Eks-problemer

[BellaRose]

Hei hei..Jeg bare må få ut noe fortvilelse og aggresjon.Jeg og min samboer har vært sammen i fire år.Da vi møttes hadde han to gutter annenhver helg og jeg hadde en gutt på heltid.Og jeg må jo si jeg grøsset da jeg fikk vite hvem som er moren til barna hans,fordi hun er beryktet her i byen som en forferdelig person, og av egen erfaring så er det ikke så langt fra sannheten.Hun bestemte seg med en gang jeg og samboer ble sammen for at hun ikke tåler meg og har prøvd å gjøre livet surt for meg ved flere anledninger.Hun og moren hennes er likedan og går imot meg hele tiden.De sier ofte til og med at barna ikke vil komme til oss på grunn av "det" pappaen bor sammen med.Det kan jo godt hende at barna ikke er fornøyde med meg, men har ikke lagt merke til det selv,ikke samboer heller.Ting ble jo ikke bedre da vi fikk en datter for to år siden heller.Nå er jeg gravid igjen og gruer meg til hun og moren får vite det!Er det sånn det skal være??Jeg er en følsom person,jeg har hatt en tøff oppvekst og har vanskeligheter med å få et "forhold" til folk.Så for meg å få kontakt med barna hans har vært og er fortsatt vanskelig.Men jeg prøver,og jeg synes ikke det er rettferdig at andre mennesker skal ødelegge for meg!Jeg synes dette er svært vanskelig og vet ikke hvordan jeg skal takle det og hvor lenge nervene mine tåler dette sirkuset..Samboer sier han forsvarer meg og at jeg ikke skal bry meg om det de sier,men jeg klarer ikke å la være å bry meg helt..De er rett og slett noen bøllefrø og jeg er deres mobbeoffer:( Jeg er redd det bare kommer til å bli værre og at barna hans også snur seg mot meg jo eldre de blir..

Endret 25. november 2010 av Tittitt

[Gjest Gjest]

Spar deg selv og slutt å tenke på det. Hva i all verden forventer du å kunne gjøre med det? Du kan ikke endre folk, du kan ikke snakke til dem. Ikke noe du gjør vil gjøre saken bedre, heller motsatt.

Legg det fra deg. Konsentrer deg om din egen familie og å ha et godt forhold til barna.

[Naxos70]

Sier det samme jeg også, konsentrer deg om deg selv og din familie og ha et godt forhold til barna. Prøv å hør med de om de har det bra når de er hos dere.

[BellaRose]

Jojo det er jo greit, men om de da ikke liker meg så må jeg bare pakke og dra?..

[Nuttapia]

Forholdsvis enige med de andre over meg her,

MEN!! Du nevner jo ikke pappaen her? Hva gjør han? Sitter han og ser på?

[Gjest Willie]

Jojo det er jo greit, men om de da ikke liker meg så må jeg bare pakke og dra?..

Klart du ikke må.

Hev deg over det. Folk som mobber liker at de får til å trykke ned folk, så slutt å la deg trykke ned. Hev nesa, si at dette er min familie nå, de kan si hva de vil, men jeg bryr meg ikke. Det er ditt hjem, din familie, din samboer og hva meggene sier betyr ingenting.

Når ungene er så store at de bestemmer seg for å ikke like deg er de så store at man faktisk kan ta en prat med dem. Det er uansett ikke barn som bestemmer hvem som skal flytte og ikke, liker dem deg ikke blir det nok lit mer komplisert, men ikke verre en at dere må jobbe litt hardere.

Jeg tror stebarn ofte heller mot den voksne, og hvis du hever deg over hylingen fra eksen så vil du framstå som den fornuftige, voksne personen man kan stole på.

[Gjest Gjest]

det er nok pappaen som må trå til her..det er tross alt hans barn og hans x.selfølgelig synd på dine barn som får sånne søsken.men det har jo du valgt eller? lett å vera etterpå klok.

[Pastill]

det er nok pappaen som må trå til her..det er tross alt hans barn og hans x.selfølgelig synd på dine barn som får sånne søsken.men det har jo du valgt eller? lett å vera etterpå klok.

Nei, ikke enig - hun har ikke valgt at eks'en er en heks. Hun har valgt mannen og å få barn med han, and that's it.

Det er ikke ditt ansvar, TS, at eks'en er en hurpe. Du kan imidlertid ta konsekvensene av at det er som det er, og legge ditt liv opp slik du vil ha det. Ikke la deg styre av den umodne eks'en med et dårlig selvbilde (som hun sikkert har fått med seg hjemmefra, det høres jo ut som om moren er likedan). Tenk på at hun ikke er like heldig og oppegående som deg; det er synd i mennesket som ikke har selvfølelse nok til å oppføre seg anderledes.

Det du kan gjøre, er å være grei med ungene. Ikke skjem dem bort eller være oversnill, men vær deg selv, simpelthen. Hva eks'en klarer å overføre av dårlig selvfølelse til ungene kan ikke du ta asnvar for - det eneneste du kan gjøre noe ved, er kvaliteten av det samværet dere har når de er hos dere.

Men aller først skal du snakke med mannen din, og så kan dere sammen finne ut av hva for en familie dere vil være og hvordan ungene skal ha det - og hva dere forventer av ungene - når de er hos dere. Det vil sende noen klare signaler også i retning av eks. Kutt gjerne ned på kontakt og kommunikasjon til å dreie seg utelukkende om barna og praktiske ting i den forbindelse. Ignorer alle kommentarer/utsagn/handlinger/meldninger/snakk som har det minste snev av mobberi/spydigheter/samarbeidsmotvilje. Uten noen form for reaksjon, så er det ikke så interessant å mobbe lenger...

Hilsener fra Pastill

- også bonusmamma

[AnonymBruker]

Dette er søren meg ikke lett.

Jeg lever også sammen med en mann som har en eks fra der det er varmest... Hun hater han, hun hater meg og hun passer på at alt og alle får vite det; inkludert sine egne unger.

Hun forteller løgner som er så stygge at de burde ha aldersgrense, hun lyver, saboterer, snyter NAV, saksøker og raljerer uten stopp.

Jeg har bein i nesa så det holder, men selv med "verdens tøffeste tryne" er det ikke greit å merke at de fleste områdene i livet blir forgiftet av en bitter og forvirret eks. Hun har faktisk et godt grep rundt et par nøkkelfaktorer i livet vårt pga barna.

Jeg har mine utblåsninger og klare tanker om hva jeg hadde gjort med henne om hevn hadde vært en bra ting som man kunne slippe unna :gjeiper:

Men i det daglige så er det bare å lede tankene over på noe annet. Hun er åpenbart ikke helt rett skrudd sammen og "trøsten" er at hun umulig kan ha det bra med seg selv. Og akkurat som hos deg har hun foreldrene på sitt parti, så du ser hvor jævelskapen kommer fra.

Vel vel. Mannen min og jeg elsker hverandre, og det fins ikke sjans i havet at hun kommer mellom oss. Tvert imot; hun gjør oss bare sterkere sammen

[Gjest Kårni]

Spar deg selv og slutt å tenke på det. Hva i all verden forventer du å kunne gjøre med det? Du kan ikke endre folk, du kan ikke snakke til dem. Ikke noe du gjør vil gjøre saken bedre, heller motsatt.

Legg det fra deg. Konsentrer deg om din egen familie og å ha et godt forhold til barna.

Jeg er også en bonusmamma til en god gutt på snart 12.. Har vært det i 5 år nå, og det funker kjempebra! Vi har også hatt og har fortsatt problemer med eks'n til mannen min, noe som har preget livet vårt veldig. Av familie får vi følgende råd: "slutt å bry dere om det, konsentrer dere om at ha det fint sammen når gutten er hos dere".. Dette er jo forsåvidt et greit råd å få, men veldig vanskelig å få til å fungere i praksis. Når det finnes en eks som til enhver tid skal gjøre livet vårt til et helvete, er det vanskelig å ikke bry seg. Dette er en person som heller aldri vil forandre seg, for hun har selv "lovet" mannen min at hun skal bruke gutten mot faren for alt det er verdt. Synes dette er helt forferdelig, men det viser seg at hun holder ord. Og gjør vi ikke som hun vil ender det med brev fra advokat hvor hun anklager oss for trakassering.

Hvordan i all verden VET man hva slags person eks'n er når man treffer den man har lyst til å leve sammen med? Det er IKKE eks'n jeg har valgt, men MANNEN min. Det eneste de har til felles er at hun er mor til hans barn. Ut over det burde vår nye familie få fred og ikke styres av en sjalu møkkakjerring, hvor det eneste hun vil er å lage helvete for oss!

Så fortell meg dette, hvordan går det an å slutte å tenke på dette? Jeg bare spør...

[AnonymBruker]

Jeg må si jeg synes du er tøff som nå har planlagt barn i denne situasjonen. Den blir ikke enklere når barnet er født....

[BellaRose]

Hadde nok ikke planlagt noe barn nei..

[Phaedra]

Jeg tror stebarn ofte heller mot den voksne, og hvis du hever deg over hylingen fra eksen så vil du framstå som den fornuftige, voksne personen man kan stole på.

Vil bare framheve denne. Det er ikke sikkert de forstår det nå, og det kommer sikkert til å bli masse problemer med henne og barna framover, men du kan dessverre ikke gjøre noe annet enn å oppføre deg som den voksne, minimer kontakt med moren så lenge denne kun er negativ, og sørg for at faren støtter både deg og barna. De eneste som kan styre i hvilken retning dette går er faren og barna selv, og du kan kun bare påvirke situasjonen ved å være et stabilt og positivt innslag i tilværelsen, slik jeg ser det. Forhåpentligvis vil barna vokse opp til å bli reflekterte og stille spørsmål ved ting etterhvert.

[BellaRose]

Takk for svar..Men nå har hun altså klart å ødelegge for oss.Hun gav oss et "ultimatum",enten ta begge barna på deltid eller en av dem på heltid,og vi har ikke kapasitet til det siden han jobber skift og jeg sliter med de jeg har.For han synes jo jeg skal klare det,enda jeg er ganske mye alene med mine to!Så det blir vel abort også nå,siden jeg ble alene oppi alt..Vil absolutt ikke,men føler jeg ikke har noe valg...Jeg er snart 9 uker på vei og blir deprimert av tanken på abort,men også av tanken på å ha TRE barn alene..

[Phaedra]

Takk for svar..Men nå har hun altså klart å ødelegge for oss.Hun gav oss et "ultimatum",enten ta begge barna på deltid eller en av dem på heltid,og vi har ikke kapasitet til det siden han jobber skift og jeg sliter med de jeg har.For han synes jo jeg skal klare det,enda jeg er ganske mye alene med mine to!Så det blir vel abort også nå,siden jeg ble alene oppi alt..Vil absolutt ikke,men føler jeg ikke har noe valg...Jeg er snart 9 uker på vei og blir deprimert av tanken på abort,men også av tanken på å ha TRE barn alene..

Hvis dere skal ha barna hans på deltid så er det for at de skal ha mulighet til å være sammen med faren sin, ikke for at du skal avlaste moren. Dette er ikke noe du kan rydde opp i og det er noe faren må ta tak i. Jeg ser ikke noen måte dere kan løse dette på enn at du informerer faren at dette er en debatt du ikke lenger orker å delta i og at han får finne en ordning med sin eks og sine barn som ikke legger alt ansvaret på deg. Det spiller ingen rolle hva han synes du skal klare hvis du selv ikke føler at du makter å gjøre det.

Høres ut som om både du og mannen din, og mannen din og eksen hans, og muligens barna også, har behov for hjelp til å løse en del problemer her. Hva med familievernkontoret? Du kan ta en prat med dem selv for å få hjelp til å sortere tankene litt bedre før du involverer de andre.

[AnonymBruker]

Høres ut som en vanskelig situasjon, og det kan godt være at moren er gal, men ansvaret for ungene deler de jo, og jeg synes derfor ikke det er urimelig at han skal ha 50% av ansvaret for dem? Det er en del av pakke du sa ja til når du ble sammen med han.

At en mamma ønsker mindre tid sammen med sine egne barn er en gåte for meg, men uansett hva hennes motiver er har jo barna rett til å være sammen med pappaen sin også tenker jeg. Så må utfordringen på hvordan det skal løses i praksis være noe du og mannen din snakker sammen om.

Alle som går inn i et forhold hvor det er barn fra før må ta inn over seg ansvaret det medfører. Hva om noe skjer med mammaen og ungene må være hos dere fulltid?

[AnonymBruker]

Hmm..Det hørtes slitsomt ut...Ikke bry deg om dem. Gjør som moren sier så godt du klarer, når det kommer til hennes barn.

Er hun ekkel el overse det, går hun for langt, si i fra! At dette finner du deg ikke i.

Det eneste du kan gjøre er vel å bli kjent med barna. Tving deg selv til det. Bak feks boller og ta dem med på det. Finn på noe, så blir det nok bedre. Håper ikke moren til barna snakker stygt om deg til dem, det går mest sannsynlig verst ut over barna. Og det bør moren forstå!