Er psykologistudiet hardt?

[AnonymBruker]

Noen som vet det, og kan si litt om det her?

[Independent_]

Hvis du stiller et litt mer konkret spørsmål så kan jeg svare Jeg studerer psykologi. Men spørsmålet ditt er alt for stort, så om du korterer det ned litt blir det bra.

[AnonymBruker]

Hvis du stiller et litt mer konkret spørsmål så kan jeg svare Jeg studerer psykologi. Men spørsmålet ditt er alt for stort, så om du korterer det ned litt blir det bra.

Den er god

Hvor mye leser du for dagen? Hvilke karakterer får du da?

Hadde du klart deg med å lese mindre?

Jeg er allerede utdannet innen helse og sosial sektoren og har lest mye psykologi, tror du det blir lettere for meg da?

Tror du jeg kunne ha tatt heltidsstudiet samtidig som jeg jobber fulltid?

er det mye engelsk pensum der du går?

Hva synes du er det vanskligste på studiet?

Er det noe mer du vil tilføye?

Tusen takk

[AnonymBruker]

Har flere venner som har begynt og slutta igjen fordi de kom bakpå og ikke klarte henge med. Men de var kanskje ikke så supermotiverte.

[Independent_]

Den er god

Er det noe mer du vil tilføye?

Tusen takk

Mange gode spørsmål Jeg skal prøve å besvare de, men husk at dette er så utrolig inviduelt! Hvorvidt en person syns at et studie er vanskelig eller ikke, kommer mye an på personens evner også i tillegg til selve vanskelighetsgraden på studiet. Om du har en generell forståelse for psykologi og menneskets psyke, er ingenting innenfor psykologien vanskelig

Hvor mye leser du for dagen? Hvilke karakterer får du da?

Jeg leser de timene jeg er på universitet. Har en del fritimer, og leser i disse timene i tillegg til at jeg forbereder meg til hver time med å lese stoffet på forhånd. Da får jeg en bedre innføring i stoffet og kan sitte der med en idè om hva foreleseren skal fram til. Karakterene er veldig inviduelle fra person til person, men jeg har alltid vært en person med høyt karaktersnitt.

Hadde du klart deg med å lese mindre?

Jeg hadde selvfølgelig klart meg, men når jeg likevel studerer er jeg interessert å lære alt som studiet har å by på, sånn at jeg vet alt som trengs før jeg begynner i praksis.

Jeg er allerede utdannet innen helse og sosial sektoren og har lest mye psykologi, tror du det blir lettere for meg da?

Det er litt vanskelig å si. Psykologi handler jo ikke bare om det man leser, det går også på forståelse. Det er selvfølgelig veldig positivt at du har lest noe psykologi på forhånd. Da vet du hva du går til, og kan litt om stoffet. F.eks så er det lurt å ha lest noen av teoriene og modellene til de store psykologene. At du jobber innenfor helsesektoren gjør vel også at du kanskje har litt forståelse av mennesker og hva mennesker går gjennom i livet, og det er et absolutt pluss når man studere psykologi. Mange som begynner på dette studiet tror at det bare er å pugge så går det seg til, men det er helt feil. Saken er at det er en kunst å se sammenhenger mellom psykiske tilstander og ellers problemstillinger.

Tror du jeg kunne ha tatt heltidsstudiet samtidig som jeg jobber fulltid?

Det ville jeg ikke anbefalt. Det går sikkert an. Men psykologi (i hvert fall profesjonsstudiumet) er et hardt studie og det er mye man skal innom på kort tid. Det er derfor viktig å ha så mye fokus på selve fagene som mulig, spesielt den første tiden.

Er det mye engelsk pensum der du går?

Ja. De fleste pensumbøkene er på engelsk, og foreleserne kan gjerne også snakke engelsk. Skal man studere psykologi ville jeg absolutt sagt at man bør ha veldig god forståelsesevne i engelsk språket.

Hva synes du er det vanskligste på studiet?

Det vanskeligste for meg personlig er at jeg har oppdaget noe med psykologer og de som er utdannet innen psykologien, som gjør at jeg ikke lenger ønsker å arbeide med det. Derfor har jeg tenkt mye på å bytte studium, og tror jeg kommer til å gjøre det til høsten. Ellers så syns jeg ikke at studiet i seg selv er veldig hardt og vanskelig. Det gjelder å ligge ett steg foran de andre, i hvert fall ingen steg bak! Det gjelder også å ha motivasjonen på plass, kunne arbeide selvstendig og se sammenhenger psykologisk. Man må kunne mer enn hva bøkene sier.

[AnonymBruker]

Hva synes du er det vanskligste på studiet?

Det vanskeligste for meg personlig er at jeg har oppdaget noe med psykologer og de som er utdannet innen psykologien, som gjør at jeg ikke lenger ønsker å arbeide med det.

Oi så spennende, kan du ikke si litt mer om hva dette dreier seg om?

[lillaengel]

Mange gode spørsmål Jeg skal prøve å besvare de, men husk at dette er så utrolig inviduelt! Hvorvidt en person syns at et studie er vanskelig eller ikke, kommer mye an på personens evner også i tillegg til selve vanskelighetsgraden på studiet. Om du har en generell forståelse for psykologi og menneskets psyke, er ingenting innenfor psykologien vanskelig

Hvor mye leser du for dagen? Hvilke karakterer får du da?

Jeg leser de timene jeg er på universitet. Har en del fritimer, og leser i disse timene i tillegg til at jeg forbereder meg til hver time med å lese stoffet på forhånd. Da får jeg en bedre innføring i stoffet og kan sitte der med en idè om hva foreleseren skal fram til. Karakterene er veldig inviduelle fra person til person, men jeg har alltid vært en person med høyt karaktersnitt.

Hadde du klart deg med å lese mindre?

Jeg hadde selvfølgelig klart meg, men når jeg likevel studerer er jeg interessert å lære alt som studiet har å by på, sånn at jeg vet alt som trengs før jeg begynner i praksis.

Jeg er allerede utdannet innen helse og sosial sektoren og har lest mye psykologi, tror du det blir lettere for meg da?

Det er litt vanskelig å si. Psykologi handler jo ikke bare om det man leser, det går også på forståelse. Det er selvfølgelig veldig positivt at du har lest noe psykologi på forhånd. Da vet du hva du går til, og kan litt om stoffet. F.eks så er det lurt å ha lest noen av teoriene og modellene til de store psykologene. At du jobber innenfor helsesektoren gjør vel også at du kanskje har litt forståelse av mennesker og hva mennesker går gjennom i livet, og det er et absolutt pluss når man studere psykologi. Mange som begynner på dette studiet tror at det bare er å pugge så går det seg til, men det er helt feil. Saken er at det er en kunst å se sammenhenger mellom psykiske tilstander og ellers problemstillinger.

Tror du jeg kunne ha tatt heltidsstudiet samtidig som jeg jobber fulltid?

Det ville jeg ikke anbefalt. Det går sikkert an. Men psykologi (i hvert fall profesjonsstudiumet) er et hardt studie og det er mye man skal innom på kort tid. Det er derfor viktig å ha så mye fokus på selve fagene som mulig, spesielt den første tiden.

Er det mye engelsk pensum der du går?

Ja. De fleste pensumbøkene er på engelsk, og foreleserne kan gjerne også snakke engelsk. Skal man studere psykologi ville jeg absolutt sagt at man bør ha veldig god forståelsesevne i engelsk språket.

Hva synes du er det vanskligste på studiet?

Det vanskeligste for meg personlig er at jeg har oppdaget noe med psykologer og de som er utdannet innen psykologien, som gjør at jeg ikke lenger ønsker å arbeide med det. Derfor har jeg tenkt mye på å bytte studium, og tror jeg kommer til å gjøre det til høsten. Ellers så syns jeg ikke at studiet i seg selv er veldig hardt og vanskelig. Det gjelder å ligge ett steg foran de andre, i hvert fall ingen steg bak! Det gjelder også å ha motivasjonen på plass, kunne arbeide selvstendig og se sammenhenger psykologisk. Man må kunne mer enn hva bøkene sier.

Hei.

Hva er det du har oppdaget med psykologer? Ble veldig nysgjerrig på dette:)

takk for evt svar.

[AnonymBruker]

Det vanskeligste for meg personlig er at jeg har oppdaget noe med psykologer og de som er utdannet innen psykologien, som gjør at jeg ikke lenger ønsker å arbeide med det. Derfor har jeg tenkt mye på å bytte studium, og tror jeg kommer til å gjøre det til høsten.

Med mindre du har en veldig god grunn og forklaring på dette, så synes jeg at denne uttalelsen i seg selv burde tilsi at du kanskje ikke burde fortsette på studiet - langt mindre jobbe som klinisk psykolog. "Noe med psykologer"? Det var da voldsomt til generalisering, synes jeg. Hva i alle dager er dette "noe", som gjør at du ikke lenger vil studere psykologi?

[Meridian]

Jeg gikk på psykologistudiet for rett etter vgs, men hoppet av etter det første året da jeg ikke var motivert nok. Jeg valgte heller å jobbe noen år før jeg bestemte meg for å studere igjen.

De som var motiverte, og typiske flinke studenter, leste hver dag, og hadde faste lesetider så de kom seg igjennom alt.

De som ville ha A, leste gjerne 10 timer hver dag.

En venninne av meg som lå på B, leste 6 timer hver dag.

Ja, independent, nå ble jeg også nyskjerrig på hva det er med psykologer. Har du sagt A, må du si B.

[Independent_]

Beklager at jeg ikke har svart tidlgere, har faktisk ikke sett at tråden har blitt besvart etter meg.

Ja, det jeg har funnet ut er at veldig mange psykologer (på langt nær alle) blir veldig påvirket av den jobben de gjør når de er på arbeidsplassen. I møte med andre mennesker som kanskje har utrolig vanskelige psykiske lidelser og problemer som psykologen må høre på, og der igjen gå rundt å bære på det som en "hemmelighet" da psykologen har taushetsplikt. Det er gjerne sånn at når noe opptar tankene våre, så er det ikke bare å glemme det og sette opp den skillnaden mellom jobb og privat. Når du er psykolog tar du med deg arbeidet ditt med hjem (dette er noe jeg har hørt hos flere profesjonelle psykologer). Det trenger ikke være et problem for alle, men jeg ønsker ikke at min fremtidige arbeidssituasjon skal bli slik. Jeg er den type person som liker å skille mellom jobb og privat. Mange psykologer har en tendens til å psykoanalysere personer de møter utenom jobben, og det kan være et tegn på at de har tatt med seg jobben hjem i lomma liksom.

Husk at jeg sier noen, ikke alle, men disse noen er for mange og oddsene for meg er dårlige siden jeg tror at jeg faller i den kategorien. Det bør på ingen måte hindre DEG ts, i å følge dine drømmer om psykologistudiet. Det er bare _min_ personlige oppfatning jeg har og det er jo ikke bare en del av psykologien at dette skjer, det skjer jo også i flere andre yrker.

[AnonymBruker]

Ja, det er noen som er flinke til å skille mellom jobb og privatliv, mena andre klarer det ikke. Så det er ikke hvem som helst som bør bli psykolog. Det fins nok mange gode kandidater, men når man skal jobbe med dette i flere år, bør man klare å distansere seg samtidig som man skal møte pasienten.

[Independent_]

Ja, det er noen som er flinke til å skille mellom jobb og privatliv, mena andre klarer det ikke. Så det er ikke hvem som helst som bør bli psykolog. Det fins nok mange gode kandidater, men når man skal jobbe med dette i flere år, bør man klare å distansere seg samtidig som man skal møte pasienten.

Jepp, dette er et veldig bra poeng. Og det er nesten litt flaut når man har kommet så godt i gang med studiet, at man begynner å innse at man faktisk er den type person som har vanskeligheter med å skille mellom jobb og privatliv.

Men saken er at utdanningen er utrolig viktig, og man kan ikke tenke på alt alltid.

[AnonymBruker]

Beklager at jeg ikke har svart tidlgere, har faktisk ikke sett at tråden har blitt besvart etter meg.

Ja, det jeg har funnet ut er at veldig mange psykologer (på langt nær alle) blir veldig påvirket av den jobben de gjør når de er på arbeidsplassen. I møte med andre mennesker som kanskje har utrolig vanskelige psykiske lidelser og problemer som psykologen må høre på, og der igjen gå rundt å bære på det som en "hemmelighet" da psykologen har taushetsplikt. Det er gjerne sånn at når noe opptar tankene våre, så er det ikke bare å glemme det og sette opp den skillnaden mellom jobb og privat. Når du er psykolog tar du med deg arbeidet ditt med hjem (dette er noe jeg har hørt hos flere profesjonelle psykologer). Det trenger ikke være et problem for alle, men jeg ønsker ikke at min fremtidige arbeidssituasjon skal bli slik. Jeg er den type person som liker å skille mellom jobb og privat. Mange psykologer har en tendens til å psykoanalysere personer de møter utenom jobben, og det kan være et tegn på at de har tatt med seg jobben hjem i lomma liksom.

Husk at jeg sier noen, ikke alle, men disse noen er for mange og oddsene for meg er dårlige siden jeg tror at jeg faller i den kategorien. Det bør på ingen måte hindre DEG ts, i å følge dine drømmer om psykologistudiet. Det er bare _min_ personlige oppfatning jeg har og det er jo ikke bare en del av psykologien at dette skjer, det skjer jo også i flere andre yrker.

Det er selvsagt helt legitimt å skifte studium med den begrunnelsen du gir, men jeg syns likevel du tar vel hardt i i dine antakelser om psykologer. Det fins helt sikkert psykologer som tar med jobben for mye hjem og som misbruker sin rolle på fritiden. Men min erfaring er at de fleste er veldig bevisst på dette, og er helt tydelige på at de ikke vil være psykologer på fritiden. Man er nok mer følsom overfor andre privat også, og at man derfor lettere kan få med seg at andre sliter osv, men for de fleste får man såpass mye problemer på jobb at man skal ha et visst overskudd for å søke etter dette privat også.