Kan ikke forstå det.

[AnonymBruker]

Jeg skal prøve å ikke skrive alt for masse.

Saken er at det er blitt slutt med meg og kjæresten min etter 1.5 år. Det har vært litt frem og tilbake den siste mnd. Han var her og ville være med meg. Jeg følte det var noe som ikke stemte og har vært ganske trist inne meg ganske lenge. Han forandret seg litt etter litt. Sa han elsket meg osv. Men handlingene hans sa noe annet. Jeg tok til slutt den vonde samtalen nok en gang og det kom igjen frem at han ikke vet hva som har skjedd.

Det har vært den versta uka i hele mitt liv. 8 dager siden han flyttet og nå er det 4 dager siden jeg har hørt noe fra han. Han er fortiden i en annen by pga jobbe. Jeg skjønner det ikke. Alt han viste meg og som vi snakket om som var så viktig i et forhold. At vi alltid skulle snakke sammen og jobbe oss gjennom vanskelige perioder. Så stikker han uten å si noen ting. Han klarte ikke si noe. Han vet vel kanskje ikke. Kanskje han sliter med noe, at han rett og slett føler seg mislykket fordi han ikke strakk til. Han har en krevedes jobb som betyr mye for han. Han er en person som ikke klarer å fokusere på flere ting samtdig. Han nevnte jobben sin sist uke at jeg ikke kunne skjønne hvor mye den betydde for han.

Han hadde aldri truffet en jente som meg og vi er en perfekt match på alle måter. Han er litt egoistisk, men jeg klarte å leve med det. Jeg kunne gjort alt for han. Han har alle de kvalitetene jeg har sett etter og jeg tror ikke det finnes en som han for meg. Jeg har barn fra før som ikke gjør saken noe bedre.

Plutselig sitter jeg igjen her helt aleine. Han er en omsorgsfull mann og jeg skjønner ikke at han bare rømmer fra alt. Jeg sendte han en lang mail i helgen. Vet at jeg ikke burde gjøre det, men følte at jeg ville lufte meg for han en siste gang. Jeg er sterk og holder meg helt unna han nå. Men det er så vondt. Jeg har bilen hans og skal ha den til imorgen så han må ta kontakt med meg.

Jeg må tenke at det er slutt, men tenker mye på at dette er ikke han og at han sliter med noe og klarer ikke tenke klart. Men kanskje han har vært i tvil lenge og ikke tørrt å gjøre noe med det. Han har nok villet, men har ikke klart det. Vi har slitt med sexen og jeg begynner å lure på om det kan ha blitt et så stort problem for han at han flykter.

Jeg vet at det er kun han jeg vil ha, men samtdig er det jo ikke noe jeg kan gjøre. Hva hadde dere gjort i en sånn situasjon? Jeg har sagt at jeg ikke klarer å ha kontakt med han. Men det gjør vel bare til at avstanden blir større og han glemmer meg raskere? Men kanskje han med tiden ser hva han holder på å miste?

Uansett veldig rart at han ikke skriver noe med meg. Det er ikke sånn han er. Men kanskje han ikke klarer og vil skåne meg siden han vet at jeg har det veldig tøfft nå. Jeg vet at jeg må slutte å analysere alt, men det er ikke til å unngå. Jeg elsker virkelig den mannen mer en alt

[AnonymBruker]

Kanskje dere burde pratet sammen når han henter bilen? Det eneste du kan gjøre er å være hyggelig mot han og la han vite hva du føler og ønsker. Kanskje han trenger litt tid for å finne ut hva han vil? Hvis han har bestemt seg for at det er helt slutt må du respektere det. Ikke lag noe drama. Prøv å være rolig, så kan du heller gå på badet og gråte når han har reist.

Kjærlighetssorg er vondt.

[AnonymBruker]

Kanskje dere burde pratet sammen når han henter bilen? Det eneste du kan gjøre er å være hyggelig mot han og la han vite hva du føler og ønsker. Kanskje han trenger litt tid for å finne ut hva han vil? Hvis han har bestemt seg for at det er helt slutt må du respektere det. Ikke lag noe drama. Prøv å være rolig, så kan du heller gå på badet og gråte når han har reist.

Kjærlighetssorg er vondt.

Takk for gode råd. Jeg har bestemt meg for å la det ligge. Etter han har vært kald i flere dager nå så vil jeg ikke gjøre noe mer. Jeg har sendt han en lang mail og han vet godt hva jeg føler og mener. Jeg kjenner at jeg er så skuffet over han nå og irritert og det hjelper meg til å fokusere på å komme meg videre. Ser ting litt klarere idag og jeg kan ikke ha en sånn ustabil mann i livet mitt. Kanskje han en dag kommer til å snakke med meg, men sånn det er idag behandler han meg som hvem som helst og har ingenting å si. Jeg skal repsektere det, men er veldig skuffet og jeg kjenner han ikke igjen. Jeg kjenner han faktisk ikke og det er en vond følese. Nå må jeg se fremover å bygge selvtilitten min opp igjen. Uansett har jeg gjort hva jeg kan og jeg vil ikke tvinge han til noenting. Synst det er både barnslig og umodent måten han har vært i det siste. Skjønner ikke at det går an å gå fra å elske en person det ene dagen og for å være likegyldig den neste, men sånn er livet og det er hans problem.

[AnonymBruker]

Når man går fra et menneske så skylder man den som sitter igjen en forklaring. Det verste er å sitte med kjærlighetssorg uten å ha fått svar på hva som gikk galt.

Hadde jeg vært deg så hadde jeg forlangt at han forklarte hvorfor han ikke vil mer. Om han ikke klarer det nå, så så burde han i det minste sende deg en mail når han har fått det på avstand og ting har falt på plass for han.

[AnonymBruker]

Når man går fra et menneske så skylder man den som sitter igjen en forklaring. Det verste er å sitte med kjærlighetssorg uten å ha fått svar på hva som gikk galt.

Hadde jeg vært deg så hadde jeg forlangt at han forklarte hvorfor han ikke vil mer. Om han ikke klarer det nå, så så burde han i det minste sende deg en mail når han har fått det på avstand og ting har falt på plass for han.

Eneste han sa at han ikke vet hva som har skjedd og klarer ikke si noe. Det verste er at jeg har gått lenge å følt at noe var galt, mens han nektet på det. Vi hadde en pause for 4 uker siden og da kom han krypendes tilbake for han savnet meg så intens og at han ikke klarte leve uten meg. Jeg var helt knust da og tryglet og ba. Kanskje han var bekymret for meg og har vanskelig for å gi slipp. Jeg har sagt mine siste ord til han. Vet ikke om jeg trenger mer forklaring for det viser tydelig at han ikke har vært nok glad i meg ut i fra hvordan han har oppført seg den siste tiden. Bedre å stikke en kniv i magen en å stikke litt og litt

Jeg vil nok få det mye bedre uten han og skal ta lærdom av dette. Unner ikke min verste fiende å ha kjærlighetssorg og trodde ikke det kunne gjøre så vondt. Jeg begynner å få næring i meg og legger planer for hva jeg skal ta meg til fremover. Jeg vil leve og må ta i et tak nå. Slik jeg kjennte han så får jeg ikke dette til å stemme, men han er feig og valgte den enkle veien. Ord er bare tomme for meg nå. Trenger ingen unskuldninger og høre på at han ikke vet og at de rette følesene er der ikke, men at jeg er unik, fantatsik og verdens beste på alle måter. Det er jo bullshit og dersom han tror at han kan gå gjennom livet med de rette følesene hele tiden vil han aldri bli lykkelig.

Det verste opp i alt er ungene som ikke skjønner noenting og han så var så klar på hvor viktig det var å jobbe for kjærligheten og at vi alltid skulle snakke sammen. Jeg tok feil og stolte på at han ikke rømte ved første "krise", selv om vi aldri har krangelt. Nei han må ha et problem eller er han bare en god skuespiller med mangen fine ord og planer.

[AnonymBruker]

Klumpen i magen er nesten borte etter et par uker. Jeg kjenner han faktisk ikke igjen. Er så bitter pga han ikke var mann nok til å være ærlig. Hadde jeg ikke fulgt magefølesen min hadde jeg gått rundt å vært lei meg og følt meg lite ønsket/priotert enda. Han har gått videre, fjernet alt av bilder av meg/oss/ungene på facen. Lagt mangen planer og er kald som bare det. Han som sa for kun 3 veker siden at han elsket meg. Han sier det stikker for han også at det er ikke lett, men viser helt andre ting utad.

Han er ikke den personen jeg trodde han var og han kan bare være så stolt og tøff som han bare vil. En dag vil det slå tilbake på han. Jeg som har tenkt at han sikkert fortjente bedre en meg. Jeg fortjener mye bedre en han. Alle ord er blåst bort.

Jeg sover igjen og begynner å finne roen allerede. Jeg vil leve og ikke sitte igjen sønderknust pga en mann som ikke bryr seg om meg. Merkelig at den magefølesen kan styre oss og den har som oftes rett.

Takk for at jeg fikk luftet meg. Jeg går nå videre med livet mitt og tar med meg de dårlige erfaringene og en dag vil jeg kanskje få troen på meg selv og klare å stole på en mann igjen.