Hvorfor er det lett for noen, men vanskelig for andre?

[AnonymBruker]

Hvorfor er det slik at noen møter noen så lett som bare det, mens andre aldri møter noen?

Jeg er en pen, søt og snill jente(ung dame på 29?), men jeg sier ikke så mye til de jeg ikke kjenner.

Jeg smiler og viser at jeg er hyggelig, men den store samtalen med meg får du ikke før du blir godt kjent med meg.

Blandt de som kjenner meg godt er jeg pratsom og morsom og jeg er meg selv, men med en gang det kommer en fremmed blir jeg stille og litt tilbakeholden.

Jeg har aldri, aldri, ALDRI hatt en kjæreste, og savner det veldig. Venninnene mine sier at jeg skal være glad for at jeg har en kjæreste, fordi det er veldig slitsomt. Javel, men det må jeg vel nesten finne ut av selv ...

Er det veldig negativt å være slik som jeg er? Får jeg ikke en sjanse engang?

[Hinata]

Kjenner meg igjen i det du sier, selv om jeg "bare" er 23. Vet ikke hva jeg skal si, annet enn at du ikke er alene

[AnonymBruker]

Du er definitivt ikke alene!

[loppekasse]

Samme her.

Eller .. jeg hadde kjæreste. Det skjedde mye i livet mitt på den tiden, jeg ble dritlei alt og dumpet han. Nå i ettertid innser jeg at han var jo faktisk helt fantastisk herlig.