Belle

[pusilus]

Du har gjort en flott jobb med trening etter M kom! Jeg skal definitivt være flink å stramme opp kroppen etter lillesøster er født. Fra trening 4-6 ganger i uken før lita kom + sykling til og fra jobb til tilnærmet lik null trening blir ikke bra....

[^^Belle^^]

Hei på deg

Den sløve er ikke innom hyppig nok til å følge med. Gratulerer med treåring i hus, sånn godt over en måned for sent

Disse store pleddene du hekler, hvilke type garn bruker du og hvilke str på heklekroken? Her er det bare museskrittfremgang på det jeg hekler, 140 bredt er det og det blir jo kun en omgang hver gang jeg hekler Det skal bli to meter...

Sånn er det bare. Vi er vel der alle sammen innimellom. Og takk for det!

Hmm. Det eneste jeg har gjort meg ferdig med lagde jeg med dette garnet på nål 4. Hadde det med meg på bilferie i fjor sommer, får heklet mye i bilen. De to andre jeg holder på med til jentene, det skal bli store sengetepper, lager jeg henholdsvis i Bomull sport og Babybomull fra Sparkjøp. Bruker nål 4 til begge tror jeg.

Det går jo i museskritt da. Begynner på noe nytt når jeg er lei, så det tar tid før jeg føler meg klar til å begynne på'n igjen. Begge sengeteppene begynte jeg med for over et år siden.

Neste store prosjekt når høsten kommer skal bli et tyyykkkkt teppe på nål 9isj med corner to corner-mønteret.

Du har gjort en flott jobb med trening etter M kom! Jeg skal definitivt være flink å stramme opp kroppen etter lillesøster er født. Fra trening 4-6 ganger i uken før lita kom + sykling til og fra jobb til tilnærmet lik null trening blir ikke bra....

Takk for det! Kan tenkes det merkes godt når man går fra så mye trening til ingen, ja! Jeg gikk fra omtrent ingen trening til medium mye/lite trening.

[^^Belle^^]

Trening i går. Stiv og støl som en stokk, men det gikk greit allikevel. Neste gang må jeg øke både på knebøyen og markløften.

Ellers en vanlig, hverdagslig hverdag egentlig. Ungene var hjemme fra barnehagen i går, så jeg møtte dem på lekeland etter jobb. A begynner nå å komme i den alderen at hun synes det er helt greit å løpe galmann for seg selv, og det er jo gøy. M storkoste seg og klatret og rutsjet til vi omtrent måtte dra henne hylende hjem. Kortheten hennes setter en liten demper på ting da. Hun tør for eksempel ikke å slippe seg ned de 10 cm som mangler uten at hun holder i meg, så jeg fikk være med å klatre og rutsje jeg også. Etter lekeland var det middag, leke-leke-leke, legge M, dra på trening og komme hjem til en A som ser omtrent slik ut og sier ''eg barre leka litt, mamma. Eg ska ikke legga meg ennå!'' En stk overtrøtt jente ble lagt klokken 20! Så var det bare ryddingen igjen, da, til vaskedamen som skulle komme i dag. Jeg og mannen fikk tid til ca. 5 minutters kos før jeg sovnet som en stein. Han bare ''jeg skal bare pakke, jeg. 5 minutter!'', og jeg bare ''jeg skal bare sove, jeg. 5 minutter!'' *zzzzzzznork*

Mannen dro rett etter oss i dag. Det blir 14 lange dager alene med ungene kjenner jeg. Vil. Ha. Ferie. Nå! Men årh, når han kommer hjem er det 23 dager med ferie, og fri og nytelse! A er klar som et egg til å reise til ''Fanken'', og lurer på hver morgen om vi ikke skal reise i dag. Mammasamvittigheten fikk i tillegg en oppsving nå nettopp da søster og mamma ringte og ville hente ungene tidlig i barnehagen i dag.

[pusilus]

Var ute og gikke en tur for meg selv på kvelden i går. Det var deilig Starter litt i det små før minsten kommer Jeg skal Bryne meg på litt styrketrening i dag tenker jeg 15 min er vel en grei begynnelse.

I fjor sommer startet jeg jo på 30 days shred, og det funket som bare det til gubben ble syk og jeg ble alenemamma til han og lita. Jeg var skikkelig i siget og meldte meg inn på treningssenter og alt, nå har jeg vært støttemedlem siden jeg ble gravid og fikk bihuletrøbbel.. Men det blir igjen, må bare få energien tilbake.

[^^Belle^^]

Var ute og gikke en tur for meg selv på kvelden i går. Det var deilig Starter litt i det små før minsten kommer Jeg skal Bryne meg på litt styrketrening i dag tenker jeg 15 min er vel en grei begynnelse.

I fjor sommer startet jeg jo på 30 days shred, og det funket som bare det til gubben ble syk og jeg ble alenemamma til han og lita. Jeg var skikkelig i siget og meldte meg inn på treningssenter og alt, nå har jeg vært støttemedlem siden jeg ble gravid og fikk bihuletrøbbel.. Men det blir igjen, må bare få energien tilbake.

Så i dagboken din at det ikke ble noe styrke på deg på fredag. Fikk du gjort noe i helgen?

[^^Belle^^]

Det er ikke til å stikke under en stol at alenehelger pleier å være slitsomme. Lange og slitsomme. Men helgen som var, har gått så sinnsykt fort! En god kombinasjon av å faktisk få nok søvn (7 timer i strekk 2 netter på rad! ) og å ha mye planer.

På lørdag var vi hos Diddles og Liten omtrent hele dagen. Ungene storkoste seg, det gjorde vi voksne også. Været var mildt sagt bra, og vi var ute hele tiden. Etterpå dro vi inn til søster og svoger for å spise kveldsmat. Ungene fikk seg et kveldsbad i bassenget, grøt på terrassen og to stk lykkelige jenter sovnet fint. Jeg brukte kvelden til å se film, hekle og lese.

I går var vi på stranden nesten hele dagen. For å være helt ærlig hadde det vært for varmt noe annet sted tror jeg. Så varmt som det var i går (opp mot 30 grader! ) kan jeg ikke huske å ha opplevd her hjemme noen gang. Helt fantastisk! Jeg har klart å lage to badenymfer uten sidestykke. A er sitt vant, galne selv i vannet, takket være baderingen hun fikk for noen helger siden. Men M, hun er både gal og sprø og helt koko! Godt utstyrt med badering + armringer (slik at hun ikke detter ned i hullet i ringen) legger hun ut på svøm, helt alene! Jeg og mannen kommer nok til å bli boende i sjøen/bassenget når vi skal til Frankrike.

I går fikk jeg bakt kake til stesøster som har bursdag i dag. Jeg har én kake som de fleste etterlyser når de har bursdag, den med orebunn + firkløverkrem + suksesskakekrem + pisket kremfløte + frukt/bær, og den er heldigvis enkel å ha med å gjøre, siden den kan lages litt og litt. Jeg lagde oreobunnen og firkløverkrem i går morges (jeg og jentene var på bensinstasjonen samtidig med dem som kom hjem fra byen Jeg hadde bare kjøpt én pakke med oreokjeks - vet ikke helt hvor hodet mitt var da jeg handlet inn), og suksesskakekrem i går kveld. Pynten tar jeg hjemme hos mamma etter jobb.

Sånn ellers: jeg har IKKE fått 7 sammenhengende timer i natt! Det har vært ekstremt varmt i natt, og som den stråleovnen hun er, har M naturlignok problemer med å sove. Akkurat i det jeg hadde sovnet for kvelden, våknet hun. Lurer på om klokken var nærmere 22. Tok henne inn i sengen min, la henne tilbake i sin seng fordi hun bare tullet, tok henne inn i sengen min igjen, tilbake i sin seng, hun sovnet litt der, men våknet igjen, og inn i min seng igjen. Hun var så trøtt, men fikk ikke sove stakkar. Tror hun kapitulerte rundt klokken 1. :sleeping: Så var det opp og hopp klokken 5:45, selvsagt. For meg altså, jentene sov et kvarter til. Heldigvis (!) er A en som sover tungt, for hun lå på min side i sengen helt fra M våknet første gangen og sov som en stein.

[^^Belle^^]

På lørdag da jeg og A så film (slik vi pleier å gjøre når M sover - skikkelig koselig tradisjon synes vi begge ) kom spørsmålet jeg har gruet meg til siden jeg ble gravid omtrent. ''Kor e bestefar hen?'' Det kom helt ut av det blå, men det er tydelig at dette er noe hun har tenkt mye på. Hjemme hos oss har vi ikke snakket om pappa, men både søster og svigermor snakker en del om ham. Jeg har jo litt issues angående dette, har jo gått til psykolog og alt, så totalt sett synes jeg det gikk bra. Jeg svarte ''han er i himmelen'', mens jeg diskret tørket litt tårer og ble lei meg. A merket ikke noe til det heldigvis, hun var bare veldig opptatt av filmen vi så. Men ja, skikkelig slag i både hodet og brystet og magen. Jeg er ''over'' selve tapet nå, så mye det faktisk er mulig man kan komme over noe sånt, det er så lenge siden. Men jeg blir skikkelig, skikkelig trist både på hans vegne og på jentenes vegne. Han hadde vært verdens beste bestefar, en skikkelig kosebamse med mye humor og galskap. Jentene hadde elsket ham, han var en skikkelig skøyer som forgudet barn og var utrolig flink med dem. Og så blir jeg så bitter fordi han ikke får treffe de fantastiske jentene mine, se dem vokse opp, sitt eget kjøtt og blod.

Sitter på jobb nå, orker ikke skrive mer, for nå spruter tårene her. Men ja, jeg følte bare for å få det ut.

[Gjest Neferet]

Jeg har ikke så mange ord, så jeg legger igjen noen isteden!

[Pasjonsblomst]

Stor klem til deg!

Ikke bare lett å takle sånne spørsmål nei... uff! Føler virkelig med deg som ikke får delt livet og familien din med faren din, ikke rart du føler deg bitter og lei deg når du tenker på det! Familie er jo det viktigste!

Når døde fargen din igjen? Han vet jo ikke hva han gikk glipp av, om man kan si det slikt.. (og det er noen trøst).

Jammen godt å vite at du har et godt forhold til resten av familien din, jeg synes iallfall det virker som du har en suuuuperduper familie!

[Diddles]

Å kjære Hjertet mitt blør...det er en så urettferdig verden vi lever i - det er jeg enig med deg i!! Kommer en noen gang over et sånt tap? Det vil vel alltid være et stort gapende hull kan jeg tenke meg Sånn har jeg det med farmor og farfar ihvertfall, det føles som en del av meg mangler!

Jeg synes du er kjempegod som klarer å holde maska og svare A på en rolig og fin måte Den eneste måten for jentene å bli kjent med ham på er jo om noen forteller om ham og viser bilder, sånn som svigermor og søsteren din gjør...og nå er disse søte små vi har i en periode der de er fryktelig opptatt av liv og død...det merkes her hjemme også! Liten snakker om farfar i himmelen hver eneste dag, og er kjempesulten på informasjon om ham..kanskje det kan være litt terapi det også, å snakke med A om ham? Hun tåler at du gråter, det er lov å si at du er lei deg fordi du savner ham

Uff...vet ikke helt hva jeg skal si jeg Glad i deg Jeg er her om du trenger en klem, en skulder, et øre...

[^^Belle^^]

Åh, dere er så fantastisk gode! Får tårer i øynene her jeg sitter.

Han døde for 12,5 år siden, 6.januar 2002, da jeg var 17,5. Han har aldri møtt mannen min heller, det er også veldig sårt. På mange områder er/var de veldig like, og jeg skulle så gjerne ha sett dem sammen.

Men det er bare sånn det er. Og jeg har lært meg å leve med det på et vis. Ikke kanskje på det sunneste viset, men sånn må det bli, ellers bryter jeg sammen. Det var jo derfor jeg gikk til psykolog også, mannen og mamma sendte meg dit uten at jeg ville. Det var da jeg studerte, sikkert 9 år siden eller noe. Og hun sa akkurat det som du sier Diddles, at den eneste måten jentene kan bli kjent med ham på er at vi forteller om ham. Men jeg klarer det bare ikke uten å bryte sammen i en klump av tårer. Det er derfor jeg er så glad for at søster gjør det for dem, og svigermor også. Svigermor mistet også sin far da hun var rundt 18 og vet veldig godt hvordan det er. Mannen min har blitt kjent med sin morfar ved at svigermor har snakket mye om ham.

Og nei, man kommer aldri over det. Aldri. Det er som en stor, svart elefant - et stort, svart hull er vel bedre beskrivende - som henger over oss alle. Spesielt i sånne sammenhenger hvor de fleste ikke tenker over det nettopp fordi det er så naturlig, men for oss blir det bare fælt. Typisk jul, bursdager, spesielle anledninger... Husker den dagen jeg spurte bestefar om han kunne gå med meg ned kirkegangen. Det er jo egentlig noe fint og flott, og jeg var opprinnelig bare glad for at tiden var inne til å spør ham. Men der også brøt jeg helt sammen ved middagsbordet og fikk både ham, bestemor, bror og søster til å begynne å gråte. Så sa bror noe som jeg aldri kommer til å glemme - etter at jeg egentlig helt fortumla prøvde å forklare hvorfor jeg ble så sjokka over at jeg ble så lei meg: ''man skal ikke behøve å spør om dette.'' Og det hadde han jo rett i, min kloke, den gang 18 år gamle bror.

Pappas død er det som har gjort oss søsken så sammensveisede. Eller dvs, vi har alltid vært nære, men dette gjorde at vi fikk kontakt på et helt annet nivå. Det er vanskelig å forklare, men som jeg har sagt flere ganger; bror og søster er mine aller beste venner.

[Pasjonsblomst]

Man kommer aldri over så nære dødsfall, men jeg tror at i de fleste tilfeller så lærer man seg å leve med det. Om ikke alltid på "den sunneste måten", som du sier... (personlig tror jeg at der er mer sunt å gråte for det og vise følelser- enn å sperre det for mye inne i seg).

Så ung du var da dere mistet ham, det må ha vært veldig vanskelig! Man er jo veldig opptatt med å finne seg selv i den tiden.

Faren din lever videre i tankene dine, og fortellinger fra familien. og bilder Sånn sett er han udødelig!

[Småkjekset]

Sender deg mange gode klemmer

Endret 21. juli 2014 av Småkjekset

[kisskissbangbang]

[Diddles]

*kosemoseoverdose* på deg skjønne jenta mi

[^^Belle^^]

Man kommer aldri over så nære dødsfall, men jeg tror at i de fleste tilfeller så lærer man seg å leve med det. Om ikke alltid på "den sunneste måten", som du sier... (personlig tror jeg at der er mer sunt å gråte for det og vise følelser- enn å sperre det for mye inne i seg).

Så ung du var da dere mistet ham, det må ha vært veldig vanskelig! Man er jo veldig opptatt med å finne seg selv i den tiden.

Faren din lever videre i tankene dine, og fortellinger fra familien. og bilder Sånn sett er han udødelig!

Da er vi enige. Jeg klarer bare ikke å leve det ut i praksis, liksom.

Ja, det var veldig vanskelig. I tillegg er jeg jo eldst (søster er 2 år yngre, bror er 6 år yngre) og tok hele byrden på mine skuldre. Jeg skulle være den voksne, og var reservemamma for dem frem til de ble ganske gamle, spesielt bror. Han er min lille baby enda. Min lille 100-kilos baby på nesten 2 meter.

Store til alle dere andre. Jeg blir så varm og hjertet av å ha så gode mennesker som bryr seg om meg.

[Kokos]

Enorm klem til deg! Fikk stor klump i halsen og tårefulle øyne her jeg sitter på jobb.

Morfaren min døde tidlig, og helt plutselig, flere år før jeg ble født og 9 måneder før broren min ble født. Synes det er så trist og så fint på samme tid. Selv om jeg aldri har kjent morfar har jeg alltid følt et spesielt bånd mellom oss, og kan huske at jeg satt i senga på jenterommet og snakket med han da jeg var liten. Veldig rart, men jeg synes ikke det var noe rart eller overnaturlig med det da. Og nå er jeg snart 30 og snakker fortsatt med mormor og andre om morfar, om da de traff hverandre, om søsknene hans osv.

Poenget mitt er at selv om jeg aldri har truffet han så har han alltid vært selvsagt, viktig og tilstedeværende i livet mitt, og det er uten at mamma har gått inn for det på noen måte. Hun har bare svar når jeg har spurt.

[pusilus]

Jeg satt i gang å tute da jeg leste her før i dag, kan på langt nær si at jeg vet hvordan det er men bare tanken på at det skulle være meg som hadde mistet pappa'n min så tidlig er vanskelig.

Jeg har lignende tanker mtp Lita og lillesøster når det gjelder morfar som døde fem år før lita kom, mest med tanke på at de aldri får møtt et av de mest reale, stødige menneskene jeg har kjent.

PS: ble ikke styrketrening i ordets rette forstand i helgen, men dristet meg til noen bar-øvelser (klassisk ballett) . Dårlig trent? Det var til å grine av, det røsket godt i de ubrukte musklene I dag ble det et lite kvarter med styrke på altanen

[^^Belle^^]

Enorm klem til deg! Fikk stor klump i halsen og tårefulle øyne her jeg sitter på jobb.

Morfaren min døde tidlig, og helt plutselig, flere år før jeg ble født og 9 måneder før broren min ble født. Synes det er så trist og så fint på samme tid. Selv om jeg aldri har kjent morfar har jeg alltid følt et spesielt bånd mellom oss, og kan huske at jeg satt i senga på jenterommet og snakket med han da jeg var liten. Veldig rart, men jeg synes ikke det var noe rart eller overnaturlig med det da. Og nå er jeg snart 30 og snakker fortsatt med mormor og andre om morfar, om da de traff hverandre, om søsknene hans osv.

Poenget mitt er at selv om jeg aldri har truffet han så har han alltid vært selvsagt, viktig og tilstedeværende i livet mitt, og det er uten at mamma har gått inn for det på noen måte. Hun har bare svar når jeg har spurt.

Så fint å høre at han allikevel har vært tilstedeværende i livet ditt.

Takk for god !

Jeg satt i gang å tute da jeg leste her før i dag, kan på langt nær si at jeg vet hvordan det er men bare tanken på at det skulle være meg som hadde mistet pappa'n min så tidlig er vanskelig.

Jeg har lignende tanker mtp Lita og lillesøster når det gjelder morfar som døde fem år før lita kom, mest med tanke på at de aldri får møtt et av de mest reale, stødige menneskene jeg har kjent.

PS: ble ikke styrketrening i ordets rette forstand i helgen, men dristet meg til noen bar-øvelser (klassisk ballett) . Dårlig trent? Det var til å grine av, det røsket godt i de ubrukte musklene I dag ble det et lite kvarter med styrke på altanen

Ja, det var mildt sagt en fæl tid av livet mitt. Det kom jo helt ut av det blå også. Ingen sykdom, frisk som en fisk (han var sjømann og gikk årlig til ''EU-kontroll'' hos legen slik alle sjømenn må) og plutselig var han borte!

Åh, ballett! Jeg elsker ballett og skulle gjerne vært en danser selv. Har veldig lyst at en av ungene skal begynne å danse, men jeg vil ikke være pushy mamma som lever drømmene sine gjennom barna.

[^^Belle^^]

Dagen i går ble så som så. Var jo ikke i det beste humøret akkurat, og trøtt og dehydrert i tillegg. Fikk et lite kvarter på sofaen til mamma da, det hjalp på! Men det var koselig med selskap. God mat, gode kaker og fine mennesker. Ungene elsker oppmerksomheten de får og ville ikke hjem. A: ''eg vil værr heeeeer, sjå bestemor!''

Vi kom oss hjem til slutt. A sovnet fint (etter at jeg hadde overtalt henne til å IKKE sove med nattkjole ), M sovnet ikke før nærmere 20:30 fordi hun var så varm. Da var jeg så trøtt selv at jeg bare tok meg en kald dusj og hoppet til sengs med Kindle. Fikk mine timer heldigvis, så i dag er humøret betraktelig bedre! Det at jeg skal trene i lunsjen setter ikke akkurat en demper på humøret det heller. Ooooog, frinatt fra fredag til lørdag gjør lykken min komplett i dag! Eller nei, frisør på lørdag gjør lykken min komplett! Jeg så meg selv i speilet i går og ringte til frisøren med én gang. Hallo kråkehår, liksom! Tror jeg vil klippe det litt kortere, det er slitsomt med så langt hår i varmen!