Lurer du på hva han vil?

[sweet miss blue]

Analyserer du alt han sier opp og ned? Trekker frem alle minner for å finne ut hva kodene han gir deg egentlig betyr? Du står midt i et virrvar av forelskelse og i en tåke som gir deg signaler du ikke kan lese klart. Du diskuterer med deg selv, med venninner, og skriver gjerne en tekst eller to for få ut litt frustrasjon. Men den eneste som egentlig kan gi deg svarene, er jo han.

Å spørre han rett ut er skremmende og altfor brutalt. Midt i denne tåken er det virkelig ikke lett å se. Denne tåken gjør nemlig at du ikke vil se, og den glorifiserer alt sånn at alle tegnene du får kan tolkes i beste mening, og ikke minst gjør den han perfekt. Til og med de litt for store ørene hans, eller den dårlige stilen blir perfekt. Det er ekte kjærlighet, og selvfølgelig vil du at den skal være gjensidig.

Om han bare hadde vært like på deg som den pågående kollegaen din. men det er han ikke. Du får oppmerksomhet fra alle andre gutter, men ikke den oppmerksomheten du vil ha -fra han.

Det kan selvføleig hende at kjærligheten er gjensidig. Men om det ikke var noen tvil ville du ikke ha trykket på denne linken. Nemlig.

Bare en tvil er nok. Vi mennesker er ikke dumme. Vi har sterke sosiale antenner (de fleste av oss) Men når det kommer til ulykkelig kjærlighet gjør vi alt, ALT for at det skal være gjensidig. Som et slags forsvar nekter vi å innse det. Istedet glorifiserer vi og tolker i beste mening. Hadde han vært keen så hadde du ikke tvilt. Du tviler jo ikke akkurat når noen prøver seg på deg (?). Det er så mange små tegn, kroppsspråk, tilgjengelighet, interesse, hvor langt strekker han seg for å se deg og kontakte deg?

Har du en mistanke, helt innerst inne om at han ikke er så ivrig som deg? Blir lysten på han kanskje litt ekstra stor av den tanken? Litt som at godteriet i øverste hyllle i skapet frister mye mer på en onsdagskveld, når det er forbudt, enn på lørdag når det står fremme i bollen på bordet?

er det egentlig forelskelse? Eller vil vi bare ha det vi ikke kan få? Hvor lenge hadde du egentlig vært lykkelig om du fikk det du ville ha? Er bare det at vi føler en tvil mer enn nok bekreftelse?

[AnonymBruker]

Veldig bra og veldig enig. Samtidig: Menn er enkle. At en mann ikke har sett deg, betyr ikke at du ikke kan bli Kvinnen i hans liv med litt ekstra innsats. At han du er forelska i, ikke er like "på" som den slitsomme kollegaen som åpenlyst forguder deg, betyr ikke at han aldri kan bli forelska i deg. Det bare krever litt innsats. Så syns ikke man skal alltid gi opp selv om man ikke får de rette signalene.

[AnonymBruker]

Kjenner meg fullstendig igjen. Har en tendens til å bli veldig interessert når gutta ikke gir meg like mye oppmerksomhet som før. Dette gjelder selvsagt ikke alle, men de som jeg i utgangspunktet er nysgjerrige på. I starten når gutta er skikkelig ivrige, da blir jeg veldig skeptisk. Lurer litt på hvilket motiv de har. Litt sånn: brent barn skyr ilden.

Tror nok det litt det at vi vil ha det vi ikke kan få...så lenge det er ledig da. Opptatte gutter er ikke noe å satse på. Kanskje det er litt sånn at man innser tilslutt: hva om jeg ikke får noe bedre?