hva ville du gjort dersom partneren din ikke var i stand til å få barn?

Er det noen forskjell på om du hadde visst det før forholdet ble "seriøst", eller om du først fikk vite det etter noen år (enten fordi h*n ikke har fortalt det, eller om noe skjedde først senere)?

Noen tanker?

[Gjest Zalomine]

Om min samboer er i stand til å få barn eller ei, det vet jeg ikke. Vet ikke om jeg er istand til det heller.

Vi "antar det", fordi de fleste klarer det, men vi vet ikke.

Jeg ville selvsagt ikke dump ham bare av den grunn. Selvsagt kan ufrivillig barnløshet slite på forholdet, men om vi ikke kunne få egne barn, da hadde vi vurdet adopsjon/fosterbarn.

[Chiquita]

Vi er i en slik situasjon, hvor vi begge er litt "nedsatte", så jeg kan snakke av egen erfaring...

Tidligere tenkte jeg at jeg aldri ville ha en mann som ikke var "befruktingsdyktig" - dette var viktig for meg under opppveksten, men...

Da jeg traff Bananmannen så ble ikke det så viktig lengre.

Selvfølgelig er det viktig for oss å få barn, og vi har "prøvd" i over 3 år nå, og det er vårt høyeste ønske, men "går det ikke, så går det ikke".

Før jeg viste at det var noe med meg også, så kunne jeg aldri tenke meg å "dumpe" min kommende dersom han ikke hadde vært befruktingsdyktig.

Men jeg vet jo ikke hvordan det hadde vært dersom det hadde vært Bananmannen all feilen hadde ligget hos, og jeg hadde vært "frisk", men jeg tviler på at jeg ville ha tenkt noe anderledes!

Kjærligheten er sterk, og det skal mer til enn ufrivillig barnløshet for å "ta knekken" på den i vårt tilfelle.

Men at det "tærer på" i perioder er sikkert, men vi har bare kommet sterkere ut av det hver gang.

[ArMada]

Interessant å høre siden du er i denne situasjonen, Chiquita!

Jeg er kanskje omvendt av deg; tidligere ønsket jeg meg ikke barn, men nå er jeg litt mer usikker.

Eller; jeg blir kanskje mer og mer sikker på at jeg ønsker meg barn etterhvert - ikke nå, men senere i livet.

Man vet jo aldri, som Fredagsbarn sier, om man selv heller er i stand til å få barn, men de aller, aller fleste er jo det.

Jeg innbiller meg at det er lettere om ingen har muligheten, enn at det er èn som ikke er "befruktningsdyktig".

At dette kan tære veldig.

Å få barn - eller å ikke få det - er jo en stor avgjørelse, som vil forandre det meste - ergo er det en litt "heavy" sak dersom en av to ikke kan - eller ikke vil - eller begge deler, for den saks skyld....

Dèt er også en sak; at det hele blir veldig sårt, dersom det kun er for eksempel han som ikke kan.

At han lett kan bygge opp en slags bitterhet - et "skall" - som går ut på å heller ikke ønske seg barn - fordi det er lettere?

Jeg vet ikke helt.

Vanskelig tema.

:tenker:

[Tusenfryd]

Det finnes flere andre muligheter til å få barn, utenom egne.

- fosterbarn

- adoptivbarn

- sæddonasjon

- eggdonasjon (Danmark og Finland)

Og det finnes mange som ikke kan få barn som ikke oppdager det før de prøver og da har man allerede bestemt seg for et liv sammen.

Det handler om innstilling - tror jeg - som aldri ville dumpet en fordi om han ikke kunne få barn. Men hadde han visst det - eller hun - så er det greit å få det på bordet så tidlig som mulig da... så får den andre i hvert fall tid og mulighet til å innstille seg på at det finnes alternativer.

[Gjest Tex]

Hvis jeg var i et forhold der det ikke var barn, og min partner holdt skjult for meg at han var infertil, ville jeg ikke akkurat sett på det med blide øyne.....

[Bettan*]

Enig med Tex om at jeg ville blitt fly forbannet dersom mannen vist han ikke kunne få barn, men valgt å ikke si noe om dette så lenge han vist at mitt ønske var å får barn. Snakker da om en mulig ny partner.

Men om han ikke var klar over at han ikke kunne få barn, og vi hadde vært sammen noen år og ønsket oss barn, så vil jeg virkelig håpe at jeg ikke hadde dumpet han av den grunn. Det er jo ikke akkurat noe han kan noe for.

Dessuten kunne det jo like vel ha vært omvent, at jeg ikke kunne få barn. Hvordan er det da i tillegg å oppleve at partneren går fra en?

[Gjest Tex]

Forskjellen ligger jo i det om han holder ting skjult med vilje eller ikke.

Om det viser seg at min mann ikke kan få barn på vanlig måte forlater jeg ham ikke av den grunn. I gode og onde dager vettu.....

[Soul]

Verken jeg eller min mann vet om vi kan få barn rett og slett fordi vi aldri har vært gravid eller har prøvet å bli det. Men vi håper og tror at vi kan få barn den dagen vi er klare for det. Vi har ingen spesielle problemer som vi vet om iallfall og heller ingen barnløshet i familiene våre, men man vet jo aldri. Vi har snakket om dette og er enige om at skulle det vise seg at vi ikke kan få barn på naturlig vis vil vi prøve andre muligheter som f.eks adopsjon eller prøverør. Jeg ville ikke gått fra mannen min fordi han ikke kunne få barn. Altfor glad i ham til det!

[asterix]

Pga svært omfattende og alvorlige medisinske ting som mannen min var gjennom noen år før vi traff hverandre, var det for vår del en helt reell fare for at han ikke kunne få barn. Derfor diskuterte vi dette grundig før vi begynte å prøve på førstemann. Det vi bestemte oss for var at om vi ikke ble gravide innen rimelig tid ville vi gå inn for å adoptere i stedet. Vi ville ikke ønsket å prøve på IVF etc.

Nå viste det seg for vår del at bekymringen var helt ubegrunnet heldigvis, siden det kunne blitt en lang prosess å få adoptert så mange barn som vi etterhvert ønsket oss.

At noen kan finne på å skjule for partneren at de ikke kan få barn er jo helt forkastelig. På linje med å lure noen til å bli forelder mot sin vilje mener jeg.

[Glitterchick]

Hvis dette hadde vært noe en evt. partner hadde holdt skjult for meg hadde jeg sett på det som ett hvilket som helst annet tillitsbrudd og ikke akseptert det.

Men hvis det var noe man fant ut av etterhvert, så måtte man ha tatt det som det kom og adoptert i stedet. Noen jeg akter å gjøre i tillegg til å få eget barn, uansett.

[Gjest 1111]

Adopsjon.

Ingen andre alternativer!

*ønske meg baby*

[ArMada]

OK.

Hva om du møtte en ny mann, som du likte godt, men ikke akkurat hadde rukket å bli virkelig glad i enda;

og han forteller at han ikke er i stand til å få barn.

Hva da?

Det er så klart alternativer, som adopsjon, men hva om han ikke er interessert?

[Glitterchick]

Hvis han ikke er interessert i barn i det hele tatt, ikke kan få barn og jeg nettopp hadde begynt å date hadde jeg tatt med det i betraktningen på om det kunne bli ett seriøst forhold eller ikke.

Da hadde vi hatt så forskjellig syn på fremtiden at mest sansynlig hadde det bare blitt ett kort forhold som ikke hadde utviklet seg til noe mer.

[ArMada]

Ja, men hva om dette kommer av følelser rundt det hele;

jeg kan tenke meg at for mange er dette å ikke kunne få barn, et nederlag.

Ikke fordi det er slik det skal være, men fordi det bryter med den allmenne oppfatning av (kjerne-)familien, som er sett på som et normalt mønster å følge.

Altså:

han kan ikke få barn.

Siden han vet dette, har han "stålsatt" seg, og overdramatisert nettopp et ønske om ikke å få barn, på hverken den ene eller andre måten ("er ikke god nok" - uansett).

Hvordan skal man se på slikt?

Jeg er klar over at problemstillingen kan være noe vanskelig å fiske opp her, men jeg prøver.

[VesleBråka]

Hvor viktig er det å få barn for dere?

Jeg tror vi begynner å nærme oss et stadie hvor vi kan tenke oss å få barn en gang. Jeg er litt mer moden enn ham, men vi snakker begge om at det blir fint å få en pode en dag.

Hva ville du gjort dersom partneren din ikke var i stand til å få barn?

Adoptert. Fosterunger. Prøverrør kanskje. Mange muligheter til å ha barn i livet sitt.

Er det noen forskjell på om du hadde visst det før forholdet ble "seriøst", eller om du først fikk vite det etter noen år (enten fordi h*n ikke har fortalt det, eller om noe skjedde først senere)?

Jeg synes at folk som vet helt sikkert at de er sterile (enten frivillig ved operasjon eller lege har sagt det, kanskje komplikasjon av sykdom el.l.) bør si ifra til partneren sin tidlig. Man skal være ærlig og oppriktig i et forhold. Da får den andre et valg, kan begynne å modne i sinnet om alternative løsninger osv. Om partneren ikke visste det selv, eller det skjedde senere, kan man ikke klandre partner. De fleste vet ikke slikt.

[Tusenfryd]

Altså:

han kan ikke få barn.

Siden han vet dette, har han "stålsatt" seg, og overdramatisert nettopp et ønske om ikke å få barn, på hverken den ene eller andre måten ("er ikke god nok" - uansett).

Poenget mitt er:

Ønsker man barn i livet sitt og hjemmet sitt, så finnes det muligheter.

Og vil han ikke ha barn - uansett årsak - må han respekteres for det.

Og - vil du ha ham eller vil du ha barn? Og kan du få barn selv? Hvis du da har barn, er det vel greit, hvis ikke, kanskje du sender på dør mannen i ditt liv og møter neste mann og kanskje dere uforklarlig ikke kan få barn...?

Nei, ville aldri sendt på dør et godt husbondemne av den grunn.

[ArMada]

Tusenfryd, du setter det i et bra perspektiv.

Poenget mitt, er at jeg selvsagt vil ha ham - men at jeg kan se for meg at jeg også ville ønsket meg hans barn, litt senere i livet.

Selvsagt blir dette en helt utrolig dum tankegang, siden - om jeg ikke får ham, fordi jeg ikke kan få hans barn - da mister jeg jo så klart alt.

:smiler:

Gode tanker, Tusenfryd!

Ikke alltid tankene mine blir så rasjonelle når de kretser rundt for seg selv.

Vanskelig er det uansett, og jeg er glad jeg ikke (enda) er helt inne i situasjonen selv.

[Gjest Vanessa]

Jeg kan ikke si at det er viktig for meg å få barn. Og om det hadde vært det, kan jeg likevel ikke se for meg at jeg skulle forlate en mann jeg elsket bare fordi han ikke kunne få barn. Men jeg ville ikke akkurat blitt glad dersom han hadde skjult det for meg med fullt overlegg.

[ArMada]

Jeg kan ikke si at det er viktig for meg å få barn. Og om det hadde vært det' date=' kan jeg likevel ikke se for meg at jeg skulle forlate en mann jeg elsket bare fordi han ikke kunne få barn. Men jeg ville ikke akkurat blitt glad dersom han hadde skjult det for meg med fullt overlegg.[/quote']

Ikke jeg heller. Absolutt ikke.

Problemstillingen er dersom du møter en ny mann, og enda ikke har rukket å bli ordentlig glad i ham - men å åpent gå inn i et nytt, - men seriøst - forhold, når du vet at han aldri kan få barn.