Kan jeg nekte far å ha barna julaften?

[AnonymBruker]

Ja, dette lurer jeg på. Her så har far gradvis hatt mindre og mindre samvær med barna, han kommer bare med dumme unnskyldninger og skylder på meg. Nå stemmer ikke dette, jeg strekker meg veldig langt for att han skal kunne se barna mest mulig. Men han vil ikke. Så nå har han sagt han kun skal ha barna i ferier, men da det kommer til ferie, så er det dumme unnskyldninger igjen, og han har de da ofte bare 2-3 dager istedenfor en uke som avtalt.

Og i år er det min jul, så det er greit. Men neste jul vil han ha de, men jeg lurer på om han har noe krav på de, da han ikke holder samværet han skal?

[pandabear]

Hvis han følger den standen han har satt, er det jo ike sikkert dette vil bli noe problem til netse år? Nyt julen i år, og ta netse jul til neste år!

[Gjest Gjest]

be om ett møte hos familevernkontoret

[Gjest jomfrua]

Slapp av - ikke bekymre deg for ting som kan komme til å skje om ett år. Bortkastet energi.

[Løvetanten]

Helt enig med de andre. Det løser ihvertfall ikke noen problemer hvis du "viser muskler" og truer med å ta fra han det lille samværet han enda har (selv om han ikke er pålitelig).

Neste jul er neste jul, og mye kan skje på et år.

[Serenity88]

Hvis han vil ha dem neste jul, så lar du ham ha dem neste jul. Hadde min mor holdt meg unna min far med vilje, uansett hvor tett i hodet han var så hadde jeg aldri hatt noe med henne i voksen alder! (I HI så forteller du ikke om annet enn at han ikke er flink til å holde avtaler, så jeg antar at han fortsatt er en ok pappa, som ikke drikker, gir ungene mat og er hjemme med dem når han først har dem de få gangene han dukker opp)

Nå var det faren min som selv valgte å være borte 98% av tiden, mens mamma gjorde det beste hun kunne, men vet jeg aldri hadde tilgitt henne om hun var med på det.

[AnonymBruker]

Sier meg helt enig i Serenity88s innlegg. MEN; jeg forstår så altfor godt tankene dine.

Her også sliter jeg med en far som ikke holder samværsavtale. Og det helt uten at det får konsekvenser for han. Må innrømme at det irriterer meg at det ikke er noen måte å reagere på i forhold til dette. Både jeg og barnet ønsker at barnet skal ha mer samvær- men opplever til stadighet at selv annenhverhelg-avtalen brytes. Barnet blir gang på gang skuffet og lei seg- jeg fratatt fritid og mulighet til å kunne planlegge aktiviteter på helger hvor barnet egentlig skal være hos far.

Den nye "barneloven" som kom i fjor oppfatter jeg kun som et hån mot mitt barn og meg- hadde den vært kalt "samværsforelderloven" så skulle jeg sagt meg fornøyd- men hvor er loven som sikrer at min barn får det samværet med far som det finnes juridisk avtale på at barnet skal få. Nops- her har barnet ingen rettigheter og samværsforelder kan ture frem nøyaktig slik den selv vil.

(Før noen kaster seg over her; NEI- jeg er ikke motstander av den nye loven- jeg vet at det er mange barn og samværsforeldre som vil kunne få det mye mye bedre ved hjelp av denne, og er i utgangspunktet stor tilhenger av denne lover. Det som provoserer meg er å kalle det en barnelov- når den regelrett håner barn lik mitt- som opplever brutte avtaler gang på gang. Hvor er loven som sikrer disse barna samvær med den andre forelderen.)

[Villbringebær]

Jeg synes det mangler en opplysning. Nemlig hvor gamle barna er.

Jeg skjønner tankegangen din, TS. Far skal bare skumme fløten ser det ut til. Med så lite samvær så vil han bli mer og mer fremmed ovenfor ungene sine.

[AnonymBruker]

Hvis han vil ha dem neste jul, så lar du ham ha dem neste jul. Hadde min mor holdt meg unna min far med vilje, uansett hvor tett i hodet han var så hadde jeg aldri hatt noe med henne i voksen alder! (I HI så forteller du ikke om annet enn at han ikke er flink til å holde avtaler, så jeg antar at han fortsatt er en ok pappa, som ikke drikker, gir ungene mat og er hjemme med dem når han først har dem de få gangene han dukker opp)

Nå var det faren min som selv valgte å være borte 98% av tiden, mens mamma gjorde det beste hun kunne, men vet jeg aldri hadde tilgitt henne om hun var med på det.

Hvordan kan du si noe sånt?

Jeg er enig med de andre her, at nyt julen i år og la neste år ligge frem til det virkelig blir reelt.

Men: jammen får man ofte bekreftelser på hvor urettferdig mors rolle kan være! Moren din har vært der for deg i alle år, mens faren din selv har valgt å være borte fra deg 98% av tiden. Og om hun hadde satt ned foten, så ville du aldri tilgitt henne? Hva med henne og hennes liv? Alt hun har ofret for deg for å sikre deg en god oppvekst? Og måten han har behandlet henne på?

Som skilt mamma opplever jeg selv denne forskjellsbehandlingen omtrent daglig, og det føles fader meg urettferdig! Forventninger til at mamma skal ta seg av alt, følge opp skole, lekser, venner, tradisjoner og ha barna hele tiden, mens far får stående applaus når han stiller opp på foreldremøter og fremstår som engasjert og flott.

Om din far har VALGT å være borte fra deg 98% av tiden betyr det at din mor i realiteten har sittet igjen uten valg og har hatt ansvaret for deg mer eller mindre alene. En MÅ ta ansvaret. Og så hadde hun mistet deg om hun hadde satt ned foten og tatt noen valg selv? Ja, hennes valg hadde påvirket deg og ditt samvær med din far, men det har da jammen hans valg gjort hele veien!

[Serenity88]

Fordi når man blir forelder har man et ansvar for sine barn. Litt samvær, er bedre enn ingen samvær! Nå har jeg en far som faktisk holder avtaler, så han har aldri lovet noe han ikke kunne holde, så min mor visste hva hun ville få av hjelp (tenker da ikke økonomisk).

Om min mor hadde valgt så egoistisk som jeg mener HI fremstiller seg som, fordi hun ikke vil feire jul uten barna, så hadde ikke jeg kunne tilgitt det.

Nå snakker ikke vi om fars ansvar i det hele, fordi dette er en mor som skriver og spør om råd, fars side er ikke tilstede i det hele tatt. Så jeg tar ikke stilling til eventuelle dårlige egenskaper han har, kun hvordan mor fremstiller det hele.

Man kan jo snakke i evigheter om hvor forferdelig denne mannen er. Og hvor vondt det er for mor å måtte forholde seg til ham, men hun har faktisk valgt å få barn med denne mannen. Da må hun gjøre det som er best for sine barn, og jeg mener det beste for barna er å få være hos ham i de ordningene de finner ut av. Javel, så får hun dobbelt opp med arbeid, men sånn er det å ha barn, man må forholde seg til andre mennesker! Når barna er store nok, så må de gjerne få si hva de ønsker, men før den tid er det mors ansvar i denne saken og gjøre det så lett som mulig for sine barn å ha samvær med far.

That's life!

Endret 23. november 2010 av Serenity88

[Serenity88]

Hvordan kan du si noe sånt?

Jeg er enig med de andre her, at nyt julen i år og la neste år ligge frem til det virkelig blir reelt.

Men: jammen får man ofte bekreftelser på hvor urettferdig mors rolle kan være! Moren din har vært der for deg i alle år, mens faren din selv har valgt å være borte fra deg 98% av tiden. Og om hun hadde satt ned foten, så ville du aldri tilgitt henne? Hva med henne og hennes liv? Alt hun har ofret for deg for å sikre deg en god oppvekst? Og måten han har behandlet henne på?

Som skilt mamma opplever jeg selv denne forskjellsbehandlingen omtrent daglig, og det føles fader meg urettferdig! Forventninger til at mamma skal ta seg av alt, følge opp skole, lekser, venner, tradisjoner og ha barna hele tiden, mens far får stående applaus når han stiller opp på foreldremøter og fremstår som engasjert og flott.

Om din far har VALGT å være borte fra deg 98% av tiden betyr det at din mor i realiteten har sittet igjen uten valg og har hatt ansvaret for deg mer eller mindre alene. En MÅ ta ansvaret. Og så hadde hun mistet deg om hun hadde satt ned foten og tatt noen valg selv? Ja, hennes valg hadde påvirket deg og ditt samvær med din far, men det har da jammen hans valg gjort hele veien!

Jeg sier ingenting om hva slags forhold jeg har med min far i dag, eller hva jeg mener om hans valg, dette er ikke en far som ber om råd, men en mor! Jeg roser min mor fordi hun har gjort alt for at vi skal kunne ha et forhold, og aldri snakket negativt om ham eller prøvd å ødelegge avtaler.

At du mener det er kjønnsdiskriminering i samfunnet vårt, det er jeg helt enig i, og jeg tror absolutt ikke det er enkelt å være mamma, enten alene eller i et forhold, men du har også tatt et valg, du har fått barn og det med tydeligvis noen du ikke synes så godt om, men det skal ikke gå ut over barna at dere ikke kommer overens.

Jeg kjenner ikke til noen som applauderer far for å ha et minimalt med samvær, jeg snakker om barnas rett til å faktisk feire jul med sin far, og fars rett til å feire jul med dem! At små barn blir forvirret av å ha en far som ikke holder avtaler, sender dem tidligere hjem, lov opplevelser og så backer ut, er helt klart, og det er selvfølgelig urettferdig og vondt, særlig for en mor å se på! Jeg mener fortsatt at man skal prøve å legge opp til mest mulig samvær som passer alle.

At man tar en prat på familievernkontoret om forventinger hos hverandre og hva man ønsker videre er nok en veldig god idè. Skriv ned en avtale. Så må man nesten ta sjansen og stole på mannen, selv om det kan medføre skuffede barn som gledet seg til å feire jul med en pappa som aldri kommer å henter dem lille julaften.

[Gjest jomfrua]

Hvordan kan du si noe sånt?

Jeg er enig med de andre her, at nyt julen i år og la neste år ligge frem til det virkelig blir reelt.

Men: jammen får man ofte bekreftelser på hvor urettferdig mors rolle kan være! Moren din har vært der for deg i alle år, mens faren din selv har valgt å være borte fra deg 98% av tiden. Og om hun hadde satt ned foten, så ville du aldri tilgitt henne? Hva med henne og hennes liv? Alt hun har ofret for deg for å sikre deg en god oppvekst? Og måten han har behandlet henne på?

Som skilt mamma opplever jeg selv denne forskjellsbehandlingen omtrent daglig, og det føles fader meg urettferdig! Forventninger til at mamma skal ta seg av alt, følge opp skole, lekser, venner, tradisjoner og ha barna hele tiden, mens far får stående applaus når han stiller opp på foreldremøter og fremstår som engasjert og flott.

Om din far har VALGT å være borte fra deg 98% av tiden betyr det at din mor i realiteten har sittet igjen uten valg og har hatt ansvaret for deg mer eller mindre alene. En MÅ ta ansvaret. Og så hadde hun mistet deg om hun hadde satt ned foten og tatt noen valg selv? Ja, hennes valg hadde påvirket deg og ditt samvær med din far, men det har da jammen hans valg gjort hele veien!

Jeg synes du fokuserer alt for mye på rettferdighet mellom foreldre.

La det være sagt en gang for alle: Rettferdighet er ikke noe argument i en slik sak.

Barnas forhold til sine foreldre er en sak.

Mange lager en "sannhet" ut av at livet skal være rettferdig - men det er det ikke.

Fokuset burde være at barna skal trives og kunne omgås begge sine foreldre. Barna er ikke noen part i en fordelingssak men de burde være de som skal tilfredsstilles og ikke rettferdighet mellom foreldre.

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svar.

Ja, jeg valgte å få barn med denne mannen, jeg var sammen med han i 10 år, de to siste årene forandret han personlighet fullstendig. Jeg syntes han var en fantastisk far, var sikker på att han alltid ville være der for sine barn. Men da vi gikk fra hverandre forandra han seg bare mer og mer. Han er utrolig bitter, og har sagt til meg flere ganger att han skal ta meg. Og nå er det gått så langt att han omtrent ikke ser barna, han ringer heller ikke. Og ringer barna mine, kan det ta uker før de får tak i han. Han sier han skal ha de i ferier, men avlyser i siste sekund. Dette for att mine planer skal ødelegges. Jeg sitter her med fortvila barn, spesielt det største barnet som hadde ett utrolig godt forhold til han. Og jeg strekker meg langt for att han skal ha samvær med de. Han kan ha de når han vil, jeg kjører og henter, har aldri nekta han og ha barna. Men nå vil han jo heller ikke ha de, for han skal straffe meg, og bruker barna til det.

Han skulle egentlig ha barna den julen her, det var helt greit for meg, men han trakk seg, og regner med han ikke skal ha de noe i juleferien.

Og jeg mener da selv att hvis han nesten ikke vil se barna sine, da jeg legger så til rette for att han skal ha samvær med de resten av året, så kan ikke han komme å kreve julaften bare for å ta meg. Hadde han hatt ett fast samvær med de, om det så bare var i ferier, men det vqar fast og han hadde de da han skulle, ja da skulle han få ha de i julen og. Jeg har ikke krav på de i jula. Men synes det er fælt da han vil ha de for å ta meg.

Minste barnet her får jo bare dårliger forhold til far og, og vil ikke være der lenge, vil til meg igjen med en gang. Og da synes jeg barna har det bedre hos meg på en sånn dag.

Men ja det er ett helt år til, så jeg kan vel vente og se. Men lurte bare på om det var noen lover og regler på dette.

[Gjest Susanne]

Ja, dette lurer jeg på. Her så har far gradvis hatt mindre og mindre samvær med barna, han kommer bare med dumme unnskyldninger og skylder på meg. Nå stemmer ikke dette, jeg strekker meg veldig langt for att han skal kunne se barna mest mulig. Men han vil ikke. Så nå har han sagt han kun skal ha barna i ferier, men da det kommer til ferie, så er det dumme unnskyldninger igjen, og han har de da ofte bare 2-3 dager istedenfor en uke som avtalt.

Og i år er det min jul, så det er greit. Men neste jul vil han ha de, men jeg lurer på om han har noe krav på de, da han ikke holder samværet han skal?

Mye kan forandre seg på et år Jeg kan lite om regler i forhold til dette…

Jeg skjønner at det blir vanskelig for dere og planlegge samt at barnet gang på gang kan bli skuffet. Dere burde kanskje få til et formelt møte med far. Familievernkontoret og barnevernet kan hjelpe til med mindre alvorlige ting som snakke med far om at barnet blir skuffet eller at planlegging for mor blir vanskelig når avtaler ikke blir holdt.

http://www.helsenett.no/index.php?option=com_content&task=view&id=1299&Itemid=97

Uansett så ønsker deg en masse lykke til.

[Gjest Susanne]

Hvordan kan du si noe sånt?

Jeg er enig med de andre her, at nyt julen i år og la neste år ligge frem til det virkelig blir reelt.

Men: jammen får man ofte bekreftelser på hvor urettferdig mors rolle kan være! Moren din har vært der for deg i alle år, mens faren din selv har valgt å være borte fra deg 98% av tiden. Og om hun hadde satt ned foten, så ville du aldri tilgitt henne? Hva med henne og hennes liv? Alt hun har ofret for deg for å sikre deg en god oppvekst? Og måten han har behandlet henne på?

Som skilt mamma opplever jeg selv denne forskjellsbehandlingen omtrent daglig, og det føles fader meg urettferdig! Forventninger til at mamma skal ta seg av alt, følge opp skole, lekser, venner, tradisjoner og ha barna hele tiden, mens far får stående applaus når han stiller opp på foreldremøter og fremstår som engasjert og flott.

Om din far har VALGT å være borte fra deg 98% av tiden betyr det at din mor i realiteten har sittet igjen uten valg og har hatt ansvaret for deg mer eller mindre alene. En MÅ ta ansvaret. Og så hadde hun mistet deg om hun hadde satt ned foten og tatt noen valg selv? Ja, hennes valg hadde påvirket deg og ditt samvær med din far, men det har da jammen hans valg gjort hele veien!

Hvordan kan du si noe sånt? Mener du at barnet ikke burde få velge om det vil ha kontakt med moren eller ikke? Fordi det ville føltes urettferdig for moren?

Det er en menneskerett og ha foreldre, det er ikke en menneskerett og få barn. Om en er så opptatt av at det er urettferdig og være mor burde en kanskje ikke bli det. Det og være foreldre dreier seg for meg om og gjøre det beste for barna mine uansett. Foreldre har forpliktelser ovenfor barna sine men barna har ikke forpliktelser ovenfor foreldrene sine..

Det jeg er mest takknemlig for i livet mitt er at jeg slipper å ha kontakt med moren min. Hun var ikke en ekstremt dårlig mor men jeg liker henne ikke. Det er godt og tenke på at jeg ikke trenger og ha kontakt med henne.

Jeg jobber nå som barnepsykolog og møter daglig skilsmissebarn som sliter. Jeg forklarer ofte at foreldre har forpliktelser ovenfor barna sine, men barna har ikke forpliktelser ovenfor foreldrene sine. Mange av de barna som er hos meg finner en stor trøst i dette og blir mye bedre av å vite at alle barn fortjener gode foreldre men at barna ikke har noen forpliktelser ovenfor foreldrene sine. Mange barn sliter med dårlig samvittighet ovenfor foreldrene sine og synes det er vanskelig og forholde seg til dem. Jeg er barnepsykolog men jeg kan fortsette og være psykologen deres så lenge de ønsker mange av 20 åringene finner en stor trøst i og vite at nå som de selv er blitt voksne så trenger de ikke og bære tyngden av og måtte forholde seg til foreldrene sine. Mennesker som alltid har sagt at de ikke har det bra, ikke ser mening med livet, at de ikke skulle vært til kan plutselig si ”Jeg har det bra nå, fordi jeg har kuttet kontakten med mamma og pappa etter jeg flyttet hjemme fra så skjønte jag at det var mamma og pappa som gjorde at jeg slet med selvbildet mitt”

Slikt er så veldig typisk. Og jeg håper alle får med seg at en har ingen forpliktelser til sine foreldre når en er voksen. Jeg håper også alle foreldre kan innfinne seg med at barnet ikke er forpliktet til å ha kontakt med foreldrene sine. Barnet kan når det er myndig (noen før)velge og bryte med foreldrene, en kan velge og gi beskjed om at det ikke vil ha noe med de og gjøre, en trenger ikke og informere foreldrene sine om hvor en bor eller hva en jobber med en gang om en ikke ønsker det. Og en trenger heller ikke å ta telefonen om de ringer. Et voksent barn er ikke forpliktet til og ha mer kontakt en de ønsker selv.