Min 8-åring styrer huset

[Smula2]

Jeg skal være ærlig nok til å innrømme at jeg oppfatter min sønn som en bortskjemt drittunge i perioder.

Jeg må være kortfattet her, men jeg kunne skrevet i lange drag!

Idag har utfallet vært at jeg har sendt han på sitt rom og fratatt han et par goder som står høyt. TV og Playstation er vekk.

Jeg har forklart at jeg ikke lenger ønsker å bruke mine penger og min godhet på et barn som ikke en gang er høflig når jeg med glede kommer hjem med noe jeg trodde han trengte. Jeg blir oppriktig lei meg i hans dårlige luner. Jeg ønsker ikke å ha en sønn som resten av fam (min datter og jeg) skal luske rundt fordi vi ikke ønsker hans sure kommentarer. Når ting fungerer bedre vil han få det tilbake. Fungerer det ikke vil flere goder forsvinne ut av rommet hans.

Spørsmålet er.. Hva gjør jeg? Jeg handlet idag uten å ha tenkt nøye gjennom dette. Er jeg på jordet???

Jeg må ellers nevne at han er flink på skolen, høflig ute (hører jeg), og ellers en svært morsom og levende gutt. Hans far har samvær annenhver helg og greier ikke konfliktene slik at han bruker all sin tid på gjøre "koseting". Dette har resultert i at hans datter ikke orker å være der, og at samværet med henne er redusert til omtrent null...

Gi meg noen tanker, jeg trenger flere spor:)

[Meridian]

Og hvem har gjort han til en bortskjemt dritt unge? Det kan ikke være han selv, for han gjør jo bare det han får lov til - det som dere tillater.

Og dette går jo utover deres datter, så dette må dere ta tak i med en gang. Prat med faren, og lag en avtale. Jeg blir litt sjokkert over at dere har latt det gå så langt, og det at datteren deres ikke orker mer skjønner jeg godt.

Og hvorfor kjøper du ting til han hele tiden? Det fatter jeg heller ikke. Han har deg i sin hule hånd, fordi han vet han får det som han vil uansett.

Det er du og faren som har skjemt han bort, og det er dere som må svi for det.

Mange foreldre skjemmer bort barna sine når en forelder dør, eller når man blir skilt. Det er noe man iKKE skal gjøre, for de blir vondt værre. Man skal leve som før, og man må lære seg å takle det. Man skal ikke synes synd på seg selv og få alt man peker på.

[Smula2]

Ja, jeg vet inderlig godt at vi foreldre former barna våre. Jeg VET det.

Når det gjelder forholdet til far og dette med vår datter, så skal jeg ikke gå inngående inn idet. Det er omfattende, men, ja. Absolutt har jeg tatt fatt i dette. Sammen med fagfolk også. Så det er ivaretas så godt det lar seg gjøre.

Mitt spørsmål er jo rundt dette med at jeg nå har fratatt han "godene". Hva mener dere om det...

[Beauté]

Ta fra han goder. Ikke bare ting, men feks bowlingen dere har snakket om i flere uker, den festen en i klassen skal ha etc etc.

Og for GUDS SKYLD stå for det du sier. Hold det du truer med og forlang forandring.

Jeg har nettopp gått igjennom lignende med min 14 år gamle datter. Hun var den eneste som ikke gikk på skoleballet. Fordi hun oppførte seg så dominerende og frekk at jeg holdt på å klikke i vinkel. Og hun fikk heller ikke gå på tensing en kveld (det elsker hun). Da lå hun og hylte og grein på rommet i flere timer. Kjeftet og smalt. Men nok er nok og når de får advarsler etter advarsler så bør man jo også gjøre det i praksis for å vise hvem som bestemmer. Ønsker deg lykke til. Ta tak i dette NÅ og ikke senere. Å bestikke er det dummeste, så ikke finn på det for da skjer det garantert igjen.

Endret 26. november 2010 av Beauté

[Gjest Cho]

Vær flink til å forklare for gutten hvorfor du tar fra han goder, og hvorfor han blir irettesatt. Selv om han kanskje ikke vil høre på deg. Vær konsekvent og tydelig.

Stol på deg selv, og at du har styrken til å være sterk selv om det kommer til å bli vanskelig. For det gjør det garantert.

[Meridian]

Ja, jeg vet inderlig godt at vi foreldre former barna våre. Jeg VET det.

Når det gjelder forholdet til far og dette med vår datter, så skal jeg ikke gå inngående inn idet. Det er omfattende, men, ja. Absolutt har jeg tatt fatt i dette. Sammen med fagfolk også. Så det er ivaretas så godt det lar seg gjøre.

Mitt spørsmål er jo rundt dette med at jeg nå har fratatt han "godene". Hva mener dere om det...

Viss han ikke vil oppføre seg, så må du mene det du sier. Du må ikke si: OM du ikke gjør som jeg sier, så får du ikke noe godt på lørdag!

Så kommer lørdag og han får mye godt...

Tomme trusler er det værste som fins.

Du kan jo også forklare han at i ditt hus har dere dine regler, men i faren hans sitt hus er det farens regler.

Hvis du sier noe, så må du mene det. Samme hvor mye han gråter og skriker og legger seg ned på gulvet og trasser, så må han få lov til å reagere på det. Han har vel vært vandt med å få gjøre som han vil, og når du plutselig skal sette grenser er det veldig naturlig at han reagerer.

Du burde også fokusere på alt det positive han gjør, og ikke gi ha oppmerksomhet for det negative han gjør.

Om han ligger på gulvet og hyler for noe du nekter han, og han kaste noe eller sparker etter deg, ville jeg gått vekk og latt ha være ifred. Så kunne han tenke over ting og finne ut at du kanskje har rett.

Det er ikke synd på han, men det er foreldre som ofte gir etter for de tror barna har det så vondt når de gråter.

Det å gråte er bra, og det er en naturlig prosess når man utvikler seg til å blir voksen.

Jeg ville heller blitt bekymret om jeg hadde hatt en barn som ike viste følelser eller reagerte på noe, og fant seg i alt.

[leirbål]

Det er flott at du spør når du føler at ting går skeis, istedenfor å bare kjøre videre i samme spor.

Jeg ville begynt med å tenke nøye over hva han gjør galt. Konkrete ting. Er han f.eks. sur og frekk når han snakker til deg?

Sett opp en liste over ting du ønsker at han skal endre adferd på. Konkrete ting.

Så plukker du ut ett punkt som du synes er viktigst, og begynner med det.

Fortell gutten at du er glad i ham, og at du setter pris på at han: (si minst tre konkrete ting du liker ved ham. Ting som at han er ofte blid om morgenen, rydder rommet sitt bra, han er morsom el.)

Fortell ham at du alltid vil være like glad i ham, for å få høre at mamma ikke vil bruke penger og godhet på ham, kan misforstås, selv om jeg forstår deg godt.

Så kan du fortelle ham at han skal få muligheten til å fortjene tv og playstation tid. (Hvis det er det som er mest populært for ham. Velg det han liker best å gjøre.)

Lag et enkelt skjema hvor dere hver dag tegner inn et blidt eller surt fjes. Får han et blidt fjes får han playstation tid neste dag, surt får han det ikke. (Hvis det er den flotteste premien han kan tenke seg.)

Gi masse skryt, og fortell at: fordi du var så grei i dag og ... får du spilletid i morgen. Kjempeflott.

Her MÅ du være konsekvent. Ikke gi ham tid ved surt fjes, eller mer tid enn avtalt. Skal han bort dagen etter, eller ikke kan spille av en annen grunn, så avtal en annen fin belønning. En aktivitet sammen med deg, bestemme middag el.

Gi ham masse positiv oppmerksomhet for småting. Så flott at du bar vekk tallerkenen din, jeg ble gald for at du sa takk nå, takk for at du gikk og pusset tenner når jeg sa det osv.

Når dette fungerer greit og du føler at målet er nådd, og han stort sett oppfører seg greit på dette området, kan du bytte ut punktet med et annet.

Husk at straff og kjeft stort sett skaper mere trass. Positiv oppmerksomhet og belønning skaper vilje til endring, også hos barn.

Ønsker du å kjøpe noe til ham, la ham fortjene det. Gi ham noen oppgaver han må utføre for å få tingen. Ikke for store, og gi ham masse skryt, og gjerne hjelp til å komme igang. Tømme søppel åtte ganger el.

Gjør han ikke det, ønsker han seg ikke disse tingene så mye som du tror, og du vil nok oppfatte ham som utakknemlig.

Igjen, lag det skriftlig, heng det synlig opp, og sett kryss sammen. La ham se hvor fint du synes det er at han greier dette.

Lykke til.

Endret 26. november 2010 av leirbål

[Gjest Gjest]

Kanskje han sliter med noe? Hvis barnet har problemer på skolen, med venner eller ved samvær med den andre forelderen, blir frustrasjonen ofte tatt der barnet føler seg trygt, og det er ofte hjemme hos mamma.

[AnonymBruker]

Har du spurt ham hvorfor han er så ufordragelig hjemme? Hva er det som skjer i hodet hans når sånne ting kommer? Han er jo ikke sånn ute blandt andre og på skolen. Slipper han ut opplevelser han har utenfor hjemme når han kommer hjem? Der han føler seg trygg. Jeg mener jeg leste noe av Jesper Juul som handlet litt om dette. Er det ikke Aftenposten han skriver for? Sjekk det ut.

Forøvrig så skal konsekvenser varsles på forhånd. Når ting da gjentar seg så må du holde løpet helt ut. Kan være tøft, men man må ikke fire. Jeg kjører også det løpet med at konsekvenser er å frata et gode, være en ting eller opplevelse. En konsekvens må svi. Husker jeg fratok barnet mitt lommepenger. Trudde det skulle svi, men det gjorde det visst ikke

[AnonymBruker]

Det dummeste man gjør er å si nei for så å si ja rett etterpå. Da skjønner ikke barna betydningen av ordet nei.

Nei betyr nei og ikke at barna kan hyle seg til et ja.

Å ta fra barna goder syns jeg er et godt virkemiddel for å sette et standpunkt i huset. Du opparbeider deg respekt og et mer harmonisk hjem.

Syns du har handlet riktig jeg.

[Gjest Mila]

Jeg la merke til at du skreiv at du sa at du ikke ville ha en gutt som var vrang og sur?

Uff.

I min mening er det dummeste du kan gjøre å gi han dårligere selvtillit ved å fortelle ham at han gjør feil.

Selvfølgelig må dette tas tak i, men jeg vet ikke om straff of gå-på-rommet er rette måten.

Tenk litt igjennom hvordan du oppfører deg rundt ham. Hvis du reagerer med sinne på ting han gjør som du oppfatter negativt, vil han ubevisst lære å reagere med sinne når DU gjør ting HAN synes er negativt.

Istedetfor å fortelle ham at han er så slem og huffameg, så bør du sende ham på rommet neste gang han er "slem", og så, når han har hatt et par-ti minutter å kjøle seg ned der inne på, ta en prat med ham.

Fortell ham (og sørg også for at du i hverdagen viser ham) at du elsker ham betingelsesløst og samme hva han gjør, så er døren til ditt hjerte alltid åpent. Fortell ham at du er så utrolig glad i am, og at det gjør vondt når du føler at du blir tatt for gitt, eller når han sier sure ting til ham. Fortell ham at hans søster føler det på samme måte - hun elsker ham så høyt det går an, men når han kommer med sure kommentarer gjør det at hun får det dårlig med seg selv, og at det gjør dere begge trist (og understrek at du forstår at han selvfølgelig ikke mener å få dere til å føle det slik)

Fortell ham at det ikke er sunt for mennesker å være negative til ting hele tiden, og at du har lyst å hjelpe ham med å bli gladere.

Lykke til.

[Daniel84]

Vet at mange barn blir påvirket av hva dem ser på tv, pc og spiller så kanskje du skal sjekke opp det også? Og, jeg syns personlig ikke at en 8 åring skal ha en playstation.. Det er mer for ungdom og voksne, mens Wii er for barn. men som noen over skriver, han har jo ikke blitt bortskjemt av seg selv. Det er jo du og hans far som tross alt har oppdratt han..

[Hanselot]

Jeg skal være ærlig nok til å innrømme at jeg oppfatter min sønn som en bortskjemt drittunge i perioder.

Jeg må være kortfattet her, men jeg kunne skrevet i lange drag!

Idag har utfallet vært at jeg har sendt han på sitt rom og fratatt han et par goder som står høyt. TV og Playstation er vekk.

Jeg har forklart at jeg ikke lenger ønsker å bruke mine penger og min godhet på et barn som ikke en gang er høflig når jeg med glede kommer hjem med noe jeg trodde han trengte. Jeg blir oppriktig lei meg i hans dårlige luner. Jeg ønsker ikke å ha en sønn som resten av fam (min datter og jeg) skal luske rundt fordi vi ikke ønsker hans sure kommentarer. Når ting fungerer bedre vil han få det tilbake. Fungerer det ikke vil flere goder forsvinne ut av rommet hans.

Spørsmålet er.. Hva gjør jeg? Jeg handlet idag uten å ha tenkt nøye gjennom dette. Er jeg på jordet???

Jeg må ellers nevne at han er flink på skolen, høflig ute (hører jeg), og ellers en svært morsom og levende gutt. Hans far har samvær annenhver helg og greier ikke konfliktene slik at han bruker all sin tid på gjøre "koseting". Dette har resultert i at hans datter ikke orker å være der, og at samværet med henne er redusert til omtrent null...

Gi meg noen tanker, jeg trenger flere spor:)

Jeg reagerte mest på tv og playstation på rommet. Selv holder vi på å øke vår 9årings tid på data/playstation til maks 1,5t daglig.

Forøvrig så bruker du samme argumentasjon som vi gjør hjemme, så jeg syns du gjør det riktige, sett grenser og hold dem.

[Gjest Eithne]

Ta kontakt med helsesøster for å få råd og evt. en videreformidling til barnepsykolog. Vi gjorde det og fikk masse gode tips. Her har det roa seg allerede og det er etter 1 uke.

[PrinsessePrippen]

Jeg skal være ærlig nok til å innrømme at jeg oppfatter min sønn som en bortskjemt drittunge i perioder.

Jeg må være kortfattet her, men jeg kunne skrevet i lange drag!

Idag har utfallet vært at jeg har sendt han på sitt rom og fratatt han et par goder som står høyt. TV og Playstation er vekk.

Jeg har forklart at jeg ikke lenger ønsker å bruke mine penger og min godhet på et barn som ikke en gang er høflig når jeg med glede kommer hjem med noe jeg trodde han trengte. Jeg blir oppriktig lei meg i hans dårlige luner. Jeg ønsker ikke å ha en sønn som resten av fam (min datter og jeg) skal luske rundt fordi vi ikke ønsker hans sure kommentarer. Når ting fungerer bedre vil han få det tilbake. Fungerer det ikke vil flere goder forsvinne ut av rommet hans.

Spørsmålet er.. Hva gjør jeg? Jeg handlet idag uten å ha tenkt nøye gjennom dette. Er jeg på jordet???

Jeg må ellers nevne at han er flink på skolen, høflig ute (hører jeg), og ellers en svært morsom og levende gutt. Hans far har samvær annenhver helg og greier ikke konfliktene slik at han bruker all sin tid på gjøre "koseting". Dette har resultert i at hans datter ikke orker å være der, og at samværet med henne er redusert til omtrent null...

Gi meg noen tanker, jeg trenger flere spor:)

Jeg blir oppriktig sjokkert over trådene her inne.

Ingen barn er drittunger, og i alle fall et lite, uskyldig barn på 8 år.

Men om han faktisk har hatt tv og playstation på rommet kan jeg skjønne at du allerede har fragitt deg alt ansvar i forhold til oppdragelse. Late foreldre som ikke gir nok oppfølging kan merke et barn for livet, kanskje hans dårlige oppførsel er et rop om omsorg og kjærlighet!

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg godt. Har en av samme slaget hjemme her. Han har vært en gullgutt, ansvarsfull, grei etc og det har han fått igjen for ved at han har fått goder. Han får bruke PC, får ofte et Donaldblad i helga, får som oftes ja som svar om han spør om noe. Uten at det har betydd at han har vært bortskjemt. Men plutselig så forandra han seg. Jeg tror faktisk han er hormonell. Plutselig så er det suring og krangling for alt som går han imot. Her om dagen var vi på et kjøpesenter, da han skjønte at han ikkje ville få noe han maste om (jeg svarte som vanlig at han fikk ønske seg til jul) så ble han så sur at han ikke snakka til meg mer den ettermiddagen.

Han svarer frekt, er rett og slett uforskamma og ufordragelig i oppførselen. Jeg prøver å snakke med ham i fredstid men han gir ikke noen forklaring

Men det går i perioder.

[AnonymBruker]

lillebroren min er 7 år, og han eier omtrent hele huset hjemmet. han sitter i stua fra han står opp, til han skal på skolen for å se på tv og spise, når han kommer hjem fra skolen tar han tven i stua og spiller ps3, om han ikke spiller - da beordrer han pappa (han er syk, og er alt for dumsnill) til absolutt alt, en dag sist uke beordret han far ut av sengen klokken 6 om morran og skulle ut å lage snølykt - far ble jo med såklart.

han får også lov å spise hva han vil til mat, om han vil ha pannekaker til frokost så får han det, men når han får de - vil han kanskje ha vafler, og det får han faenmæi å!

de har 4 eldre barn (20-30årene) og vi har prøvd å fortelle foreldrene våre dette, men jeg tror de er litt gamle og slitene til å orke å "kjefte" på han.

[gustav]

Om han oppfører seg høflig borte men lager utrivelig stemning hjemme, er det dere han tester. Tror det aller først er viktig å finne ut om det er en spesiell underliggende grunn til dette: sjalu på søster/ usikker på om noen er glad i ham/ forandring i trivsel sammen med kamerater (mobbing, usikkerhet..) etc etc. Barn tenker masse masse og evnen til å konkludere riktig øker heldigvis en del med årene..

Det viktigste som må ligge i grunn er at han blir fortalt at uansett hvordan han oppfører seg, vil du være så glad i han som det er mulig å være glad i noen. Du vil alltid elske han, du vil alltid være mamman hans. Uansett om han er snill eller oppfører seg som drittunge. Men at om han oppfører seg vanskelig, blir de rundt han vanskelige også, og det går utover ham selv. Foreldre bestemmer, slik er det, ikke fordi foreldre alltid har rett, men fordi foreldre _oftest_ har rett. Sånn er det bare.

Og så må du få han til å tro at du har tenkt igjennom dette her, og at du faktisk _har_ blitt strengere, gjerne med en litt overlegen tone: sånn-er-det-bare-, du forhandler ikke lenger, du har bestemt deg. Ikke mist beherskelsen, men snakk med rolig, myndig stemme lavere oktan, og fortell ham konsekvenser om han gjør/ sier ting igjen, og stå ved dem. Altså: 'kaste sykkelen' eller 'gi bort tv'n' vil bite deg bak ganske fort. La han vite konsekvens på forhånd slik at han har et valg, og finn konsekvenser som du vet svir men som ikke gir deg dårlig samvittighet i lange tider

Lykke til!